Levende liv

Den uforberedte morsrollen, eller farsrollen

Legg igjen en kommentar

elefant mor og barn

Wow, det er mye man kan tenke før man får barn, av hvordan situasjonen og oppdragelsen skal bli. MEN det er før følelsene har kommet på banen, og inntatt hver celle i kroppen. Da kan det til tider bli en kamp med fornuften og tankene. For foreldrefølelsene, de kan være sterke.

Jeg kan rive meg i håret av sinne og frustrasjon. Tvinger meg selv til å låse meg inne på badet og teller til 2000 minst, for å roe meg ned. Og skjønner at det kan se kaotisk og ukontrollerbart utenfra, men det er for ikke å miste besinnelsen totalt, at jeg må forsvinne fra ”åstedet”. At et lite barn kan gjøre meg sååå sint. Barn er ikke alltid reale. Det har jeg lært. De vil teste ut grenser. Det er naturlig. Men selv om jeg vet det, så bruser det i kroppen av frustrasjon til tider.

Hjertet mitt kan slå i tusen i løpet av få sekunder. Få en voldsom akselrasjon av redsel og bekymring. Jeg har opplevd det flere ganger. Krisetanker og verste konsekvenser er det eneste som rører rundt i kroppen. Redd barna skal dø, forsvinne, skade seg voldsomt, bli dypt ulykkelige.

Eller jeg gråter strie strømmer av rørthet og stolthet. Når de mestrer, blir overrasket og glade. Av de minste små ting, kan jeg bli overfylt av godhet. Det er som om det er uforståelig at de vakre små kan være mine barn, og at de kan gi meg så mye glede og kjærlighet. De trenger ikke gjøre noe som helst, de kan bare være. Et blikk på dem kan gi meg varme bølger av ømhet.

Jeg kan hoppe av glede og lekenhet. Le så jeg griner. Av vårt fellesskap, deres spørsmål, humor og kommentarer. De har kommet innfall på de rareste steder og tider. De herlige barna kan virkelig snu om på et humør på få sekunder. De kan få meg til å være med på ting jeg aldri kunne drømme om. Jeg har pushet meg mange ganger på grunn av dem. For å glede dem. For å skjule egen redsel. For å være sammen.

Barna har fått meg til å kjempe, ta tak i kamper, stå opp for egne verdier, rettferdighet, forklaringer og ikke minst inspirert meg til å utvikle meg selv. Bare ved å være til, gir det en motivasjon til eget utbytte av livet mitt. Jeg kan gå de ekstra skrittene for dem, og derfor også for meg selv. Være et forbilde og gjøre det beste ut av det jeg har og kan.

Barna har også gjort meg mer sårbare. Jeg kan ikke beskytte de til enhver tid. Men det kan kjennes ut som jeg er beredt på mye. Som å stå stand by, for å hjelpe dem til enhver tid. Om de blir ertet, mobbet, har vondt eller er triste. Det river i hjertet mitt å se mitt barn gråte trøstesløst fordi noen har vært slemme. Men jeg er også mer forsiktig og redd enn før. Jeg har noe enda viktigere enn meg selv. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for å lære de selvstendighet, gjennom gradvis økt ansvar. Det kan også bli sårt. At de blir store, og forsvinner mer og mer. Og samtidig gi stolthet over hvem de blir, og det de gjør.

Så utrolig mange følelser jeg har fått ha med mine barn. De er et eventyr, og gjør at jeg holder meg i ytterkanter av livets følelsesregister. Som blir veldig varierende, spennende, kjærlighetsfylt, tøft og lykkelig. Det er en gave og en ære, og langt fra noen selvfølge å få barn. Jeg prøver å tenke på at det er en selvfølge at livet med barn må bli en berg og dalbane av følelser. Og det er slik det skal være. Uten regn, og sol hadde det ikke vært regnbue. Vi trenger alle dager for å få alle nyanser. Det var bare veldig uforberedt, og helt umulig å vite før man faktisk er i rollen. Rollen som forelder. Jeg føler meg heldig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s