Søskenkjærlighet. Hvordan kan vi foreldre bidra?

De kan sloss så busta fyker, hyle og skrike de værste ting til hverandre, stjele hverandres klær og leker, kjenne på misunnelse og sjalusi, ønske den andre dit peppern gror og likevel være glad i hverandre og omfavne hverandre minuttene etterpå. Det er sånn det er å være søsken for mange. De bor under samme tak, med de samme foreldre og kan konkurrere om oppmerksomhet og være petimeter på rettferdighet og likevel elske hverandre.

Jeg er selv enebarn og har savnet søsken hele mitt liv. Selv om jeg vet det ikke trenger å bli så «romantisk» som jeg kan forestille meg. Jeg ville ha hele pakka med både konflikter og fellesskap. Men jeg har noen veldig gode venner som erstatning. Men jeg har alltid vært bestemt på at jeg gjerne ville ha tre barn selv. Lenge før jeg i det hele tatt visste om jeg kunne få barn. Jeg er så utrolig heldig som har fått tre døtre.

Det har vært spennende for meg å jobbe med tema som søskenkjærlighet. Kjærligheten kjennetegnes ofte om søsknene sterkt ønsker å beskytte hverandre når en av dem har det vanskelig. De kan bekymre seg for hverandre. Og støtte hverandre når de trenger hjelp. Og de ler og tuller sammen, og kan ha fortrolige samtaler. Det er slik det kan merkes. Den flotte søskenkjærligheten, som varmer et foreldrehjerte.

Da blir ikke stjålne klær og harde ord så viktig. Begge vet at det var i et sinna øyeblikk, men at de vil stille opp for hverandre når det virkelig gjelder.

Jeg har sett det ofte, at det er foreldre som kan være med å påvirke forholdet mellom søsken. Jeg har dessverre hørt utallige historier om ulike søskenkonflikter, som kommer av favorisering, følelsen av å være en syndebukk og ikke god nok. Følelsen av urettferdighet og ulik støtte og hjelp fra foreldrene. Til og med blir det i noen familier interne konkurranser om foreldrenes gunst i form av å være flinkest, finest, mest hjelpsom, tynnest (ja, det er sant), mest sporty eller suksessrik- og foreldrene stopper det ikke, selv om de ser hva som skjer mellom barna sine. De fortsetter å applaudere den som «vinner». Da er det vanskelig å kjenne på søskenkjærlighet. Selv om det er foreldrene som behandler ulikt, roser forskjellig, så er barna mer avhengig av foreldrene enn sine søsken, og derfor kan slike uheldige mønstre mellom dem, sette seg fast og skille deres veier videre. Mange kjemper om sine foreldres bekreftelse og stolthet hele livet. Og søsken i noen familier vil være som hinder i den etterlengtede bekreftelsen. Konkurransen fortsetter til foreldrenes liv ender og arven skal deles. Her akselrerer problemene til enda nye høyder.

Krangler og uenighet er en naturlig del av livet sammen med andre mennesker uansett om det er i familier, skoler, idrettslag eller arbeidsplasser. Det kan være bra å få øve seg på å argumentere, og både vinne og tape diskusjoner. Det kan være nyttig å se og kjenne på hvor fort det kan gå mellom uenighet og krangling til glede og nærhet. Det er ikke farlig å krangle. Det er nyttig å kjenne på egne behov og vite at de kan være forskjellige fra andres. Og de kan måtte kjempes for, utsettes eller kanskje ikke bli gjort noe med.
Så hvordan kan foreldre hjelpe sine barn til å bli hverandres ressurs og støtte i livet?

Kjærlighet vokser ved å dele. Så å dele ut kjærlighet uavhengig av prestasjoner. Fortell dem at de er verdifulle som personen de er, ikke hva de gjør.
Heie på hverandre. Dere er et familieteam. Vi holder sammen og unner hverandre alt godt. Vis det. Du er et forbilde.
Forklar at noen ganger trenger ett barn mer hjelp og støtte enn et annet. Det kan være pga. sykdom, sorg, eller andre tøffe situasjoner. Og at du som foreldre ville gjort det samme uansett hvilket barn. Og at dette vil gå på rundgang i livet.
Fortell dem at de er heldige som har hverandre. Og hva du ønsker at de kan være for hverandre. Ros de om de er gode mot hverandre.
Om det er krangel og slossing. La begge fortelle sin versjon. Lær de å skille mellom person og sak. At du kan være enig med en i denne situasjonen, men at det ikke gjelder alltid.
Gi for lik verdi i gaver (særlig når de har lært verdien av kroner og øre).
Støtt deres interesser og valg i livet, selv om en av barna velger noe helt annet enn hva du selv ville og håpet. Barna vil raskt merke om du favoriserer en interesse og retning framfor en annen, og raskt gjøre om dette til å gjelde personen framfor interessen.
Ha det gøy sammen. Skap gode minner og historier.

Ha en god dag og 17. mai helg.

 

 

 

 

 

Advarsel! Vi kan idag være premenstruelle kvinner med både lavt blodsukker og noe kluss med stoffskiftet.

(Varsellamper lyser, og det er en hyllest:))

Det kan ikke være den tiden igjen! Eller har jeg ikke spist nylig? Jeg nekter denne berg og dalbaneturen akkurat nå. Jeg vil ut av denne vogna, som allerede er på vei opp bakken, og jeg vet at snart farer jeg i full fart uten brems rett ned. Jeg vil ut av egen kropp. Kanskje jeg er alvorlig syk. Kanskje jeg skal dø snart. Ingenting i kroppen er som det pleier. Vondt egentlig overalt, om jeg kjenner godt etter. Dette kan da ikke bare være hormoner, eller lavt blodsukker. Det er i og for seg alvorlig nok. Særlig for alle rundt meg. Hvis du ikke lar meg isolere meg, eller du isolerer deg fra meg, så er det på ditt eget ansvar og risiko.

Pulsen går raskere. Jeg er varm. Nei, nå er jeg kald. Jeg er irritert. På hva alle gjør og Ikke gjør. Hva de sier og ikke sier. Forstår meg på mindre enn ellers. Synes alle mennesker rundt meg forstår enda mindre enn meg. Jeg er mer krass. Jeg er trist også. Prøver nytteløst å finne ut hvorfor. Finner ingen grunn. Da er det jo enda verre. Da er jeg trist uten grunn. Da bør jeg ha dårlig samvittighet også. For tenk på alle som har gode grunner. Å nei, jeg må ikke tenke på alle de, da blir livet enda verre. Nå gråter jeg enda mer. Det kjennes ut som en type medisin kanskje kan virke – Sukker. Aha, kanskje jeg bare har lavt blodsukker. Eller har jeg lavt stoffskifte?? Jeg trenger bare en sjokolade. Men det virker som om det er mer enn sukkerbehov. Jeg føler meg nesten svimmel. Og det holder ikke med EN sjokolade. Hva er galt? Eller er det normalt?

Det er som jeg har byttet ut følelsene mine med en annen. Kjenner meg ikke igjen. Hva skjedde? Alt var jo akkurat så bra. Og nå, så plutselig – SÅ pjusk da. Så sår. Og så sinna. Så uforutsigbar. Jeg vil egentlig kjøpe enveisbillett til andre siden av jorda alene, men jeg har lovet meg selv å ikke gjøre det på slike dager. Jeg skal vente og se om det behvoet er der om 2-3 dager også. Det har det foreløbig ikke vært. Ønsket er da normalt – en reise med retur, og med venner og familie, som er verdens beste:)

De vanlige vennlige tankene er plutselig blåst bort. De tålmodige, fleksible og rolige. Nå er det kaotisk. Det surrer, og bråker og gjør meg frustrert. Klarer ikke tenke en tanke ferdig, før neste brøyter seg fram. Tankene er like aggressive som mine bevegelser. Mister mye, og knuser ting. Husker dårligere og må lete mye. Føler meg opp ned og vrengt.

Og våg ikke å påstå at jeg er premenstruell, selv om jeg er det. Jeg vil ikke høre det fra andre enn meg selv. Og da bør det tas hensyn. Sier jeg det, er det for å advare, og for at du skal vite at jeg har rett i alt jeg gjør og sier akkurat nå. Det er bare og nikke og bukke. Men ikke for mye. Da blir det for patetisk. Litt er greit. Ber noen meg skjerpe meg, lover jeg bråk. I disse par dagene har jeg enerett både med forhøyet stemme, på forståelse, sjokoladen, himling med øynene, sukking og andre gester eller ellers uvanlige og frekke tilnærminger. Og barn er ikke skånet – dessverre. Det kan hende at lyden av en avis, et eple og hvertfall spill er høyst forstyrrende, og det bør alle forstå! Og kanskje er jeg ikke premenstruell, jeg blander det bare med at jeg har glemt å spise.

Uansett føles det som helt rasjonellt at ingen andre har noen grunn i verden for å være sure. Bare jeg! Og grunnen er ingen andre enn at hormonene mine i kroppen som ellers flyter rolig rundt, nå stormer alle veier og skaper panikk. Det viser seg gjennom bevegelser, lyder, forvridde tanker og følelser som minner om alt annet enn empati. De er på ytterste skala av alt, og gynger uforutsigbart fram og tilbake. Det er ingen vits å prøve å logisk forstå. Bare aksepter. For det logiske er at det er normalt. Og det går faktisk ikke bare utover deg, for jeg er ekstremt kritisk til meg selv. Selvfølelsen har gjort et dypdykk. Hva får vi kvinner igjen for slike perioder gjennom hele livet egentlig? Noen ekstra år å leve. Men de årene vil jeg ha som 40 åring, ikke som 90 åring. Er det takka for å miste sans og samling hver eneste jævla måned. Eller fordi jeg må spise så og så ofte uten at blodsukkeret skal synke til bånn, og jeg endevender personligheten min av den lille grunn.
Å be meg skjerpe meg er som å invitere til krig. En nådeløs sådan. Du kan bare ikke be meg skjerpe meg. Det er det verste du kan si. Ikke be meg forstå perspektiver av verden. Jeg klarer ikke se verken krig, eller fattigdom og andre urettferdigheter verden. Jeg ser heller ikke meg selv. Jeg bare KJENNER, og det jeg kjenner er ikke godt, verken psykisk eller fysisk. Eller kanskje jeg ser verden ekstra godt i disse dager, og konsekvensen er mer sinne enn ellers. Men på feil folk. Og på en ukonstruktiv måte. Jeg vet ikke….

..Jeg vet ingenting disse dager. Jeg bare må komme gjennom. Og forhåpentligvis uten for stor skade på de rundt meg. Isolasjon passer best. Eller samvær med likesinnede. Da kan det hende at galgenhumoren får plass. Jeg forstår bare ikke hvordan hormoner kan forandre så mye, og så bare gå tilbake til normaltilstand uten noen form for kompensasjon engang. Kunne f.eks tilgitt de litt lettere om de tok meg seg en kilo hver gang. Men okay da. De fleste kvinner er så heldige å kunne få være gravide. Føde og amme. Og være mor. Og det er prisen. Så neste gang får vi bare se på barna våre – så kanskje DET vil hjelpe… eller kanskje ikke…. selv om det er verdt det. Men kanskje det er litt deilig iblant å få fyre litt iblant. Få ut litt hormonelt gruff.

Så hipp hurra for levende kvinner, som er langt i fra kjedelige og grå.

Tips til foreldre med redde barn

«Jeg vil bare de voksne skal si at det blir bra, og så vil jeg at de skal holde rundt meg». Dette er en setning jeg har hørt mange ganger fra barn. Et ganske tydelig ønske og behov.
Mange barn er livredde på kveldene før de skal legge seg. Det er helt typisk a skal de roe ned og de rekker å tenke gjennom saker og ting. Og de rekker  å kjenne og føle. Ikke så veldig annerledes enn oss voksne:)

Barna er oftest redd mye av det samme som oss voksne også, kanskje med ett par unntak. De kan være redd for monster under senga, spøkelser, for tyver og kidnappere, for sykdom på seg selv eller sin familie, redd for at foreldrene skal skilles, bekymringer for skolen og venner, for brann og krig. De kan være mørkeredde, eller være redd for noe som kan skje dagen etter, og døden. Ofte er de redd for ikke å være gode nok. Redd for ikke å klare å prestere. At de ikke vil bli likt eller elsket for sin person, men bare sine resultater. Og hva om resultatene blir sånn middels? Vil de da bli elsket litt mindre? Det er ofte slik barn er redd for.

Mye av det barn er redd for er reelle farer. Kidnappere, sykdom, død og brann. Vi leser om noen få tilfeller av kidnappere, og kjører og henter barna ekstra etter det. De er ganske like oss voksne. Og blir man utsatt for noen av disse typer farer, så er det jo farlig for liv og helse. Men sjansen for å bli utsatt for disse ulike farene er mindre, enn å ikke bli utsatt for dem – sånn rent statistisk. Og det vet vi voksne, og lar som regel ikke redselene styre våre dager. Men barna blir redd for at det fæle skal skje akkurat dem. De har vært «supermann», «prinsesser», vært på fotball, dans, karate, svømming eller annet. Vært modige, aktive og hatt en bra dag, så er det leggetid og foreldre skal ha bittelitt tid uten barna. Men da trenger barna trøst og forsikringer. Da er de ikke lenger barna som tror de klarer alt selv. Da er de BARN, og trenger plutselig tilstedeværelse, ro og trygghet. Og det tar kanskje ikke 2 minutter, men 15 minutter. Da kan stresset øke. Det er sent, de bør sove. Men helt ærlig, så tror jeg ikke barna sovner raskere om du sitter hos de i 2 minutter, og forlater de med noen trøstende ord, men mens de er likevel like redde. Da roper de oftest igjen og igjen. Eller kommer opp, kanskje flere ganger.

Som voksen har vi erfart at slike vonde tanker kan slippe taket. Derfor ber vi ikke alltid om hjelp. Vi klarer oss selv ved hjelp av fornuftig tankegang, positivt selvsnakk, eller andre strategier vi har opplevd har hjulpet oss. Men de gangene våre voksnes redsler ikke forsvinner med våre vanlige metoder, så ber vi også ofte om hjelp. Enten av familie, venner eller profesjonelt.
Å evne å be om hjelp er en styrke. Det kan hjelpe deg å få korreksjon på det som er usunt for deg selv, nytt perspektiv og helt nødvendig støtte.

Så se det som en styrke og tillitsærklæring at barna ber deg om hjelp og trøst. De stoler på deg, og at du er en som står stødig og vil hjelpe dem. Ofte er det ikke masse som skal til. Flere ting jeg opplever hjelper både privat og profesjonelt med barn er:

– Normaliser redselen. Det er vanlig å være redd. Noen ting er farlig, men sjansene er så små, og går vi rundt og er redd hele tiden går vi glipp av hele livet, mens vi lever. Barn forstår dette mer enn man skulle tro.
– Fortell om deg selv og dine redsler da du var liten. Og også hvordan redselene forsvant. De synes ofte det er både spennende, og det gir dem håp om at de også vil klare å gjennomleve de. Barn trenger å vite at tiden endrer seg. At opplevelser blir annerledes etterhvert.
– Si at du forstår. Og at det ikke er farlig, at det vil gå bra. Klapp på de. Sitt hos de til de roer seg, og kanskje helt til de sovner. Berøring gjør at de får mer kontakt med kroppen, og forsvinner da litt fra hodet og tankene.
– Spør om hva barnet ditt trenger akkurat nå da han/hun er redd? Da vil barnet få øve på å finne ut av egne behov, og hvordan tilfredsstille de. Veldig nyttig for videre i livet!
– La barnet høre på f.eks. Mindfullness for barn. (En cd og bok f.eks: «Å sitte stille som en frosk»).
– Sitt der noen minutter, og si at du går ut nå, men kommer tilbake om 5 minutter. Pass da på å hold tiden. Mange barn trenger å vite at du fremdeles er der, og at de kan stole på deg.
– Si at du vil hjelpe barnet. Og prat rolig om morgendagen og hvordan den skal løses.
– Det kan også hjelpe å dobbeltsjekke under seng og i skap. Eller ha på litt lys. Og lage historier om at monstere er fantasi, og at de er beskyttere og hjelpere.
Dette er noen tips som jeg tror vil oppfattes av barnet som at du tar det på alvor. Og du bygger tillitt, som vil gagne deres relasjon inn i ungdommen. Barnet vil komme gjennom og lettere vite at redsler i livet er normalt, og de kan føles skremmende, men er ingenting å skamme seg over. Og de vil erfare at det er mulig å få støtte, og det er mulig å leve med, eller bli kvitt dem helt. Du som foreldre kan invistere best i god tid og støtte, ikke alltid å vite svaret. Men bare med din tilstedeværelse og trygge nærvær. Da blir barna tryggere. Blir barna trygge, så blir de også lettere selvstendige og frie. Tålmodigheten og kreativiteten din vil betale seg med renter:)

 

Angst – mer normalt enn unormalt.

Jeg har møtt min egen angst mange ganger. Jeg møter angsten hos klienter i terapirommet veldig ofte. Og jeg møter mennesker rundt meg støtt, som forteller inngående, viskende, i forbifarten eller med humor at de har en eller annen form for angst. Siden det fortelles på så ulike måter kan man forstå det som om noen opplever sin angst som skremmende, unormal, komisk (ofte fordi de ikke selv kan forbinde seg med ”en” som har angst). Eller man vil bagatellisere den.

Det finnes mange former. Angsten oppleves som en frykt. Den kan være konkret eller vag, eller helt eksistensiell. Hvis den er eksistensiell handler den om ensomhet, død, ansvar, meningsløshet, eller perfeksjonisme. Mange tenker nok på ulike former for angst som for eksempel: sosial angst, panikkangst, fylleangst, prestasjonsangst eller en form for fobi. Og alle gir de en del like symptomer i kroppen.

Jeg tror nå det er mer normalt enn unormalt i vår verden å kjenne på angst til tider. Det er utfordrende å leve. Hvor hemmende angsten er, er ofte det avgjørende for om man oppfatter det som en alvorlig lidelse, ubehagelig eller noe håndterbart, og kanskje nødvendig. For meg er angsten et språk. Den forteller meg noe, som jeg har oversett eller ikke villet se nærmere på. Da gir kroppen meg tydelige tegn på at ”NÅ må du ta hensyn til deg selv og finne ut av hva som er vanskelig, og deale med det. Ikke rømme unna”. Ellers kommer angsten bare ”løpene” etter, og kan bli enda sterkere.

Vi prøver å bruke ulike mekanismer for at angsten skal forsvinne, og vi skal få tilbake kontrollen. For angst er ofte en følelse av manglende kontroll. Eller redsel for det som kanskje kan komme til å skje. Altså i framtiden. En bekymring. Noen engster seg nok mer enn andre. De har en disposisjon for engstelse, og kanskje i tillegg vokst opp med mer engstelse rundt seg. Ofte kan engstelse for framtid ligge i vanskelige erfaringer eller relasjoner i fortid. Da er nåtid angstens løsning. Det er i nåtid endring kan skje. Det er over nåtiden vi kan ha kontroll, og vite noe om. Det er bra å ha sine mekanismer for å få angsten til å forsvinne.

Vi kan ta kontakt med noen rundt oss, som er trygge. Vi kan aktivt snakke til oss selv, forsikre og trygge, og bruke logikk. Noen isolerer seg og unngår det som er vanskelig. Selv bruker jeg sansene og her og nå. Det har vist seg for meg å være svært effektivt, og har gjort at angsten for selve angsten er forsvunnet. Jeg er ikke lenger redd for den. Jeg kan beskrive rommet, vedkjenne meg det jeg kjenner, se meg rundt, høre og lukte – for å komme til nåtid. For det er den virkelighet jeg faktisk er i her og nå. Da gir jeg fantasien og de spinnville tankene fri. Det er gir ro. Å fokusere på pusten hjelper også. Flere mener at angst er å holde pusten. Senest i siste uka har jeg hatt klienter som har opplevd det som magisk å få så kontroll over angsten ved å bruke sanser, beskrive og komme til nåtid. Det blir en enorm mestringsfølelse.

Om du har en fobi for et eller annet som du møter på et par ganger i året, og du da unnviker det som du er redd for, er det kanskje ikke veldig hemmende å ha en liten angst. Men er angsten noe som kommer ofte, og dine vanlige forsvarsmekanismer ikke lenger fungerer, det er da panikken kan komme. Den kan være kraftfull. Flere mennesker forveksler angstanfall med hjerteinfarkt. Og flere har kommet på legevakta i troen på at de har hatt et hjerteattakk. Men som har vist seg å være et angstanfall.

I siste Gestalttidsskrift, så var tema angst. Der var det både intervjuer, refleksjoner, artikler og notiser om angst. Da hadde jeg allerede begynt mitt innlegg. Men så på alle de kloke ord av kollegaer at det kan uttrykkes på ulike måter, men mange fellestrekk gikk igjen. Blant annet hvordan det oppleves i kroppen: Svette, hjertebank, tørr i munnen, rastløshet var noen av sensasjonene som gikk igjen. Og at angsten handler om fortid og framtid.

Angst er ufarlig. Men det kan være tøft og det kan hemme livsutfoldelse. Den kan være liten og håndterbar, for så å bli stor, skummel og svært begrensende. Men vit at det er normalt. Og jeg vil påstå at det er vanligere å oppleve angst i vårt samfunn i dag, med høyt tempo, store krav, mange muligheter, og mange kontraster mellom ulike deler av verden som møtes, samt den lette informasjonsflyten via internett og sosiale medier. Mange kan få følelsen av å være alene, og statusjag fremmer følelsen av å måtte være perfekt.

Vi mennesker trenger å sette grenser for hva vi klarer. Og hva vi kan klare er forandelig. Derfor må vi spørre oss selv ofte. Det jeg klarte i går, kanskje jeg ikke har kapasitet til i dag. Tar jeg hensyn i dag, kan jeg klare mer i morgen. Så å ta vare på deg selv i nåtid kan være styrkende og forebyggende for morgendagens angst.

Hvis du overkommer angsten, og vet hva som ligger i den, kan den gi deg vekstmulighet. Den kan gjøre at du tar mer hensyn til deg selv, blir bedre kjent med deg selv, og dermed griper de muligheter som du har behov for. Du vil følge din innerste følelse, som jeg tror opptrer mer troverdig og logisk enn ”den logiske hjerne”. For i den ligger også mye tvang, press og forventing, som gjør at du pusher mer enn du har godt av, og også uten å ta hensyn eller bruk av kroppen som det genuine redskap det er.

Og du skal vite at du ikke er alene om følelsen av angst. Mange har valgt å fortelle om det til en person, og de opplever det som en sluse som åpnes. Plutselig er det mange de hører om som er i samme båt.

Jeg tror at angsten skal leves med, erfares, ufarliggjøres, forhandles med, forstås og møtes – ikke medisineres.

 

Orden rundt, orden i hodet

 

Jeg er ikke petimeter på orden. Det vil si at jeg ikke har brettekanter i klesskapet, og krydderet er ikke sortert verken alfabetisk eller etter type. Skoene i gangen står sjelden på skohylla, hverfall ikke mer enn noen timer etter rydding. Men noen rom er jeg mer nøye med enn andre. Bad og kjøkken. Det skal hvertfall være rent. Vask og støvsuge, vaske klær er ikke problemet. Men det er alle tingene. Å få systemer og faste plasser som passer for alle i familien.

Alle disse småtingene som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Papirer, som jeg er litt redd for å kaste, samtidig vil jeg ikke ha det. Har ingen arkivskuff eller perm til akkurat den sjangeren. Så en strikk, klype, skruer, ladere, minnebrikker, blader, bøker, handlelister, kulepenner. Og klær som ikke brukes, og ikke kastes. Det er ikke rart det blir fullt. Det burde ikke være så vanskelig å ha en fast plass. Men om vi er 5 personer, og alle har forskjellige faste plasser. Alle gir bort og kaster for sjelden. Legger ting på ulike lure steder. Ja, da kan det bli mye leting. Det kan skape frustrasjon, og en følelse av uorden i hodet også, ikke bare i skuffer og skap. Og det blir mye rart som ligger på benker og bord.

Men når vi åpner et skap og får bokser i hodet, papirer som stikker ut av skuffene, kleskurver som faller ned, for de tåler ikke tyngden lenger, ja, da er det vel på tide med opprydding. Nå har jeg holdt på i litt over en uke med mitt nye bittelille prosjekt. Jeg har bestemt meg for å ta litt og litt. Før har jeg tatt så mye på en gang, at jeg nærmest får hodepine og hater alt som heter rydding, at da blir det heller verdt rotet. Og det blir leeeenge til neste gang. Men NÅ, nå skal jeg gjøre noe nytt. En skuff, en hylle, en kurv hver uke. Det tar bare noen minutter her og der, og jeg gjør det med musikk på. I dag har jeg tatt skrivebordet mitt, og litt ekstra i papirer ellers, samt litt i et par andre skuffer. Og nå er det nok. Har fremdeles energi til annet.

Små prosjekter kan være stor glede. Jeg får mer orden og struktur i hodet også. Får oversikt over tanker og ideer. Sånn er det for meg. Og jeg vet for en del andre også. Mange kommer til meg for å sortere tanker. De føler at det er kaos. Mange ser sammenheng, at det hjelper når det er orden i tingene rundt. Rot kan kreve energi. Og da blir det en energityv fra det som virkelig er viktig for deg å gjøre. For tappes du for energi kan det påvirke på mange arenaer, relasjoner og humør. Noen klarer fint å jobbe i rot. De overser. Synes det er uviktig. Det kan være en beundringsverdig prestasjon. og noen blir kanskje kreative i kaos?

Men jeg har innsett at jeg duger godt med rot inntil en viss grense. Så MÅ jeg bare få orden. Nå er ikke mitt prosjekt bare selve ryddingen. Det er også å se om jeg klarer å endre et mønster jeg har fulgt nesten alltid. Altså ikke gjøre alt på en gang, og holde på fra morgen til kveld. Men heller litt og litt. Da blir det en ny mestring. En ny og sunn mestringsstrategi for meg. Og det gir en god følelse.

Er du en stabil rydder? Eller bryr du deg ikke så mye? Eller kanskje du blir kreativ i rot? Eller føler du har orden i rotet;)

«Det er sånn jeg er»

Denne uttalelsen høres ut som en blanding av stahet og stolthet. Jeg kan tolke det til noe som er positivt, en form for klar beskjed: ”Det er slik jeg er, og det er jeg glad for. Jeg er glad i meg selv. Så du får ikke endre meg”. Jeg har alltid vært slik, og det er den måten jeg kan.

Eller det kan også høres ut som mer stolt enn glad: ”Det er slik jeg er nå, har alltid vært og kommer alltid til å bli. Derfor umulig å endre. Jeg vet ikke om jeg kan endre meg, men heller ikke interessert i å vite det. Du får ta meg slik jeg er, eller gå! Tar du meg slik jeg er, vet du hva du får, og du trenger aldri å klage, for du har valgt meg på tross av mine negative sider. Og jeg har sagt hele tiden, at det er slik jeg er! Dermed basta”!

Det er flott å være glad for den man er. OG være stolt av seg selv. Det er det altfor lite av i vårt samfunn. Janteloven lever fremdeles. Selvfølgelig, er det noen som har fått en stor kvote selvtillit blant oss. Noen på en god og flott måte, og andre på en mer arrogant og selvhevdende måte. Og det å stå for seg selv og si at ”det er slik jeg er” kan føles som en seier og styrke. Noe modig. Som om man tør å være upopulær, eller annerledes. Det er herlig. Kanskje man aldri har klart det tidligere i livet. Endelig tør man rive seg løs fra andre, og synes i kraft av sin egen person med sterke og svake sider. Altså helt menneskelig.

Men jeg vil påstå at det er en begrensende måte å tenke på, uansett hvor fornøyd man er om man uttaler: ”Det er sånn jeg er”. Ordene sammen blir konstante. Det sies som om det ikke finnes noe utviklingspotensialet, eller at man er seg selv helt lik uansett tid og sted. Og heller ikke tror på at man som menneske kan endres. Det er noe statisk i uttalelsen. Og kan også oppfattes som om andre mennesker rundt ikke er viktige. Og det kan selvfølgelig også bli brukt mot deg senere. For selv om du er fornøyd i dag, med den du er, så kan du jo utvikles i en eller annen retning, fordi du lever videre med ny dager og situasjoner.

De fleste mennesker er disponible til å endre seg underveis i livet. Det er naturlig å utvikle seg i takt med tid, jobb, ny innsikt, mennesker rundt deg. Og har man sider/trekk i seg som andre mennesker man bryr seg om, gjentatt reagerer negativt på, kan det være lurt å vende og vri litt i seg selv for å vurdere å endre noe. Reflektere og stille seg spørsmål. Ikke fordi at andre nødvendigvis har rett, men for å være ærlig og på den sikre siden. Og i så fall bekrefte for seg selv, at du trives med den du er selv om andre ikke liker det. Finner du ut i din refleksjon, at andre nære kanskje har en sannhet i sine uttalelser, eller mening om deg, som ikke er så flatterende, så vil du kanskje endre noe. For du vil være så god du kan. Er det vanskelig selv, kan man få hjelp. Man trenger ikke endre seg for andre sin skyld, men fordi det kan være positivt og lurt for en selv.

”Det er sånn jeg er akkurat NÅ”. Da får meningen en helt annen betydning. Det blir også å stå for seg selv med styrke og stolthet. Men i tillegg legges det til at man er åpen for endring, om det kan lønne seg, eller falle seg naturlig.

Jeg tror definitivt jeg har noen trekk i meg som er ganske like nå, som da jeg var liten. Men jeg vet også at mange sider ved meg er endret. Jeg har fremmet ulike sider, og jeg har holdt tilbake. Ettersom hva jeg har vært fornøyd med helt selv, hva som er lurt og hyggelig i forhold til andre mennesker jeg omgås. Jeg prøver å bruke noen sider mer, og trekke andre mer tilbake. Noen ganger går dette lettere enn jeg hadde trodd. Noen sider og trekk er vanskeligere å rokke ved. Mens noen sider bruker jeg aktivt til ulike settinger. Og noen mennesker trigger ulike sider hos meg, enten positive eller negative. Da får jeg bare velge om jeg vil temme disse sidene, la det stå til, trekke meg tilbake fra enkelte, eller gledes over det som kommer fram i meg og mellom oss.

Er det mennesker man har kjent lenge, vet jeg mange føler at rollene er stabile livet gjennom. Noen er komfortable med det, men andre vil gjerne ha en annen rolle enn den man tidligere har hatt. Det kan være en tøff jobb, men det er mulig.

Ha en fin-fin kveld med deg selv og andre, slik du er akkurat NÅJ

Typisk meg, eller deg.

Noen ganger vil jeg gjemme meg, andre ganger trives jeg i sentrum. Noen ganger er jeg misfornøyd over å se meg i speilet, andre ganger kan jeg gi meg selv tommel opp. Noen ganger er jeg lat og slapp, andre ganger aktiv og effektiv. Noen ganger ser jeg på såpeserier, andre ganger debatt og dokumentarer. Noen ganger kan jeg nyte enkle sykkelturer i regnvær med kakao, mens andre ganger er det paraply drinker eller champagne som gjelder i solskinn og utenlands. Noen ganger er jeg positiv og optimistisk, andre ganger mer begrensende. Noen ganger nyter jeg listepop, andre ganger viser, jazz eller klassisk. Noen ganger dasser jeg rundt i myke klær, andre ganger i høye sko og mye make up. Noen ganger søker jeg ut og vil være supersosial, andre ganger er alenetid aller best. Noen ganger liker jeg å ligge lenge å dra meg på morgenen, andre ganger er jeg morgenfugl. Noen ganger er jeg aktivt med i diskusjoner, andre ganger vil jeg bare lytte. Noen ganger liker jeg best å planlegge i detalj, andre ganger være impulsiv. Noen ganger tar jeg sjanser, andre ganger er trygghet det aller beste. Noen ganger kjenner jeg stress, andre ganger vinner roen.

Ikke lett å plassere meg i en bås, for jeg kan være så mangt. Så det er lenge siden jeg sluttet å lete etter en MEG som er statisk. Og jeg må si jeg misliker når andre uttrykker hva som er typisk meg, når de bare har sett en liten flik. Eller ikke sett endringen siden de omgikk meg sist. Å si «Det er så typisk deg», kommer ofte i en tone, som er veldig lett å tolke negativt. Som om det er dumt eller galt.

Hvordan er det med deg? Er du deg selv lik til enhver tid?

Husk at du har alltid mer informasjon om deg selv enn det andre har om deg. Du omgås deg selv 24 timer i døgnet. Og de fleste friske mennesker endrer seg med tid, omgivelser og utvikling. Kanskje har du en kjerneselv, noe du kjenner igjen hos deg selv opp gjennom hele livet. Men jeg tipper også at du kan endre deg ut ifra  hva som skjer rundt deg og i deg. Rett og slett i forhold til situasjon, form, humør, mennesker.

Mange er gode til å dømme personer ut ifra hva de har sett en gang eller to, eller noe de tror ut i fra andre situasjoner. Men du kan vite bedre om du har litt selvrefleksjon. Da kan du også kanskje klappe deg selv på skulderen av forståelse, for hvorfor du gjør som du gjør. Å ikke være så hard mot deg selv. Men se på egen historie, egen dag og forstå deg selv.

PT i mental og følelsesmessig styrketrening

Trendy og i tiden er PT. For noen år siden var det ikke mange jeg kjente som hadde personlig trener. I dag kjenner jeg mange. Til tross for at de har trent på lag, eller for seg selv i mange år, og kan enormt mye om trening, så vil de lære mer, holde ut mer, finpusse på teknikker, få hjelp og støtte. Rett og slett ønske om å oppnå bedre resultater enn de klarer på egen hånd.

Kroppen skal bli sterkere, smidigere, slankere, fastere, bedre kondisjon, friskere, raskere, mer muskuløs eller smertefri. Og det er fantastisk å få sin egen trener til å motivere, støtte, gi nye øvelser, pushe deg, så du kommer litt raskere til målet, og på en sunn og riktig måte.

Jeg har hatt personlig trener. Det var deilig å slippe å tenke på hva jeg skulle gjøre og hvilket program. Jeg ble definitivt pushet, og gjorde og klarte mer enn det jeg ville gjort på egen hånd. Treningen ble rett og slett mer morsom, og jeg nådde lettere mine mål.

Slik er det også med en terapeut, eller en PT i mental trening om du vil;)

Du kommer til en terapeut med noe du vil endre, forbedre, løse opp i. Du vil bli din beste versjon. Du vil gjøre noe nytt, annerledes og utvikles. Du kommer antagelig med mange spørsmål, kanskje både forvirring og vonde følelser, men du sitter også antagelig med de fleste svarene selv også. Jeg skal som din PT bare hjelpe deg å finne de fram. Akkurat som når du velger en PT på et helsestudio. Du kommer når noen vonde, ubehagelige symptomer viser seg for deg. Da du oppdager at det er tungt å gå i trapper, at du ikke lenger greier det du klarte lett tidligere, at du har noen smerter, har et konkret mål du vil klare, eller har lagt på deg mer enn du ønsker. Det er symptomer som viser seg i en eller annen form, og som du vil gjøre noe med. Du kanskje velger å prøve selv. Men mange vil ha drahjelp.

Slik er det med terapi også. Noen ganger vil man se om det finnes mer potensial og muligheter enn man akkurat for stunden finner helt selv. Og symptomer kan være tristhet, redsel, energiløshet, sinne – og da kan det være vanskelig å se hva som finnes bak. Hva disse symptomene egentlig forteller deg.

Å finne styrken både mentalt og følelsesmessig, kan gjøre deg i stand til å bruke nye verktøy, eller klarer å ta i bruk de som finnes der i deg, på en mer bevisst og konstruktiv måte – på egenhånd i senere anledninger, når livet butter imot.

For husk at styrken finnes der, selv om du ikke alltid ser den. Den kan bare være godt gjemt. Eller trenger å trenes opp akkurat som kondisjon og muskler. Og kanskje du selv akkurat i stunden ikke har kapasitet til å lete ordentlig godt, eller har ork til å begynne den mentale treningen. Kanskje må styrken lirkes fram sakte men sikkert. Det var kanskje ”bare” en vanskelig periode, hvor styrken la seg i dvale. Eller man rett og slett ikke klarte å bruke den styrken man hadde.

Noen ganger må man regulere sin trening etter form. Slik er det med den psykiske treningen også. Noen dager er man mer mottagelig, fleksibel, modig, åpen, energisk enn andre dager.

Det jeg ønsker å formidle er at å få hjelp utenfra uansett om det er fysisk, mentalt eller følelsesmessig, så er det hjelp til selvhjelp, og det vil kunne gjøre deg enda sterkere, motivert, nærmere deg selv og ditt eget mål. Din evne å ta imot hjelp, motivasjon, støtte, ekspertise er definitivt en styrke. Jeg har erfart det selv både fysisk og mentalt. Og det gjør også eliteidrettsutøvere daglig – både fysisk og mentalt.

Den uforberedte morsrollen, eller farsrollen

Wow, det er mye man kan tenke før man får barn, av hvordan situasjonen og oppdragelsen skal bli. MEN det er før følelsene har kommet på banen, og inntatt hver celle i kroppen. Da kan det til tider bli en kamp med fornuften og tankene. For foreldrefølelsene, de kan være sterke.

Jeg kan rive meg i håret av sinne og frustrasjon. Tvinger meg selv til å låse meg inne på badet og teller til 2000 minst, for å roe meg ned. Og skjønner at det kan se kaotisk og ukontrollerbart utenfra, men det er for ikke å miste besinnelsen totalt, at jeg må forsvinne fra ”åstedet”. At et lite barn kan gjøre meg sååå sint. Barn er ikke alltid reale. Det har jeg lært. De vil teste ut grenser. Det er naturlig. Men selv om jeg vet det, så bruser det i kroppen av frustrasjon til tider.

Hjertet mitt kan slå i tusen i løpet av få sekunder. Få en voldsom akselrasjon av redsel og bekymring. Jeg har opplevd det flere ganger. Krisetanker og verste konsekvenser er det eneste som rører rundt i kroppen. Redd barna skal dø, forsvinne, skade seg voldsomt, bli dypt ulykkelige.

Eller jeg gråter strie strømmer av rørthet og stolthet. Når de mestrer, blir overrasket og glade. Av de minste små ting, kan jeg bli overfylt av godhet. Det er som om det er uforståelig at de vakre små kan være mine barn, og at de kan gi meg så mye glede og kjærlighet. De trenger ikke gjøre noe som helst, de kan bare være. Et blikk på dem kan gi meg varme bølger av ømhet.

Jeg kan hoppe av glede og lekenhet. Le så jeg griner. Av vårt fellesskap, deres spørsmål, humor og kommentarer. De har kommet innfall på de rareste steder og tider. De herlige barna kan virkelig snu om på et humør på få sekunder. De kan få meg til å være med på ting jeg aldri kunne drømme om. Jeg har pushet meg mange ganger på grunn av dem. For å glede dem. For å skjule egen redsel. For å være sammen.

Barna har fått meg til å kjempe, ta tak i kamper, stå opp for egne verdier, rettferdighet, forklaringer og ikke minst inspirert meg til å utvikle meg selv. Bare ved å være til, gir det en motivasjon til eget utbytte av livet mitt. Jeg kan gå de ekstra skrittene for dem, og derfor også for meg selv. Være et forbilde og gjøre det beste ut av det jeg har og kan.

Barna har også gjort meg mer sårbare. Jeg kan ikke beskytte de til enhver tid. Men det kan kjennes ut som jeg er beredt på mye. Som å stå stand by, for å hjelpe dem til enhver tid. Om de blir ertet, mobbet, har vondt eller er triste. Det river i hjertet mitt å se mitt barn gråte trøstesløst fordi noen har vært slemme. Men jeg er også mer forsiktig og redd enn før. Jeg har noe enda viktigere enn meg selv. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for å lære de selvstendighet, gjennom gradvis økt ansvar. Det kan også bli sårt. At de blir store, og forsvinner mer og mer. Og samtidig gi stolthet over hvem de blir, og det de gjør.

Så utrolig mange følelser jeg har fått ha med mine barn. De er et eventyr, og gjør at jeg holder meg i ytterkanter av livets følelsesregister. Som blir veldig varierende, spennende, kjærlighetsfylt, tøft og lykkelig. Det er en gave og en ære, og langt fra noen selvfølge å få barn. Jeg prøver å tenke på at det er en selvfølge at livet med barn må bli en berg og dalbane av følelser. Og det er slik det skal være. Uten regn, og sol hadde det ikke vært regnbue. Vi trenger alle dager for å få alle nyanser. Det var bare veldig uforberedt, og helt umulig å vite før man faktisk er i rollen. Rollen som forelder. Jeg føler meg heldig.

Hva skjer i terapirommet?

Jeg opplever at mange lurer på hva som skjer i terapirommet mellom terapeut og klient. Hva kan sies og gjøres som kan hjelpe et menneske ut av angst, nedstemthet, ut av sykemelding, bedre selvbilde, bedre relasjoner, klare å ta vanskelige valg, bedre kommunikasjonen, takle sorg, savn og kriser?

Jeg er Gestaltterapeut og har jobbet med klienter i terapirommet i mange år. Jeg har hatt mange klienter i den tiden. Det har vært både kvinner og menn, ungdom og barn. Noen har vært hos meg noen få timer, andre har gått hos meg i mange år. Det kommer helt an på hva de kommer for, og hvordan ”bestillingen” eller behovet kan endre seg underveis.

En første time hos meg blir vi litt mer kjent. Trygghet i vår relasjon er første nøkkel til at terapi kan fungere.  Jeg forteller litt om meg, det praktiske og noe om hvordan jeg jobber, både i forhold til Gestaltterapi og SE terapi.  Så forteller klienten litt om seg selv. Gjerne først helt formelt, så mer om hvorfor hun/han er kommet. Er det vanskelig å fortelle, kan jeg hjelpe til ved spørsmål. Vi har ikke dårlig tid, OG klient bestemmer alltid hva, hvor mye, og når hun/han vil fortelle. Første timen/timer blir også en form for kartlegging. Og jeg gir klienten en tilbakemelding på det som fortelles. Altså mine tanker, og sjekker ut om jeg forstår ting riktig. Lytter og ser.

Timene kan bestå av rene samtaler. Å sette ord på følelser, tanker og opplevelser kan gi deg selv større forståelse. Og ikke minst letter det ofte på det indre trykket. Å høre egne ord, å få en støtte på det du forteller kan gjøre at du ser opplevelsen på ny måte. Du kan åpne nye dører og muligheter. Jeg kan sette det du forteller i alternative ulike sammenhenger, gi nye ord, stille spørsmål du ikke tidligere har tenkt på. Og plutselig kan du se din egen situasjon mye tydeligere. Da er det lettere å ta valg, eller forstå. Ved forståelse av deg selv, vil du lettere anerkjenne deg selv, istedenfor å dømme. Det er et skritt i riktig retning.

Jeg ser terapi ofte som en strukturering, ommøblering eller oppussing. Potensialet ligger der, evnene, mulighetene, men ligger godt gjemt, har blitt slitt, oversett eller ryddet bort. Og nå skal vi finne det fram. Det er ikke nødvendig å endre alt, flytte, rive. Flytter man på litt, kan noe helt nytt komme fram. Eller gammelt bli som nytt;)

Å få forståelse og støtte kan i seg være legende. Mange kommer med noe de har båret på selv i lang tid.

Vi kan også bruke andre metoder/verktøy. Vi kan bruke metaforer og bilder, tegne, ”awarenessøvelser”, skrive, symboler, bevegelse. Uansett hva vi velger å gjøre, så er du med og bestemmer om hva du vil.

Poenget er å bevisstgjøre og tydeliggjøre. Å finne ressursene. Og lære å regulere sitt eget nervesystem, som enten kan være på høygir, eller handlingslammet. Ressursene dine kan hjelpe deg til å tåle det vanskelig. Og du kan lære å forstå hvordan du kan regulere deg selv, støtte og trygge deg selv.

Du kan stille meg spørsmål. Og jeg vil svare deg så ærlig og konkret jeg kan.

Ingen følelse er riktig eller gal. Det finnes ikke en mal som er lik for alle, på hvordan utfordrende situasjoner skal løses. Derfor tenker jeg det er viktig å vite og tørre å være i, og kjenne på hvordan det er å være der du er akkurat nå, før man raser videre. For å finne veien dit du vil, må du vite hvor du er. Det fungerer som et kart, eller GPS. Derfor bruker vi tid på å finne ut hvor du er i deg selv, med dine følelser/tanker/kropp/opplevelser akkurat nå, før vi går videre.

Jeg kan kanskje ikke  forstå 100%, fordi jeg ikke har opplevd det samme som deg. Men jeg har kjent på mange følelser i mitt liv. Så jeg vet og kan forstå sinne, avvisning, skam, skyld, overraskelse, sorg, savn, maktesløshet, og mange andre følelser. For de følelsene har jeg hatt.

Terapi kan være lettende og åpnende, men det kan også være vanskelig. Vi jobber med å tåle å stå i det sammen, til det åpner seg nye muligheter, ny styrke, økt forståelse eller smerten i kroppen avtar. Jeg er på lag med deg. Ingen problem er for små eller for store. Er det noe jeg ser jeg mangler kompetanse på, har jeg muligheter til å hjelpe deg videre. Enten til kollegaer, eller via lege.

Mange vet mye om seg selv, og mange oppdager likevel nytt om seg selv i terapi eller veiledning. Jo bedre du kjenner deg selv, jo lettere er det å få det slik du ønsker. Og det er lettere å forstå andre mennesker. Det er spennende å finne ut av hvordan man lar seg påvirke, og hvordan man påvirker andre. Hva i livet som har preget en, og hva som preger en i dag?

Alt du velger å gjøre i ditt liv, har en funksjon. Det dekker et behov. Enten det representerer det trygge, spenning, fornuft, andres forventninger, omsorg, ro etc. Jeg er ikke ute etter å endre deg, men hjelpe deg til å tydeliggjøre dine valg, det som ER. Så kan du selv velge om du vil fortsette å gjøre slik du gjør, være slik du er, eller jobbe mot en endring.

I parterapi ser jeg best effekt av at vi er to terapeuter som jobber sammen. Og vi får gode tilbakemeldinger fra paret om at det er spennende. Paret snakker sammen. Vi kan gi de konkrete spørsmål, som de skal diskutere og prate om. Vi som terapeuter lytter. Vi reflekterer også høyt sammen, mens paret får høre på. DET er ofte veldig givende. Vi vil tydeliggjøre dere som par, ikke ta parti. Vi vil si hva vi ser og hører av det gode, og øve på det som er vanskelig.

Med barn må ofte mer lek til. Det kan bli vanskelig å bruke bare mye ord. Men det kommer an på barnet. Noen ganger er det fint og lurt at foreldre er med. Noen ganger er det best at hele familien kommer.

Å jobbe som terapeut ser jeg også mer og mer på som en lærer oppgave. Jeg lærer ofte ut gjennom opplevelser, beskrivelser og øvelser. Jeg kan vise, forklare, sette på teori, eller sammenfatte det klienten selv har sagt. På denne måten kan det bli lettere å ta læringen med seg ut i sin egen hverdag, i sine egne situasjoner og virkelighet.

Jeg jobber fast med klienter to dager i uka, men har lagt til enkelte dager med jobb med barn, eller par utenom de dagene. I tillegg til kurs. Jeg vurderer nå om jeg skal ha en ekstra dag i uka med klienter.

Ønsker du, eller du vet om noen som kunne trenge støtte, samtale, veiledning eller terapi så er du:

Velkommen til å ta kontakt på rylander.siw@vikenfiber.no / 93 43 52 44