Hvordan få barn til å spise sunt og variert?

Det er mange utfordringer med å ha barn, i tillegg til alle gledene.  Og det er lurt å velge sine kamper. Vi valgte to saker som ekstra viktige i tillegg til nærhet og kjærlighet. Det var søvn og mat. Vil påstå å si at vi har lykkes ganske så bra i forhold til hvordan vi tenkte. Barn er forskjellige. Det er våre 3 også.  Smaker er også forskjellig. Og det er ikke vanlig at alle liker alt.
Hvorfor søvn og mat?
Det er flere grunner. Vi tror på at uten gode søvnrutiner og noenlunde jevnt blodsukker, så er det vanskelig å holde humør stabilt, konsentrasjonen oppe, som igjen påvirker en hel familie og mestringsfølelsen til barnet på flere områder. Jeg ville også lære barna å spise sunt fordi jeg tror om de får inn det som en rutine i livet sitt som små, så er det enklere å følge som voksen. Og det er rett og slett forebyggende for en del livsstil sykdommer det finnes mange av i dag.  Vår filosofi har også vært å fokusere på å lære hvorfor det er bra å spise sunt. Og har valgt å fokusere mye på energi, konsentrasjon, immunforsvar, helse for kropp og tenner, hud og hår. Ikke på vekt. Jeg tror av egen erfaring at motivasjonen holdes lengre om den baserer seg på andre faktorer enn utseende. I tillegg er vi selv veldig opptatt av mat. Absolutt ikke bare sunn mat, men både det å lage god mat, ha gjester som samles rundt gode og lange måltider, og restaurantbesøk. Så derfor ble det også viktig å lære barna å sette pris på det samme, så det kunne bli noe hyggelig og felles for hele familien.
Starten
Helt fra begynnelsen av så har vi ikke tilpasset mye spesielt for barna. Vi har laget mat vi har synes vært god, og de har fått det samme. Vi har ikke brukt tvang eller trusler til å måtte spise ting de virkelig ikke har likt. Men de har alltid måtte smake. Og de har ikke lov til å si æsj. Det er ren respekt for den som har laget maten. Og kanskje litt med tanke på at vi skal være glad vi har mat. Min eldste datter fikk en tid for seg at hun ikke ville ha grønnsaker. Og vi har grønnsaker til stort sett alle måltider, hvertfall middager og de fleste lunsjer. Det ble et prosjekt hvor vi sa hun måtte spise en type grønnsak. Hun valgte agurk. Det ble mye agurk i første måned. Da måtte hun innføre en grønnsak til. Hun valgte paprika. Slik fortsatte vi. Til hun i dag er veldig glad i rå grønnsaker, men ikke like glad i kokte eller stekte. Men kan spise det. Når vi har vært ute på restaurant har vi flere ganger ikke presentert barnemenyen. De har heller delt en voksenmeny. Og dermed fått smakt mye mer. Og vi har også valgt restauranter vi har villet gå på til å begynne med. De har synes det har vært kjempestas. De får jo dessert. Og de får velge maten sin selv ut ifra menyen. Og de har lært seg at spagetti bologneser smaker forskjellig på ulike steder. Vi har brukt mange positive ord rundt matbordet. Spennende, smakrikt, sterkt, deilig, saftig, mørt, crispi, sprøtt. Vi har passet på egen ordbruk. Og håpet at de har blitt påvirket av det. Vi har også venner som har hatt barn som har vært svært så kresen på mat. Men etter lite mas om det, men likevel ikke spesialbehandling, så spiser nå barnet veldig mye forskjellig.
Forbilder, grønnsaker og fisk
Noe jeg også tror er viktig, er at de også får velge og bestemme til tider. Men absolutt ikke mange ganger i uka. Da blir det ofte bare favorittmat. Det går nemlig an å spise mat man ikke synes er fantastisk også. Vi voksne spiser vel heller ikke bare favorittmat hele uka. Selv om jeg vet voksne sliter med både matlaging, og er kresne selv. Og da kan man kanskje ikke forvente mer av barna heller. Men til de voksne som er opptatt av variert og sunn og spennende mat, så tror jeg det er mulig for barna og bli det også. Barna lærer av det vi gjør, mer enn det vi sier.
Hvis de alltid får egen mat og tilpasset mat, vil de ikke behøve å prøve å utvide sine smaksløker. De sier hva de vil ha og får det. På samme måte som mye annet her i livet man kjemper for, så koster det litt jobb, standhaftighet og lirking. Jeg tror også mange barn spiser med øynene. De har sagt at de ikke liker grønnsaker og dermed ser de mystisk på alle farger i maten. Hadde de spist med bind for øynene hadde de kanskje synes mer var godt. Jeg har også vært god på å rive grønnsaker inn i kjøttsauser, for å få enda større porsjon grønnsaker.
Og det finnes nesten like mange fiskeretter som kjøttretter. Så å si at man ikke liker fisk, synes jeg er et meget merkelig utsagn. Det finnes jo tusenvis av ulike smaker, konsistenser, typer av fisk. Min eldste datter (igjen) sa ofte før at hun ikke var glad i fisk. Og hver gang vi hadde fisk, så sa hun: ”Mmm, dette var godt!”  I dag har jeg barn som elsker fisk, blåskjell, krydret mat, asiatisk mat, vilt og egentlig det meste. Og er det enkelte ting de ikke liker, så er det jo helt forståelig og naturlig.
Så våre nøkkelord er godord rundt bordet, forklaringer vs. Formaninger, glede seg over smaker, og hva som er bra for kroppen.
Dette er hvordan vi har gjort det. Kanskje du har en annen måte som har fungert bra? Del gjerne.

Hva er viktigst for deg idag?

Er det ikke rart hvordan vi mennesker gjennom store deler av livet gjør ting på automatikk, eller slik som er forventet av oss, eller det vi tror er viktig? Enda vi kan kjenne i kroppen at det er feil. Vi glemmer å spørre oss selv om HVA som faktisk er viktigst for oss selv akkurat nå. Ja, for det er jo slik at noen behov kan endres fra dag til dag, mens andre er mer stabile. Derfor trenger vi å spørre oss selv oftere.
Dårlig samvittighet
Mange mennesker får dårlig samvittighet for veldig mye. For barn, ektefelle, venner, hus og hjem, bikkja, foreldre, sjefen, kollegaene, sine ansatte, men sjelden hører jeg om noen som har dårlig samvittighet overfor seg selv. At de rett og slett ikke har tatt godt nok vare på sine ønsker, drømmer og behov. Hver dag står mange av oss i mange valg.  Det er ikke alltid lett å vite hva man vil til enhver tid. Særlig når vi ikke er vant til å kjenne etter. Men jeg hører mange som velger ut fra hva andre vil, eller de bevisst ikke velger for ikke å risikere å være uenig med noen. Vi vil jo bli likt. Og hvis du svarer omhyggelig ”nei” med lange forklaringer på hvorfor du ikke kan hjelpe til med for eksempel å arrangere julebordet, så har du lagt opp til at den andre kan ha en enda bedre grunn til at du skal være med. Eller at hun selv også har så mye, og hun burde heller ikke vært med på å arrangere. Hun synes tydeligvis grunnen din ikke var god nok. Så da er det bare å stille opp, ellers kommer den dårlige samvittigheten hoppende fram igjen. Så igjen velger du det som andre vil at du skal gjøre, og setter deg selv i bakerste rekke. Ja, for du klarer deg jo alltidsJ
”Det blir det samme for meg”
Hvis jeg hadde en venninne som alltid svarte: ” Det blir det samme for meg”, eller ”du kan bestemme, jeg bare er med”, eller ”jeg gjør det som du vil jeg”. Ja, da kan det høres ut som hun er en lett og grei person å ha med å gjøre. Og det er hun jo i og for seg også. Men hvem er hun egentlig? Jeg vet jo ikke mye om henne som person. Hva hun liker og vil og tenker. Jeg liker definitivt best ærlighet . Ellers vil jeg føle meg utrygg på om hun gjør saker kun for min skyld.  Jeg tror det er best for et vennskap om det er gjensidig lyst. Og min erfaring tilsier at de fleste ønsker tydelighet. Da slipper man å spekulere og lure.  Jeg trenger ikke en venninne som jatter med meg bestandig. Jeg vil at hun skal være der for meg fordi HUN ønsker å være der for meg. Da blir samværet mye hyggeligere, enn om jeg følte at hun heller ville være et annet sted. Og jeg vil kjenne venninnen min. Da må hun si hva som er viktig for seg, akkurat slik jeg selv må.
De vanskelige valgene
Noen ganger er det tiden som er viktig for deg i en avgjørelse, andre ganger kan det være menneskene, stedet, filmen, antallet, prisen, aktiviteten eller mulighetene. Det er viktig å spørre seg selv om slike ting jevnlig. Da blir du kjent med deg selv og din egen utvikling. Jo bedre du kjenner deg selv, jo tryggere vil jeg påstå at du blir. Valgmulighetene blir også klarere og flere. Med en slik meny av ulike spørsmål i hva som er viktigst for deg akkurat nå, har du et hav av muligheter. Ellers vil du bare la deg føre av sted med elva og strømmen.
Jeg hører mange mennesker si at de ikke har/hadde noe valg. Det finnes alltid et valg vil jeg påstå. Å ikke velge er også et valg. Og det er forståelig hvis man har levd på en bestemt måte i lang tid, da er det vanskelig å se andre åpninger. Og om man så vidt tør å kikke på mulighetene, vil mange lukke de fort igjen. For det kan virke umulig. Det virker for drastisk og stort. Men det fremdeles et valg. Og om du ikke tør å åpne for mulighetene og leke med tanken, er det vanskelig å se noen andre alternativer heller. Det kan finnes muligheter du ikke har tenkt på før, eller som var utenkelige før, men som vil fungere fint nå. Ofte kan valgmulighetene en dag være for vanskelig å sette ut i livet, mens noen måneder senere ser samme valgmulighet ut som eneste redning.
Skyld
Mange vil jo gjerne skylle på andre. Det var andre som ”dro” meg med, eller det var de som påvirket meg. Vi blir påvirket av mennesker og omgivelser rundt oss hele tiden, og derfor blir det så viktig å evne å gå inn i seg selv å kjenne etter, på tross av påvirkning. Det blir om og gjøre å ikke sluke andres meninger og råd rått, men tygge på de og velge selv om man vil svelge eller spytte ut. Det er først da det er ditt bevisste valg.  Og dessverre er det også mange som slår seg selv mye i hodet, fordi man ikke skjønte ting tidligere. Å lete etter skyld hos andre eller seg selv er bare å gå bakover i tid, istedenfor å se mulige endringer framover. Det er nå du kan velge hva som er viktig for deg i dag. I morgen kan du ta et nytt valg.
En fin runddans
En dag kan venninnen din være viktigst for deg, en annen dag er søvn det viktigste, så er det tidspunkt eller familien.  Spør du deg selv titt og ofte om dette, så vil du antagelig bli et hakk mer kjent med deg selv, og det blir lettere å følge egne behov. Og følger du egne behov er det lettere å bli fornøyd. Da blir også lettere å være grei mot andre. Og andre blir tryggere på deg når de hører du evner å ta vare på deg selv, ved å si ja, eller nei, eller gi din mening om felles avgjørelser.
Hva er viktigst for deg i dag???
For meg er det å forberede 3 ting til helgen, så den kan nytes!

Min fortvilelse og mine gode kollegaer

Jeg tror ikke mennesker ER, jeg tror mennesker BLIR. Vi blir et ”produkt” av vår fortid, og vi endres med våre opplevelser, relasjoner og ny kunnskap. Og med den grunnholdningen tror jeg på menneskers iboende kompetanse til endring og utvikling. Jeg har opplevd og sett endring hos mange. Men noen ganger så sitter vi bom fast, og klarer ikke finne kraften selv, og ser ikke selv potensialet for endring. Vi kan trenge hjelp.
Dyre konsekvenser
Jeg blir fortvilet når jeg hører om de lange køene for å få psykologisk hjelp. Jeg blir redd når jeg leser om hvordan mennesker kan bli oversett, forsømt og sviktet av foreldre, lærere, ledelser, psykiatrien, rettsvesen og politikere. Alle som blir forsømt i dag, kan bli en last for enkeltpersoner, familier, grupper, samfunnets helse og økonomi senere. Det er da vi må betale dyrt. Selv når det er store tragedier for hele samfunnsgrupper, som for eksempel 22. Juli, så klarer ikke samfunnet å hjelpe nok. Enda behovet tydelig blir uttalt. Og  det finnes profesjonelle hjelpere klare.
Alle trenger å bli sett og hørt, forstått og få hjelp til det de ikke kan hamle opp med på en sunn måte selv, ellers lagres det i kroppen. Og det vil piple, eller strømme ut senere i form av fysisk sykdom, psykisk sykdom, rus, avhengighet, aggresjon og vold senere. Det er begrenset hvor lenge en kropp kan tåle å bli avvist, bli oversett, urettferdig behandlet, sviktet, overgrepet uten å få noen konsekvenser.
Kompetansen finnes
Jeg har jobbet med mennesker i mange år. Jeg har truffet mange mennesker på min vei både privat og profesjonelt. Jeg prater med mange om mye. Og jeg møter mennesker hvor jeg ser positive endringer fra vondt til godt, fra hat til kjærlighet, fra stillstand til bevegelse, fra gråt til smil.
Jeg har møtt mange mennesker med ulike fagbakgrunner innen psykisk helse. Og det er så mye kompetanse der ute, det er så mange engasjerte folk, som elsker jobben sin. Og som ikke minst vil samarbeide. Jo mer jeg lærer, jo mer ydmyk blir jeg. Det finnes ikke en vei som er den beste. Vi er alle så unike. Og vi trenger hverandres ulike perspektiver, erfaringer og lærdom for å hjelpe de som trenger å komme videre. JA, til enda mer tverrfaglighet.
Om det gjelder barn som blir mobbet, skoler som trenger å lære mer om psykologi, mennesker som opplever kriser og sorg, voksne som sliter med senskader, om du har angst, depresjon, eller det er gammelt rusk som påvirker selvtilliten din av ulike årsaker, så finnes det gode folk. Det er bare ikke helt enkelt å vite hvem som passer for deg. Og hvor skal du lete for å finne? Det blir dessverre heller ikke økonomisk satset mye på antall stillinger, eller støtteordninger for andre enn psykiatere, leger og psykologer. Enda mange av dem jeg jobber med, studerer med, samarbeider med eller kjenner til, har spesialisert seg, de har hatt flere hundre klienter, de elsker det de jobber med. Det er så mange der ute med en enorm kompetanse som ikke blir brukt godt nok. Det er fortvilende å se og høre om.
Håpet
Jeg håper en dag det blir en endring og at dørene åpnes mer, enn kun for de profesjoner med de tradisjonelle skolene. Og jeg håper politikere og andre som tar beslutninger begynner å se større sammenhenger mellom menneskers psykiske helse og hvilket samfunn det kan gi, om de ikke får hjelp. Også de som er psykisk syke, eller er i en krise er en ressurs for samfunnet, som vi mister. Så vi både mister personens evne til å være en samfunnsspiller, og personen kan utvikles til å bli en last.
Synes rett og slett at vi skal ta vare på menneskers tilstand før tingenes tilstand. Og vi bør satse mer på de som trenger støtte og hjelp. De friske og sterke klarer seg jo.

Ha en strålende Tirsdag.

Klem Siw

Gresset er ikke grønnere på andre siden av gjerdet, eller kan det være det?

Det er en påstand som ofte blir sagt. Sies det for å holde på romantiseringen av det man først har valgt, uansett konsekvens. Eller er det for å overtale seg selv og andre om at begge deler vil kreve jobb, så da kan man likegodt bli hvor man er?  Tror du at alt er prøvd og unnskylder deg med at alles gress blekner med åra uansett? Eller er det sant at – gresset er faktisk ikke grønnere på andre siden av gjerdet.

Et valg

Da man gifter seg, flytter sammen eller får barn har man gjort et valg. Et valg av en partner, og som kjennes helt riktig ut her og nå. Og intensjonen er å holde ut for alltid. Uansett tørke, storm, motvind, regn eller solskinn. De fleste har vurdert og kjent og pratet sammen mye og kjenner hverandres gode og mindre gode sider. Men de mindre gode sidene er til å leve med, og de er så mye mindre enn alt det som er fint og godt. Det er fysisk tiltrekning, man har gode dialoger, har mange like verdier og har det gøy sammen. Alle forutsetninger for å lykkes som ektepar eller samboerpar. Det føles naturlig og som et bra valg. Man har felles drøm om en god framtid sammen.

I begynnelsen er det også lett å vanne gresset. Forholdet vokser og gror. Er det visse ting som ikke er på topp er det lett å rette opp med omsorg og samarbeid. Viljen og ekteskapsløftene sitter nært. Og følelsene blomstrer.

Etter hvert…..

Trygghet i forholdet er ofte et godt tegn. Det er da vi kan være oss selv. Det blir nakent og ærlig. Men det er også da vi kan ta hverandre for gitt. Man kan glemme både vanning, stell og omsorg. Det skal liksom holde med å komme hjem til samme hus, planlegge ferier sammen og samarbeide om det praktiske. Barn og karrierer kan løfte livet til nye dimensjoner. Og som konsekvens kan forholdet få en annen form. Det fungerer ikke lenger å gjøre alt på samme måte det ble gjort før. Nye måter å samarbeide på blir nødvendig. Det kan kreves mer for å få til vanning og omsorg for hverandre. Begge kan begynne å lengte etter mer oppmerksomhet, nærhet, samtaler, forståelse, men vet ikke lenger helt hvordan det skal gjøres. Det kan være tidkrevende. Og det kan være vanskelig og ubehagelig å tydeliggjøre det som ikke fungerer så bra lengre. Eller man synes det er den andre som bør ta initiativet? Det er normalt at livet endres. Hver og en av oss utvikles. Det er ikke alltid slik i et forhold at man må utvikles helt i samme retning eller takt for at det skal kunne lykkes. Men jeg tror det kreves at man ser den andres utvikling, roser og respekterer. For da man slutter å se og bekrefte hverandre, kan man skli fra hverandre. Og det er da man kan begynne å lure på om man passer sammen likevel. Det kan dukke opp noen nye frø som gjør at man begynner å vanne på andre arenaer enn i forholdet. Om det være seg sin egen utvikling i en spesiell retning eller andre relasjoner.

Det andre gresset

Hvis forholdet skranter av en eller annen grunn, blir man mer mottagelig for fristelser utenfor. Og også mer mottagelig for komplimenter og oppmerksomhet. Hvis det er nærhet eller forståelse man savner i forholdet sitt, er det veldig lett å ta imot når tilbudet kommer utenfra. Kanskje den relasjonen er lettere å jobbe med for utvikling enn å reparere og korrigere det man har hjemme. Det finnes nok mange skilsmisser i dag som kunne vært unngått om vanningen av eget gress hadde fortsatt. Det kan være forventningsavklaring, tydelig og nysgjerrig kommunikasjon, hele tiden ønske om å forstå og gi omsorg til sin partner. Rett og slett holde gløden og fysisk og mental nærhet, selv i vanskelige tider. For på den andre siden av gjerde kan det selvfølgelig komme andre utfordringer, og forelskelsen kan dabbe av der også. Men det er jo også slik at mange mennesker lærer av sine feil, og retter opp når de starter på en ny startstrek. Og det er jo mange ekteskap nummer to som også holder livet ut. Så da var kanskje det gresset grønnere likevel på den siden. Resultatet kunne kanskje vært annerledes om man hadde fortsatt å vanne sitt eget gress. Jeg tenker at konsekvensen av ikke å vanne sitt eget, kan bli at det blir lettere å la seg friste av det nye og spennende og friske, enn å hamle opp og pusse opp det gamle. Selv om begge deler krever jobb.

Det jeg ser og opplever i parterapi som hjelper er:

–          Si forventningene dine høyt. Og sjekk ut om din partners forventninger. Ikke tro at du vet dem.

–          Overrask hverandre, og/eller sørg for å ha egen tid bare dere to.

–          Gjør hyggelige ting sammen og gi hverandre komplimenter og ros

–          Hjelp hverandre og snakk sammen om behov

–          Evaluere forholdet på sammen måte som dere evaluerer andre ting i livet. Og husk å ta med alt som går bra.

Lidenskap og vold

Det er hjertet mitt som forteller deg denne historien. Ikke vent deg noe logikk. Ikke spør hvorfor jeg ikke gikk før? Du har kanskje hørt lignende historier før. Men de kan fortelles igjen. Kanskje er målet en utvidet forståelse?
(Og før du leser videre minner jeg om at slike historier er helt anonymisert uansett form den er skrevet i! Kjenner du deg eller en annen igjen, er det helt tilfeldig, eller fordi mange kan ha opplevd lignende)

Historien er vidunderlig og vakker. Og den er noe dritt!

Fra ingenting til alt

Jeg hadde en følelse av verdiløshet før jeg traff ham. Jeg var ingenting. Usynlig og følte meg stygg og fæl. Så ble jeg alt. Jeg ble virkelig hele verden for en person. Og han fikk hele meg. Jeg gav ham nøkkelen til mitt hjerte, min kropp og mine tanker. Jeg hadde ikke lenger nøkkel selv. Han fikk åpne og lukke som han ville. For han gav meg blikk, oppmerksomhet, nærhet og omsorg.  Jeg var sulteforet på kjærlighet. Jeg følte meg desperat, og ble glupsk og grisk da jeg fikk ham.  Og han tok imot alt. Han forandret mitt liv. Jeg gikk fra fattigdom til å bli styrtrik. Jeg svevde på rosa sky. Jeg var rett og slett uberegnelig.

Det var som om jeg levde i en klissete roman fullt av kjærlighetsklisjeer. Og jeg følte meg vakker. Jeg smilte og glødet. Det gjorde at jeg plutselig ikke bare var interessant for min kjære. Men også andre gutter og menn kastet blikk, snakket til meg og viste interesse. Det falt ikke i god jord. Fra å bli kalt elskling, baby, min, snuppa, kjære ble jeg kjerring, hore, tøs, ludder. Men han gikk ikke. Han holdt meg hardere. Hele natten gjennom holdt han rundt meg. Jeg ble smigret. Jeg ville bli holdt. Jeg ville bare være hans. Dessverre trodde han meg ikke. Så fra å være sosiale, takket vi nå pent nei til invitasjoner. Vi ble mer isolert. Var vi ute blant folk, holdt han hånden min. Kysset meg ofte og viste verden at jeg var hans. Jeg la merke til noen varsellys blinke i det fjerne, men han fikk meg til å føle noe jeg aldri i mitt liv hadde følt før, og som jeg fryktet at jeg aldri kunne kjenne. Jeg kjente meg verdifull for et annet menneske, og jeg kjente meg attraktiv og kvinnelig. Lidenskapen flammet i meg. Jeg hadde en lyst i meg jeg ikke visste at fantes. Så jeg fortsatte å gnistre. Jeg hadde en takknemlighetsgjeld å betale. Det var et løfte om å bli hans for alltid.

Voldsom kjærlighet

Han endret seg. Fikk humørsvingninger. Så kom første slag, og andre. Jeg fikk blåmerker og sprukken leppe. Og et dypt skår i lykken. Han forsvant fra meg mens jeg lå som et sammenkrøpet foster på gulvet. Jeg tenkte aldri på å gå. Bare at han skulle komme tilbake. Han kom. Gråtende. Vi ble elskende igjen. Hele forholdet ble enda mer intenst, enda vakrere, OG enda verre. Det ble oftere til at vold måtte til for at det skulle bli lidenskap etterpå. Etter hvert ble det mer vold enn lidenskap. Prisen gikk opp. Jeg følte meg på salg. Jeg gikk fra å stråle til å visne. Men det var på en annen måte enn før jeg møtte han. Nå hadde jeg noe å miste. Og jeg hadde tyngre bagasje. Ville jeg klare å bære den alene. Ville jeg klare å gå fra litt lidenskap til ingenting? Jeg klarte ikke å ta valget. Isteden ble jeg handlingslammet. Det ble det samme som å bli. Jeg hadde ikke krefter til å gå. For det ville ikke bli lett, det ville bli en kamp. Og hvor skulle jeg gå. Jeg hadde jo ingen andre. Da jeg fikk ham, evnet jeg bare å elske en. Kunne ikke bruke tid på noen andre. Nå var de andre borte.

Forståelse

Det var barnet i magen som hjalp meg bort. Barnet styrket meg. Ga meg et klarere blikk. Et blikk utover og framover, vekk fra vår hule. Kanskje klarte jeg ikke å gå før jeg hadde en annen å ta vare på, for JEG var ikke nok for meg selv. Kanskje måtte jeg ha med meg en bit av ham? Det kan virke sykt å bli, men for meg var jeg enda sykere uten ham. Før ham var livet bare eksistens. Da foretrakk jeg heller berg og dalbane. Det har aldri vært synd på meg, og i ettertid føler jeg meg heller ikke dum. Bare rikere. Det er kanskje farlig å si. Det kan høres ut som jeg måtte ha det vondt for å få det godt. At jeg måtte ha den grusomme opplevelsen for å finne annen lykke og mening i livet senere. Men det er ikke på grunn av opplevelsene i seg det har blitt så bra, men på grunn av bearbeidelsene i ettertid. Jeg forstår mer av livet og kjærligheten. Og jeg skjønner at ingen andre kan bære min lykke videre. Den må jeg ta tak i selv.Og det er godt å ikke lenger være sint eller bitter. Hverken på meg selv eller ham.

Tør du være en upopulær forelder?

Kan man sette likhetstegn mellom fri barneoppdragelse og grenseløs kjærlighet? Og er det flott? Eller betyr grenser beskyttelse og kjærlighet? Kan barnet klare å ta egne valg og beslutninger, som er til det beste for seg selv og sine medmennesker? Dette er et hårsårt tema. Men jeg liker å undre høyt, og dele erfaringer.

Oppdragelse

Oppdragelse handler om å utvikle barn til å bli ansvarlige og selvstendige voksne ved hjelp av verdier og holdninger, kunnskap og forståelse – både sosialt og kulturelt. Og det er vel en av de vanskeligste oppgaver vi voksne har. Det er lett å føle seg kritisert av andre, og kan være et mineområde i forhold til vår samvittighet.

Hvor mange ganger har du ikke kjent på dårlig samvittighet overfor barnet ditt om du har sagt NEI uten at du egentlig har tenkt gjennom spørsmålet du fikk? Eller enda verre: du skrek til barnet du ditt, eller sa noe upassende. Noen ganger gnager det, og du sier unnskyld. Andre ganger går du bare videre. Eller sier du ”Nei” først, og ”Ja” etter en stund med masing. Det er ikke lett å være konsekvent alltid. Og det er fort gjort å true om mulige konsekvenser om barnet ikke gjør slik du vil. Men det er ikke alltid lett å utføre disse konsekvenser. Og det er ikke alltid riktig å utføre konsekvenser heller, særlig ikke om de er altfor strenge i forhold til det barnet gjør.

Det finnes mange bøker og teorier på området. Og det finnes mange psykologer med mange kloke svar på mange av de dagligdagse spørsmål vi kommer opp i. Selv har jeg tre barn. Veldig forskjellige barn, som trenger ulike former for støtte og utfordring. Det krever kreativitet iblant. Jeg har lest mye utviklingspsykologi, jobbet i barnehage, jobbet med veldig mange foreldre og med en del ungdommer. Men i teori høres det enklere ut enn det er i praksis.

Selvstendighet og ansvar

Barnet forventer å få lov til mer etter hvert som det blir eldre, og det er naturlig. Men med økt alder kan også foreldre forvente mer av barnet i forhold til plikter. Og etter jeg har vært på et foredrag om grensesetting for barn er det mye klarere for meg hvordan dette hører sammen. De får lov til mer, og de får mer ansvar. Det kan handle om søvnrutiner, mat, utetider, samvær med familie, tv titting, skole, språk, høflighet eller annet. Og det vil alltid dukke opp nye utfordringer og ønsker og spørsmål fra barnet ditt som du må ta stilling til. Og da påvirkes du naturlig nok av både din dagsform, hva andre foreldre gjør, og om du har en tydelig mening om saken. Plikter og ansvar er ikke noe de alltid vil ha, det kan sees på som en jobb, som tar fra dem minutter av fritid. Men barna liker også å være en som er til hjelp, en som er verdifull.  Økt selvstendighet og utvidede grenser i samarbeid med flere plikter til å hjelpe til i familien. Det blir en dialog hvor barnet blir sett og hørt om sine behov, samtidig som det lærer nye oppgaver, og det forventes mer.  Og jeg vil påstå at det blir en vinn-vinn situasjon. Barnet får følelsen av mestring, voksne får mer hjelp, og familien som en enhet har omsorg og samarbeid for og med hverandre. Alt dette tenker jeg skaper selvtillit, ansvarlighet, selvstendighet og medmenneskelighet.

Mas eller kompis

Men veien dit er ikke som en strak vei uten hinder. Barna har sine egne meninger, som ikke alltid stemmer overens med dine. Og noen kan ha overdreven tro på at de får til alt selv. Og det kan føre til krangel og mas.

Det er aldri særlig morsomt med et barn som skriker til deg at du er strengere enn alle andre, at du ikke forstår noen ting, at du ikke bryr deg, at du er teit og håpløs. De smeller i dører og straffer deg ved ikke å snakke med deg, ikke ville spise, låse seg inne på rommet. Da blir utholdenheten din testet, og også din egen trygghet på riktig avgjørelse.

Jeg har sett mange foreldre heller ønsker å være beste kompis med barna sine enn oppdragere. Men når det å være kul og grei blir det viktigste i enhver sammenheng, er man ikke alltid en tydelig, klar og voksen oppdrager. Å være foreldre er som å være en leder. Man må tåle å ta noen upopulære avgjørelser iblant. De voksne må ha med fornuft i avgjørelser. Barna baserer mye på lyst.  Oppdragelse handler også om å lære sammenhenger. Sammenhenger mellom mat og helse, søvn og konsentrasjon, aktivitet og energi, kjærlighet og omsorg.

Jeg tror at om jeg ikke hadde vært en voksen veileder for mine barn, og de kunne gjøre mer som de lystet, ville de ikke vært like nøye på mye jeg mener er viktig for sin egen fysiske og psykiske helse. Og jeg tenker det i lengden vil skape mer bekymring, enn om jeg er litt ukul i dag.

Følger du fornuft eller følelser?

Er du en typisk ”flink pike”, en som sier ja til det meste, hvis ikke så gnager den dårlige samvittigheten din? Gjør du mye av det du forventer av deg selv, og det du tror andre forventer av deg? Og kjenner på den berømte ”tidsklemma”? Og selv om du lever som om døgnet har 36 timer i antall aktiviteter, føler du deg likevel ikke bra nok? Du er ikke alene i den båten. Men det finnes faktisk en motsatt båt også. Som heller ikke er bare flott.
I den finnes de som tar det meste på sparket. De er stadig forsinket, bruker mye ferdigmat for å rekke med, de følger lysten i det som passer seg best akkurat nå. Og synes mange rundt dem styrer og ståker alt for mye. Mange mennesker rundt dem kan irritere seg over at de ikke respekterer andres tid, de deltar ikke så ofte i fellesskap og dugnader, de glemmer ulike betalinger, så det kan virke som ansvarsfølelsen til tider mangler. I tillegg kan de ha egne mål, som de sjelden klarer å nå.
Balansen
Jeg vil ikke påstå at det ene er verken bedre eller verre enn det andre. Det er balansen som blir viktig. Din egen balanse, som kan være forskjellig for oss alle. For etter mange år i jobb med mennesker ser jeg enormt mye utbrenthet, stress, fysiske smerter, og ikke minst følelsen av å miste seg selv i alle gjøremål. Mange vet ikke selv egne behov. De følger ønsker fra barn, mann, sjef, kollegaer, foreldre og venner. De lider av det, og det tar tid og ”finne seg selv” igjen. For i den prosessen må du tåle å si NEI, også til ting du i utgangspunktet har lyst til.  Og da kan den dårlige samvittigheten plage deg. Men jeg kan nesten love at den dårlige samvittigheten vil gi seg etter hvert. Du vil oppdage at du får mer energi ved å droppe den ene kampen, den ene middagen og den 5. treningsøkta den uka. Du blir gladere, og de rundt deg vil selvfølgelig merke det. Og det viktigste av alt når du sier nei til ting, er å ikke forklare så mye ditt nei. For da vil det alltid finnes innvendinger, som kan brukes av de rundt deg. Og med ditt gode hjerte for alle andre, vil du raskt føle at de andre vet bedre enn deg hva som er best, eller du vil ikke avvise. Så er det noe jeg har lært, så er det å svare bare:
”Beklager det kan jeg ikke”
”Og nei, det får jeg ikke til den dagen”
”Så synd, men da har jeg en annen avtale”
Med slike svar blir du raskere ferdig med den saken.
Utfordringen til de som lever kun etter følelser her og nå, er at de ofte ikke når sine drømmer og mål. De føler, at de ikke kommer noen vei. De klager over dårlig selvdisiplin i prosessen på veien mot drømmen sin. Og lager mange unnskyldninger for ikke å gjøre det de har bestemt seg for. De har ikke ork, har vondt, er triste og leie, de orker ikke stresse og kan forsvare seg med at de ikke vil gå inn i ”tidsklemma fella”. Så står de der på stedet hvil, og blir ofte nedstemte og deprimerte. De føler seg dårligere enn andre.
Kroppen snakker
En balanse mellom fornuft og følelser tror jeg på. Og å bruke kroppen oftere til å kjenne etter hva du har godt av. Alt for ofte overser vi signaler fra kroppen, som faktisk skriker til deg at den trenger enten hvile, eller action. Vet du at du har en overfylt timeplan, og du kjenner magevondt, stive skuldre, migrene etc. så prøver nok kroppen å fortelle deg at du bør droppe noe og ta vare på deg selv. Ingen er tjent med at du blir syk. Kjenner du at latskapen har tatt deg, du sover mye, sitter pal foran pc eller TV, har droppet ut av avtaler eller egne planer, så må du tvinge deg selv ut. For latskap kan avle latskap. Du får ikke ny motivasjon og giv av å ligge på sofaen. Ut å få inspirasjon og energi. Klarer du det ikke selv må du få hjelp. Selv om du ikke vil, så kan det være eneste utvei av ditt ”gjørmehøl”. Er ingenting lystbetont, så tenk tilbake på noe du likte å gjøre før, og prøv det igjen. Inviter gjester, spill livlig musikk, ta en gåtur, reis et sted, besøk en venn. Hva som helst som tvinger deg ut av ditt skall. De fleste som gjør dette flere ganger merker mer energi og får en ny mestringsfølelse.
Selv bruker jeg ofte spørsmålet: hva er viktig for meg i dag? Samtidig har jeg også involvert kroppen min mer i avgjørelser. Jeg vil nok betegne meg som et skippertaksmenneske, som har full fart en lang stund, før jeg ser at det er for mye, og da planlegger jeg for hvilehelg uten en eneste plan. Eller jeg avlyser noe, for å ha et par timer for meg selv. Dette fungerer fint for meg, mens andre må ha mer jevn fordeling av lyst, fornuft og kropp. For husk at vi er en helhet, som fungerer best når alle delene er friske og får sin dose av behov tilfredsstilt.

Meg selv som klient

Jeg husker hvordan jeg grudde meg til min første terapitime. Det var skummelt, samtidig som jeg var nysgjerrig. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg håpet hun hjalp meg i gang. Jeg trodde selv jeg hadde noe å ta tak i, men følte meg likevel usikker. Det var som om jeg ville være ”en god nok klient”.
Første time

Det ble veldig godt møte. Hun gjorde meg rolig. Hun viste seg interessert i meg som person, uansett hva jeg fortalte. Hun virket oppriktig.  I ettertid har jeg skjønt hvor mye den gode kontakten oss imellom betydde for meg som klient. Både at hun er tilstedeværende, interessert og oppriktig. Jeg gikk derfra og følte ” dette blir bra, og jeg føler meg bra”. Hun hadde gitt meg bekreftelser på egne tanker, og hun ga meg nye ting å tenke på. Og det viktigste – jeg følte meg trygg, og ville fortsette. Så jeg skjønner også at uansett hvor dyktig hun hadde vært på sitt felt, hadde hun ikke nådd inn til meg med sin kunnskap om vi ikke hadde fått den gode kontakten oss imellom.
Jeg har også dessverre vært med på den motsatte følelsen – i parterapi. Der tok den kvinnelige familieterapeuten  parti med min mann. Det føltes ubehagelig og uproft. Min mann kjente det samme som meg, og istedenfor å heve seg selv til den som hadde rett, klarte han å se at dette ikke ville redde oss. Det ville bare skyve oss enda lengre fra hverandre.  Det eneste som kom godt ut av det, var at min mann og jeg ble mer et team, mot henne. Men vi måtte gå videre til en annen som skjønte vår utfordring bedre. En som så oss som et par, ikke så på hver og en av oss.
Nye perspektiver
Studie i Gestaltterapi krever mange timer med egenterapi. Både i gruppe og individuelt. Man skal vite hvordan det er å sitte i klientstolen, og man skal kjenne seg selv før man begynner å gå dypere inn hos andre. Det er viktig å skille mellom mine og dine utfordringer. Noen timer visste jeg eksakt hva jeg ville snakke om, andre ganger følte jeg ikke for å gå til timene. Behovet var ikke tilstede der og da. Jeg så etterpå hvor ulikt mitt humør og dagsform kunne påvirke timene, og hvordan jeg kunne påvirkes på ulike plan.  En gang var jeg i hodet og fornuft, og andre ganger i kropp eller følelser. Det ga ulikt utgangspunkt for timene.  Det var opplevelser i livet jeg  lenge lurte på om jeg torde å ta opp. Det føltes ubehagelig. Jeg følte skyld og skam. Men min terapeuts egne holdninger kom ikke til syne. Det var befriende å få alternativer. Jeg hadde plutselig flere perspektiver på egne opplevelser, som gjorde at jeg følte de på en annen og ny måte. Både på grunn av økt forståelse og fordi jeg plutselig følte og tenkte ut fra en annen vinkel.
Terapi kan være ”aha eller au”
Det er utrolig deilig å lære seg selv å kjenne. Det føles trygt. Og det merker jeg også i sosiale sammenhenger. Jeg blir mindre redd av å være med andre mennesker, i ukjente situasjoner. Jeg kan synes at situasjoner jeg skal inn i er skumle, men jeg føler jeg står støtt i meg selv, og da føles det mer som noe spennende på en positiv måte. Noe av det beste jeg har lært er at ingen følelser, tanker og opplevelser er statiske,  riktige, eller feil. Det har gjort meg selv mer fri. Jeg tenker på terapi som en reise i seg selv, uansett grunn til man starter. Jeg har sittet i gjørme og trengt drahjelp til å komme opp, jeg har vært i kriser som jeg har fått hjelp til å forstå og kommet meg ut av, jeg har fått svar på spørsmål, jeg har lært å forstå hvorfor jeg er der jeg er i dag. Jeg har blitt ærligere med meg selv, selv om det til tider har gjort vondt.  Jeg har lært å sette tydeligere ord på tanker og følelser, jeg har lært mye om hva som påvirker meg og hvordan jeg påvirker andre. Jeg kan like det jeg oppdager, eller mislike det. Jeg kan la det være som det er, eller jeg kan endre det. Det er opp til meg. Jeg har gått ut fra mine terapitimer med ny aha opplevelser, eller med en utfordring jeg har fått, jeg har gått ut med nye spørsmål, frustrasjon, bekreftelser eller tomhet. Men alt har vært tegn på at noe nytt har skjedd. Jeg er et hakk videre i dypet på meg selv. Og da er jeg i en utvikling. Og nærmere den personen jeg vil være.

Fra ensomhet til forelskelse

Hun fortalte at hun var redd hele tiden. Redd for at ensomhet og frykt skulle være de sterkeste kreftene i henne bestandig. Redd for aldri å ville bli elsket. Redd for ikke å evne og gi alt hun følte hun bar på, av godhet og kjærlighet. Hun torde ikke se opp, tok ikke sjansen på å se avvisning.  Hun vandret ofte rundt uten mål og mening. Det vekslet mellom å føles som tomrom, og å ha en sekk med svart og tung stein i magen. Det hjalp å gråte, særlig i regnvær. Da gråt hun sammen med skyene. Hun synes det var rart at pusten gikk og blodet fremdeles strømmet gjennom henne, når hun egentlig selv ikke ønsket det. Fantes det likevel en mening?

Det kjentes ut som hun ikke ville dø, men hun ville ikke leve heller. Da mørket kom, kunne hun se opp og fram. Mørket ble hennes venn, akkurat som skyene. Mørket var som et pledd, som ga henne støtte og omsorg. Da ble hennes ensomhet mindre synlig. Blant høye trær og tett skog kunne hun også gjemme seg. Eller hun kunne sitte på en liten fjelltopp og se på utsikten, og late som alt var fint. Utsikten ble FOR vakker, FOR vakker i forhold til følelsene som ulmet i henne. Det var for kontrastfylt. Omgivelsene kræsjet med det triste i henne, og det gjorde det triste enda tristere. Tenk om hun kunne nyte dette med en hånd å holde i. Ensomheten er sperret inne i henne, den gnager seg rundt i kroppen, og kommer ikke ut. Hun har prøvd både å skrike den ut, skjære den ut og gråte den ut. Hun føler seg innesperret bak et vindu hvor hun bare får betrakte andres vennskap og kjærlighet på den andre siden av glasset. Helt isolert fra alle. Helt til han plutselig dukket opp. Han hadde sett meg, prøvd lenge å få kontakt. Jeg så ned. Han spurte om han fikk være med meg på min gåtur. Vi gikk i 90 minutter uten ett ord. Han takket for turen og ville gjerne være med meg igjen. En helt ugjenkjennelig følelse dukket opp. Lengsel. Lengsel etter ny gåtur.

Hun forteller at hun fremdeles er redd. Redd for å kvele han med all sin kjærlighet. Oversvømme han, så han drukner. Det føles skummelt å elske så høyt og så inderlig. Hvordan fant han nøkkelen til hennes hjerte? Hans smil, hans varme blikk, hans godhet, hans kjærtegn, stillhet og ord. Han tåler henne, med alt hun er. Han har aldri snudd ryggen til, han har holdt hennes hånd. Han omfavner hennes ensomhet, helt til de er i tosomhet. Det er et under at han fant henne bak muren av beskyttelse. Nå står hun her naken og redd, for at han vil forlate henne med åpne sår og uten skjold. Men hun har valgt å elske han alt hun kan. Hun har valgt å gripe håpet. For hun kan ikke tape. For endelig føler hun seg elsket og vakker. Hun føler seg levende. Hun kan nyte lyset og møte blikk. Hun får holde hans hånd på fjelltoppen, og hun har åpnet glassvinduet mellom seg selv og resten av tilværelsen. Hun gråter ikke lenger i regnet, de kysser. Hun vandrer ikke lenger alene, men med han. Hun må tåle denne redselen. Den symboliserer noe annet nå enn før. Denne redselen forteller at hun elsker og er redd for å miste den hun elsker. Det er bra å være redd for å miste, så lenge den ikke hemmer henne. Hun registrerer at frykten lurer der bak på skulderen i blant, men fortsetter å stryke hans kinn, dele sine tanker, drømmer om framtiden, snakke store ord. For hun har bestemt seg for å la håpet som har gitt livsgnist være ledsager nå.

Dårlig dag? Det kan hjelpe å klage.

Hvor ble energien av? Fra å være full av ideer, sosial, blid, positiv, arbeidslysten og hjelpsom. Vil jeg nå helst ta en enveisbillett til andre siden av jorda. Jeg vil være alene. Uten å gjøre noe, hvertfall ikke noe jeg burde eller må. Jeg vil bare være. Uten en plan. Uten å gjøre noe, eller bare kjenne minutt for minutt hva jeg vil.

Jeg liker meg selv best når jeg gjør mye, og jeg gjør det jeg har tenkt til.  Jeg liker å ha en plan, og følge den. Slik er ikke dagen i dag. Ville ikke stå opp. Det var en bratt oppoverbakke til badet. Speilet var ikke på mitt lag, mascaraen var tørr, hadde ikke lyst på mat – i hvertfall ikke noe sunt. Og jeg hadde ikke lyst å svare på noen spørsmål fra noen. Og definitivt ikke føre noen lystig samtale. Nesten irriterende at noen kan være blide i dag. Og at de kan synge…Grrr… Og ikke fortell meg at jeg har stått opp med feil bein, da kommer jeg til å nekte, selv om du har rett. Og jeg kommer også til enten å begynne å gråte, eller få et sinneutbrudd som absolutt ikke vil passe. Og som jeg selvfølgelig vil angre på.

Og begynner jeg å gråte vil jeg føle meg dum. Og da kan det vel ikke bli særlig verre. Jo da, for når jeg kommer ut, ser jeg mange alvorlige og sure ansikter. Og hva har de å være sure for? Jeg burde hatt enerett på det i dag. Ingen biler stopper på fotgjengerovergang, t-banen er forsinket. Det er altfor mange mennesker i butikken. Det regner. Jeg skulle trene, men orker ikke. Jeg skulle lage god mat, men må kjøpe sushi. For jeg orker ikke å lage. Dårlig samvittighet for det også. Og det hadde jeg jo heller ikke råd til.  Hodet er for tungt, øyelokkene vil lukke seg. Ikke si noe morsomt, for jeg vil ikke smile. Jeg orker ikke det heller. Og jeg orker ikke bli glad nå. Jeg hører meg selv sukke og stønne og klage. Jeg blir sliten av meg selv. Og det er vanskelig å gå bort fra seg selv en stund.

Jeg skjønner selv at jeg bør gjøre noe med dette humøret. Men jeg klarer ikke. Jeg vil bare være selvmedlidende. Slikke sårene. Eller hvilke sår? Hvorfor er jeg egentlig i dette humøret i dag? Jeg finner ingen grunn. Ingen har gjort meg noe vondt. Ikke husker jeg at jeg drømte noe ubehagelig. Ikke har jeg grudd meg, eller vært bekymret for denne dagen heller. Jeg skjønner det rett og slett ikke. Skal jeg nå kjempe imot mitt labre humør, eller skal jeg bare akseptere at det en slik dag i dag. Og det er snart en ny dag. Jeg bestemmer meg for å bare bli der jeg er i meg selv.

Jeg er glad jeg kommer hjem til forståelse, og ingen forsøk på å gjøre meg blid. Jeg ville ikke ha noen raske løsninger. Det ender meg at jeg ser meg selv og min klaging utenfra, og begynner å le. Det er egentlig veldig typisk. Når jeg får tillatelse til å bare være sur og lei, da kommer jeg meg opp igjen selv. Og allerede før jeg la meg var jeg glad og fornøyd igjen. Og kroppen kjentes lett. Som om den var uthvilt. Jeg hadde jo tross alt ikke tvunget den til å gjennomføre noen planer. Om jeg trenger slike dager, eller bare får godta at de kommer innimellom, så gjør de dagene meg hvertfall veldig oppmerksom på de store kontrastene både i følelsene og tankesettet mitt. Og jeg må si jeg er fornøyd med at jeg oftest befinner meg i det positive hjørnet.