Søskenkjærlighet. Hvordan kan vi foreldre bidra?

De kan sloss så busta fyker, hyle og skrike de værste ting til hverandre, stjele hverandres klær og leker, kjenne på misunnelse og sjalusi, ønske den andre dit peppern gror og likevel være glad i hverandre og omfavne hverandre minuttene etterpå. Det er sånn det er å være søsken for mange. De bor under samme tak, med de samme foreldre og kan konkurrere om oppmerksomhet og være petimeter på rettferdighet og likevel elske hverandre.

Jeg er selv enebarn og har savnet søsken hele mitt liv. Selv om jeg vet det ikke trenger å bli så «romantisk» som jeg kan forestille meg. Jeg ville ha hele pakka med både konflikter og fellesskap. Men jeg har noen veldig gode venner som erstatning. Men jeg har alltid vært bestemt på at jeg gjerne ville ha tre barn selv. Lenge før jeg i det hele tatt visste om jeg kunne få barn. Jeg er så utrolig heldig som har fått tre døtre.

Det har vært spennende for meg å jobbe med tema som søskenkjærlighet. Kjærligheten kjennetegnes ofte om søsknene sterkt ønsker å beskytte hverandre når en av dem har det vanskelig. De kan bekymre seg for hverandre. Og støtte hverandre når de trenger hjelp. Og de ler og tuller sammen, og kan ha fortrolige samtaler. Det er slik det kan merkes. Den flotte søskenkjærligheten, som varmer et foreldrehjerte.

Da blir ikke stjålne klær og harde ord så viktig. Begge vet at det var i et sinna øyeblikk, men at de vil stille opp for hverandre når det virkelig gjelder.

Jeg har sett det ofte, at det er foreldre som kan være med å påvirke forholdet mellom søsken. Jeg har dessverre hørt utallige historier om ulike søskenkonflikter, som kommer av favorisering, følelsen av å være en syndebukk og ikke god nok. Følelsen av urettferdighet og ulik støtte og hjelp fra foreldrene. Til og med blir det i noen familier interne konkurranser om foreldrenes gunst i form av å være flinkest, finest, mest hjelpsom, tynnest (ja, det er sant), mest sporty eller suksessrik- og foreldrene stopper det ikke, selv om de ser hva som skjer mellom barna sine. De fortsetter å applaudere den som «vinner». Da er det vanskelig å kjenne på søskenkjærlighet. Selv om det er foreldrene som behandler ulikt, roser forskjellig, så er barna mer avhengig av foreldrene enn sine søsken, og derfor kan slike uheldige mønstre mellom dem, sette seg fast og skille deres veier videre. Mange kjemper om sine foreldres bekreftelse og stolthet hele livet. Og søsken i noen familier vil være som hinder i den etterlengtede bekreftelsen. Konkurransen fortsetter til foreldrenes liv ender og arven skal deles. Her akselrerer problemene til enda nye høyder.

Krangler og uenighet er en naturlig del av livet sammen med andre mennesker uansett om det er i familier, skoler, idrettslag eller arbeidsplasser. Det kan være bra å få øve seg på å argumentere, og både vinne og tape diskusjoner. Det kan være nyttig å se og kjenne på hvor fort det kan gå mellom uenighet og krangling til glede og nærhet. Det er ikke farlig å krangle. Det er nyttig å kjenne på egne behov og vite at de kan være forskjellige fra andres. Og de kan måtte kjempes for, utsettes eller kanskje ikke bli gjort noe med.
Så hvordan kan foreldre hjelpe sine barn til å bli hverandres ressurs og støtte i livet?

Kjærlighet vokser ved å dele. Så å dele ut kjærlighet uavhengig av prestasjoner. Fortell dem at de er verdifulle som personen de er, ikke hva de gjør.
Heie på hverandre. Dere er et familieteam. Vi holder sammen og unner hverandre alt godt. Vis det. Du er et forbilde.
Forklar at noen ganger trenger ett barn mer hjelp og støtte enn et annet. Det kan være pga. sykdom, sorg, eller andre tøffe situasjoner. Og at du som foreldre ville gjort det samme uansett hvilket barn. Og at dette vil gå på rundgang i livet.
Fortell dem at de er heldige som har hverandre. Og hva du ønsker at de kan være for hverandre. Ros de om de er gode mot hverandre.
Om det er krangel og slossing. La begge fortelle sin versjon. Lær de å skille mellom person og sak. At du kan være enig med en i denne situasjonen, men at det ikke gjelder alltid.
Gi for lik verdi i gaver (særlig når de har lært verdien av kroner og øre).
Støtt deres interesser og valg i livet, selv om en av barna velger noe helt annet enn hva du selv ville og håpet. Barna vil raskt merke om du favoriserer en interesse og retning framfor en annen, og raskt gjøre om dette til å gjelde personen framfor interessen.
Ha det gøy sammen. Skap gode minner og historier.

Ha en god dag og 17. mai helg.

 

 

 

 

 

Typisk meg, eller deg.

Noen ganger vil jeg gjemme meg, andre ganger trives jeg i sentrum. Noen ganger er jeg misfornøyd over å se meg i speilet, andre ganger kan jeg gi meg selv tommel opp. Noen ganger er jeg lat og slapp, andre ganger aktiv og effektiv. Noen ganger ser jeg på såpeserier, andre ganger debatt og dokumentarer. Noen ganger kan jeg nyte enkle sykkelturer i regnvær med kakao, mens andre ganger er det paraply drinker eller champagne som gjelder i solskinn og utenlands. Noen ganger er jeg positiv og optimistisk, andre ganger mer begrensende. Noen ganger nyter jeg listepop, andre ganger viser, jazz eller klassisk. Noen ganger dasser jeg rundt i myke klær, andre ganger i høye sko og mye make up. Noen ganger søker jeg ut og vil være supersosial, andre ganger er alenetid aller best. Noen ganger liker jeg å ligge lenge å dra meg på morgenen, andre ganger er jeg morgenfugl. Noen ganger er jeg aktivt med i diskusjoner, andre ganger vil jeg bare lytte. Noen ganger liker jeg best å planlegge i detalj, andre ganger være impulsiv. Noen ganger tar jeg sjanser, andre ganger er trygghet det aller beste. Noen ganger kjenner jeg stress, andre ganger vinner roen.

Ikke lett å plassere meg i en bås, for jeg kan være så mangt. Så det er lenge siden jeg sluttet å lete etter en MEG som er statisk. Og jeg må si jeg misliker når andre uttrykker hva som er typisk meg, når de bare har sett en liten flik. Eller ikke sett endringen siden de omgikk meg sist. Å si «Det er så typisk deg», kommer ofte i en tone, som er veldig lett å tolke negativt. Som om det er dumt eller galt.

Hvordan er det med deg? Er du deg selv lik til enhver tid?

Husk at du har alltid mer informasjon om deg selv enn det andre har om deg. Du omgås deg selv 24 timer i døgnet. Og de fleste friske mennesker endrer seg med tid, omgivelser og utvikling. Kanskje har du en kjerneselv, noe du kjenner igjen hos deg selv opp gjennom hele livet. Men jeg tipper også at du kan endre deg ut ifra  hva som skjer rundt deg og i deg. Rett og slett i forhold til situasjon, form, humør, mennesker.

Mange er gode til å dømme personer ut ifra hva de har sett en gang eller to, eller noe de tror ut i fra andre situasjoner. Men du kan vite bedre om du har litt selvrefleksjon. Da kan du også kanskje klappe deg selv på skulderen av forståelse, for hvorfor du gjør som du gjør. Å ikke være så hard mot deg selv. Men se på egen historie, egen dag og forstå deg selv.

La kjærligheten sette dere fri, for det kan holde dere sammen

Kjærligheten har mange former. Man kan oppleve kjærlighet til mye og mange. Det er vel få som er uenig i at kjærlighet er lim mellom mennesker og derfor også i samfunnet vårt. Mange har opplevd å streve etter å få kjærlighet, og dermed har mangel på kjærlighet. Eller de har opplevd noe de lenge trodde var kjærlighet, men som var veldig langt ifra kjærlighet. Kanskje var det redsel for å være alene, medlidenhet, praktisk, tvang og trusler, eller et håp.

Kjærligheten gjør mye med mennesker. Den kan få fram det beste i oss. Men den kan også gjøre oss blinde, korttenkte, og gjøre at vi mister perspektiv. Kjærlighet er forskjellig til ulike mennesker, og det er slik det skal være. Kjærlighet mellom venner og medmennesker er noe annet enn kjærlighet til dine barn. Og kjærlighet til dine barn er annerledes og vises forskjellig enn til kjærlighet til kjæreste, eller ektefelle.

Noen ganger kan jeg få opplevelsen at kjærlighet til penger og ting i vårt samfunn er viktigere prioritert, enn kjærlighet til mennesker og liv. Det kan føles slik da jeg leser i media, og ved straffeutmålelse og prioriteringer i politikk. Men jeg håper jeg tar feil. De som virkelig kjenner på dyp kjærlighet til andre mennesker, vet at det er uerstattelig, og kan ikke måles eller sammenlignes med noe annet.

Kjærligheten mellom to mennesker som er forelsket, er fantastisk og vakkert. Til tross for kjærligheten i begynnelsen av et forhold, kan føles utrygg og vaklende. Følelsene i kroppen herjer, og man kjenner seg selv knapt igjen. Alt annet blir plutselig uvesentlig. Den andre personen invaderer tankene dag og natt, på en spennende og god måte. Og alt man ønsker seg, er å bli elsket tilbake. Gjengjeldelse.

Når man viser kjærlighet gjør man seg samtidig sårbar. Det er å gi seg hen og vise seg fram. Å fortelle hva man føler for en annen, er å utsette seg selv for noe av det verste de fleste mennesker er redd for: Å bli avvist. Men for å bli elsket, for å få komme inn i kjærlighetens lykkerus, må man ofte sjanse på å gjøre seg sårbar, og naken. Det er jo akkurat det kjærligheten handler om. En ektehet uten filter. Å bli elsket for akkurat den man er, uten maske.

For meg handler kjærlighet om frihet også.  Følelsen av frihet gjør at jeg kan holde sammen. Være nær. Det å ”tvinge” et menneske til å bli hjemme hos deg, eller nær, mens personen vil ut å gjøre noe annet, kan være begynnelsen på slutten. Å oppleve tvang, dårlig samvittighet, og misforståelse i kjærligheten, er som om silkebånd som forvandles til fengselslenker. Det er få som orker å bli bundet lenge. Slipper man fri, uansett om det er til jobb, aktiviteter, eller venner, oppleves oftest forholdet trygt, og tillitsfullt. Kjærligheten unner hverandre. Kjærlighet er team. Det er følelsen av å løfte hverandre. Og samtidig vite at man er nummer en, når det virkelig gjelder. For forhold kan bli skjevt og ubalansert om det alltid er en som ønsker å prioritere hverandre, mens den andre vil prioritere helt andre ting.

Kjærlighet og forhold tenker jeg skal gi en følelse av at det er bedre å være sammen, enn alene. Da er det vesentlig at man liker seg selv sammen med den andre. Kjærligheten og din partner får fram dine beste sider. Det er som om man vet at den andre holder deg fast, selv om dere ikke er i samme rom og by. Det er friheten som får kjærlighetsbåndet til å bli sterkere. Dere gir hverandre rom til å være, og utvikle den dere er, som er den man faktisk falt for.

Slik tenker jeg om kjærlighet til venner og barn også. Hva gjør vi egentlig sammen for å få fram det beste i vår relasjon, og i oss selv? Hva skal til? Det gir ofte svar som fellesskap, opplevelse, gjensidig hjelp og støtte, respekt for våre forskjelligheter og dermed en følelse av frihet innenfor vennskapet, som igjen gjør at det er verdt å holde fast ved.

Kjærlighetslivet kan være en spennende reise. Kjærligheten kan gjøre deg så godt at den hjelper din egne personlige vei. For den kan gjøre deg sterk og glad. Å ha et annet menneske ved sin side, som heier på deg og støtter deg, er en flott definisjon på en god kjæreste, eller venn. For å klare dette er det viktig å respektere ulikhetene dere har. At dere kan ha forskjellige ønsker. Det er også viktig å vite noen av hverandres aller viktigste forventninger. Når det er viktig å bli prioritert, og hva man ønsker. Til tider må man gi slipp på noe av sitt eget for å imøtekomme den andre. Noen ganger er det viktigst. Andre ganger må man møtes på halvveien. Så gjensidig respekt og forståelse vil være to gode grunnsteiner i å slippe fri i kjærligheten, for å la båndene som holder sammen plass til å herdes og vokse.

Den gode selvfølelsen. Den vi selv vil ha, og gi våre barn.

Jeg er stadig på jakt etter nøkkelen. Den som til tider kan ligge godt gjemt, og på forskjellige steder hos ulike personer. Nøkkelen til godfølelsen, som forteller oss at vi er bra som vi er, også uten masse prestasjoner. Mange flere enn meg er på leting etter den nøkkelen. Både barn og voksne. For den vil lede oss inn i oss selv, der vi hører hjemme, og vil akseptere oss selv for hvem vi er. Selvfølelsen som er selve roten til ekte glede og lykke, både med oss selv og andre. Den følelsen som gjør at vi står stødig i oss selv, og som gjør at vi kan reise oss igjen, når vi faller over ende, fordi livet veltet oss litt rundt. For det gjør livet i blant. Og da er en god selvfølelse bra å ha, for den hjelper oss på bena igjen. Det er også den følelsen som evner oss til å kunne unne andre, ikke misunne. Den som gjør at vi har det godt sammen med andre, og klarer å være i gode relasjoner. Er selvfølelsen på plass hjelper den oss å kjenne etter egne behov og ønsker, istedenfor å prøve å tilfredsstille alle andre. Det er lettere å vise omsorg for andre, om vi klarer å være gode mot oss selv.

Et ønske om å tilfredsstille andre før seg selv, kan handle om redsel for ikke å bli likt. Eller det kan handle om tryggheten i å være lik andre, for da kan vi gjemme oss i en gruppe. Ellers kan det være frykten for ikke å være god nok i oss selv. Når vi liker oss selv, er det lett å se andre. Da bruker vi ikke energi på å synes synd på oss selv, eller bruke tid i destruktiviteten. Da kan vi øse av oss selv til andre uten, at det handler om mangel på egne meninger og behov.  I kraft av sin egen gode selvfølelse, trengs ikke selvdyrkelse. I mange år har jeg spunnet rundt på å prøve å forstå helt hvordan vi får vårt selvbilde og selvfølelse skapt. Hva som påvirker den? Når og hvordan? Og ikke minst hvordan reparere om det skulle gå galt. For er det noe jeg tror på, så er det å reparere, utvikle, få nye forbindelser og endre.

Det er noen elementer som virker å gå igjen. Aksept er en av dem. Å akseptere det som er, kan være starten på en ro og glede uten prestasjonsangst, og følelsen av ikke å være god nok. Å akseptere trenger ikke å bety at man for alltid lener seg tilbake i latskap. Aksept er starten på en utvikling. Som å åpne første dør. Og la den være åpen. Det er stort sett hver gang at man skyver unna vonde følelser man ikke vil ha. Og hva skjer? De kommer tilbake. Om igjen og om igjen. Vil du akseptere de, så er det lettere at de forsvinner. Det er paradoksets sannhet. Og aksept fra både seg selv og sine nærmeste gir en frihetsfølelse. Som igjen kan skape kreativitet. Og vi kan få ut vårt beste potensialet.

 

Det andre elementet er sammenligning. Altså å klare å la være å sammenligne seg med andre. Men heller fokusere på  egen mestring, sin egen utvikling og sin egen læring. Da vil man se framgang, og stadig bli tryggere i seg selv. Det er selvfølgelig ikke lett i dagens konkurransesamfunn. Å se utover på andre, kan for mange oppleves som demotiverende. For vi er stort sett alltid vår egen største kritiker, og synes dermed at alle andre klarer ting bedre enn oss selv. Dette kan få engasjement og motivasjon til å dale. Vi trekker oss tilbake og føler oss dårligere. Så kunsten er å se på seg selv. Finne ut hva man ønsker? Hva skal til for meg å få til det jeg vil? Og ikke minst – hva gjør meg glad? Vi kan alltids lære av andre som er gode. Da er kunsten å ta til seg triks, kunnskap å gjøre det om til sitt eget. Ikke strebe etter å bli en annens kopi, heller din egen unike orginal.  Jeg har sett utallige av ulike konkurranser, og selv vært med på mye. Og jeg gjør det alltid dårligst og gir opp raskest om jeg hele tiden skuer bort på andre, som skal gjøre samme oppgave. Mens jeg elsker å lære av de som er gode. Høre og se, for så å trene selv. Og finne ut hva som passer meg.

Mestring og glede henger ofte sammen, og er selvfølgelig også viktige elementer i selvfølelsen. Og mestring kommer ofte om du klarer å la være å sammenligne med andre, og bestemmer deg for å nå et mål. For mange krever det mye trening, eller oppgaver som er å gå utenfor sin komfortsone. Å gjøre ting som er litt skummelt. Da blir gleden og mestringsfølelsen ekstra god etterpå.

Noe jeg ikke kommer utenom er kjærlighet. Det er viktig å være i relasjoner som gir en energi, støtte, glede og kjærlighet. Det er lett å få god selvfølelse om du trives i andres selskap, og merker at andre trives med deg. Så å omgås mennesker som gjør deg glad og god, er viktigere enn man aner. Da skjønner man selvfølgelig hvor viktig barndom og oppvekst er for selvfølelsen. For følelsen av å bli elsket av foreldre er antagelig første møte med hvordan vi sanser oss selv. Og det sanses gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

Det jeg selv har gjort for å snu negativ selvfølelse til positiv selvfølelse var å omgås stadig mer folk som støttet meg og gjorde meg glad. Samtidig trakk jeg meg unna de jeg sammenlignet meg mest med. Da klarte jeg å se mer innover og finne ut av hva jeg ønsket og ville. Så begynte jobben med å gjøre det som måtte til for å nå mål. Jeg torde etter hvert å gjøre mer og vise mer av meg selv. Jeg fulgte noen drømmer og ble stadig mer glad og kjente mestring.

Så om jeg får sammenfatte:

–          Vis ditt barn kjærlighet gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

–          Pass på å akseptere ditt barns og venner meninger selv om det ikke er like som dine egne.

–          Øve på å fokusere på egen glede, læring og utvikling – og kjenn mestring og glede.

–          Omgås mennesker som gir deg kjærlighet, støtte og aksept.

–          Vær snill mot deg selv. Kjenn etter egne behov. Da får du tilfredstilt både deg selv, men evner også å vise omsorg for andre. Samt å unne andre.

Mobbing og kommunikasjon

Hun gråter den ene dagen, lider i det stille den neste. Men det synes på øynene hennes at hun er trist. Hun er redd. Hun vil hjem. Hun vil være alene. Der ingen kan være slemme mot henne. Der ingen kan si noe stygt. Hun tør ikke ta igjen. Vet ikke hva hun kan si og gjøre for å få de til å slutte. Hun trenger en venn. En å snakke med, være sammen med. Hun er i ferd med å synke sammen. Til en liten klump uten verdi. Lurer på selv om hun er helt håpløs, stygg, kjedelig og rar? Kanskje har de rett med alt det stygge de sier til henne? Kanskje det er best at hun holder seg alene? Men det gjør så vondt. River inne i brystet. Gjør vondt i magen. Å være helt alene er vondt. Og det er trygt.

Ansvar:

Skolen har anti- mobbing kampanjer. Ledere på skolen tar ofte tak i mobbingen. Barna deltar aktivt i hvordan de skal oppføre seg mot hverandre. De skriver plakater, diskuterer og lager rollespill. Lærere engasjerer, og det er flott. Det er foredrag, artikler og debatter om mobbing, men likevel eksisterer mobbingen videre. Mobbing var tema da jeg var liten, og det er tema nå når mine barn er små. Det skjer videre i det skjulte, eller det kommer nye mobbere til. Og vi må fortsette kampanjene.  Dessverre er det mange som forblir et offer videre inn på deres neste arena også, på høyskole og på jobb. Mobbingen kan her ha en annen innpakning.

Slik er det ofte. Man forblir et offer. Stort sett alle artikler jeg har lest, debatter jeg har hørt tar for seg mobberen. Mobberen bør straffes, mobberen bør få bedre oppfølging, mobberen bør få bedre selvbilde, mobberen bør vite hvordan det føles ved hjelp av ulike kampanjer og informasjon. Og jeg håper debatter, engasjement og ulike aktiviteter fra skolene sin side fortsetter. Hjelper det ett menneske, er det verdt det. Men hva kan den som blir mobbet selv gjøre? Vente på at mobberne forsvinner, vente til mobberne blir omsorgsfulle mennesker med bedre oppdragelse og mer empati?

Offerrollen:

Mobberne bør fremdeles ansvarliggjøres.  Men den ene metoden utelukker ikke det andre.  Vi kan også ha kampanjer, kurs i selvbildetrening, kommunikasjon og psykologi for å hjelpe ofrene til å komme ut av sin smertefulle situasjon. Jeg er enig i at mobberne bør ansvarliggjøres for smerten de påfører, eller de bør lære seg empati. Men hva når det hele tiden kommer nye mobbere uten empati, og med et slikt dårlig selvbilde at de har behov for å rakke ned på andre for å heve seg selv? Er det ikke da lurt og selv kunne vende trenden med å være offer?  Hvorfor vente, om du selv kan ta tak i din situasjon her og nå? I tillegg til ikke lenger å være offer, vil man oppleve mestringsfølelse og økt selvtillit. Som mobbeoffer synker selvbilde. De fleste vil gjøre seg små og usynlige, samtidig som de lengter etter venner og sosialt liv som alle andre. Det er en naturlig forsvarsmekanisme å ønske å  gjemme seg når man er offer. Man ser ofte ned, håper at ingen legger merke til en. Da er det ikke lett for noen å ta initiativ til prat og vennskap heller. Ser man ned og gjør seg liten, ser det ut som de ønsker å være alene. Enda det er helt motsatt.

Kommunikasjon:

Da jeg var barn, la jeg ofte merke til de som ikke lot seg mobbe. Hva gjorde de? Hva sa de? Flere kunne få en stygg bemerkning, eller kommentar som kunne blitt starten på mobbing. Men de var kjappe i replikken. De hadde smarte svar tilbake. Noen ganger med humor, andre ganger med ironi, eller med selvsikkerhet. Selv om jeg ikke tror alle var like selvsikre, så lot de som.  Og det fungerte. Jeg var fasinert. Jeg skulle ønske jeg kunne svare så bra, så kjapt. De som ikke hadde denne formen for respons reagerte med benektelse, gråt, sinne og trusler, eller tok igjen med samme mobbekommentar tilbake. Ingen av delene fungerte. Den onde sirkelen begynte. Mobberne hadde funnet sine offer.

I min jobb som privatpraktiserende terapeut gjennom mange år, er det mange voksne mennesker som ønsker konkrete råd og tips om hvordan de kan svare og kommentere på andres spørsmål og påstander. Det føles så godt å kunne si ting som stemmer med det en føler inni seg, eller at man klarer å si det en har bestemt seg for å si. Etterpå – når hele situasjonen er over, da kommer man ofte på alt man kunne ha sagt. Smart kommunikasjon kan hjelpe deg som offer, og da hjelper du også mobberen. Hvorfor ikke for en gangs skyld prøve å starte der?

En vanlig respons fra barn som blir ertet eller mobbet er å ta igjen med samme mynt. De sier det samme tilbake. Dette gir erfaringsmessig bare mer ved til bålet. Det blir en kamp om å si de mest sårende og stygge ting. Gråt gir dessverre også ofte en ønsket respons fra mobberne. De har overtaket.

Konkrete verktøy:

Gjentatte ganger har jeg gjennom de siste årene forsøkt en metode i å lære ut konkrete svar på typiske mobbekommentarer. De fleste vet ofte hva de blir mobbet for, eller kan tenke seg til et par ulike alternativer for hva en mobber kommer til å si. Dette har vært råd til både egne barn, andres barn, og også voksne mennesker i terapi eller coaching. Dette er en ”JA” metode, eller svare med undring og nysgjerrighet. Bare svarene i seg selv viser en selvsikkerhet som gjør at mobberen ofte ikke sjanser på å gå videre med sine stygge påstander.

Konkrete eksempler som er tatt fra virkeligheten:

Mobber: ”Se på deg a, du kan jo ikke kle deg ”. Offer: Med et smil: ”Jeg er litt enig med deg, jeg føler meg ikke veldig fin i dag. Må nok prøve å gjøre noe med det til i morgen”. Eller  ”Jeg er ikke helt enig med deg. Vi har bare helt forskjellig stil du og jeg”. Fremdeles med et smil!

Eller: Mobber: ”Du har veldig rar og stygg lue på deg”.  Offer: ”Ja, den er kjemperar, men den er så varm, at jeg får heller se rar ut”.

Eller: Mobber: ”Du er så teit og sier så mye dumt”. Offer: ”Ja, antagelig er jeg den teiteste du vet om”. (Ironi funker ofte)!

Eller: Mobber: ”Jeg er sikker på at du ikke kan regne dette enkle mattestykket engang”. Offer: ”Nei, det kan jeg ikke, men jeg kan hoppe fra 5 meteren”.

Eller: Mobber: ”Du tror du er så kul du, tror du er noe”. Offer – ”Hm, rart du sier det. Har aldri hørt noen andre mene det, selv om jeg har kjent de i mange år”.

Eller: Mobber: ”Du er så sur du”. Offer: ”Ja, det stemmer at jeg er sur i dag. Og i går var jeg superglad hele dagen”.

Ved de fleste av disse situasjonene og lignende vil mobberen bli mer eller mindre overrasket over svaret og derfor ”satt ut” av sitt eget spill. Antagelig vil personen snu og gå, bortforklare seg, eller prate om noe annet. Men mest og best av alt – viser ”offeret” at han/hun ikke er noe offer. Offeret blir en person som tåler å gå med rar lue eller klær, vet at han/ hun ikke kan alt, kan være både sur og glad og teit. Mobbekommentarene faller til grunn.

Voksne som barn kan lære:

Dette gjelder også voksne som får en ubehagelig påstand på seg. Det er ikke sjelden jeg har fått tilbakemelding på at dette fungerer. Og klare å komme ut av en mobbe situasjon ved ord, det gir deg styrke, mestring og definitivt økt selvfølelse. Og også selvstendighet. Vi viser at vi ikke vil bli satt i en bestemt bås. Vi er ikke konstante, men i bevegelse og utvikling. Vi er varierende og i endring. Vi kan gå med rare klær og fine klær, være sure og glade, være dårlig i matte og flink i noe annet. Og akkurat det kan mer bli en klapp på skulderen til oss selv, enn la de mobbende kommentarene bli en selvoppfyllende profeti som andre påfører oss. Den seieren et barn føler om han/hun kan mestre med egne ord at mobbingen forsvinner eller aldri kommer skikkelig i gang blir en stor konsekvens ut av små ord. Og mobberen slipper kanskje å bli en mobber. Det blir vinn – vinn situasjon. Og i mine øyne både forebyggende og reparerende for mobbing.  Da trenger ingen å føle at det ikke finnes håp om du selv har dårlig selvfølelse, eller har barn som har dårlig selvfølelse. Det er mulig å komme ut av likevel. Det er i mange situasjoner mulig å lære seg ikke å la seg mobbe.

«Blod er ikke alltid tykkere enn vann»

Det er vel slik vi ønsker oss det – at familien skal være oss aller nærmest. Både i medgang og motgang. Familien som har samme blodsbånd, gener, oppvekst, eller er i slektsrelasjon med. De forventer vi at stiller opp for oss, særlig når det røyner på i livet. De feirer vi familiære sammenkomster og tradisjoner med. Familien vil vi ha en felles forståelse og historie med. Og kanskje familiehemmeligheter.

Mange  har det som et uforbeholdent prinsipp – at blod er tykkere enn vann. Jeg har hørt det ofte. Som en forklaring, eller unnskyldning for at man velger side i en sak, mellom familie og venn. Det er slik det bør være, og derfor er det slik, uansett verdier man har i seg selv, sakens eller situasjonens kjerne. Så uansett om man ser urimeligheter, eller dumme handlinger i sine nærmeste, så støtter man dem. Dermed basta.

OG jeg har hørt alt for ofte at det faktisk ikke alltid er slik, at blod oppleves som tykkere enn vann. Man trodde det var slik, men oppdaget plutselig noe annet. Det er ikke alltid familien som stiller opp for deg, når motstanden trykker på hardt. Når familien plutselig trengs på en omfattende måte, kan du bli møtt med overraskende valg fra dine kjære. Som ikke alltid går i din favør. Jeg har jeg sett venner stille opp, der familien taus og stille trekker seg tilbake.

Dessverre er det ofte slik at du kjenner folk først skikkelig, om du opplever noe vanskelig, eller om det blir en konflikt. Det er da sider man kanskje aldri har behøvd å se før, kommer fram. De fleste mennesker kan være fine og samarbeidsvillige så lenge det flyter framover, eller det er mindre uenigheter som enkelt kan løses. Med en gang det går på penger, eller det å stille opp med mye tid og omsorg, som kan gå på bekostning av egne behov og ønsker, har jeg sett hvordan mange har fått sine store skuffelser.

Jeg hørte nylig om en kvinne som er døende syk. Det ble et familieråd om en del viktige beslutninger både for barna hennes, og hjelp til henne. Hun hadde stor familie, som alle var tilstede i møte, samt noen venninner. Den syke kvinnen måtte forlate rommet flere ganger. Hun var så ekstremt lei seg og skuffet over hvor lite familien hennes ville stille opp både for henne, i hennes siste levemåneder og for hennes barn. Det ble venninnene som tilbød seg både ferieturer med barna, og turnusordninger med hjelp. De måtte nærmest tvinge familiemedlemmer å hjelpe barna en del helger, og med noen praktiske gjøremål, for ikke ta på seg alt selv. Og familiemedlemmene hadde heller ingen hemninger med å fortelle om sine reiseplaner og treningstider, rett foran den syke kvinnen, som gjorde at de ikke kunne stille opp.

Det er trist å vite at dette eksempelet er det altfor mange av. Og det er godt å vite at man har venner som stiller opp når det butter imot. Venner velger du selv. Familie er du født inn i, og har ikke valgt. Så det er ingen skam å ta vare på seg selv i forhold til omgang med familie, som tapper en og gjør en vondt. Man må gjøre seg fortjent til sin rolle som favorittante, eller far – for den sakens skyld. Barn skal ikke behøve å kalle noen ”mamma, eller pappa” om det ikke føles at det er det de er for dem. Å lage barn, og bli biologiske foreldre er for de fleste veldig enkelt. Men årene etterpå med oppdragelse, støtte, kjærlighet og omsorg. Det er en ære og en oppgave. Så er det en annen enn de biologiske foreldre som er den nærmeste omsorgsperson, bør barna selv få ta valget om de vil kalle dem ”mamma og pappa/mor eller far”.

Selv er jeg enebarn, og har savnet søsken hele mitt liv. Har definitivt savnet gode og nære søskenrelasjoner, slik jeg har sett hos flere i min omgangskrets. Det har vært en drøm, og et ønske hele mitt liv. Jeg ser at det ikke er så nære og flott bestandig. Mange søsken har knapt kontakt. Det kommer vel ikke alltid an på hvor nære slektsbånd man har, om hvem som sjelelig og vennskapelig er deg nærmest. Jeg har definitivt vært heldig med en del veldig gode og nære venner. Vi har nok noen bånd som er tykkere, og mer stabile og trygge enn blod.

Vil bare si at vennskap kan være din største støtte og nødvendighet, om familien ikke er slik du håpet og trodde. Er familien din også dine venner, og største støttespillere i tøffe tider, så ta godt vare på de, og vær takknemlig. Det er ingen selvfølgelighet.

Vennskapets verdier. Når noen kommer, noen går og noen forblir for alltid.

Barndomsvenner kan føles som en gullgruve. Det er en stor rikdom å ha gode venner rundt seg når man vokser opp. Det er som et sikkerhetsnett, og gjør deg mer robust i møte med verdens alle utfordringer. Man blir sterkere av å være to, eller flere sammen. Og det utvikler ens eget selv å være i relasjon. Å kjenne hverandres foreldre og søsken, kan føles som man er delaktig og velkommen i flere familier. Minnene er mange. De har skapt sterke bånd, og vært en livline opp gjennom barneårene.
Vennskap gir deg sosial kompetanse med alt hva det innebærer av toleranse, turtaking, lek og konflikthåndtering. Og noen ganger varer vennskap videre inn i ungdommen og voksenlivet. Kanskje hele livet. Å sitte med sine barndomsvenner i voksen alder kan føles som en selvfølgelighet for noen, og veldig trygt. Man har tålt noen feider, avstand, forskjelligheter og naturlige endringer. Men enda står man sammen like støtt. Det blir trygt å stå alene, om man vet man alltid har enn venn å ringe. Vennskap kan bli sterkere bånd enn mellom søsken, for vi har valgt vennene selv, og velger de stadig igjen og igjen. Så det trenger ikke alltid være at ”blod er tykkere enn vann”. Venner blir en kontinuerlig påminnelse om et fellesskap og at man blir likt.
Men noen barndomsvenner forsvinner. Det kan føles naturlig, eller sårt. Det kan være vondt å bli valgt bort, særlig uten å forstå, eller med en fortsatt vilje til å omgås.  Det kan også være vanskelig å velge bort. Livet endrer sin form, og vi endres og utvikles med tid, omgivelser og livssituasjon. Det gjør at vi kan prioritere annerledes enn tidligere. Det kan være naturlige årsaker som familieliv, karriere, helse og avstander. Eller det kan være at et vennskap tar mer kraft enn det gir. Forskjellighet i initiativ til kontakt kan også være en utfordring.
Vennskap som løses opp kan likevel ha gitt deg gull, som du fortsatt bærer med deg. All oppløsning trenger ikke være sårt og vanskelig. Minnene forsvinner ikke, heller ikke den tryggheten du hadde og trengte i en venn, der og da. Historien din, er en del av nåtiden din.
Opp gjennom ungdomstid, studier og jobber og inn i videre voksenliv, dukker det opp mange fantastiske mennesker på din vei. Det kan føles som de har ventet med åpne armer hele livet, for det er som om dere har kjent hverandre i hele livet. Dere er på samme ”sted” i livet, med eller uten ektefelle og barn, utenlands, eller med felles interesser. Dere oppdager like verdier, tanker og meninger, som kan gi en umiddelbar følelse av samhørighet. Så selv om man ikke har barndomsvenner med seg inn i voksenlivet, er berikelsen av gode venner senere ofte like mye verdt. Det er mennesker som finner hverandre i en større menneskemengde på ulike arenaer, og man velger hverandre gjensidig.
Noen ganger kan et vennskap få en utfordring, som man bevisst eller ubevisst vurderer om er verdt en ”kamp”, eller ei. Er det en mulig løsning, som kan forsterke dere på andre siden, eller er det et svik så stort at all nødvendig tillit forsvant? I slike spørsmål finnes ingen felles mal for alle. Noen tilgir lett, eller ser den andres perspektiv og forstår. Mens andre tror at vennskap med konflikter ikke er verdt å bygge videre på. Der må man selv kjenne etter.
Vennskap som varer er de som gir deg gode energier og kvaliteter som dere sammen mener er avgjørende for å trives sammen. Og noen venner er kanskje med deg på de fleste av dine arenaer i livet, mens andre er kun med deg i enkelte situasjoner. Men de fleste vil nyte av en letthet å omgås, humor, glede, hjelpsomhet og støtte.
Et godt vennskap kan også måles i deg selv. At du liker deg selv sammen med den andre. I gode vennskap kommer sider du liker hos deg selv fram. Vi kan si at slike vennskap gis det sunn og nyttig næring, så fellesskapet får gro. Dessverre kan det oppleves at næringen en dag er forgiftet, i form av avvisning, illojalitet eller løgn. Da kan vennskap visne, og det føles som om man ikke lenger vil hverandre vell. Eller at din venn påstår at du er annerledes enn slik du ser deg selv. Da kan det bli mer vondt enn godt. Iblant kan et vennskap handle om timing. Det passet ikke da, men finner tilbake til hverandre senere.
Men uansett er et vennskap som har vært, er, eller kommer, en relasjon som er med på å skape deg. Vi blir til i relasjon med andre. Vi påvirker og påvirkes. Og gjennom livets ulike vennskap kan du lære deg hvilke kvaliteter du trenger i et vennskap, og lærer deg hvilken venn du selv vil være. Så uansett om venner er hos deg i dag, har vært der, eller de er rundt neste hjørne, kan man se på akkurat det vennskapet som en rikdom i den tiden det var eller er.

Den gode samtalen

Har du pratet med noen som ser over skulderen din mens dere prater sammen? Som er mer opptatt av hva som skjer bak deg, enn det du deler? Eller at personen avbryter i ett sett for å fortelle egne historier? Vil helst ha en lytter, eller applauderende publikum,  enn selv å lytte. Eller sier ”ja” og ”hm mmm” til alt, som om man er interessert. Men antagelig er i sin egne verden akkurat da. Da vet du hvertfall hva det motsatte av den gode samtalen er.
Da skjønner man at den gode samtalen ikke bare handler om setningene og innholdet, men også formen. Uttrykk, blikk og kroppsspråk.
Man kunne kanskje tro at når to nære venninner har pratet på både inn- og utpust i flere timer, må det snart være tomt for emner, ord og setninger. Men jeg opplever det helt motsatt. Det er som jo mer vi prater og deler, jo flere rom åpner vi dørene til. Og i det nye rommet dukker opp nytt stoff, eller gamle ting, det er verdt å se på igjen med nye øyne og i ett annet lys.
Vi kan gå inn i nye rom sammen. Det kan ligne et kott som er mørkt, og må utforskes. Det er skummelt, men også spennende. Eller vi går inn i det store og lyse rommet, hvor alt er fint og flott. Og det er deilig å dele dette fantastiske med en nær. Slik kan den gode samtalen visuelt og metaforisk se ut. Det er å vise seg fram. Kikke under det som ligger gjemt, eller slå ut armene av glede. Og ha en med deg i den gleden, som er unikt interessert. Og så bevege dere mellom hverandres historier, tanker og følelser.
Det synes på ansiktsuttrykk og blikk. Nysgjerrigheten ”lyser” hos din samtalepartner, og gir deg mulighet til å  lete litt ekstra i deg selv. Kanskje finner du ny forståelse. Ærligheten får tillatelse til å komme fram i svarene. Det  gjør at du kjenner dine styrker, og tåler dine svakheter. Det blir en menneskelig god sammensetning uten urealistisk perfeksjonisme. Den gode samtalen er en deilig tilstedeværelse med en ektehet, som sammen med en annen blir noe jeg ikke kunne fått til i mitt eget hode. Det trengs utvekslingen og  relasjonen som tydeliggjør hvem jeg er. Og det er kanskje akkurat dette som er forskjellen på den gode samtalen, og mindre gode samtalen. I den gode samtalen tør jeg å være meg selv, og vise meg fram. Fordi jeg blir sett og hørt, og satt pris på. Jeg blir styrket av den andres positive reaksjoner, og tåler vår uenigheter fordi de blir gjensidig respektert, og til og med satt pris på. Det som om formuleringene og koblingen som skjer mellom hodet og resten av kroppen lærer meg sensitivitet overfor egne grenser. Jeg får hjelp gjennom samtalen til å forstå hvem jeg er og vil være, både i mitt eget selskap og sammen med andre. Mens i den mindre gode samtalen føler jeg meg forbigått, uinteressant og liten. Og når jeg kjenner disse forskjellene i meg selv, er det lett å vite hvordan man kan være en god samtalepartner for andre.
Det er godt å bli så nysgjerrig på den andre at du stiller nye spørsmål og kan lett glemme tiden. Det å forsvinne inn, se for seg det den andre forteller om, gjør at jeg kan i fantasien bevege meg i ukjent terreng, eller kjenne meg igjen. Og begge deler kan gi meg noe bra. Det kan bli interessant og nytt, eller gjenkjennende og trygt. Den gode samtalen må heller ikke handle om dypet, men letthet, humor og glede. For det er også hva man trenger i en samtale akkurat nå, som kan avgjøre om du blir mottagelig og vil gi deg det du trenger.
Det kan selvfølgelig være utfordrende å se en annens entusiasme og selv kjenne at det daler nedover med energien i seg selv. For det trenger jo ikke alltid være slik at man fullfører hverandres setninger, eller nikker istemmende. Men ikke la deg lure til å tro at det bare er negativt å kjenne denne forskjellige form for energi i en samtale. Det kan bare være et signal. Kroppen og energien kan fortelle deg at du kjenner motstand, er uenig, blir redd eller opprørt. Det er ikke farlig. Og trenger ikke være dumt, så lenge du ikke blir ”utagerende” og mister perspektiv,  eller ikke klarer å skille på deg og den du prater med. Du kan bruke det du kjenner til å bli enda mer nysgjerrig, til å uttrykke hvor ulike dere er, og hvor spennende det er. Eller uttrykke grenser for hva du vil være med på og ikke. Det trenger ikke bety ”slem avvisning”, men kun integritet. Det er i slike gode menneskemøter at den gode samtalen, uansett enighet eller uenighet kan berike oss. Og det er ofte slik med gode samtaler at stresset kan dale, eller livløsheten kan våkne. Vi kommer i mer balanse. Og ofte på et nytt sted med bedre oversikt.
Så noe som kan kjennetegne den gode samtalen:
– Oppfølgende, relevante og nysgjerrige spørsmål
– Blikkontakt
– Respekt for ulikheter og uenigheter dvs. uten motangrep
-Opplevelse av å bli sett og hørt
– Følelse av å miste ”sted og tid” til fordel for historien du blir dratt inn i
– Kjenner at du har lært noe, sett noe fra et annet perspektiv, eller gått dypere inn i noe
– Kjenne på trygghet sammen med den du prater med
– La samtalen utvikles etter behov, om det er humor eller alvor

 

Dømt til å bli mobbet uansett?

Med utgangspunkt i noe en 15 år gammel jente skrev på si;D i aftenposten sist søndag, høres det ut som ungdom i dag er dømt til å bli mobbet uansett hvordan de er. Hun skriver at du får kallenavn, som jeg ikke tror særlig mange vil tolke positivt.  Ord som nerd, nonne, hore, taper, fake er bare noen av ordene som tydeligvis er vanlige påstander å få på seg i sine tre år på ungdomsskolen.

Blest og  programmer om mobbing
Da min eldste datter på 20 leste dette, kjente hun det igjen. Hun sa at det faktisk er slik. Nesten uansett hvordan du oppfører deg, er, kler deg, beveger deg, så finner noen et krenkende kallenavn til deg. Noen tar seg tilsynelatende ikke så nær av det,  mens andre er normale og sårbare, og synker sammen av gjentatte ganger å bli kalt forskjellige ting. Det er vondt for de fleste å få innsnevrende påstander på seg. Det er de færreste som vil kjenne seg igjen i å være ”freak”, selv om de er stille, eller ”nonne” om de er jomfru.
Så selv om skoler har mobbeprogrammer. Media skriver om mobbing. Og det florerer også av sjenerøsitet, og gode ord om toleranse blant oss, så foregår mobbingen like mye. Både direkte og på nett. De fleste skoler har temadager, og mange har Røde kors eller Barnevakten på besøk på disse dagene, for å snakke om ”ingen utenfor”, eller nettvett og mobbing på nett.
Det går historier på facebook om en jente som tok sitt liv, etter mange år med mobbing. Og ungdom, barn og voksne liker, deler og kommenterer hvor mye de er imot dette. Men likevel er det noen som blir holdt utenfor, og kalt stygge ting rett foran oss.

Benektelse, eller ikke tid og ressurser

Mange skoler nekter for at det eksisterer mobbing på sin skole, mens jeg hører den ene grusomme historien etter den andre. Og de voksne ser det ikke. Eller de bagatelliserer det, selv om barn og ungdom får magevondt, vil slutte på skolen. Og det å ikke bli trodd, eller føle at de rundt deg ser en annen vei, blir som et dobbelt svik, og en støtte til mobberne.
Det kan være at både foreldre og lærere faktisk ikke ser. De er for opptatt av fag, jobb, tid, resultater til at de ser hva som skjer. Så kanskje vi ikke alltid kan klandre de.  Lærere har ledere som sier hva de skal gjøre, og samarbeidsteam. Og løse store sosiale problemer inngår ikke med særlig mange timer der. Og å jobbe med sosiale og psykologiske store temaer som mobbing, krever ressurser og kompetanse. Ikke bare et teoretisk program. Jeg vet noen lærere som har vært flinke til å ta tak, og fått flotte endringer, og jeg vet lærere som skyver det bort, eller blir sykemeldte. De har ikke verken tid, støtte eller kapasitet. 

Kompetanse og tilstedeværelse
Det må settes av kompetente mennesker på hver eneste skole til aktivt å jobbe med barna på disse områdene. Det handler om høflighet, respekt, selvtillit, selvverd, kommunikasjon, empati. Og det må pågå kontinuerlig. Barna endrer seg, nye kommer til, andre flytter. Det er stadig nye gruppesammensetninger, og utvikling i barna som gjør at de trenger voksne til å lære de, forstå og støtte i hvordan være sin beste versjon. Det holder ikke med et kurs eller foredrag med mange kloke og ”riktige” ord om mobbing og sosial kompetanse. Det holder heller ikke med en sosial lærer, som er for det meste ute i undervisning, og har noen timer til klassesammensetninger. Heller ikke med en helsesøster, som ikke jobber heltid. Men er mest tilstede ved veiing, måling og vaksiner. Kanskje noen dager hvor barn og ungdom kan oppsøke de ved problemer. Og det er flott. Mange av de oppsøkende barna kan få hjelp der. Men mye mobbing foregår i det skjulte, så fort en voksen snur ryggen til. Det holder ikke med skippertak og utseendemessig flotte stunt. Det kreves tilstedeværelse. Skikkelig årvåkenhet midt blant barna, tror jeg. Som er der for dem, og med dem. Ikke for å moralisere og straffe!
Mobbere er ofte usikre og redde. Men de utgir seg for det totalt motsatte. De trenger hjelp og støtte til å tørre å være seg selv, uten å måtte hevde seg gjennom å trykke andre ned. Og mobbeofre kommer ofte i uheldige mønstre, som å gå med senket hode og tilbaketrukkethet, som gjør at de kan bli utsatt igjen og igjen. De trenger også hjelp. De trenger ikke være så ulike som det kan se ut som – mobberen og mobbeoffer.
Jeg er for mer psykologi i skolen. Hvor barna lærer mer om selvbilde, kommunikasjon,  empati og relasjoner. Og at en voksen skal være ansatt til å være kontinuerlig blant barna som en støtte, hjelp og samtalepartner.
Det beste med en slik ressurs for skolene, ville være at det hadde frigjort tid for lærere til å kunne utøve sitt fag enda bedre. Det ville blitt færre klagesaker til skoler og ledelser. Og best av alt – å ha det godt sosialt gjør det enklere å lære. Det blir vinn-vinn-vinn det. For både lærere, ledelse og barna.