Orden rundt, orden i hodet

 

Jeg er ikke petimeter på orden. Det vil si at jeg ikke har brettekanter i klesskapet, og krydderet er ikke sortert verken alfabetisk eller etter type. Skoene i gangen står sjelden på skohylla, hverfall ikke mer enn noen timer etter rydding. Men noen rom er jeg mer nøye med enn andre. Bad og kjøkken. Det skal hvertfall være rent. Vask og støvsuge, vaske klær er ikke problemet. Men det er alle tingene. Å få systemer og faste plasser som passer for alle i familien.

Alle disse småtingene som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Papirer, som jeg er litt redd for å kaste, samtidig vil jeg ikke ha det. Har ingen arkivskuff eller perm til akkurat den sjangeren. Så en strikk, klype, skruer, ladere, minnebrikker, blader, bøker, handlelister, kulepenner. Og klær som ikke brukes, og ikke kastes. Det er ikke rart det blir fullt. Det burde ikke være så vanskelig å ha en fast plass. Men om vi er 5 personer, og alle har forskjellige faste plasser. Alle gir bort og kaster for sjelden. Legger ting på ulike lure steder. Ja, da kan det bli mye leting. Det kan skape frustrasjon, og en følelse av uorden i hodet også, ikke bare i skuffer og skap. Og det blir mye rart som ligger på benker og bord.

Men når vi åpner et skap og får bokser i hodet, papirer som stikker ut av skuffene, kleskurver som faller ned, for de tåler ikke tyngden lenger, ja, da er det vel på tide med opprydding. Nå har jeg holdt på i litt over en uke med mitt nye bittelille prosjekt. Jeg har bestemt meg for å ta litt og litt. Før har jeg tatt så mye på en gang, at jeg nærmest får hodepine og hater alt som heter rydding, at da blir det heller verdt rotet. Og det blir leeeenge til neste gang. Men NÅ, nå skal jeg gjøre noe nytt. En skuff, en hylle, en kurv hver uke. Det tar bare noen minutter her og der, og jeg gjør det med musikk på. I dag har jeg tatt skrivebordet mitt, og litt ekstra i papirer ellers, samt litt i et par andre skuffer. Og nå er det nok. Har fremdeles energi til annet.

Små prosjekter kan være stor glede. Jeg får mer orden og struktur i hodet også. Får oversikt over tanker og ideer. Sånn er det for meg. Og jeg vet for en del andre også. Mange kommer til meg for å sortere tanker. De føler at det er kaos. Mange ser sammenheng, at det hjelper når det er orden i tingene rundt. Rot kan kreve energi. Og da blir det en energityv fra det som virkelig er viktig for deg å gjøre. For tappes du for energi kan det påvirke på mange arenaer, relasjoner og humør. Noen klarer fint å jobbe i rot. De overser. Synes det er uviktig. Det kan være en beundringsverdig prestasjon. og noen blir kanskje kreative i kaos?

Men jeg har innsett at jeg duger godt med rot inntil en viss grense. Så MÅ jeg bare få orden. Nå er ikke mitt prosjekt bare selve ryddingen. Det er også å se om jeg klarer å endre et mønster jeg har fulgt nesten alltid. Altså ikke gjøre alt på en gang, og holde på fra morgen til kveld. Men heller litt og litt. Da blir det en ny mestring. En ny og sunn mestringsstrategi for meg. Og det gir en god følelse.

Er du en stabil rydder? Eller bryr du deg ikke så mye? Eller kanskje du blir kreativ i rot? Eller føler du har orden i rotet;)

«Det er sånn jeg er»

Denne uttalelsen høres ut som en blanding av stahet og stolthet. Jeg kan tolke det til noe som er positivt, en form for klar beskjed: ”Det er slik jeg er, og det er jeg glad for. Jeg er glad i meg selv. Så du får ikke endre meg”. Jeg har alltid vært slik, og det er den måten jeg kan.

Eller det kan også høres ut som mer stolt enn glad: ”Det er slik jeg er nå, har alltid vært og kommer alltid til å bli. Derfor umulig å endre. Jeg vet ikke om jeg kan endre meg, men heller ikke interessert i å vite det. Du får ta meg slik jeg er, eller gå! Tar du meg slik jeg er, vet du hva du får, og du trenger aldri å klage, for du har valgt meg på tross av mine negative sider. Og jeg har sagt hele tiden, at det er slik jeg er! Dermed basta”!

Det er flott å være glad for den man er. OG være stolt av seg selv. Det er det altfor lite av i vårt samfunn. Janteloven lever fremdeles. Selvfølgelig, er det noen som har fått en stor kvote selvtillit blant oss. Noen på en god og flott måte, og andre på en mer arrogant og selvhevdende måte. Og det å stå for seg selv og si at ”det er slik jeg er” kan føles som en seier og styrke. Noe modig. Som om man tør å være upopulær, eller annerledes. Det er herlig. Kanskje man aldri har klart det tidligere i livet. Endelig tør man rive seg løs fra andre, og synes i kraft av sin egen person med sterke og svake sider. Altså helt menneskelig.

Men jeg vil påstå at det er en begrensende måte å tenke på, uansett hvor fornøyd man er om man uttaler: ”Det er sånn jeg er”. Ordene sammen blir konstante. Det sies som om det ikke finnes noe utviklingspotensialet, eller at man er seg selv helt lik uansett tid og sted. Og heller ikke tror på at man som menneske kan endres. Det er noe statisk i uttalelsen. Og kan også oppfattes som om andre mennesker rundt ikke er viktige. Og det kan selvfølgelig også bli brukt mot deg senere. For selv om du er fornøyd i dag, med den du er, så kan du jo utvikles i en eller annen retning, fordi du lever videre med ny dager og situasjoner.

De fleste mennesker er disponible til å endre seg underveis i livet. Det er naturlig å utvikle seg i takt med tid, jobb, ny innsikt, mennesker rundt deg. Og har man sider/trekk i seg som andre mennesker man bryr seg om, gjentatt reagerer negativt på, kan det være lurt å vende og vri litt i seg selv for å vurdere å endre noe. Reflektere og stille seg spørsmål. Ikke fordi at andre nødvendigvis har rett, men for å være ærlig og på den sikre siden. Og i så fall bekrefte for seg selv, at du trives med den du er selv om andre ikke liker det. Finner du ut i din refleksjon, at andre nære kanskje har en sannhet i sine uttalelser, eller mening om deg, som ikke er så flatterende, så vil du kanskje endre noe. For du vil være så god du kan. Er det vanskelig selv, kan man få hjelp. Man trenger ikke endre seg for andre sin skyld, men fordi det kan være positivt og lurt for en selv.

”Det er sånn jeg er akkurat NÅ”. Da får meningen en helt annen betydning. Det blir også å stå for seg selv med styrke og stolthet. Men i tillegg legges det til at man er åpen for endring, om det kan lønne seg, eller falle seg naturlig.

Jeg tror definitivt jeg har noen trekk i meg som er ganske like nå, som da jeg var liten. Men jeg vet også at mange sider ved meg er endret. Jeg har fremmet ulike sider, og jeg har holdt tilbake. Ettersom hva jeg har vært fornøyd med helt selv, hva som er lurt og hyggelig i forhold til andre mennesker jeg omgås. Jeg prøver å bruke noen sider mer, og trekke andre mer tilbake. Noen ganger går dette lettere enn jeg hadde trodd. Noen sider og trekk er vanskeligere å rokke ved. Mens noen sider bruker jeg aktivt til ulike settinger. Og noen mennesker trigger ulike sider hos meg, enten positive eller negative. Da får jeg bare velge om jeg vil temme disse sidene, la det stå til, trekke meg tilbake fra enkelte, eller gledes over det som kommer fram i meg og mellom oss.

Er det mennesker man har kjent lenge, vet jeg mange føler at rollene er stabile livet gjennom. Noen er komfortable med det, men andre vil gjerne ha en annen rolle enn den man tidligere har hatt. Det kan være en tøff jobb, men det er mulig.

Ha en fin-fin kveld med deg selv og andre, slik du er akkurat NÅJ

Å klare selv, eller «kvinne i nød»

Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å skulle klare alt selv. Både som barn, ungdom og tidlig voksen, så jeg på det å være uavhengig og selvstendig som den beste styrke. Så det førte til at jeg fikset mye selv, og har vært mye selvstendig. Og det har til tider vært veldig trygt og godt. Men det har også blitt mange rare løsninger. For jeg er ikke god på alt. Så når jeg skulle gjøre ting jeg faktisk ikke hadde noe greie på, ble det fantasifulle resultater. Antagelig verken pent eller praktisk. Så da fikk min stolte ”klare selv” holdning en liten knekk. Men ikke noe alvorlig. For jeg evnet raskt å si ”pytt pytt”, og enda senere – å le av meg selv. I dag har jeg ikke noe problem med å innrømme at jeg ikke er god på saker og ting. Det ble egentlig en lettelse, når jeg engang ikke synes oppgavene var noe gøy å gjøre. Da kunne det jo rett og slett være utrolig deilig med hjelp.

Det har som sagt, ikke alltid vært like lett å be om hjelp. Det har nok vært en følelse av svakhet for meg. Og så har jeg vært så opptatt av at den som skal hjelpe virkelig ønsker selv å hjelpe. Det skal ikke være noe ork. Slik er jeg nok enda. Det som hjelper er å være veldig takknemlig. Jo mer jeg kjenner på takknemlighet, og uttrykker det, jo bedre ser det ut som hjelperen er fornøyd og stolt. Akkurat som han/hun fortjener.

Jeg oppdaget en gang når jeg skulle skifte dekk på bilen, at jeg virkelig kunne spille ”kvinne i nød”. Jeg fikk da rask og fin hjelp av en mann som ønsket å være dagens helt. Og det ble han ogsåJ Det ble en vinn-vinn situasjon. Siden den gangen har jeg nok kanskje utnyttet meg av min hjelpesløshet til tider, og funnet ut av jo mer bedende og hjelpeløs jeg virker, jo lettere er det å få hjelp. Hvertfall av den praktiske og maskuline sorten. Det er kanskje da de føler de gjør en ekstra god gjerning. Men det har lært meg at mange mennesker virkelig ønsker å være til hjelp også. Det er nok en viktig læring for de som er redd for å være til bry.

Jeg liker nå mer tanken på at vi lever sammen, og driver verden framover sammen. Og gi og ta imot hjelp er nødvendig samarbeid og fellesskap mer enn det ”ren” selvstendighet er. Vi er gode på ulike arenaer, og på sluttsummen tror jeg ofte at mange har gitt og fått like mye.

For en stund tilbake holdt de på med omfattende og langvarig veiarbeid i vår gate. Det vil si at vi ikke kunne kjøre vår bil inn og ut til huset og garasjen. Vi måtte parkere lengre bort i en sidegate. Da hadde jeg en bil hvor dørene frøs ofte fast. Dette gjorde hver morgen til et h……Og jula og handleposene begynte å bli større og tyngre. Da jeg spurte arbeiderne hvor lang tid til de hadde igjen, trodde de ikke at de ble ferdig før jul. Jeg nærmest ba på mine knær og lovet en haug med vafler og kaffe på 22. desember det året om de kunne bli ferdige. Og gjett hva: jeg stekte vafler til store gullmedaljen og de ble klare.

Mange vil være til hjelp og støtte for andre. Men de vet ikke alltid hvordan. Og de vil kanskje også bli satt pris på. Så å be om konkret hjelp, tror jeg kan øke sjansen for en glad hjelpende hånd. Og å ta imot hjelp betyr ikke at man mister sin selvstendighet. Det er bare å være realistisk i at man ikke kan alt i verden like bra. Og jeg mener også at evnen til å be om hjelp, er en form for selvstendighet. Og å være/spille ”kvinne i nød”, kan hjelpe en annen til å få lov til å hjelpe med noe de kan godt, og de blir samtidig en helt for en dag.

Når hun vil forlate

(Dette er en historie som ikke er basert på en person eller par, kun mange lignende hverandre mikset sammen!)

Hun kommer gråtende inn gjennom døra. Hun er ikke den første, og jeg tror heller ikke den siste. Man kan tro hun er blitt forlatt. Men det er hun ikke. Hun blir elsket. Men hun elsker ikke lenger tilbake.

Hun har lett etter de gode og varme følelsene i flere år nå. Hun har lett i hver eneste krok i hele kroppen. Men de er borte. Sporløst forsvunnet på veien, etter giftermålet, barna og nytt hus. Kanskje nedgravd under bleier, søvnløse netter, lange jobbdager, hormoner og TV. Hun vet ikke. Hun har ikke bare lett i seg selv. Hun har lett mellom dem. Sjekket om den kjærlige følelsen har villet titte fram når de har kysset, vært på restaurant, reist eller sittet i armkroken. Men det skjer ingenting i kroppen. Ingen lyst, ingen nysgjerrighet, ingen vibrasjoner, ingen varme. Det er bare kjølig. Det har virkelig gått gradene nedover fra hett, varmt, lunkent til kjølig. Hun vil ikke bli iskald.

Derfor klarer hun ikke lenger å kysse. Det føles forædersk. Men avvisning er også smertefullt. Både for henne og han. Den eneste følelsen hun kjenner er dårlig samvittighet. Ikke fordi hun har funnet en annen, eller fordi  hun har gjort noe annet bevisst dumt mot ham. Nei, kun fordi hun ikke føler det hun vil. Kjærligheten hun trodde skulle bli i henne for alltid. Kroppen vil ikke lystre, og ikke  viljen heller. Hun vil ikke lenger på tur, eller reise med han. Det er som om hver gang hun prøver, så går kroppen i vranglås. Uansett hva hun gjør, så blir det galt.

Han fortjener bedre. Han fortjener nærhet og kjærlighet. Hun vet han vil ha det av henne. Men hun klarer ikke gi. Hun har ikke flere steder å lete. Hun forstår ikke selv når, hvorfor og hvordan det kan ha blitt slik. Hun vet hun savner ting i livet. Det har hun sagt. Men han kan ikke gi henne det. Og om han hadde klart det i dag, ville ikke følelsene kommet fram. De har forsøkt å snakke, endre underveis når noe har vært vanskelig. De har gjort sine framskritt, og tilbakeskritt. Da var det fremdeles varme følelser og håp. Da hadde hun flere steder å lete.

Men nå må hun gå. Forlate ham. Hun vil ikke såre. Men det er det hun kommer til å gjøre. Klart han blir såret. Hun vil ikke gå, når hun ser han krympe sammen i sorg, men hun kan ikke bli. Hun trenger kroppen sin til å bli varm og kjærlig igjen. Hun klarer ikke se hans lengsel hver dag uten å kunne gi. Hun kan ikke leve et løgnaktig liv. Kan ikke lenger si at hun elsker ham. Hvert pust hun trekker inn svir i brystet. Hvert skritt hun tar inn i neste dag med ham er en pine.

Hun kan med hånden på hjertet si at hun er glad i ham. Han er en god og snill mann og god far. Det hadde vært enklere om han ikke var det. Og hun kan love at hun engang elsket. Og hun er 100 prosent ærlig når hun sier at hun nå ikke elsker en annen. Men akkurat nå elsker hun ikke lenger seg selv heller. Hun lever på tvers av alt hun føler. Så ikke spør hvorfor. Det skjedde ikke over natten. Og hadde hun visst hvor kjærligheten for ham var blitt av, hadde hun hentet den med det samme! Deres samliv var også hennes drøm og framtid, men nå er den borte. Og hun vet ikke hvorfor. Hun vet bare at hun må gå. Hun må finne sin kjærlighet til seg selv, og tilgi seg selv. For hun føler seg som en sviker. Men hun sviker enda mer om hun blir. Når hun går vil skuffelsen bli total. Men så vil tro, håp og kjærlighet kunne vokse fram igjen.

Hva kan dere gjøre for å unngå dette? Mye av det samme dere gjorde mens dere var forelsket….Det kan høres ut som det er enkelt sagt. Men tenk tilbake, på da dere prioriterte hverandre, overrasket hverandre, kysset mer, ga hverandre komplimenter, pratet i evigheter. Naturlig nok blir ikke hverdagene slik for alltid. Men en liten del av det bør opprettholdes for å holde kjærligheten varm.

Finn ditt mot

Hva er egentlig det å være modig? Og hvem bestemmer hva som er modig? Det kan se ut som samfunnet og media har klare definisjoner på hva som er modig. Og de kan ha rett i at det er modig å holde på med risikosporter, eller redde andre mennesker fra fare, når det er risiko for eget liv. Men det er viktig å se innover i seg selv når det gjelder mot. For vi har alle våre egne terskler og kamper. Og å trå over disse kan kreve et enormt mot.

Sammenligning

Noen mennesker drives fryktløse framover i livet med mye adrenalin herjende i kroppen, og de elsker det.  De nyter av å kjenne hvordan blodet bruser, hjertet banker hardt og brutalt i brystet, og de har ingen tanke på annet enn øyeblikket, da de kaster seg utfor allfarvei i løyper på ski, sykkel, motorcross eller annet. I lufta, i bakker eller sjøen. Dypt ned eller høyt opp. Og mange mennesker elsker å se på at andres modighet utfordres. Vi kan kjenne et snev av spenning i egen kropp på vegne av andre. Og vi puster lettet ut når de hever armene over hodet og har klart å gjennomføre det mange tenker på som livsfarlige stunt.

Andre mennesker er livredde for å synes. Redde for andre menneskers reaksjoner og syn på dem, gjøre feil, bli inneklemt, besvime, snakke høyt eller kroppslige annerledes fornemmelser. Noen blir redd for voldsomme kroppslige reaksjoner som hjertebank, muskelspenninger, sug i magen. Noen tror raskt på de verste konsekvenser, mens andre alltid har en innstilling om at alt går bra. Hvis man har vært redd for hunder i lang tid , og plutselig en dag tør å klappe en hund, er vel det også mot. Det kan være en enorm prestasjon, som kan kjennes likt ut i kroppen som for en som presser seg selv til å hoppe i strikk. Men fordi de fleste mennesker tør å klappe hunder, applauderer vi ikke for den prestasjonen. Derfor blir det fort en mal for modighet i forhold til hva de gjennomsnittlige mennesker tør.

Å konkurrere med seg selv

For å drive seg selv framover og ut av små eller større redsler, er man nødt til å konkurrere kun med seg selv. Uten å se seg for mye rundt. Sammenligner du deg med andre som tør så mye mer, kan man raskt miste motet. Og man gir opp før man har begynt. Det blir viktig å finne ut hvor du står i dag, i forhold til hva du ønsker å gjøre, men som du ikke gjør. Hva er det som stopper deg i livet ditt? Hvilken form for modighet trenger du, for å nå mål eller drømmer, eller rett og slett leve et liv uten for mange vanskelige hindre? Når du vet det, kan konkurransen med deg selv begynne. Det kan handle om små eller større ting. Det kan være å tørre å ringe mer til folk, eller prate i forsamlinger/møter/presentasjoner, det kan være å tørre å gå på ski, fylle bensin, være i samme hus som en hund, tørre å bytte jobb, si fra om noe ubehagelig til ektemann/kone/sjefen/ansatt, spørre om noe, lage noen nye retter, invitere folk, gå i butikken, eller kjøre i tunneler. Det er så fort gjort å si: ”Jeg klarer ikke”. Og da har du jo allerede tapt konkurransen. Da er det mer muligheter i å spørre deg selv:

Hva skal til?

Det har jeg erfart har vært et nyttig spørsmål for i det hele tatt å vurdere å finne fram motet sitt og gå til kamp mot sine redsler, eller hindre. Jeg har en klient som ikke torde å gå på kino. Det ble plagsomt. Selv om hun kunne se filmene senere hjemme på DVD, så påvirket det henne alltid å si nei når venner spurte om hun ville bli med på kino. Det første som hjalp min klient var å fortelle en venninne om problemet. Det andre som var viktig ble da jeg spurte om hva som skulle til? Hun tenkte lenge og vel og fant ut at om det i det hele tatt kunne blir aktuelt var det at hun måtte sitte ytterst på en rad, og nær en utgang. Og hun ville også gå med venninnen som kjente til problemet.

Jeg tror ikke på å kaste seg ubetenksom inn i en situasjon man er redd for, bare for å tvinge seg. Jeg ser hvor viktig det er å trygge seg selv. Jeg har sett så mange klare å klatre over sine hindre, og det er en fryd å se hvordan kroppsholdningen hever seg av glede. De ser nye muligheter, og blir mer klar for å brette opp armene for nye kamper. De vil ikke lenger flykte. De vil kjempe.

Har du noen hindre og kamper du vil ta tak i? Jeg heier på degJ

Ha en fin kveld.

PS!

Trenger du mer hjelp enn du kan klare på egenhånd, vil også Siv Gitsø og jeg holde kurs i det å finne fram motet i seg. Vi har samlet våre mest fungerende verktøy i et kurs med eksempler, øvelser og foredrag. Se min hjemmeside, eller mail din interesseJ

«Hårete drømmer som lugger»

Jeg har noen hemmelige drømmer i livet mitt. Noe jeg virkelig ønsker å oppnå. Det er drømmer som røsker i hele meg når jeg tenker på dem. Særlig om jeg tenker på dem som mål i livet. Å gjøre om en drøm til et mål, gjør at den blir mer virkelig og mer konkret. Det er som om det kreves mer. Det kreves action. Og de drømmer jeg har gjort om til mål er ikke lenger like hemmelige.
Drøm
Jeg har alltid vært en drømmer. Både dagdrømmer som jeg vet ikke er særlig realistiske verken ut ifra evner og kompetanse, og heller ikke ut ifra innsats. Og det henger vel litt sammen. Om jeg ikke tror på egne evner i forhold til dem, så forblir de nok en dagdrøm. Men den kan være spennende nok. Og den fungerer som en flukt fra virkeligheten. Og jeg kan trenge noen flukter innimellom. Dagdrømmene setter i gang av seg selv uten min bevisste avgjørelse om å skru dem på. Så jeg tror den skrur seg på når jeg trenger en pause. Men jeg har også noen drømmer som absolutt kan være realistiske. Det kan ha vært drømmer i lang tid. Men jeg har synes de har vært litt voldsomme, så jeg har ikke tort å tenke på de så konkret før. Nå er de tilbake igjen. Og jeg kan love deg at de lugger meg. Og det er fordi jeg har omformulert dem mer til mål. Og da blir det med ett mer skummelt.
Mål
Hvis det er et mål, så har jeg automatisk en forventning om innsats, investering, motgang på mange ulike fronter og frykt for å mislykkes. Derfor har det vært lettere å beholde det hele som en drøm. Da kan den jo ikke mislykkes. Det er jo ”bare” en drøm. Når det er blitt et mål kreves det handling. Det skal mer enn å snakke og planlegge til. Jeg er god til å planlegge og god på ideer og sette i gang. Så nå som mine hårete drømmer er blitt forvandlet til virkelige mål, så må jeg gå og følge opp, hele veien til over målstreken. Det kiler i magen ved tanken. Men jeg har begynt, og jeg er på vei. Jeg har flere delmål på veien, og jeg har krysset av et par av dem. Og jeg vil ikke være en av de som ser målstreken og stopper opp der. For det kan faktisk være skummelt å lykkes også. Det kan føles som om man mister litt av den man alltid har vært. Og hvem er jeg da? Når man lykkes i noe som også synes for alle, blir det også straks mer forventninger til en, og ikke minst fra en selv. Man vil ikke miste det man har jobbet for, og det kreves mye og holde seg oppe. Det blir som en slankekur, hvor målet er å gå ned 20 kg. Det er en bragd å klare, samtidig er man da bare så vidt begynt. For nå skal man holde seg der. Og det er minst en likeså tøff jobb.
Se litt om gangen
Du kan ha en gedigen drøm. En drøm andre vil le av. Da skjønner du at du har høye ambisjoner. Men det er mulig. For det meste i livet er mulig, bare man er villig til å gjøre jobben, gjøre det som skal til. Og kanskje ler de ikke av din drøm, men av tanken på å ha en slik stor drøm selv. For de som ler forblir det kanskje bare en drøm. De ser begrensninger istedenfor muligheter. Og når begrensningene for dem er så tydelige kan store mål nærmest virke latterlige. Men hold på målet ditt, og hold deg sammen med de som heier på deg, støtter deg og tror på deg. Det er de du trenger når du til tider kan miste fokus eller egen tro på at du skal klare det. Da må du låne de andres tro på deg så lenge. Og ta bare ett steg av gangen. Sett små mål på veien med realistisk tidsfrist. Det var slik jeg lærte datteren min å gå lengre skiturer. Vi skulle bare fokusere å gå til neste sving, eller stubben litt borte i løypa, og videre til neste hytte. Hun gikk og gikk og nådde det ene målet etter det andre, helt til hovedmålet. Yeah!!
Nytt år
Jeg kjenner målene mine ekstra godt når en ny kalender begynner å fylles. Det minner meg om tiden. Der ser jeg datoer som er satt av og noe står svart på hvitt. Noe er  fremdeles for skummelt å skrive, eller si høyt. Men drømmene og målene modnes i passende tempo i mitt hode. Om man kaller det nyttårsforsett eller mål, spiller vel ingen rolle. Det viktigste er å virkeliggjøre, så ikke alle drømmer forblir drømmer. Det er deilig å ha drømmer og mål. For da finnes det lyst i meg. Og lyst er en drivkraft og motivasjon til selve livet. Det er det motsatte av depresjon, når all lyst forsvinner, og mål og drømmer er fjerne og uviktige. Men nå er det like før noen av handlingen for å nå nye delmål skal ha en julepause, mens andre passer perfekt å ta med seg inn i jula. En perfekt ambisjon i jula er å være aktiv. Yoga, gå, løpe, leke. For da har jeg fri og masse tid og mulighet, og det er perfekt å ”legge lista” og skape ”den gode avhengigheten” til det er fullere dager etter jula.
Har du noen drømmer du vil gjøre til virkelige mål? Kjenner du at det er skummelt? Har du spurt deg hva som skal til for at du skal klare det?
Husk at skummelt også kan være en drivkraft. Velg å omgås personer som vil støtte deg. Og etter hovedmålet ditt er satt, så se bare et stykke av gangen. Da virker det ikke så umulig. Forvent deg motgang, så brett opp armene og ikke gi deg! Jeg heier på deg.

Dårlig dag? Det kan hjelpe å klage.

Hvor ble energien av? Fra å være full av ideer, sosial, blid, positiv, arbeidslysten og hjelpsom. Vil jeg nå helst ta en enveisbillett til andre siden av jorda. Jeg vil være alene. Uten å gjøre noe, hvertfall ikke noe jeg burde eller må. Jeg vil bare være. Uten en plan. Uten å gjøre noe, eller bare kjenne minutt for minutt hva jeg vil.

Jeg liker meg selv best når jeg gjør mye, og jeg gjør det jeg har tenkt til.  Jeg liker å ha en plan, og følge den. Slik er ikke dagen i dag. Ville ikke stå opp. Det var en bratt oppoverbakke til badet. Speilet var ikke på mitt lag, mascaraen var tørr, hadde ikke lyst på mat – i hvertfall ikke noe sunt. Og jeg hadde ikke lyst å svare på noen spørsmål fra noen. Og definitivt ikke føre noen lystig samtale. Nesten irriterende at noen kan være blide i dag. Og at de kan synge…Grrr… Og ikke fortell meg at jeg har stått opp med feil bein, da kommer jeg til å nekte, selv om du har rett. Og jeg kommer også til enten å begynne å gråte, eller få et sinneutbrudd som absolutt ikke vil passe. Og som jeg selvfølgelig vil angre på.

Og begynner jeg å gråte vil jeg føle meg dum. Og da kan det vel ikke bli særlig verre. Jo da, for når jeg kommer ut, ser jeg mange alvorlige og sure ansikter. Og hva har de å være sure for? Jeg burde hatt enerett på det i dag. Ingen biler stopper på fotgjengerovergang, t-banen er forsinket. Det er altfor mange mennesker i butikken. Det regner. Jeg skulle trene, men orker ikke. Jeg skulle lage god mat, men må kjøpe sushi. For jeg orker ikke å lage. Dårlig samvittighet for det også. Og det hadde jeg jo heller ikke råd til.  Hodet er for tungt, øyelokkene vil lukke seg. Ikke si noe morsomt, for jeg vil ikke smile. Jeg orker ikke det heller. Og jeg orker ikke bli glad nå. Jeg hører meg selv sukke og stønne og klage. Jeg blir sliten av meg selv. Og det er vanskelig å gå bort fra seg selv en stund.

Jeg skjønner selv at jeg bør gjøre noe med dette humøret. Men jeg klarer ikke. Jeg vil bare være selvmedlidende. Slikke sårene. Eller hvilke sår? Hvorfor er jeg egentlig i dette humøret i dag? Jeg finner ingen grunn. Ingen har gjort meg noe vondt. Ikke husker jeg at jeg drømte noe ubehagelig. Ikke har jeg grudd meg, eller vært bekymret for denne dagen heller. Jeg skjønner det rett og slett ikke. Skal jeg nå kjempe imot mitt labre humør, eller skal jeg bare akseptere at det en slik dag i dag. Og det er snart en ny dag. Jeg bestemmer meg for å bare bli der jeg er i meg selv.

Jeg er glad jeg kommer hjem til forståelse, og ingen forsøk på å gjøre meg blid. Jeg ville ikke ha noen raske løsninger. Det ender meg at jeg ser meg selv og min klaging utenfra, og begynner å le. Det er egentlig veldig typisk. Når jeg får tillatelse til å bare være sur og lei, da kommer jeg meg opp igjen selv. Og allerede før jeg la meg var jeg glad og fornøyd igjen. Og kroppen kjentes lett. Som om den var uthvilt. Jeg hadde jo tross alt ikke tvunget den til å gjennomføre noen planer. Om jeg trenger slike dager, eller bare får godta at de kommer innimellom, så gjør de dagene meg hvertfall veldig oppmerksom på de store kontrastene både i følelsene og tankesettet mitt. Og jeg må si jeg er fornøyd med at jeg oftest befinner meg i det positive hjørnet.

Hjelper det å tenke positivt?

Se for deg at du er i en vanskelig situasjon, eller du har en bekymring?

Hvordan tenker du?

Går du inn i det dypeste av det vonde, og tror det verste med en gang?  Da vil smerten antagelig øke. Din bruk av energi akselerer, og det går selvfølgelig utover humør, appetitt, omgivelser, jobb etc. Det kan føles som man synker. Og det er det eneste som opptar deg. Det kan være vanskelig å få tak i noe som helst positivt. Og det er lett å bli nedstemt lenge.

Som terapeut opplever jeg ofte at mange automatisk tenker negativt – det er deres første impuls. Både om sitasjoner, seg selv og de rundt seg. De kan tenke at det er en forsvarsmekanisme som skal gjøre dem forberedt. Slik at de ikke skal bli så skuffet om det verste inntreffer. Følelsene får ta over all styring, og om det vonde skulle gå over, og bekymringen aldri skje, blir det raskt erstattet med noe annet problematisk i livet, og en ny bekymring.  På denne måten går kroppen i spenn, og forberedt på motgang hele tiden. Da blir kroppen sliten, og ofte syk. Det kan bli spenninger i nakke og skuldre, hodepine og magesmerter, eller deprimert.                                                                                                 Men tenk om de skulle slippe taket på de negative tankene. For dem kan det føles som å stille seg naken. Uten noen form for beskyttelse. Tankegangen er som en gard. Og det en den beskyttelsen de klarer å bruke. De har ingen annen metode.

Så på den helt annen side har vi de menneskene som har bestemt seg for å tenke positivt. Og det kan virke som de ikke har et eneste problem – alt kalles en utfordring. Det er alltid bare å brette opp armene, smile til verden, lese ”Secret” så vil det positive skje:) De dyrker alt som går fint i livet, og gir det ubehagelige mindre plass.  Det kan se ut som de aldri er syke, aldri mister trikken, får de beste jobbene, flinke og pene barn. Det trenger ikke være slik. De bruker bare ikke mye tid, prat og energi på de kjipe tingene som oppstår.  På denne måten virker de fornøyde og takler mye. Det verste scenarioet er ofte når det oppstår noe alvorlig, og de positive tankene ikke hjelper på samme måte som før. Det trengs mer enn positive tanker. Noen kan da kjenne på dårlig samvittighet og skyldfølelse. De er redd de ikke har vært positive nok. Og ikke har gjort nok. De kan kjenne på ansvar for ting de absolutt ikke kunne forutse, eller gjøre noe som helst med.

Mange som har et problem orker ikke alle velmenende råd om at de BARE skal gjøre si eller så for å løse problemet sitt. I de rådene opplever de ofte å ikke bli forstått. Problemet føles bagatellisert til noe som enkelt kan fikses ved et par håndvendinger. Slik er det ikke alltid. De trenger å snu og vende på situasjonen sin, for å se alle perspektiver. Alt må tydeliggjøres med både fornuft, følelser og kropp involvert. Mange er redd for å gjøre feil valg. Eller de har allerede prøvd mange ting, men de kommer ikke videre. Selv er de ofte mest i følelsene, og rådene utenfra kommer ofte fra hoder fulle av kloke tanker, uten de personlige følelsene involvert. Derfor ser alt så lett ut utenfra.

I Gestaltterapi jobber jeg ofte ut ifra noe som heter ”Paradox of Change”. Da kan jeg sitte og høre på mine klienters problemer. Vi kan sammen til og med tydeliggjøre klientens vanskelige situasjon. Jeg ser at hun/han har det vondt. Det synes på kropp og ansikt, og det kan høres med beskrivelsen. Men det ”magiske” som ofte skjer, er at da klienten nå har fått masse forståelse og medfølelse, finner de ofte på nye perspektiver og løsninger selv. De kommer på noe hyggelig som skjedde i går. De gleder seg over små ting, eller reiser som skal komme. De finner sin egen løsning, eller de ser mer enn bare problemet sitt. Og når de også ser og kjenner sine ressurser i livet sitt, blir det mye enklere å takle det vanskelige og vonde også.

Er problemet dypt, som i et traume må de ofte ha hjelp til å finne sine ressurser. Og mer guidet veiledning underveis.  Det kan også være helt avgjørende for ikke å bli re-traumatisert.

Min erfaring er at det hjelper å tenke positivt i den forstand at man må utvide livet sitt her og nå, med mennesker, steder, ting og situasjoner som er gode. Du vil da føler deg sterkere, tryggere og mer tilstede med hele deg. Og du blir mer klar for å takle det alvorlige og tøffe.