Den uforberedte morsrollen, eller farsrollen

Wow, det er mye man kan tenke før man får barn, av hvordan situasjonen og oppdragelsen skal bli. MEN det er før følelsene har kommet på banen, og inntatt hver celle i kroppen. Da kan det til tider bli en kamp med fornuften og tankene. For foreldrefølelsene, de kan være sterke.

Jeg kan rive meg i håret av sinne og frustrasjon. Tvinger meg selv til å låse meg inne på badet og teller til 2000 minst, for å roe meg ned. Og skjønner at det kan se kaotisk og ukontrollerbart utenfra, men det er for ikke å miste besinnelsen totalt, at jeg må forsvinne fra ”åstedet”. At et lite barn kan gjøre meg sååå sint. Barn er ikke alltid reale. Det har jeg lært. De vil teste ut grenser. Det er naturlig. Men selv om jeg vet det, så bruser det i kroppen av frustrasjon til tider.

Hjertet mitt kan slå i tusen i løpet av få sekunder. Få en voldsom akselrasjon av redsel og bekymring. Jeg har opplevd det flere ganger. Krisetanker og verste konsekvenser er det eneste som rører rundt i kroppen. Redd barna skal dø, forsvinne, skade seg voldsomt, bli dypt ulykkelige.

Eller jeg gråter strie strømmer av rørthet og stolthet. Når de mestrer, blir overrasket og glade. Av de minste små ting, kan jeg bli overfylt av godhet. Det er som om det er uforståelig at de vakre små kan være mine barn, og at de kan gi meg så mye glede og kjærlighet. De trenger ikke gjøre noe som helst, de kan bare være. Et blikk på dem kan gi meg varme bølger av ømhet.

Jeg kan hoppe av glede og lekenhet. Le så jeg griner. Av vårt fellesskap, deres spørsmål, humor og kommentarer. De har kommet innfall på de rareste steder og tider. De herlige barna kan virkelig snu om på et humør på få sekunder. De kan få meg til å være med på ting jeg aldri kunne drømme om. Jeg har pushet meg mange ganger på grunn av dem. For å glede dem. For å skjule egen redsel. For å være sammen.

Barna har fått meg til å kjempe, ta tak i kamper, stå opp for egne verdier, rettferdighet, forklaringer og ikke minst inspirert meg til å utvikle meg selv. Bare ved å være til, gir det en motivasjon til eget utbytte av livet mitt. Jeg kan gå de ekstra skrittene for dem, og derfor også for meg selv. Være et forbilde og gjøre det beste ut av det jeg har og kan.

Barna har også gjort meg mer sårbare. Jeg kan ikke beskytte de til enhver tid. Men det kan kjennes ut som jeg er beredt på mye. Som å stå stand by, for å hjelpe dem til enhver tid. Om de blir ertet, mobbet, har vondt eller er triste. Det river i hjertet mitt å se mitt barn gråte trøstesløst fordi noen har vært slemme. Men jeg er også mer forsiktig og redd enn før. Jeg har noe enda viktigere enn meg selv. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for å lære de selvstendighet, gjennom gradvis økt ansvar. Det kan også bli sårt. At de blir store, og forsvinner mer og mer. Og samtidig gi stolthet over hvem de blir, og det de gjør.

Så utrolig mange følelser jeg har fått ha med mine barn. De er et eventyr, og gjør at jeg holder meg i ytterkanter av livets følelsesregister. Som blir veldig varierende, spennende, kjærlighetsfylt, tøft og lykkelig. Det er en gave og en ære, og langt fra noen selvfølge å få barn. Jeg prøver å tenke på at det er en selvfølge at livet med barn må bli en berg og dalbane av følelser. Og det er slik det skal være. Uten regn, og sol hadde det ikke vært regnbue. Vi trenger alle dager for å få alle nyanser. Det var bare veldig uforberedt, og helt umulig å vite før man faktisk er i rollen. Rollen som forelder. Jeg føler meg heldig.

Jeg er trist, eller er jeg sint?

Åååå, jeg gråter og raser om hverandre. Klarer ikke å sortere verken tanker eller følelser. Ene øyeblikket er jeg trist og innesluttet, og i det neste skriker jeg og slamrer med dører og alt som kan skape høye lyder. Jeg er forvirret og frustrert. Jeg klarer ikke sortere en eneste tanke. Hele meg er kaos.
Frustrasjon
Når jeg gråter, er jeg bare trist da? Mange sier at jeg sikkert er sint. Gjemmer jeg sinnet bak tristhet? Det er lettere å gråte enn å skrike og være forbannet. Kanskje det har med at jeg er jente, og fikk beskjed om å roe meg når jeg ble sint som liten? Men jeg kan bli sint også. Akkurat nå er jeg kjenner jeg meg trist fordi mitt kjærlighetsforhold har tatt slutt. Men jeg kjenner igjen følelsene fra andre episoder i livet mitt også. Jeg fokuserer på alt det bra jeg nå har mistet.  Jeg savner og lengter. Det gjør vondt. Veldig vondt. Det kjennes i magen, i hjertet, i hodet – overalt. Alt annet som før var viktig, virker nå flatt og kjedelig. Kjenner meg helt fiksert på det som er over og slutt. Klarer ikke å glede meg over andre ting, som jeg pleier å like. Og så blir jeg plutselig sint. Sint på meg selv for at jeg kan være så trist. Hvordan kunne jeg la meg selv bli så selvutslettende at jeg hvilte all lykke på en person? Jeg har jo sett på meg selv som sterk. Hvor er det blitt av den styrken nå? Åhh, jeg blir forbanna også. Vil knuse noe, skrike til noen. Kan jeg det? Hjelper det? Hvordan kunne det bli så feil? Tusen spørsmål snurrer i hodet. Og jeg føler at det klikker. Kan jeg bli helt gal av dette? Vil jeg bli meg selv igjen? Jeg blir sint på alle bedrevitere, som skal vite hva som er til det beste for meg. De vil sikkert bare vel, men jeg vil ikke høre det! Ikke nå. Jeg er ikke klar. Jeg er trist, eller sint. Jeg vet ikke. Følelsene roter det til for meg. De roter til tankene mine. De gjør kroppen min anspent og sliten. Jeg vil sove. Eller kanskje løpe noen mil. Eller bokse. Vet ikke hva som er best. Og vet ikke om jeg vil gjøre det som er best heller. Jeg vet ingenting!
Aksept
Hvordan kommer jeg ut av dette virrvarret av følelser? Det føles ikke kun som kjærlighetssorg. Det føles som jeg er sint på ekspartner for mer enn slutten, jeg er sint på meg selv for dårlig vurderingsevne. Jeg er sint på folk rundt meg. Aner ikke hvorfor. Det bare er sånn akkurat nå. Det ene har ført til det andre i en negativ spiral, og det føles som veien opp igjen er lang og kronglete. Men f… heller. Jeg skal ikke bli her!!! Jeg skal tilbake. Og JA, jeg kan ha flere følelser i kroppen og tanker i hodet på en gang. Jeg er både trist og sint. Både for forståelige hendelser og for mindre forståelige ting. Men sånn er det! Det er ikke så rart kroppen min reagerer. Den er jo bærer for både følelser og tanker. Jeg trenger å sortere og akseptere. Jeg er lei meg for at håpet om kjærligheten jeg trodde skulle bli fint er borte. Ikke så rart vel. Jeg er sint for at jeg ikke så signaler, at jeg ikke hørte på fornuften i meg litt tidligere. Men det får jeg ikke gjort noe med nå. Jeg kan bare lære. Men jeg kjenner at det er forløsende å gråte. Og det er deilig å tillate seg å få vise sinne. Jeg har jo ikke skadet noen. Og det er en som en ny kraft får plass i meg, når jeg har fått ut det jeg har følt. Det er som å lande. Og nå kan jeg ta av til et nytt sted.
Jeg kjenner hvilken energi jeg brukte på å holde alt tilbake. Det var som om kroppen ble bærer og avfallsplass for alt det vonde. Og det tok opp all plass til det som kunne vært godt. Derfor avviste jeg alle gode opplevelser og gode råd. Jeg hadde ikke fått utspill og vært tro mot de følelsene jeg faktisk hadde. Når jeg endelig aksepterte at jeg var sint og trist, og lot meg selv få være der, så endret det seg. Da så jeg nye muligheter. Jeg fikk bedre plass i meg selv.
Gradering av utbrudd
Om noen rundt deg ikke vet hva de skal gjøre, så kan du be de akseptere at du er sint og trist. Du kan be de støtte deg, kanskje ved å bare være sammen med deg. Det kan være beste hjelpen til å komme ut av det. For det er menneskelig og naturlig å ønske venner ut av det som er vondt. Så gode råd er det naturlige å gi, selv om det kan virke mot sin hensikt. Men om du kan hjelpe de til å hjelpe deg, ved å si at du kun trenger en som tåler å se deg trist og sint. Da kan mye være gjort.
Ofte kan redselen for å ta ut følelser være å miste kontroll. Og det kan jo være et reelt problem. Men igjen tror jeg bevissthet rundt sine egne følelser vil hjelpe deg til å ikke vise sinne i form av noe som kan skade andre. Om du kjenner på lyst til noe voldsomt, se om du kan gradere den handlingen noen hakk ned. Istedenfor å slå en person, kan du ut å løpe, slå på en pute eller gå inn i skogen å skrike. Eller skrive ned hvor sint du er. Jeg har sett og opplevd hvilken god effekt det kan ha. Man får utløp for følelser som kan være skamfulle, men som likevel er reelle i deg. Men får du dem ut på en kontrollerende måte, så slipper du skam, og blir samtidig tro mot deg selv.