Levende liv


Legg igjen en kommentar

Den uforberedte morsrollen, eller farsrollen

elefant mor og barn

Wow, det er mye man kan tenke før man får barn, av hvordan situasjonen og oppdragelsen skal bli. MEN det er før følelsene har kommet på banen, og inntatt hver celle i kroppen. Da kan det til tider bli en kamp med fornuften og tankene. For foreldrefølelsene, de kan være sterke.

Jeg kan rive meg i håret av sinne og frustrasjon. Tvinger meg selv til å låse meg inne på badet og teller til 2000 minst, for å roe meg ned. Og skjønner at det kan se kaotisk og ukontrollerbart utenfra, men det er for ikke å miste besinnelsen totalt, at jeg må forsvinne fra ”åstedet”. At et lite barn kan gjøre meg sååå sint. Barn er ikke alltid reale. Det har jeg lært. De vil teste ut grenser. Det er naturlig. Men selv om jeg vet det, så bruser det i kroppen av frustrasjon til tider.

Hjertet mitt kan slå i tusen i løpet av få sekunder. Få en voldsom akselrasjon av redsel og bekymring. Jeg har opplevd det flere ganger. Krisetanker og verste konsekvenser er det eneste som rører rundt i kroppen. Redd barna skal dø, forsvinne, skade seg voldsomt, bli dypt ulykkelige.

Eller jeg gråter strie strømmer av rørthet og stolthet. Når de mestrer, blir overrasket og glade. Av de minste små ting, kan jeg bli overfylt av godhet. Det er som om det er uforståelig at de vakre små kan være mine barn, og at de kan gi meg så mye glede og kjærlighet. De trenger ikke gjøre noe som helst, de kan bare være. Et blikk på dem kan gi meg varme bølger av ømhet.

Jeg kan hoppe av glede og lekenhet. Le så jeg griner. Av vårt fellesskap, deres spørsmål, humor og kommentarer. De har kommet innfall på de rareste steder og tider. De herlige barna kan virkelig snu om på et humør på få sekunder. De kan få meg til å være med på ting jeg aldri kunne drømme om. Jeg har pushet meg mange ganger på grunn av dem. For å glede dem. For å skjule egen redsel. For å være sammen.

Barna har fått meg til å kjempe, ta tak i kamper, stå opp for egne verdier, rettferdighet, forklaringer og ikke minst inspirert meg til å utvikle meg selv. Bare ved å være til, gir det en motivasjon til eget utbytte av livet mitt. Jeg kan gå de ekstra skrittene for dem, og derfor også for meg selv. Være et forbilde og gjøre det beste ut av det jeg har og kan.

Barna har også gjort meg mer sårbare. Jeg kan ikke beskytte de til enhver tid. Men det kan kjennes ut som jeg er beredt på mye. Som å stå stand by, for å hjelpe dem til enhver tid. Om de blir ertet, mobbet, har vondt eller er triste. Det river i hjertet mitt å se mitt barn gråte trøstesløst fordi noen har vært slemme. Men jeg er også mer forsiktig og redd enn før. Jeg har noe enda viktigere enn meg selv. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for å lære de selvstendighet, gjennom gradvis økt ansvar. Det kan også bli sårt. At de blir store, og forsvinner mer og mer. Og samtidig gi stolthet over hvem de blir, og det de gjør.

Så utrolig mange følelser jeg har fått ha med mine barn. De er et eventyr, og gjør at jeg holder meg i ytterkanter av livets følelsesregister. Som blir veldig varierende, spennende, kjærlighetsfylt, tøft og lykkelig. Det er en gave og en ære, og langt fra noen selvfølge å få barn. Jeg prøver å tenke på at det er en selvfølge at livet med barn må bli en berg og dalbane av følelser. Og det er slik det skal være. Uten regn, og sol hadde det ikke vært regnbue. Vi trenger alle dager for å få alle nyanser. Det var bare veldig uforberedt, og helt umulig å vite før man faktisk er i rollen. Rollen som forelder. Jeg føler meg heldig.


Legg igjen en kommentar

Følger du fornuft eller følelser?

Er du en typisk ”flink pike”, en som sier ja til det meste, hvis ikke så gnager den dårlige samvittigheten din? Gjør du mye av det du forventer av deg selv, og det du tror andre forventer av deg? Og kjenner på den berømte ”tidsklemma”? Og selv om du lever som om døgnet har 36 timer i antall aktiviteter, føler du deg likevel ikke bra nok? Du er ikke alene i den båten. Men det finnes faktisk en motsatt båt også. Som heller ikke er bare flott.
I den finnes de som tar det meste på sparket. De er stadig forsinket, bruker mye ferdigmat for å rekke med, de følger lysten i det som passer seg best akkurat nå. Og synes mange rundt dem styrer og ståker alt for mye. Mange mennesker rundt dem kan irritere seg over at de ikke respekterer andres tid, de deltar ikke så ofte i fellesskap og dugnader, de glemmer ulike betalinger, så det kan virke som ansvarsfølelsen til tider mangler. I tillegg kan de ha egne mål, som de sjelden klarer å nå.
Balansen
Jeg vil ikke påstå at det ene er verken bedre eller verre enn det andre. Det er balansen som blir viktig. Din egen balanse, som kan være forskjellig for oss alle. For etter mange år i jobb med mennesker ser jeg enormt mye utbrenthet, stress, fysiske smerter, og ikke minst følelsen av å miste seg selv i alle gjøremål. Mange vet ikke selv egne behov. De følger ønsker fra barn, mann, sjef, kollegaer, foreldre og venner. De lider av det, og det tar tid og ”finne seg selv” igjen. For i den prosessen må du tåle å si NEI, også til ting du i utgangspunktet har lyst til.  Og da kan den dårlige samvittigheten plage deg. Men jeg kan nesten love at den dårlige samvittigheten vil gi seg etter hvert. Du vil oppdage at du får mer energi ved å droppe den ene kampen, den ene middagen og den 5. treningsøkta den uka. Du blir gladere, og de rundt deg vil selvfølgelig merke det. Og det viktigste av alt når du sier nei til ting, er å ikke forklare så mye ditt nei. For da vil det alltid finnes innvendinger, som kan brukes av de rundt deg. Og med ditt gode hjerte for alle andre, vil du raskt føle at de andre vet bedre enn deg hva som er best, eller du vil ikke avvise. Så er det noe jeg har lært, så er det å svare bare:
”Beklager det kan jeg ikke”
”Og nei, det får jeg ikke til den dagen”
”Så synd, men da har jeg en annen avtale”
Med slike svar blir du raskere ferdig med den saken.
Utfordringen til de som lever kun etter følelser her og nå, er at de ofte ikke når sine drømmer og mål. De føler, at de ikke kommer noen vei. De klager over dårlig selvdisiplin i prosessen på veien mot drømmen sin. Og lager mange unnskyldninger for ikke å gjøre det de har bestemt seg for. De har ikke ork, har vondt, er triste og leie, de orker ikke stresse og kan forsvare seg med at de ikke vil gå inn i ”tidsklemma fella”. Så står de der på stedet hvil, og blir ofte nedstemte og deprimerte. De føler seg dårligere enn andre.
Kroppen snakker
En balanse mellom fornuft og følelser tror jeg på. Og å bruke kroppen oftere til å kjenne etter hva du har godt av. Alt for ofte overser vi signaler fra kroppen, som faktisk skriker til deg at den trenger enten hvile, eller action. Vet du at du har en overfylt timeplan, og du kjenner magevondt, stive skuldre, migrene etc. så prøver nok kroppen å fortelle deg at du bør droppe noe og ta vare på deg selv. Ingen er tjent med at du blir syk. Kjenner du at latskapen har tatt deg, du sover mye, sitter pal foran pc eller TV, har droppet ut av avtaler eller egne planer, så må du tvinge deg selv ut. For latskap kan avle latskap. Du får ikke ny motivasjon og giv av å ligge på sofaen. Ut å få inspirasjon og energi. Klarer du det ikke selv må du få hjelp. Selv om du ikke vil, så kan det være eneste utvei av ditt ”gjørmehøl”. Er ingenting lystbetont, så tenk tilbake på noe du likte å gjøre før, og prøv det igjen. Inviter gjester, spill livlig musikk, ta en gåtur, reis et sted, besøk en venn. Hva som helst som tvinger deg ut av ditt skall. De fleste som gjør dette flere ganger merker mer energi og får en ny mestringsfølelse.
Selv bruker jeg ofte spørsmålet: hva er viktig for meg i dag? Samtidig har jeg også involvert kroppen min mer i avgjørelser. Jeg vil nok betegne meg som et skippertaksmenneske, som har full fart en lang stund, før jeg ser at det er for mye, og da planlegger jeg for hvilehelg uten en eneste plan. Eller jeg avlyser noe, for å ha et par timer for meg selv. Dette fungerer fint for meg, mens andre må ha mer jevn fordeling av lyst, fornuft og kropp. For husk at vi er en helhet, som fungerer best når alle delene er friske og får sin dose av behov tilfredsstilt.