Advarsel! Vi kan idag være premenstruelle kvinner med både lavt blodsukker og noe kluss med stoffskiftet.

(Varsellamper lyser, og det er en hyllest:))

Det kan ikke være den tiden igjen! Eller har jeg ikke spist nylig? Jeg nekter denne berg og dalbaneturen akkurat nå. Jeg vil ut av denne vogna, som allerede er på vei opp bakken, og jeg vet at snart farer jeg i full fart uten brems rett ned. Jeg vil ut av egen kropp. Kanskje jeg er alvorlig syk. Kanskje jeg skal dø snart. Ingenting i kroppen er som det pleier. Vondt egentlig overalt, om jeg kjenner godt etter. Dette kan da ikke bare være hormoner, eller lavt blodsukker. Det er i og for seg alvorlig nok. Særlig for alle rundt meg. Hvis du ikke lar meg isolere meg, eller du isolerer deg fra meg, så er det på ditt eget ansvar og risiko.

Pulsen går raskere. Jeg er varm. Nei, nå er jeg kald. Jeg er irritert. På hva alle gjør og Ikke gjør. Hva de sier og ikke sier. Forstår meg på mindre enn ellers. Synes alle mennesker rundt meg forstår enda mindre enn meg. Jeg er mer krass. Jeg er trist også. Prøver nytteløst å finne ut hvorfor. Finner ingen grunn. Da er det jo enda verre. Da er jeg trist uten grunn. Da bør jeg ha dårlig samvittighet også. For tenk på alle som har gode grunner. Å nei, jeg må ikke tenke på alle de, da blir livet enda verre. Nå gråter jeg enda mer. Det kjennes ut som en type medisin kanskje kan virke – Sukker. Aha, kanskje jeg bare har lavt blodsukker. Eller har jeg lavt stoffskifte?? Jeg trenger bare en sjokolade. Men det virker som om det er mer enn sukkerbehov. Jeg føler meg nesten svimmel. Og det holder ikke med EN sjokolade. Hva er galt? Eller er det normalt?

Det er som jeg har byttet ut følelsene mine med en annen. Kjenner meg ikke igjen. Hva skjedde? Alt var jo akkurat så bra. Og nå, så plutselig – SÅ pjusk da. Så sår. Og så sinna. Så uforutsigbar. Jeg vil egentlig kjøpe enveisbillett til andre siden av jorda alene, men jeg har lovet meg selv å ikke gjøre det på slike dager. Jeg skal vente og se om det behvoet er der om 2-3 dager også. Det har det foreløbig ikke vært. Ønsket er da normalt – en reise med retur, og med venner og familie, som er verdens beste:)

De vanlige vennlige tankene er plutselig blåst bort. De tålmodige, fleksible og rolige. Nå er det kaotisk. Det surrer, og bråker og gjør meg frustrert. Klarer ikke tenke en tanke ferdig, før neste brøyter seg fram. Tankene er like aggressive som mine bevegelser. Mister mye, og knuser ting. Husker dårligere og må lete mye. Føler meg opp ned og vrengt.

Og våg ikke å påstå at jeg er premenstruell, selv om jeg er det. Jeg vil ikke høre det fra andre enn meg selv. Og da bør det tas hensyn. Sier jeg det, er det for å advare, og for at du skal vite at jeg har rett i alt jeg gjør og sier akkurat nå. Det er bare og nikke og bukke. Men ikke for mye. Da blir det for patetisk. Litt er greit. Ber noen meg skjerpe meg, lover jeg bråk. I disse par dagene har jeg enerett både med forhøyet stemme, på forståelse, sjokoladen, himling med øynene, sukking og andre gester eller ellers uvanlige og frekke tilnærminger. Og barn er ikke skånet – dessverre. Det kan hende at lyden av en avis, et eple og hvertfall spill er høyst forstyrrende, og det bør alle forstå! Og kanskje er jeg ikke premenstruell, jeg blander det bare med at jeg har glemt å spise.

Uansett føles det som helt rasjonellt at ingen andre har noen grunn i verden for å være sure. Bare jeg! Og grunnen er ingen andre enn at hormonene mine i kroppen som ellers flyter rolig rundt, nå stormer alle veier og skaper panikk. Det viser seg gjennom bevegelser, lyder, forvridde tanker og følelser som minner om alt annet enn empati. De er på ytterste skala av alt, og gynger uforutsigbart fram og tilbake. Det er ingen vits å prøve å logisk forstå. Bare aksepter. For det logiske er at det er normalt. Og det går faktisk ikke bare utover deg, for jeg er ekstremt kritisk til meg selv. Selvfølelsen har gjort et dypdykk. Hva får vi kvinner igjen for slike perioder gjennom hele livet egentlig? Noen ekstra år å leve. Men de årene vil jeg ha som 40 åring, ikke som 90 åring. Er det takka for å miste sans og samling hver eneste jævla måned. Eller fordi jeg må spise så og så ofte uten at blodsukkeret skal synke til bånn, og jeg endevender personligheten min av den lille grunn.
Å be meg skjerpe meg er som å invitere til krig. En nådeløs sådan. Du kan bare ikke be meg skjerpe meg. Det er det verste du kan si. Ikke be meg forstå perspektiver av verden. Jeg klarer ikke se verken krig, eller fattigdom og andre urettferdigheter verden. Jeg ser heller ikke meg selv. Jeg bare KJENNER, og det jeg kjenner er ikke godt, verken psykisk eller fysisk. Eller kanskje jeg ser verden ekstra godt i disse dager, og konsekvensen er mer sinne enn ellers. Men på feil folk. Og på en ukonstruktiv måte. Jeg vet ikke….

..Jeg vet ingenting disse dager. Jeg bare må komme gjennom. Og forhåpentligvis uten for stor skade på de rundt meg. Isolasjon passer best. Eller samvær med likesinnede. Da kan det hende at galgenhumoren får plass. Jeg forstår bare ikke hvordan hormoner kan forandre så mye, og så bare gå tilbake til normaltilstand uten noen form for kompensasjon engang. Kunne f.eks tilgitt de litt lettere om de tok meg seg en kilo hver gang. Men okay da. De fleste kvinner er så heldige å kunne få være gravide. Føde og amme. Og være mor. Og det er prisen. Så neste gang får vi bare se på barna våre – så kanskje DET vil hjelpe… eller kanskje ikke…. selv om det er verdt det. Men kanskje det er litt deilig iblant å få fyre litt iblant. Få ut litt hormonelt gruff.

Så hipp hurra for levende kvinner, som er langt i fra kjedelige og grå.

Hva er egentlig et traume?

Et traume kan høres så skremmende stort og voldsomt ut. Men det trenger ikke være av den sorten vi leser om i avisene i form av naturkatastrofer, store ulykker eller terror. Et traume som kan påvirke følelser, handlinger, tanker og kropp i lang tid kan være skilsmisser, tap av en man er glad i, sykdom og operasjoner, fallulykker, mobbing, omsorgssvikt, miste jobb, eller andre situasjoner du er blitt redd eller truet i en eller annen form.

Et traume er noe som sitter igjen i kroppen, etter en eller flere hendelser, som har oppfattes som ble: for mye, for raskt og for plutselig til å håndtere.

Det er helt individuelt hva hver og en av oss oppfatter som for mye, for raskt og for plutselig. I tillegg, er et traume selvfølgelig langvarige situasjoner i form av omsorgssvikt/mishandling/overgrep.

Hvis en hendelse ikke blir bearbeidet skikkelig, vil mange av sensasjonene som opplevdes under selve hendelsen sitte igjen i kroppen. Og du vil oppleve ulike former for reaksjoner, handlingsmønstre som en følge av det du tidligere har opplevd. Det vil kunne prege deg på en slik måte at du lever med større redsel enn nødvendig, eller at du begrenser livet ditt for å forsvare deg mot ulike ting du opplever som truende, som kan ligne på det du har opplevd før. Mange forstår heller ikke sine egne reaksjoner, og ser ingen forbindelse eller likhet med noe de har opplevd før. Men som terapeut har jeg ofte sett tydelig sammenhenger, og hjelper klienten til å forstå det. Å normalisere det man kjenner er ofte godt. Et første lite skritt. Men å forstå i hodet er ofte ikke nok. Kroppen må forstå at visse lukter, synsinntrykk, lyder ikke er det samme som det var, i den vanskelige hendelsen. Et traume kan sitte igjen som et minne, og kan skape en beredskap i kroppen som en fight eller flight respons. Disse responsene er fantastisk bra å ha i fare situasjoner. Men kan kreve unødvendig mye energi om det reelt ikke finnes noe fare lenger.

Et traume kan være alt fra skilsmisse, miste jobb, sykdom, ulykker, usunne relasjoner, avvisning, overgrep, operasjoner, tap av ulike slag. Men det kan også være at vi har opplevd noe som små, og ikke har fått bearbeidet det. Så som voksen kan det føles overveldende å få overraskelsesbesøk, miste trikken, bli irettesatt, se en hund, trange rom – som i utgangspunktet ikke er så farlig at de fleste ville anse som normalt. Det er bare det at om disse opplevelsene minner om større ting fra en var liten. Uhyggelige og uforutsette ting skjedde, så blir alle former for overraskelser et minne om den tiden og alle ganger, som kan derfor oppleves som en skrekk. Kanskje man noen ganger kom for sent som liten, og fikk ulike former for straff, eller ble skammet. Dette vil fort kunne føre til en angst for å passe tid, selv om faren i dag ikke ville føre til straff. Men kroppens nervesystem har ikke lært seg forskjell på da og nå, fordi det ikke er blitt bearbeidet.

Det blir da en oppgave å koble disse sanseinntrykkene bort fra det fæle som var, til noe som er nå. For at nåtid skal bli sterkere enn datid, må dette øves på mye, og grundig. Ofte må man både koble inn flere sanser, nye tanker, andre følelser og kanskje også gode bilder. Det kan være viktig å huske tiden rett før noe vanskelig skjedde (traume), og tiden rett etterpå da man endelig var trygg. Og gjøre disse minnene enda sterkere ved å gå mer i detalj i det.

Det er en spennende indre reise å begynne å se sammenhenger og forstå seg selv og sine mønstre. Det er også da lettere å gi seg selv forståelse,  klapp på skulderen eller trøst, enn å støtt bli sint og sur på seg selv. Det er jo lett å bli sint på seg selv om du ikke forstår egne reaksjoner, og i ditt logiske hode har du kloke tanker på hvordan du burde være og oppføre deg.

Det kan føles som enorm frihet og lettelse og se sammenhengende i sitt eget liv. Det er godt å forstå seg selv både med kropp og tanker. Det er lettere å utvikle seg videre uten for høye hindre, om du vet hva som skal endres, og mer om hvordan. Livet vil få flere muligheter og mer glede – rett og slett;)

La kjærligheten sette dere fri, for det kan holde dere sammen

Kjærligheten har mange former. Man kan oppleve kjærlighet til mye og mange. Det er vel få som er uenig i at kjærlighet er lim mellom mennesker og derfor også i samfunnet vårt. Mange har opplevd å streve etter å få kjærlighet, og dermed har mangel på kjærlighet. Eller de har opplevd noe de lenge trodde var kjærlighet, men som var veldig langt ifra kjærlighet. Kanskje var det redsel for å være alene, medlidenhet, praktisk, tvang og trusler, eller et håp.

Kjærligheten gjør mye med mennesker. Den kan få fram det beste i oss. Men den kan også gjøre oss blinde, korttenkte, og gjøre at vi mister perspektiv. Kjærlighet er forskjellig til ulike mennesker, og det er slik det skal være. Kjærlighet mellom venner og medmennesker er noe annet enn kjærlighet til dine barn. Og kjærlighet til dine barn er annerledes og vises forskjellig enn til kjærlighet til kjæreste, eller ektefelle.

Noen ganger kan jeg få opplevelsen at kjærlighet til penger og ting i vårt samfunn er viktigere prioritert, enn kjærlighet til mennesker og liv. Det kan føles slik da jeg leser i media, og ved straffeutmålelse og prioriteringer i politikk. Men jeg håper jeg tar feil. De som virkelig kjenner på dyp kjærlighet til andre mennesker, vet at det er uerstattelig, og kan ikke måles eller sammenlignes med noe annet.

Kjærligheten mellom to mennesker som er forelsket, er fantastisk og vakkert. Til tross for kjærligheten i begynnelsen av et forhold, kan føles utrygg og vaklende. Følelsene i kroppen herjer, og man kjenner seg selv knapt igjen. Alt annet blir plutselig uvesentlig. Den andre personen invaderer tankene dag og natt, på en spennende og god måte. Og alt man ønsker seg, er å bli elsket tilbake. Gjengjeldelse.

Når man viser kjærlighet gjør man seg samtidig sårbar. Det er å gi seg hen og vise seg fram. Å fortelle hva man føler for en annen, er å utsette seg selv for noe av det verste de fleste mennesker er redd for: Å bli avvist. Men for å bli elsket, for å få komme inn i kjærlighetens lykkerus, må man ofte sjanse på å gjøre seg sårbar, og naken. Det er jo akkurat det kjærligheten handler om. En ektehet uten filter. Å bli elsket for akkurat den man er, uten maske.

For meg handler kjærlighet om frihet også.  Følelsen av frihet gjør at jeg kan holde sammen. Være nær. Det å ”tvinge” et menneske til å bli hjemme hos deg, eller nær, mens personen vil ut å gjøre noe annet, kan være begynnelsen på slutten. Å oppleve tvang, dårlig samvittighet, og misforståelse i kjærligheten, er som om silkebånd som forvandles til fengselslenker. Det er få som orker å bli bundet lenge. Slipper man fri, uansett om det er til jobb, aktiviteter, eller venner, oppleves oftest forholdet trygt, og tillitsfullt. Kjærligheten unner hverandre. Kjærlighet er team. Det er følelsen av å løfte hverandre. Og samtidig vite at man er nummer en, når det virkelig gjelder. For forhold kan bli skjevt og ubalansert om det alltid er en som ønsker å prioritere hverandre, mens den andre vil prioritere helt andre ting.

Kjærlighet og forhold tenker jeg skal gi en følelse av at det er bedre å være sammen, enn alene. Da er det vesentlig at man liker seg selv sammen med den andre. Kjærligheten og din partner får fram dine beste sider. Det er som om man vet at den andre holder deg fast, selv om dere ikke er i samme rom og by. Det er friheten som får kjærlighetsbåndet til å bli sterkere. Dere gir hverandre rom til å være, og utvikle den dere er, som er den man faktisk falt for.

Slik tenker jeg om kjærlighet til venner og barn også. Hva gjør vi egentlig sammen for å få fram det beste i vår relasjon, og i oss selv? Hva skal til? Det gir ofte svar som fellesskap, opplevelse, gjensidig hjelp og støtte, respekt for våre forskjelligheter og dermed en følelse av frihet innenfor vennskapet, som igjen gjør at det er verdt å holde fast ved.

Kjærlighetslivet kan være en spennende reise. Kjærligheten kan gjøre deg så godt at den hjelper din egne personlige vei. For den kan gjøre deg sterk og glad. Å ha et annet menneske ved sin side, som heier på deg og støtter deg, er en flott definisjon på en god kjæreste, eller venn. For å klare dette er det viktig å respektere ulikhetene dere har. At dere kan ha forskjellige ønsker. Det er også viktig å vite noen av hverandres aller viktigste forventninger. Når det er viktig å bli prioritert, og hva man ønsker. Til tider må man gi slipp på noe av sitt eget for å imøtekomme den andre. Noen ganger er det viktigst. Andre ganger må man møtes på halvveien. Så gjensidig respekt og forståelse vil være to gode grunnsteiner i å slippe fri i kjærligheten, for å la båndene som holder sammen plass til å herdes og vokse.

Den uforberedte morsrollen, eller farsrollen

Wow, det er mye man kan tenke før man får barn, av hvordan situasjonen og oppdragelsen skal bli. MEN det er før følelsene har kommet på banen, og inntatt hver celle i kroppen. Da kan det til tider bli en kamp med fornuften og tankene. For foreldrefølelsene, de kan være sterke.

Jeg kan rive meg i håret av sinne og frustrasjon. Tvinger meg selv til å låse meg inne på badet og teller til 2000 minst, for å roe meg ned. Og skjønner at det kan se kaotisk og ukontrollerbart utenfra, men det er for ikke å miste besinnelsen totalt, at jeg må forsvinne fra ”åstedet”. At et lite barn kan gjøre meg sååå sint. Barn er ikke alltid reale. Det har jeg lært. De vil teste ut grenser. Det er naturlig. Men selv om jeg vet det, så bruser det i kroppen av frustrasjon til tider.

Hjertet mitt kan slå i tusen i løpet av få sekunder. Få en voldsom akselrasjon av redsel og bekymring. Jeg har opplevd det flere ganger. Krisetanker og verste konsekvenser er det eneste som rører rundt i kroppen. Redd barna skal dø, forsvinne, skade seg voldsomt, bli dypt ulykkelige.

Eller jeg gråter strie strømmer av rørthet og stolthet. Når de mestrer, blir overrasket og glade. Av de minste små ting, kan jeg bli overfylt av godhet. Det er som om det er uforståelig at de vakre små kan være mine barn, og at de kan gi meg så mye glede og kjærlighet. De trenger ikke gjøre noe som helst, de kan bare være. Et blikk på dem kan gi meg varme bølger av ømhet.

Jeg kan hoppe av glede og lekenhet. Le så jeg griner. Av vårt fellesskap, deres spørsmål, humor og kommentarer. De har kommet innfall på de rareste steder og tider. De herlige barna kan virkelig snu om på et humør på få sekunder. De kan få meg til å være med på ting jeg aldri kunne drømme om. Jeg har pushet meg mange ganger på grunn av dem. For å glede dem. For å skjule egen redsel. For å være sammen.

Barna har fått meg til å kjempe, ta tak i kamper, stå opp for egne verdier, rettferdighet, forklaringer og ikke minst inspirert meg til å utvikle meg selv. Bare ved å være til, gir det en motivasjon til eget utbytte av livet mitt. Jeg kan gå de ekstra skrittene for dem, og derfor også for meg selv. Være et forbilde og gjøre det beste ut av det jeg har og kan.

Barna har også gjort meg mer sårbare. Jeg kan ikke beskytte de til enhver tid. Men det kan kjennes ut som jeg er beredt på mye. Som å stå stand by, for å hjelpe dem til enhver tid. Om de blir ertet, mobbet, har vondt eller er triste. Det river i hjertet mitt å se mitt barn gråte trøstesløst fordi noen har vært slemme. Men jeg er også mer forsiktig og redd enn før. Jeg har noe enda viktigere enn meg selv. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for å lære de selvstendighet, gjennom gradvis økt ansvar. Det kan også bli sårt. At de blir store, og forsvinner mer og mer. Og samtidig gi stolthet over hvem de blir, og det de gjør.

Så utrolig mange følelser jeg har fått ha med mine barn. De er et eventyr, og gjør at jeg holder meg i ytterkanter av livets følelsesregister. Som blir veldig varierende, spennende, kjærlighetsfylt, tøft og lykkelig. Det er en gave og en ære, og langt fra noen selvfølge å få barn. Jeg prøver å tenke på at det er en selvfølge at livet med barn må bli en berg og dalbane av følelser. Og det er slik det skal være. Uten regn, og sol hadde det ikke vært regnbue. Vi trenger alle dager for å få alle nyanser. Det var bare veldig uforberedt, og helt umulig å vite før man faktisk er i rollen. Rollen som forelder. Jeg føler meg heldig.

«Hver gang vi møtes»

Det er lørdag og jeg er klar for å bli berørt. Det er ingen tvil. Jeg skal se ”Hver gang vi møtes”. Og som Lene Marlin sa: ”jeg håper det treffer meg midt i ansiktet og hjertet” – Og det gjør det. Hver lørdag. Jeg vet jeg kommer til å gråte. Men det er en god gråt. Og jeg vil smile, og nikke gjenkjennene, og bli overrasket. Dette er programmet som spiller på så mange strenger.
Disse profilerte artistene, som jeg vet så lite om,  gir meg herlig musikk hjem i stua. Ikke bare nyter jeg musikken, men jeg gråter også over de vakre tolkningene. Det er så beskrivende og skjøre ord, med tilhørende nydelige og perfekte toner. Jeg hører oppmerksomt på deres ukjente historier. Deres egne versjon av sitt liv. Ikke ”Se og hør”. Jeg får kanskje tilfredsstilt en nysgjerrighet. Jeg smiler og ler, og kjenner fryden i magen av deres aktiviteter og lekenhet. Jeg ser hvordan de kan være akkurat som meg selv, og mange andre jeg kjenner. Både med og uten konkurranseinstinkt. Det er godt å se dem i andre ”settinger” enn på scener. De blir så enda mye mer enn gode artister. Jeg synker ned i sofaen, som jeg vet så mange andre også gjør. (Det står på facebook;)). Og jeg lar meg fange av hvordan de forteller historiene sine, om sin framgang, tanker og følelser bak låtene, nedturer og artistlivet. De forteller ikke bare om yrende kreativitet, musikalitet, suksess, glitter og glamour. Men også om angst, stress, utbrenthet, medias jakt på dem, fly og hotell og stort press. Det blir så mye mer menneskelig og enda mer beundringsverdig – i det de gjør og får til, når vi hører om begge sider av medaljen. Og det er rørende. Og så sterkt!
Vi mennesker elsker andres historier. De synes på ukebladsalg, reality serier, dokumentarer og stadig større kjendishysteri. Så nå tar jeg meg den frihet og generalisere til å si VI. (Men er du ikke en av dem, så kan du lese DE.) Jeg er alltid nysgjerrig på hva det er som får oss til å berøre, påvirke, gledes, gremmes etc. Jeg tror det er som en fan av Lene Marlin fortalte henne: Det kjennes ut som du synger om meg. Vi kan gjenkjenne oss i historier eller tekstene. Og med musikk, lyrikk og rytme bak, så blir det nært. Det blir et fellesskap og tilhørighet. Når deres tekster blir formidlet, og vi kjenner oss igjen, blir vi mindre alene. Og vi lærer oss låta, og kan alle synge og nynne med. Ikke minst sprer musikken deres også glede, energi og gode stemninger. Den kan gi assosiasjoner til gode hendelser i livet. Eller få i gang dansefoten og vår egen stemme. Tekstene kan gi nye ord på følelser, sammenhenger og tanker. Den kan forklare verdier vi setter høyt. Og melodiene kan i seg selv bevege oss, og gi oss kraft eller trøst.
De synger om sine tanker og følelser, uansett om det handler om kjærlighet, sorg, vennskap, frustrasjon, så setter de ord og toner på sitt eller andres liv. Både topper og daler. Og ”disse kjendisene” blir veldig normale. Lik deg og meg.
Så hvordan kan de inspirere oss?  Jeg tenker at det de viser av sin menneskelighet, ikke kun status, penger, ekstrem musikalitet og suksess, men også at de forteller hvordan de har investert tiden sin med å spille og skrive, de har satset på drømmen sin, de har levd gjennom motgang, og de har truffet på mennesker som har hatt troen på dem. Det inspirerer. Kanskje det kan smitte over på oss andre? Deres pågangsmot, åpenhet, modighet.

Det er også fantastisk å se hvordan de roser hverandre. De takker, klemmer, setter pris på og applauderer hverandre. Det er nydelig å se på. Og vi trenger det alle sammen. Programmet viser drømmer som har blitt virkelighet. De er mennesker som kan leve av det de elsker mest å gjøre. Men de forteller også om bratte bakker, sårhet og kamper både med seg selv og andre. Men viser at de er enda sterkere i dag, etter hva de har gjennomlevd. Det kan gi ethvert menneske håp og lys. Her er det ingen som blir stemt ut. Her blir alle stemt opp og fram. Det er så mye omsorg og glede at det er umulig å ikke la seg påvirke – på en sunn og god måte.
Har du andre tanker om programmet, hvordan du blir påvirket, eller annet- så kommenter gjerne;)

Når hun vil forlate

(Dette er en historie som ikke er basert på en person eller par, kun mange lignende hverandre mikset sammen!)

Hun kommer gråtende inn gjennom døra. Hun er ikke den første, og jeg tror heller ikke den siste. Man kan tro hun er blitt forlatt. Men det er hun ikke. Hun blir elsket. Men hun elsker ikke lenger tilbake.

Hun har lett etter de gode og varme følelsene i flere år nå. Hun har lett i hver eneste krok i hele kroppen. Men de er borte. Sporløst forsvunnet på veien, etter giftermålet, barna og nytt hus. Kanskje nedgravd under bleier, søvnløse netter, lange jobbdager, hormoner og TV. Hun vet ikke. Hun har ikke bare lett i seg selv. Hun har lett mellom dem. Sjekket om den kjærlige følelsen har villet titte fram når de har kysset, vært på restaurant, reist eller sittet i armkroken. Men det skjer ingenting i kroppen. Ingen lyst, ingen nysgjerrighet, ingen vibrasjoner, ingen varme. Det er bare kjølig. Det har virkelig gått gradene nedover fra hett, varmt, lunkent til kjølig. Hun vil ikke bli iskald.

Derfor klarer hun ikke lenger å kysse. Det føles forædersk. Men avvisning er også smertefullt. Både for henne og han. Den eneste følelsen hun kjenner er dårlig samvittighet. Ikke fordi hun har funnet en annen, eller fordi  hun har gjort noe annet bevisst dumt mot ham. Nei, kun fordi hun ikke føler det hun vil. Kjærligheten hun trodde skulle bli i henne for alltid. Kroppen vil ikke lystre, og ikke  viljen heller. Hun vil ikke lenger på tur, eller reise med han. Det er som om hver gang hun prøver, så går kroppen i vranglås. Uansett hva hun gjør, så blir det galt.

Han fortjener bedre. Han fortjener nærhet og kjærlighet. Hun vet han vil ha det av henne. Men hun klarer ikke gi. Hun har ikke flere steder å lete. Hun forstår ikke selv når, hvorfor og hvordan det kan ha blitt slik. Hun vet hun savner ting i livet. Det har hun sagt. Men han kan ikke gi henne det. Og om han hadde klart det i dag, ville ikke følelsene kommet fram. De har forsøkt å snakke, endre underveis når noe har vært vanskelig. De har gjort sine framskritt, og tilbakeskritt. Da var det fremdeles varme følelser og håp. Da hadde hun flere steder å lete.

Men nå må hun gå. Forlate ham. Hun vil ikke såre. Men det er det hun kommer til å gjøre. Klart han blir såret. Hun vil ikke gå, når hun ser han krympe sammen i sorg, men hun kan ikke bli. Hun trenger kroppen sin til å bli varm og kjærlig igjen. Hun klarer ikke se hans lengsel hver dag uten å kunne gi. Hun kan ikke leve et løgnaktig liv. Kan ikke lenger si at hun elsker ham. Hvert pust hun trekker inn svir i brystet. Hvert skritt hun tar inn i neste dag med ham er en pine.

Hun kan med hånden på hjertet si at hun er glad i ham. Han er en god og snill mann og god far. Det hadde vært enklere om han ikke var det. Og hun kan love at hun engang elsket. Og hun er 100 prosent ærlig når hun sier at hun nå ikke elsker en annen. Men akkurat nå elsker hun ikke lenger seg selv heller. Hun lever på tvers av alt hun føler. Så ikke spør hvorfor. Det skjedde ikke over natten. Og hadde hun visst hvor kjærligheten for ham var blitt av, hadde hun hentet den med det samme! Deres samliv var også hennes drøm og framtid, men nå er den borte. Og hun vet ikke hvorfor. Hun vet bare at hun må gå. Hun må finne sin kjærlighet til seg selv, og tilgi seg selv. For hun føler seg som en sviker. Men hun sviker enda mer om hun blir. Når hun går vil skuffelsen bli total. Men så vil tro, håp og kjærlighet kunne vokse fram igjen.

Hva kan dere gjøre for å unngå dette? Mye av det samme dere gjorde mens dere var forelsket….Det kan høres ut som det er enkelt sagt. Men tenk tilbake, på da dere prioriterte hverandre, overrasket hverandre, kysset mer, ga hverandre komplimenter, pratet i evigheter. Naturlig nok blir ikke hverdagene slik for alltid. Men en liten del av det bør opprettholdes for å holde kjærligheten varm.

Den mentale delen av slanking eller sunnere livsstil

Følelsen av uro herjer i kroppen. Det kan handle om tristhet, ensomhet, avvisning, sinne, liten mestringsfølelse, savn, skyld eller skam. Hva om du ikke får dekket savnet, eller sinnet – da blir det som en uløst knute i kroppen. Og uroen sprer seg. Kanskje har det vært slik siden du var barn eller ungdom.  Og siden du ikke visste hvordan du skulle håndtere de ubehagelige følelsene og ingen hjalp deg, så fant du ett annet stimuli. Du oppdaget mat.

Kreativ tilpasning

Det ble en overlevelsesmakanisme. Din måte å trøste deg selv på, når ingen annen trøstet deg. Det ble din egenomsorg, når du ikke fikk omsorg eller medfølelse av dine nærmeste. Og det ble en måte å rømme fra prestasjon, når du ikke orket press. Du kunne gjemme bort både følelser og deg selv, bak maten og godiset. Det hjalp for en stund. Du ble rolig. Uten roen føles det som du mister kontroll. Det kunne blitt rus, for å sløve ned følelsen av uro, eller å spise minimalt for å ha kontroll på noe, eller trene voldsomt mye for å bruke energien i uroen. Men det ble mat – mye mat, eller godis. Det ble som en kreativ tilpasning. Det var det du klarte å hjelpe deg selv med, når du ikke kunne håndtere følelsene på mer direkte måter.

Veien til en bedre form og slankere kropp er sunt kosthold og økt aktivitet. Regnestykket er i prinsippet enkelt. Du må bruke flere kalorier pr. dag enn det du tar inn. Men kunnskap om kosthold og trening er ikke alltid nok. Det er mental styrke, nye vaner og forståelse for hvordan mat brukes for deg, utenom ved sult, som må til for mange.

Å finne sitt hvorfor?

Min erfaring etter nøyere analyser av klienter jeg har jobbet med som strever med overvekt er at dette er veldig komplekst. Det skal som sagt en god porsjon utholdenhet, viljestyrke, endring av vaner til. Og ikke minst er de nødt til å finne sitt hvorfor? De kan ha skapt kreative overlevelses mekanismer fra de var små. Mange har hatt vanskelige hendelser i livet de ikke har visst hvordan de skal løse. De har tøffe følelser som ikke får utløp for, og mat er da en ting som stagger de vonde følelsene for en stund. Akkurat som andre rusmidler også kan gjøre. Så blir alt bare verre med tiden. Et fellestrekk hos mange som bruker mat til å dekke et behov av følelser, er uro. Og når mat er et stimuli de kjenner til som hjelper der og da, og de ikke vet om noe annet alternativ, er det begrenset hvor lenge en slankekur kan vedvare når de ikke har gått i dybden på hvordan de kan få tilfredsstilt sine udekkede følelser. De trenger å finne sin dypeste indre motivasjon, og forstå hvordan de bruker mat. Ellers vil de fort begynne å slå seg i hodet igjen når slankekuren sprekker og de igjen ikke klarte det. Og selvfølelsen blir enda lavere. Og da er det ikke lett å mestre videre. En ting er hvordan de brukte mat for å dekke trøst, sorg, tap, følelse av mislykkethet, ensomhet før, men om de lærer at det er andre ting som kan hjelpe med å trøste, sørge enn mat, ja, da vil det bli lettere å reparere de uløste problemene, samtidig som mat ikke lenger trenger å bli misbrukt. Det er veldig interessant å finne ut av uansett om du har mange kilo å miste eller noen få, om du bruker mat på andre måter enn ved sult, eller i sosiale sammenkomster.

Tankeøvelser og ulike årsaker

Jeg har lekt med tanken sammen med noen av mine klienter om hvordan de ville følt det i kroppen om de var på vei til å overspise, og jeg ville stoppet dem. Svaret har vært at de nærmeste ville følt et snev av panikk, eller aggresjon. Det blir en uro de ikke vet hvor de skal gjøre av. Så de trenger rett og slett å tåle å være urolige, eller de trenger å finne ut hva annet som kan stagge uroen. Og best av alt hva uroen egentlig kommer av. Det er ikke farlig å være urolig.

Et annet spørsmål for virkelig å sjekke ut motivasjonen, er å spørre hva man taper ved å bli slank, eller få en sunnere livsstil? Mange svarer overraskende: at mens de har vært tykke har de nærmest ingen forventninger på seg. Ingen tror de kan klare noe særlig. Så de slipper all form for press. Blir de slanke kan det bli slutt på de lave forventninger. Noen føler også at de vil miste identiteten sin, de vil ikke lenger være spesielle, den tykkeste. De vil ha følelsen av å miste seg selv.

Mange har heller ikke lært selvdisiplin på mat. De har kunnet i all tid spise det de har hatt lyst på uten å tenke på hva kroppen trenger og ikke. De har ikke lært å være fornuftige, eller lært konsekvenser. De har bare fått kjenne på dem i ettertid. Flere forteller om skamming rundt mat som liten, de fikk beskjed om ikke å være griske, utakknemlige eller at de måtte passe på vekta. Da er det lett å spise når ingen andre ser det senere i livet. Ingen kan lenger stoppe dem. De har penger selv. Og de gjemmer seg, så ingen lenger kan skamme dem. De skal ta igjen det tapte.

Noen er oppvokst med store familier og har ikke hatt nok mat. De har opplevd sult flere ganger. Eller de har hatt mange søsken, og alt skal deles likt. Det har ikke vært nok til å spise seg mett. Igjen skal de ta igjen den tapte sultfølelsen. De skal bestemme selv.

Andre fokus

Selv tror jeg nå også at det er viktig å fokusere på at kroppen er mye mer enn vekt. Og også bærer av gode følelser. Mange kan fortelle meg hvor alle vonde og vanskelige følelser sitter i kroppen, og hvordan det kjennes ut. De fleste kan forklare frykt og redsel, sinne, tristhet etc. med kroppsbeskrivelser. Men når jeg spør hvor og hvordan stolthet, glede, energi, rørthet sitter, så er det mye vanskeligere å beskrive. Det kan øves på. Og det er lurt. Da vil kroppen din være en frembringer av gode følelser også, og det er lettere ikke bare å beskrive kroppen ut ifra utseende, eller vonde følelser.

Å spise bort noe vondt er en av de få tingene som ikke er bra ved bare å være her og nå. Det blir en umiddelbar og kortsiktig løsning. Hvis du derimot ber deg selv vente en time med å spise, eller dropper godiset den torsdagen helt, har du klart å bevege deg inn i framtiden, som stemmer overens med ditt mål. Og finn ut hva du egentlig trenger. Eller hvilke andre sunne erstatninger som kan dekke din uro, eller vonde følelser. Det kan være en samtale, en armkrok, frisk luft, økt forståelse for seg selv, en klem, en treningsøkt, profesjonell hjelp, fritidsaktivitet, et pledd og en kopp te, en bok eller noe annet som kan dekke de følelsene du har eller får når du begynner å planlegge innkjøp, eller gå i skuffer og skap.

Jeg er trist, eller er jeg sint?

Åååå, jeg gråter og raser om hverandre. Klarer ikke å sortere verken tanker eller følelser. Ene øyeblikket er jeg trist og innesluttet, og i det neste skriker jeg og slamrer med dører og alt som kan skape høye lyder. Jeg er forvirret og frustrert. Jeg klarer ikke sortere en eneste tanke. Hele meg er kaos.
Frustrasjon
Når jeg gråter, er jeg bare trist da? Mange sier at jeg sikkert er sint. Gjemmer jeg sinnet bak tristhet? Det er lettere å gråte enn å skrike og være forbannet. Kanskje det har med at jeg er jente, og fikk beskjed om å roe meg når jeg ble sint som liten? Men jeg kan bli sint også. Akkurat nå er jeg kjenner jeg meg trist fordi mitt kjærlighetsforhold har tatt slutt. Men jeg kjenner igjen følelsene fra andre episoder i livet mitt også. Jeg fokuserer på alt det bra jeg nå har mistet.  Jeg savner og lengter. Det gjør vondt. Veldig vondt. Det kjennes i magen, i hjertet, i hodet – overalt. Alt annet som før var viktig, virker nå flatt og kjedelig. Kjenner meg helt fiksert på det som er over og slutt. Klarer ikke å glede meg over andre ting, som jeg pleier å like. Og så blir jeg plutselig sint. Sint på meg selv for at jeg kan være så trist. Hvordan kunne jeg la meg selv bli så selvutslettende at jeg hvilte all lykke på en person? Jeg har jo sett på meg selv som sterk. Hvor er det blitt av den styrken nå? Åhh, jeg blir forbanna også. Vil knuse noe, skrike til noen. Kan jeg det? Hjelper det? Hvordan kunne det bli så feil? Tusen spørsmål snurrer i hodet. Og jeg føler at det klikker. Kan jeg bli helt gal av dette? Vil jeg bli meg selv igjen? Jeg blir sint på alle bedrevitere, som skal vite hva som er til det beste for meg. De vil sikkert bare vel, men jeg vil ikke høre det! Ikke nå. Jeg er ikke klar. Jeg er trist, eller sint. Jeg vet ikke. Følelsene roter det til for meg. De roter til tankene mine. De gjør kroppen min anspent og sliten. Jeg vil sove. Eller kanskje løpe noen mil. Eller bokse. Vet ikke hva som er best. Og vet ikke om jeg vil gjøre det som er best heller. Jeg vet ingenting!
Aksept
Hvordan kommer jeg ut av dette virrvarret av følelser? Det føles ikke kun som kjærlighetssorg. Det føles som jeg er sint på ekspartner for mer enn slutten, jeg er sint på meg selv for dårlig vurderingsevne. Jeg er sint på folk rundt meg. Aner ikke hvorfor. Det bare er sånn akkurat nå. Det ene har ført til det andre i en negativ spiral, og det føles som veien opp igjen er lang og kronglete. Men f… heller. Jeg skal ikke bli her!!! Jeg skal tilbake. Og JA, jeg kan ha flere følelser i kroppen og tanker i hodet på en gang. Jeg er både trist og sint. Både for forståelige hendelser og for mindre forståelige ting. Men sånn er det! Det er ikke så rart kroppen min reagerer. Den er jo bærer for både følelser og tanker. Jeg trenger å sortere og akseptere. Jeg er lei meg for at håpet om kjærligheten jeg trodde skulle bli fint er borte. Ikke så rart vel. Jeg er sint for at jeg ikke så signaler, at jeg ikke hørte på fornuften i meg litt tidligere. Men det får jeg ikke gjort noe med nå. Jeg kan bare lære. Men jeg kjenner at det er forløsende å gråte. Og det er deilig å tillate seg å få vise sinne. Jeg har jo ikke skadet noen. Og det er en som en ny kraft får plass i meg, når jeg har fått ut det jeg har følt. Det er som å lande. Og nå kan jeg ta av til et nytt sted.
Jeg kjenner hvilken energi jeg brukte på å holde alt tilbake. Det var som om kroppen ble bærer og avfallsplass for alt det vonde. Og det tok opp all plass til det som kunne vært godt. Derfor avviste jeg alle gode opplevelser og gode råd. Jeg hadde ikke fått utspill og vært tro mot de følelsene jeg faktisk hadde. Når jeg endelig aksepterte at jeg var sint og trist, og lot meg selv få være der, så endret det seg. Da så jeg nye muligheter. Jeg fikk bedre plass i meg selv.
Gradering av utbrudd
Om noen rundt deg ikke vet hva de skal gjøre, så kan du be de akseptere at du er sint og trist. Du kan be de støtte deg, kanskje ved å bare være sammen med deg. Det kan være beste hjelpen til å komme ut av det. For det er menneskelig og naturlig å ønske venner ut av det som er vondt. Så gode råd er det naturlige å gi, selv om det kan virke mot sin hensikt. Men om du kan hjelpe de til å hjelpe deg, ved å si at du kun trenger en som tåler å se deg trist og sint. Da kan mye være gjort.
Ofte kan redselen for å ta ut følelser være å miste kontroll. Og det kan jo være et reelt problem. Men igjen tror jeg bevissthet rundt sine egne følelser vil hjelpe deg til å ikke vise sinne i form av noe som kan skade andre. Om du kjenner på lyst til noe voldsomt, se om du kan gradere den handlingen noen hakk ned. Istedenfor å slå en person, kan du ut å løpe, slå på en pute eller gå inn i skogen å skrike. Eller skrive ned hvor sint du er. Jeg har sett og opplevd hvilken god effekt det kan ha. Man får utløp for følelser som kan være skamfulle, men som likevel er reelle i deg. Men får du dem ut på en kontrollerende måte, så slipper du skam, og blir samtidig tro mot deg selv.

Hvem er du, hvem er jeg og hvem er vi sammen?

 (Alle mine innlegg er anonymisert, om jeg skriver i jeg form, eller historier fra andre. De er så forvandlet at det er umulig å kjenne igjen personer. De temaene jeg skriver om er kjent for mange, og tror mange vil identifisere seg. )

Jeg kom til et punkt i livet mitt hvor jeg ikke lenger visste hvem jeg var. Jeg følte at jeg hadde mistet all min substans. Alt bare fløt rundt. Folk spurte hva jeg ville, men jeg ante ikke svaret. Jeg visste knapt om jeg hadde lyst på te eller kaffe. Jeg visste ikke lenger hva jeg likte, hvem jeg likte, hvordan jeg likte at ting skulle være. Hvor hadde Jeg blitt av? Lå jeg igjen i min hjemby, på skolen min, hos eks kjæresten min, på barselavdelingen, på min forrige jobb, hos mine foreldre? Jeg aner rett og slett ikke hvor jeg var i meg selv og hvor jeg var på vei.

Mange snakker om mål. Men hvordan kunne jeg vite i hvilken retning jeg skulle gå, når jeg ikke engang visste hvor jeg sto akkurat nå. Jeg trengte et kart. Et kart over mitt indre landskap. Jeg skjønte plutselig at jeg måtte se innover for å finne meg selv igjen, og ikke utover på alle andre. Først måtte jeg finne ut hvor jeg var akkurat nå. Og jeg trengte også en forståelse av hvordan jeg hadde kommet hit. For jeg ville lære av mine feil, og skulle heretter være mer aktiv, ansvarlig, og tilstede i mine egne valg av veier.

Jeg er en utålmodig sjel, og gikk på mange ”smeller” i letingen. Jeg ville være i fortid og framtid, men ikke her og nå. Det gjorde for vondt å vite så lite om meg selv. Det var vondt å kjenne på kropp og følelser. Det var lettere å være rasjonell, se hva andre gjorde, ta imot kloke råd og slippe å ta ansvar. Da ble det kræsj igjen. Jeg var på ville veier, og andres veier. Mistet helt retning igjen. Da var det å vende innover – igjen.

Jeg var nødt til å lære å stoppe opp. Være for meg selv. Og stille meg selv tydelige spørsmål. Og gi meg ærlige svar. Jeg selv ble mitt eget verktøy.

Jeg lærte underveis at jeg var en person med mange sider. Jeg utviklet meg og endret meg. Jeg hadde ulike behov på ulike dager. Jeg opplevde meg selv forskjellig sammen med ulike mennesker. Jeg kunne ikke bare si: ”Sånn er jeg”. Jeg måtte legge til et par ord. ”Slik er jeg akkurat nå”. Det var faktisk en befrielse. Jeg ble fleksibel med denne anerkjennelsen. Da jeg oppdaget at jeg er meg selv like mye, selv om jeg er forskjellig i ulike situasjoner gav det meg håp. Håp og tro på menneskers evner til endring, læring og utvikling. Jeg oppdaget også at det er en rekke mennesker jeg er veldig lik sammen med.  Jeg har noen sider i meg som sitter hardt, og som jeg favoriserer, og noen jeg er trygg på. Derfor blir de også mer synlige med flere. Timing er også viktig har jeg forstått. Noen ganger må jeg kun ta hensyn til meg selv, min helse, mens andre ganger tar jeg hensyn til etikk og moral, andre mennesker og omgivelsene jeg er i.

Vi har alle en bagasje med ulike historier av relasjoner med oss. Det er et faktum at noen personer  slapper vi mer av med, ler mer med, er mer på vakt ovenfor, hjelper mer, eller liker/misliker mer. De kan minne oss om personer vi tidligere har kjent eller kjenner. Så viktige spørsmål jeg har lært meg å bruke:

–          Hva er mitt behov akkurat nå? (Hva eller hvem er viktige?)

–          Hvordan lar du meg påvirke deg?

–          Hvordan lar jeg meg påvirke av deg?

–          Hvem/Hva blir jeg sammen med…………………….(navn på person(er))?

(Eks: Jeg blir avvisende, liten, megler, mor, publikum, morsom, arrogant, glad, trygg, trist, alvorlig, bestemt, misunnelig, konkurrerende)

Jeg oppdaget underveis med disse spørsmålene at det ikke alltid var den andre jeg mislikte eller likte. Jeg fant til tider ut at jeg ikke likte meg selv sammen med visse personer. Det kom fram sider i meg som jeg projiserte over på den andre, da det egentlig handlet om meg selv. Det var ikke så god følelse. Men oppdagelsen gav meg mulighet til endring. Så når jeg møtte denne personen igjen kunne jeg møte ham/henne med en annen respons enn tidligere. Jeg fikk andre svar. Og vi fikk en annen og bedre relasjon. Samme gjelder også om gode sider.

–          Hvorfor elsker du din kone/mann/venn/venninne? Er ikke det også fordi du liker deg selv sammen med han/henne?  Og hans/hennes gode sider påvirker deg? Dine beste sider kommer fram.

Jeg skal leve meg med selv 24 timer i døgnet. Da er det veldig bra å like seg selv. Jeg var nødt til å ta denne reisen for å finne ut av hvor jeg var i meg selv, for da var det lettere å orientere meg i egne omgivelser av bosted, karriere, helse, min rolle som mor, kone, datter, venninne etc.

Nå har jeg også satt mål, og min indre GPS er på. Jeg ser at det støtt og stadig blir noen småveier og omveier. Og jeg havner til tider både i dype daler, gjørme, storm og ulent terreng. Men noen ganger må jeg gjennom det for å komme til fjelltoppen, solnedgangen, stranda og de gode steder. For meg er prosessen blitt så spennende og morsom, så den er også blitt et eget mål på veien til de andre målene.

Vet du hvor og hvem du er i ditt indre kart akkurat nå, i forhold til deg selv og de du har rundt deg?

Klem fra Siw