Orden rundt, orden i hodet

 

Jeg er ikke petimeter på orden. Det vil si at jeg ikke har brettekanter i klesskapet, og krydderet er ikke sortert verken alfabetisk eller etter type. Skoene i gangen står sjelden på skohylla, hverfall ikke mer enn noen timer etter rydding. Men noen rom er jeg mer nøye med enn andre. Bad og kjøkken. Det skal hvertfall være rent. Vask og støvsuge, vaske klær er ikke problemet. Men det er alle tingene. Å få systemer og faste plasser som passer for alle i familien.

Alle disse småtingene som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Papirer, som jeg er litt redd for å kaste, samtidig vil jeg ikke ha det. Har ingen arkivskuff eller perm til akkurat den sjangeren. Så en strikk, klype, skruer, ladere, minnebrikker, blader, bøker, handlelister, kulepenner. Og klær som ikke brukes, og ikke kastes. Det er ikke rart det blir fullt. Det burde ikke være så vanskelig å ha en fast plass. Men om vi er 5 personer, og alle har forskjellige faste plasser. Alle gir bort og kaster for sjelden. Legger ting på ulike lure steder. Ja, da kan det bli mye leting. Det kan skape frustrasjon, og en følelse av uorden i hodet også, ikke bare i skuffer og skap. Og det blir mye rart som ligger på benker og bord.

Men når vi åpner et skap og får bokser i hodet, papirer som stikker ut av skuffene, kleskurver som faller ned, for de tåler ikke tyngden lenger, ja, da er det vel på tide med opprydding. Nå har jeg holdt på i litt over en uke med mitt nye bittelille prosjekt. Jeg har bestemt meg for å ta litt og litt. Før har jeg tatt så mye på en gang, at jeg nærmest får hodepine og hater alt som heter rydding, at da blir det heller verdt rotet. Og det blir leeeenge til neste gang. Men NÅ, nå skal jeg gjøre noe nytt. En skuff, en hylle, en kurv hver uke. Det tar bare noen minutter her og der, og jeg gjør det med musikk på. I dag har jeg tatt skrivebordet mitt, og litt ekstra i papirer ellers, samt litt i et par andre skuffer. Og nå er det nok. Har fremdeles energi til annet.

Små prosjekter kan være stor glede. Jeg får mer orden og struktur i hodet også. Får oversikt over tanker og ideer. Sånn er det for meg. Og jeg vet for en del andre også. Mange kommer til meg for å sortere tanker. De føler at det er kaos. Mange ser sammenheng, at det hjelper når det er orden i tingene rundt. Rot kan kreve energi. Og da blir det en energityv fra det som virkelig er viktig for deg å gjøre. For tappes du for energi kan det påvirke på mange arenaer, relasjoner og humør. Noen klarer fint å jobbe i rot. De overser. Synes det er uviktig. Det kan være en beundringsverdig prestasjon. og noen blir kanskje kreative i kaos?

Men jeg har innsett at jeg duger godt med rot inntil en viss grense. Så MÅ jeg bare få orden. Nå er ikke mitt prosjekt bare selve ryddingen. Det er også å se om jeg klarer å endre et mønster jeg har fulgt nesten alltid. Altså ikke gjøre alt på en gang, og holde på fra morgen til kveld. Men heller litt og litt. Da blir det en ny mestring. En ny og sunn mestringsstrategi for meg. Og det gir en god følelse.

Er du en stabil rydder? Eller bryr du deg ikke så mye? Eller kanskje du blir kreativ i rot? Eller føler du har orden i rotet;)

Den dårlige samvittigheten

Skulle jeg funnet opp ett eneste middel som hadde hjulpet ekstremt mange mennesker, så kunne det vært mot dårlig samvittighet.

Mange får den, og altfor ofte. Jeg vil si særlig kvinner. Så fort de ikke får gjort alt perfekt, så kommer følelsen av utilstrekkelighet, og den dårlige samvittigheten snikende som en pest. Selvfølgelig får også flere menn dårlig samvittighet. Men min erfaring er at mange menn bruker andre beskrivelser. De kan si: «Det er veldig mye nå», eller «Jeg rekker ikke alt jeg skal», eller «Det er hektisk», som alle kan ha samme innvendig følelse av utilstrekkelighet eller «ikke bra nok».

Den dårlige samvittigheten kan ofte komme i veien for å gjøre ting akkurat NÅ bra. Fordi man er så opptatt av den ubehagelige følelsen, så er det vanskelig å vie sin oppmerksomhet med det man gjør nå. Dårlig samvittighet suger energi. Den koster mye, som du kan bruke på annet. Så da kan den dårlige samvittigheten bare øke, for det blir stadig noe nytt man ikke rekker, eller får til. En ond sirkel. Den dårlige samvittigheten er ofte ikke realistisk i forhold til virkelighetens alvor eller konsekvenser. Det handler ofte om bekymringer, eller perfeksjonisme. Og også sammenligning med andre. Det perfekte er uansett ikke særlig bra. Det er umenneskelig, kortvarig, udefinerbart og ofte umulig. Så da står vi foran – kanskje spesielt barna våre, med en samvittighet for ett eller annet vi føler vi burde gjort annerledes eller bedre, og kaster bort fin mulig tid her og nå.

I min utdannelse i traumer nå, så har vi også hatt om tilknytning og traumer i barndom. Lærerene kan ta opp eksempler via case eller film. Vi blir ofte advart om at vi kan se noe vi ikke liker av konsekvenser for barn, og vi kan kjenne oss igjen som foreldre. Dermed kommer den dårlige samvittigheten. Den får vi beskjed om å kaste til sjøs. Den er ikke viktig. Vi vil ikke ha den i rommet. Den vil kunne komme i veien for læring. Og det er viktig å vite at det trenger ikke være snakk om dårlig foreldreskap. Vi gjør det vi tror er riktig. Og det som er viktig er det du KAN gjøre NÅ og framover. Det er alltid mulig å reparere. Og det gjør foreldre hele tiden, selv om ikke alltid bevisst. Derfor er det mange barn som klarer seg helt utmerket. Man kan ha foreldre som har gjort noe dumt, sagt noe dumt, eller burde sagt eller gjort noe de ikke gjorde. Barnet ble lei seg, ikke forstått, eller blitt trist. Men livet med foreldrene går videre, med kjærlighet og varme, gode valg og opplevelser, til tross for «dumme» enkelt hendelser. Men det er ikke mulig å gjøre alt feilfritt. Da ville vi alle vært skjøre og redde, uten noen form for motstandsdyktighet. Det er bra for både barn og voksne å se feil og mangler, det gjør det ufarlig for oss alle.

Det er likevel forståelig at vi alle sikter etter å bli så gode foreldre som mulig. Og leve generellt mest mulig etter våre verdier og ønsker. Men når det blir så mye på så mange områder kan det bli halvveis her og der. Vi kan trenge å være mer «laid back», selv om venner og familie gjør noe bra. Vi må ikke gjøre som alle andre. Det er ikke en lik mal. Vi må tåle å tråkke feil, uten å dømme så hardt. Vi er alle unike mennesker uten bruksanvisning for oppførsel. De fleste gjør så godt de kan ut fra egen situasjon. Det finnes selvfølgelig unntak, der det er lovbrudd, som overgrep og omsorgssvikt. Men det er ikke de tilfellene jeg snakker om her.

Den dagligdagse dårlige samvittigheten kan hemme oss og stjele energi, om du ikke bekjemper den bevisst. Det kan dreie seg om at du har glemt noe, ikke vært med på noe, ikke ringt, spiser ikke sunt nok, trener for lite, planlegger dårlig, besøker for sjelden, sint for ofte, legger deg for sent bla bla bla.
Jeg har til tider bedt noen av mine klientet skrive ned på et A4 ark alt de må, bør og skal. Arket blir ofte helt fullt. Enten forventningene og kravene kommer innenfra eller fra andre er det utrolig hvilke supermennesker de forventer. Det finnes faktisk ikke nok timer, dager eller måneder.

Så den dårlige samvittigheten er ikke til noen nytte. Så hva kan man konkret gjøre:
Prioriter hva som er det aller viktigste for deg. Og hva som er viktigst innenfor de punktene. Dette kan handle om å sette grenser. Si nei når du er sliten i kropp, eller hodet. Du trenger ikke forklare alle dine nei. Da kan du bare lage rom for motargumenter. Si f.eks: «Det kan jeg ikke». Eller » Det passer dessverre ikke».
Vær realistisk i forhold til tid.
Klapp deg selv anerkjennende på skulderen ofte for hver gang du gjør noe bra, føler det godt. Har gode stunder med dine kjæreste.
Godta at ikke alt går etter planen. Da kan du gjerne bruke selvsnakk. La fornuft og logikk prate med følelsene. Vit at det meste går å reparere.

Lykke til.