Advarsel! Vi kan idag være premenstruelle kvinner med både lavt blodsukker og noe kluss med stoffskiftet.

(Varsellamper lyser, og det er en hyllest:))

Det kan ikke være den tiden igjen! Eller har jeg ikke spist nylig? Jeg nekter denne berg og dalbaneturen akkurat nå. Jeg vil ut av denne vogna, som allerede er på vei opp bakken, og jeg vet at snart farer jeg i full fart uten brems rett ned. Jeg vil ut av egen kropp. Kanskje jeg er alvorlig syk. Kanskje jeg skal dø snart. Ingenting i kroppen er som det pleier. Vondt egentlig overalt, om jeg kjenner godt etter. Dette kan da ikke bare være hormoner, eller lavt blodsukker. Det er i og for seg alvorlig nok. Særlig for alle rundt meg. Hvis du ikke lar meg isolere meg, eller du isolerer deg fra meg, så er det på ditt eget ansvar og risiko.

Pulsen går raskere. Jeg er varm. Nei, nå er jeg kald. Jeg er irritert. På hva alle gjør og Ikke gjør. Hva de sier og ikke sier. Forstår meg på mindre enn ellers. Synes alle mennesker rundt meg forstår enda mindre enn meg. Jeg er mer krass. Jeg er trist også. Prøver nytteløst å finne ut hvorfor. Finner ingen grunn. Da er det jo enda verre. Da er jeg trist uten grunn. Da bør jeg ha dårlig samvittighet også. For tenk på alle som har gode grunner. Å nei, jeg må ikke tenke på alle de, da blir livet enda verre. Nå gråter jeg enda mer. Det kjennes ut som en type medisin kanskje kan virke – Sukker. Aha, kanskje jeg bare har lavt blodsukker. Eller har jeg lavt stoffskifte?? Jeg trenger bare en sjokolade. Men det virker som om det er mer enn sukkerbehov. Jeg føler meg nesten svimmel. Og det holder ikke med EN sjokolade. Hva er galt? Eller er det normalt?

Det er som jeg har byttet ut følelsene mine med en annen. Kjenner meg ikke igjen. Hva skjedde? Alt var jo akkurat så bra. Og nå, så plutselig – SÅ pjusk da. Så sår. Og så sinna. Så uforutsigbar. Jeg vil egentlig kjøpe enveisbillett til andre siden av jorda alene, men jeg har lovet meg selv å ikke gjøre det på slike dager. Jeg skal vente og se om det behvoet er der om 2-3 dager også. Det har det foreløbig ikke vært. Ønsket er da normalt – en reise med retur, og med venner og familie, som er verdens beste:)

De vanlige vennlige tankene er plutselig blåst bort. De tålmodige, fleksible og rolige. Nå er det kaotisk. Det surrer, og bråker og gjør meg frustrert. Klarer ikke tenke en tanke ferdig, før neste brøyter seg fram. Tankene er like aggressive som mine bevegelser. Mister mye, og knuser ting. Husker dårligere og må lete mye. Føler meg opp ned og vrengt.

Og våg ikke å påstå at jeg er premenstruell, selv om jeg er det. Jeg vil ikke høre det fra andre enn meg selv. Og da bør det tas hensyn. Sier jeg det, er det for å advare, og for at du skal vite at jeg har rett i alt jeg gjør og sier akkurat nå. Det er bare og nikke og bukke. Men ikke for mye. Da blir det for patetisk. Litt er greit. Ber noen meg skjerpe meg, lover jeg bråk. I disse par dagene har jeg enerett både med forhøyet stemme, på forståelse, sjokoladen, himling med øynene, sukking og andre gester eller ellers uvanlige og frekke tilnærminger. Og barn er ikke skånet – dessverre. Det kan hende at lyden av en avis, et eple og hvertfall spill er høyst forstyrrende, og det bør alle forstå! Og kanskje er jeg ikke premenstruell, jeg blander det bare med at jeg har glemt å spise.

Uansett føles det som helt rasjonellt at ingen andre har noen grunn i verden for å være sure. Bare jeg! Og grunnen er ingen andre enn at hormonene mine i kroppen som ellers flyter rolig rundt, nå stormer alle veier og skaper panikk. Det viser seg gjennom bevegelser, lyder, forvridde tanker og følelser som minner om alt annet enn empati. De er på ytterste skala av alt, og gynger uforutsigbart fram og tilbake. Det er ingen vits å prøve å logisk forstå. Bare aksepter. For det logiske er at det er normalt. Og det går faktisk ikke bare utover deg, for jeg er ekstremt kritisk til meg selv. Selvfølelsen har gjort et dypdykk. Hva får vi kvinner igjen for slike perioder gjennom hele livet egentlig? Noen ekstra år å leve. Men de årene vil jeg ha som 40 åring, ikke som 90 åring. Er det takka for å miste sans og samling hver eneste jævla måned. Eller fordi jeg må spise så og så ofte uten at blodsukkeret skal synke til bånn, og jeg endevender personligheten min av den lille grunn.
Å be meg skjerpe meg er som å invitere til krig. En nådeløs sådan. Du kan bare ikke be meg skjerpe meg. Det er det verste du kan si. Ikke be meg forstå perspektiver av verden. Jeg klarer ikke se verken krig, eller fattigdom og andre urettferdigheter verden. Jeg ser heller ikke meg selv. Jeg bare KJENNER, og det jeg kjenner er ikke godt, verken psykisk eller fysisk. Eller kanskje jeg ser verden ekstra godt i disse dager, og konsekvensen er mer sinne enn ellers. Men på feil folk. Og på en ukonstruktiv måte. Jeg vet ikke….

..Jeg vet ingenting disse dager. Jeg bare må komme gjennom. Og forhåpentligvis uten for stor skade på de rundt meg. Isolasjon passer best. Eller samvær med likesinnede. Da kan det hende at galgenhumoren får plass. Jeg forstår bare ikke hvordan hormoner kan forandre så mye, og så bare gå tilbake til normaltilstand uten noen form for kompensasjon engang. Kunne f.eks tilgitt de litt lettere om de tok meg seg en kilo hver gang. Men okay da. De fleste kvinner er så heldige å kunne få være gravide. Føde og amme. Og være mor. Og det er prisen. Så neste gang får vi bare se på barna våre – så kanskje DET vil hjelpe… eller kanskje ikke…. selv om det er verdt det. Men kanskje det er litt deilig iblant å få fyre litt iblant. Få ut litt hormonelt gruff.

Så hipp hurra for levende kvinner, som er langt i fra kjedelige og grå.

Hva er egentlig et traume?

Et traume kan høres så skremmende stort og voldsomt ut. Men det trenger ikke være av den sorten vi leser om i avisene i form av naturkatastrofer, store ulykker eller terror. Et traume som kan påvirke følelser, handlinger, tanker og kropp i lang tid kan være skilsmisser, tap av en man er glad i, sykdom og operasjoner, fallulykker, mobbing, omsorgssvikt, miste jobb, eller andre situasjoner du er blitt redd eller truet i en eller annen form.

Et traume er noe som sitter igjen i kroppen, etter en eller flere hendelser, som har oppfattes som ble: for mye, for raskt og for plutselig til å håndtere.

Det er helt individuelt hva hver og en av oss oppfatter som for mye, for raskt og for plutselig. I tillegg, er et traume selvfølgelig langvarige situasjoner i form av omsorgssvikt/mishandling/overgrep.

Hvis en hendelse ikke blir bearbeidet skikkelig, vil mange av sensasjonene som opplevdes under selve hendelsen sitte igjen i kroppen. Og du vil oppleve ulike former for reaksjoner, handlingsmønstre som en følge av det du tidligere har opplevd. Det vil kunne prege deg på en slik måte at du lever med større redsel enn nødvendig, eller at du begrenser livet ditt for å forsvare deg mot ulike ting du opplever som truende, som kan ligne på det du har opplevd før. Mange forstår heller ikke sine egne reaksjoner, og ser ingen forbindelse eller likhet med noe de har opplevd før. Men som terapeut har jeg ofte sett tydelig sammenhenger, og hjelper klienten til å forstå det. Å normalisere det man kjenner er ofte godt. Et første lite skritt. Men å forstå i hodet er ofte ikke nok. Kroppen må forstå at visse lukter, synsinntrykk, lyder ikke er det samme som det var, i den vanskelige hendelsen. Et traume kan sitte igjen som et minne, og kan skape en beredskap i kroppen som en fight eller flight respons. Disse responsene er fantastisk bra å ha i fare situasjoner. Men kan kreve unødvendig mye energi om det reelt ikke finnes noe fare lenger.

Et traume kan være alt fra skilsmisse, miste jobb, sykdom, ulykker, usunne relasjoner, avvisning, overgrep, operasjoner, tap av ulike slag. Men det kan også være at vi har opplevd noe som små, og ikke har fått bearbeidet det. Så som voksen kan det føles overveldende å få overraskelsesbesøk, miste trikken, bli irettesatt, se en hund, trange rom – som i utgangspunktet ikke er så farlig at de fleste ville anse som normalt. Det er bare det at om disse opplevelsene minner om større ting fra en var liten. Uhyggelige og uforutsette ting skjedde, så blir alle former for overraskelser et minne om den tiden og alle ganger, som kan derfor oppleves som en skrekk. Kanskje man noen ganger kom for sent som liten, og fikk ulike former for straff, eller ble skammet. Dette vil fort kunne føre til en angst for å passe tid, selv om faren i dag ikke ville føre til straff. Men kroppens nervesystem har ikke lært seg forskjell på da og nå, fordi det ikke er blitt bearbeidet.

Det blir da en oppgave å koble disse sanseinntrykkene bort fra det fæle som var, til noe som er nå. For at nåtid skal bli sterkere enn datid, må dette øves på mye, og grundig. Ofte må man både koble inn flere sanser, nye tanker, andre følelser og kanskje også gode bilder. Det kan være viktig å huske tiden rett før noe vanskelig skjedde (traume), og tiden rett etterpå da man endelig var trygg. Og gjøre disse minnene enda sterkere ved å gå mer i detalj i det.

Det er en spennende indre reise å begynne å se sammenhenger og forstå seg selv og sine mønstre. Det er også da lettere å gi seg selv forståelse,  klapp på skulderen eller trøst, enn å støtt bli sint og sur på seg selv. Det er jo lett å bli sint på seg selv om du ikke forstår egne reaksjoner, og i ditt logiske hode har du kloke tanker på hvordan du burde være og oppføre deg.

Det kan føles som enorm frihet og lettelse og se sammenhengende i sitt eget liv. Det er godt å forstå seg selv både med kropp og tanker. Det er lettere å utvikle seg videre uten for høye hindre, om du vet hva som skal endres, og mer om hvordan. Livet vil få flere muligheter og mer glede – rett og slett;)

Tips til foreldre med redde barn

«Jeg vil bare de voksne skal si at det blir bra, og så vil jeg at de skal holde rundt meg». Dette er en setning jeg har hørt mange ganger fra barn. Et ganske tydelig ønske og behov.
Mange barn er livredde på kveldene før de skal legge seg. Det er helt typisk a skal de roe ned og de rekker å tenke gjennom saker og ting. Og de rekker  å kjenne og føle. Ikke så veldig annerledes enn oss voksne:)

Barna er oftest redd mye av det samme som oss voksne også, kanskje med ett par unntak. De kan være redd for monster under senga, spøkelser, for tyver og kidnappere, for sykdom på seg selv eller sin familie, redd for at foreldrene skal skilles, bekymringer for skolen og venner, for brann og krig. De kan være mørkeredde, eller være redd for noe som kan skje dagen etter, og døden. Ofte er de redd for ikke å være gode nok. Redd for ikke å klare å prestere. At de ikke vil bli likt eller elsket for sin person, men bare sine resultater. Og hva om resultatene blir sånn middels? Vil de da bli elsket litt mindre? Det er ofte slik barn er redd for.

Mye av det barn er redd for er reelle farer. Kidnappere, sykdom, død og brann. Vi leser om noen få tilfeller av kidnappere, og kjører og henter barna ekstra etter det. De er ganske like oss voksne. Og blir man utsatt for noen av disse typer farer, så er det jo farlig for liv og helse. Men sjansen for å bli utsatt for disse ulike farene er mindre, enn å ikke bli utsatt for dem – sånn rent statistisk. Og det vet vi voksne, og lar som regel ikke redselene styre våre dager. Men barna blir redd for at det fæle skal skje akkurat dem. De har vært «supermann», «prinsesser», vært på fotball, dans, karate, svømming eller annet. Vært modige, aktive og hatt en bra dag, så er det leggetid og foreldre skal ha bittelitt tid uten barna. Men da trenger barna trøst og forsikringer. Da er de ikke lenger barna som tror de klarer alt selv. Da er de BARN, og trenger plutselig tilstedeværelse, ro og trygghet. Og det tar kanskje ikke 2 minutter, men 15 minutter. Da kan stresset øke. Det er sent, de bør sove. Men helt ærlig, så tror jeg ikke barna sovner raskere om du sitter hos de i 2 minutter, og forlater de med noen trøstende ord, men mens de er likevel like redde. Da roper de oftest igjen og igjen. Eller kommer opp, kanskje flere ganger.

Som voksen har vi erfart at slike vonde tanker kan slippe taket. Derfor ber vi ikke alltid om hjelp. Vi klarer oss selv ved hjelp av fornuftig tankegang, positivt selvsnakk, eller andre strategier vi har opplevd har hjulpet oss. Men de gangene våre voksnes redsler ikke forsvinner med våre vanlige metoder, så ber vi også ofte om hjelp. Enten av familie, venner eller profesjonelt.
Å evne å be om hjelp er en styrke. Det kan hjelpe deg å få korreksjon på det som er usunt for deg selv, nytt perspektiv og helt nødvendig støtte.

Så se det som en styrke og tillitsærklæring at barna ber deg om hjelp og trøst. De stoler på deg, og at du er en som står stødig og vil hjelpe dem. Ofte er det ikke masse som skal til. Flere ting jeg opplever hjelper både privat og profesjonelt med barn er:

– Normaliser redselen. Det er vanlig å være redd. Noen ting er farlig, men sjansene er så små, og går vi rundt og er redd hele tiden går vi glipp av hele livet, mens vi lever. Barn forstår dette mer enn man skulle tro.
– Fortell om deg selv og dine redsler da du var liten. Og også hvordan redselene forsvant. De synes ofte det er både spennende, og det gir dem håp om at de også vil klare å gjennomleve de. Barn trenger å vite at tiden endrer seg. At opplevelser blir annerledes etterhvert.
– Si at du forstår. Og at det ikke er farlig, at det vil gå bra. Klapp på de. Sitt hos de til de roer seg, og kanskje helt til de sovner. Berøring gjør at de får mer kontakt med kroppen, og forsvinner da litt fra hodet og tankene.
– Spør om hva barnet ditt trenger akkurat nå da han/hun er redd? Da vil barnet få øve på å finne ut av egne behov, og hvordan tilfredsstille de. Veldig nyttig for videre i livet!
– La barnet høre på f.eks. Mindfullness for barn. (En cd og bok f.eks: «Å sitte stille som en frosk»).
– Sitt der noen minutter, og si at du går ut nå, men kommer tilbake om 5 minutter. Pass da på å hold tiden. Mange barn trenger å vite at du fremdeles er der, og at de kan stole på deg.
– Si at du vil hjelpe barnet. Og prat rolig om morgendagen og hvordan den skal løses.
– Det kan også hjelpe å dobbeltsjekke under seng og i skap. Eller ha på litt lys. Og lage historier om at monstere er fantasi, og at de er beskyttere og hjelpere.
Dette er noen tips som jeg tror vil oppfattes av barnet som at du tar det på alvor. Og du bygger tillitt, som vil gagne deres relasjon inn i ungdommen. Barnet vil komme gjennom og lettere vite at redsler i livet er normalt, og de kan føles skremmende, men er ingenting å skamme seg over. Og de vil erfare at det er mulig å få støtte, og det er mulig å leve med, eller bli kvitt dem helt. Du som foreldre kan invistere best i god tid og støtte, ikke alltid å vite svaret. Men bare med din tilstedeværelse og trygge nærvær. Da blir barna tryggere. Blir barna trygge, så blir de også lettere selvstendige og frie. Tålmodigheten og kreativiteten din vil betale seg med renter:)

 

Barna i dagens verden

Dette innlegget er basert en del på en workshop jeg var på med Ale Duarte, som er SE practioner, og jobber med barn over hele verden. Samt min egen praksis og observasjoner.

Det er store endringer i verden. Utviklingen ser ut til å gå raskere enn våre kropper klarer å henge med. Barn er født med helt klare basis behov, men mange voksne tar de ut fra de behovene, og vil ha de raskere til å bli eldre og klokere enn hva som er av kapasitet for barna.

De blir mer enn noen gang presset til å prestere. Og i verden generelt bruker barn mere medisiner enn noen gang før

Barn får mer og tidligere ansvar, enn de har fysisk og psykisk mulighet til å klare. Mange barn blir ofte forvirret og føler ofte skyld. Mange tror at de ikke gode nok. Med økt bruk av sosiale medier kan det for en del bli mindre fysisk kommunikasjon. Barna mister da muligheten til å lære å få og gi umiddelbar respons, fysisk respons, tenke høyt og lære kroppsspråk. De vil da i mindre grad lære å bruke sitt medfødte biologiske verktøy og dermed sin evne til å regulere seg selv i relasjon med andre, og ha et naturlig samspill ansikt til ansikt. Det sår vel ingen tvil om at kommunikasjon over nett, og ansikt til ansikt kan utspille seg meget forskjellig.

Barn er født intelligente. De forteller sine historier naturlig gjennom lek. Dessverre tar voksne de ofte ut av leken, og putter inn mer kognitivt stoff isteden, eller voksenstyrt organisering. Lek kan i visse tilfeller være like viktig som mat. I lek organiserer barna seg selv, og sammen med andre. De samarbeider og løser konflikter. Finner ut av likheter og ulikheter med andre. De lærer om seg selv og livet i sitt eget naturlige tempo.

Den naturlige flyten i løpet av livet, eller en dag, eller situasjon viser jeg gjennom en modell/punkter.
1. Ro /avslapping, så blir man
2. nysgjerrig (får økt energi), og så
3. og 4. handler man og samhandler (altså er i aktivitet alene eller sammen),
så til slutt                                                                                                                                5. intergrerer man det man har gjort.

Blir man sittende fast i en av disse fasene, kan man behøve hjelp. Vi trenger alle fasene.

En del barn idag kommer aldri til integrering, og går bare videre til neste oppgave/aktivitet uten å «lande» i mellom. Da blir det få pauser og lite med ro. Og også mindre refleksjon.

Andre barn blir stående fast i nysgjerrighet. De kan virke passive. De har vanskelig for å komme til handling. Det kan handle om at de da trenger mer tid, trygghet, evner/kunnskap eller valg. De kan da behøve hjelp fra en voksen til å støtte dem. Barn skal aldri bli presset og dyttet ut i noe. Da får de ikke tatt stegene selv, og heller ikke den optimale mestringsfølelsen, som kan gjøre at de får det raskere til neste gang.

Urolige barn (også barn med ADHD diagnosen) er ofte i nysgjerrighetsfasen og handlingsfasen det meste av sin tid. De er som i en kronisk fight/flight modus. Alltid beredt for å beskytte seg selv. De har antagelig vært i en situasjon eller flere tidligere som gjorde at de behøvde sin naturlige fight/flight respons, men så har de ikke kommet ut av dem. Dessverre er mange både voksne og barn i disse barnas omgivelser med på å forsterke denne responsen hos det urolige barnet. Eksempelvis kan dette gjøres ved å gi kollektiv straff fra lærer til alle i en klasse. Det urolige barnet blir ofte syndebukk. Dette forsterker hans/hennes nødvendighet av å være beredt. De andre barna i klassen kan også gi det urolige barnet skyld for mange ulike hendelser, som også forsterker fight responsen. Dette er selvfølgelig veldig utmattende. Og det er ikke rart det er vanskelig å konsentrere seg og holde fokus om man hele tiden må vokte rundt seg for nye uforutsigbare angrep, enten de er verbalt eller fysisk. Dermed vil barnet ta igjen, og også lett komme i krangler eller slosskamper.
Disse barna trenger hjelp til å finne ro. Dette kan de ikke klare så lenge det for dem finnes trusler rundt dem. Voksne må forstå årsaken til disse barns konstante beredskap, og hjelpe heller enn å straffe. Det kan være at hvis det er gått lang tid, at disse barna trenger mer profesjonell hjelp enn det en lærer har kapasitet til. Men voksne rundt må uansett finne og støtte de gode sider hos de urolige barna. Og aldri straffe kollektivt, eller henge ut ved høylytt kjeft, skrive navn på tavla. Dette vil bare gjøre tilstanden verre.

Jeg har nylig lest at vi kan vente oss at yoga og mindfullness vil komme på skoletimeplanen etterhvert. Dette kan hjelpe mange til å finne verktøy til ro. Vi trenger alle pauser innimellom. Yoga og mindfullness vil hjelpe mange til både å komme i fase 1 – ro/avslapping, samt fase 5 – integrering.

En annen ting jeg bruker stadig mer i min jobb, er å relatere følelser og tanker til kropp. Det er viktig å bli kjent med kroppens signaler. Kroppen juger aldri. Den forteller når noe er fint, og når noe er vanskelig. Ved å kjenne kroppens signaler, kan du bli kjent med egne behov. Barn er ofte flinkere enn vi tror til å beskrive kroppsfornemmelser. De kan bruke beskrivelser som f.eks: sommerfugler, kribling, spenning, rolig, varm, bølger, kløe, uro. Ut ifra dette kan man spørre om det er behagelig eller ubehagelig. Er det ubehagelig, kan man sammen prøve å finne ut hva som trengs for at det skal bli annerledes. Mange barn responderer godt på berøring. Det kan være lett på skuldrene, armene. Eller ved at man bare setter seg nærmere. Eller gjør en aktivitet, eller ser seg rundt og beskriver det man ser. Ut fra dette kan nye sensasjoner poppe opp. Ved at de blir kjent med sine egne sensasjoner og evner å både akseptere og endre, vil de få mestringsfølelse.

Så for å intergrere og avslutte det jeg har skrevet over tenker jeg at om vi voksne forstår at vi trenger alle disse fasene, og klarer å hjelpe oss selv gjennom de, med både ro, nysgjerrighet, handling, samhandling og intergrering, vil vi også kunne hjelpe våre barn. De ser på oss og lærer av oss. Klarer vi ikke det selv, bør vi lære det av noen som kan. Og så lære barna. Det er forståelig at ikke lærere kan klare å hjelpe urolige og passive barn, særlig om de har flere i en klasse, og samtidig som de skal gjøre jobben sin – lære ut fagene. Jeg sitter med ett og ett barn i mange timer. Og vi er også noen ganger to. Og jeg har studert psykologi og jobbet med mennesker terapeutisk i tilsammen 20 år. Mennesker er komplekse, og det finnes ingen mal. Men noe hos oss er universelt likevel. Jeg håper i tillegg til yoga og mindfullness, at skolen og politikere vil støtte lærere, barn og verden med å bruke profesjonelle på akkurat barn og mental helse også i skolen. Det gjør læring av fag så mye enklere. Og best av alt, vi får glade, aktive, trygge og rolige barn:)

Balansekunst i hverdagen

 

Tendensen er tydelig. ADHD diagnosene øker. Og andre avarter av den. Medisinbruk øker. Beroligende midler. Psykiske lidelser og sykemeldinger pga. av utbrenthet, stress og angst øker. Urolige barn, passivitet og aggresjon. Kroppene våre sier fra. De gir signaler ved å gi oss hodepine, magevondt, søvnproblemer, rygg og nakke, svimmelhet, nedsatt immunforsvar, energiløshet, rastløshet. Men vi har ikke tid til å ta signalene på alvor, eller ta hensyn. Må kjøre på. Full gass. Har mye å rekke. Det kan føles som om samfunnet krever det av oss, og vi har ikke mot, ork eller vilje til å protestere. Her og nå kjennes det ut som det er lettere å følge strømmen, enn å gå inn i seg selv. Vi skal være PÅ 24/7. Da snakker jeg ikke bare om tilgjengelighet med nett og mobiler. Men også alle våre muligheter med vår økonomi og alt som finnes rundt oss av fristelser. Konkurransesamfunnet vårt øker. På mange arenaer. På skolen puttes det stadig inn mer kognitivt stoff, framfor det å takle livet. På idrettslaget toppes det tidlig. Det meste vi gjør er mer synlig og blir vurdert. Som om vi er i konstant ”eksamensmodus”.

Det er ikke meningen å krisemaksimere. Jeg bare vil bevisstgjøre, og være realistisk. Det er først da vi kan endre. Jeg er ikke så redd for å høres negativ ut. For positiviteten er alltid like under. Min tro, mitt håp, energi og engasjement. Det er også derfor jeg skriver. Men jeg vil ikke stikke hodet i sanden og late som jeg ikke ser det jeg faktisk ser, og leser og hører hver dag. Jeg tror steinhardt på at endring er mulig, reparasjon er mulig, og forebygging. Så dette er bare et hjertesukk, som jeg likevel håper kan så noen få frø til noen. Jeg vil så noen frø, så ”dimmeren” i oss kan få plass. Vi kan mer enn å skru enten ”PÅ”, eller ”AV”.

Vi er inne i en ny tid, en tid som krever mye selvdisiplin, mye energi og evnen til å forstå sitt eget beste. Vi har knapt tid til å sove, for da kan vi bli forbigått. I tillegg er det mer og mer som er åpent alle dager hele døgnet. Det er som om hele samfunnet nekter noen gang å roe ned. Noen tenker på det som valgfrihet og fleksibilitet, og det er det jo også. Det er bare ikke alle som takler det. Det ser ut som de er i ett konstant maratonløp for å holde tritt. Hvis de saktner farten, føler de seg dårlige. De sammenligner seg med alle som er bedre, og klarer mer, hvertfall akkurat her og nå. De strever med å se innover i seg selv, for å finne sine egne muligheter og begrensninger, sine egne gleder, energi og behov, uten at det er sammenligning.

Det er vanskelig å vite sin egen grense før man har forsøkt. Særlig om man ikke evner å kjenne etter i sin egen kropp. Og da kan grensen plutselig være der. Kroppen nekter å lystre det ambisiøse hodet. Hm, og hvor ble det av den mentale styrken?? Dette ligner da ikke på meg?? Jeg har alltid klart dette før. Hm….. Kanskje akkurat derfor. Du har brukt opp ”kvoten”. ”PÅ-knappen” er kaputt. Så da gikk vi fra 100 til 0, og skjønner ingenting.

Jeg oppfordrer alle til å kjøpe og installere og bruke dimmer. Det er balanseknappen i kroppen. Det finnes mye mellom av og på. Det er mange farger mellom hvit og svart. Det er ok å legge bort mobil noen timer og være utilgjengelig hver dag. Det er sunt å være usunn iblant. Det kan være bra å kjede seg. Det er ofte da kreativiteten dukker opp.

Det er slitsomt å være ”På” hele tiden. Yte sitt beste, se ut på sitt beste, smile, være positiv og henge med. Mange føler at om de ikke henger med, så faller de ut. Ikke litt, men totalt. Det er enten innafor, eller utafor. Det ender med at alle ser ut som hyperaktive. Ikke engang voksne tåler å kjede seg, så hvordan skal barna lære det da? De lærer av oss.

Selv har jeg veldig aktive barn, og et aktivt liv selv. Vi trives alle med det. Men jeg har også min ”hellige tid”, da jeg gjør rolige ting. Yoga, leser, har massasjetog med mine barn, sitter lenge rundt middagsbordet, legger bort mobil helt. TV står i kjeller, så vi ikke skal ha den på konstant. Jeg prøver å så små frø, og hjelpe barna og hjelpe seg selv.Vi gjør små ting som jeg tror lader oss. Iblant blir vi tatt av en virvelvind av action. Mye skjer på likt. Da planlegger vi ofte en rolig stund som vi ser fram til. Da er det lettere. Det er også viktig å legge merke til de små stunder. Selv om de kan virke FOR korte, kan de være veldig verdifulle. Å legge merke til de gylne små øyeblikk av ro, kan gi utpust, som gir mer balanse. Jeg har utfordret flere siste tid bare på å gå saktere og snakke saktere. Det er utrolig hvilken effekt det har hatt. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på ringeffekter.

Så da utfordrer jeg videre til å være i et rom og bil uten masse lyder, stoppe opp, se deg rundt, gå sakte. Sovne uten TV. Legg bort data og mobil. Vend blikket innover. Hør på kroppen din. Prøv mindfullness, yoga, meditasjon, som en nødvendig motvekt til alt som går fort. Bruk sanser.  Du som voksen må lære det først. Barna hermer etter oss.

Ønsker deg en balansert og fin dag videre,

Klem Siw

 

Alt du gjør dekker et behov

Jeg tenker at mennesker har en enorm tilpasningsevne. En iboende kraft til å overleve det utroligste. Jeg ser det hver dag. Utenfra kan man alltid undre hvorfor mennesker blir i det som kan se ut som håpløse situasjoner. Antagelig ser vi som er utenfor selve situasjonen andre valg og muligheter, enn de som faktisk står i skiten. Og vi andre bruker for det meste kun hodet og fornuft, men de som står i det tøffe, har i tillegg et lass med følelser i seg. Og det er også viktig å huske på, at vi som sitter utenfor ikke har all den informasjon om det som skjer innenfor. Heller ikke hele historien, med omgivelser og tidligere opplevelser.

Jeg tror alt vi gjør og velger dekker en funksjon. Selv de gjøremål eller relasjoner vi selv kan oppfatte som destruktive. Valgene vi tar, eller ikke tar, dekker et behov i oss. Du kjenner sikkert mange som er i vanskelige forhold, eller har jobber de bare klager over, eller livet på ulike måter virker mer vondt enn godt, og det er mye klaging. Men de blir der likevel.

Da er nysgjerrigheten min stor på hvilket behov de dekker. Og de fleste jeg vet, som får bruke litt tid å gruble på, finner grunner. De har ofte grunner som trygghet, frykt for det ukjente, økonomi, selvtillit, håp om plutselige endringer, sosialt liv, barn, manglende styrke og energi, kunnskapssvikt. Det kan i grunnen være veldig variert og veldig mye, som gjør at mennesker forblir i noe som kan virke tilsynelatende mer som ulykke enn glede.

I mitt fag sier vi ofte at det vi gjør for å overleve er en kreativ tilpasning. Vi kan gjemme oss, bli tause, sloss, lese, trene, jobbe hardt, lyve, mobbe, skryte, forsvinnei dagdrømmeri eller fantasiverden – alt for å beskytte oss mot det som virker truende, farlig, vondt eller dumt. Som barn er det ikke lett å hverken flykte eller sloss, for de er avhengig av voksne, så da finner de andre måter å overleve på. De måtene er noen ganger passende for oss rundt, andre ganger vanskelige og uforståelige. Så barna kan få stempel på seg som aggresive, urolige, vanskelige, passive etc. Mens alt kan handle om ulike måter å finne seg til rette i situasjonen, den eneste måten de klarer å bruke. Og passende for andre eller ei, så kan det være deres kreative måte å overleve på. Og kanskje ingen er der for å lære de andre måter å takle det vanskelige livet på. Da gjør de det de kan.

Vi kan alle trenge frirom, lykkestunder, finne det gode, eller kjempe med nebb og klør for å holde oss oppreist. Og mange oppdager at det finnes gode ting midt i de mest tøffe relasjoner, eller situasjoner. Det gjør at man ser at relasjonen er til å holde ut. Man har funnet sin egen mestringsstrategi. De som også kan se ut som har ingenting, har rett og slett funnet bittesmå ting, som gjør at de overlever. De finner små smutthull som stabiliserer, gir små pusterom, håp, bedøvelse eller øyeblikk som gir en form for behag, eller bare nøytralt – framfor smerte.

Men livet kan endre seg. Og det er da også mennesker kan behøve en ny tilpasning å møte verden på. Det kan være at den mestringsstrategien man valgte, og som en gang var helt nødvendig for deg, ikke lenger trengs nå. Det kan være smart å begynne å se det som ER nå, og forstå at det som en gang VAR, ikke lenger ER.  Nye kreative mønstre kan skapes for å ikke bli fiksert i gamle mønstre. De strategiene er ikke sikkert vil fungere så bra som de den gang gjorde, i dine nye nå nye relasjoner og situasjoner. De kan til og med skade.

Og selv de som har mye av så mangt, kan leve destruktivt. De kan se lykkelige ut i sin status, men ha et ekstremt usunt ekteskap. Men likevel fortsette å bli. De kan ha penger og hus og helse. Men har et par ting som stopper dem fra å gå. Mangel på jobb, selvtillit. Og dermed føle at så mange sider av livet som også er bra idag vil pulveriseres om ekteskapet brytes opp. Derfor blir man heller der. Holder hodet over vannskorpa. Nyter stunder som er mer ok enn andre. Samme gjelder jobb. Eller andre former for relasjoner. Et ordtak er: Brent barn skyr ilden. Det betyr jo akkurat det, at man har fått en erfaring, og derfor er forsiktig ut i fra den. Og klarer ikke å skille ild fra ild. Så kommer en tid hvor man kan lære at alt ikke lenger er en farlig brann, slik det en gang var. Nå kan det også være at ild er et hyggelig sankthansbål.

Fra lek til alvor, og tilbake igjen

Jeg er over 40 år. Og endelig slapper jeg mer av i meg selv. Det er som om jeg har skjønt hva små barn gjør klokt, og tatt det mer tilbake igjen som voksen.

Det er ingen som er så gode til tilstedeværelse, være i nuet og bruke sansene som barn. De lukter, smaker, kjenner, hører og ser på alt som kommer i dere vei i øyeblikkene. De utforsker og er tilstedet med hele seg i sin nåværende situasjon. De griper øyeblikket og legger merke til masse detaljer. Og inn til en viss alder har de heller ikke fordommer, og de tør å være seg selv. De gjør det som er naturlig for dem. Det jeg mer og mer forstår er det friskeste. Det er som en helt naturlig flyt.

Så kommer mer og mer den kognitive delen og setter ting i sammenheng, og man forstår mer av mulige konsekvenser. Barna lærer av voksenpersonene rundt seg, og av eget liv og erfaringer. De ser mer utover, ser mer av verden, mennesker, dyr, natur. Leser og hører og opplever. Det former barn til voksne med holdninger, bekymringer, fordommer, angst og redsler, og selvfølgelig også klokskap, forståelse, samvittighet, gleder, ambisjoner og mange andre evner og trekk.

Vi lever i et samfunn med ekstremt mange muligheter, og derfor forventer vi også mye av hverandre, og oss selv, til å utnytte alle disse fantastiske fristelser, som kanskje kan bli til gull. Det blir også beinhard konkurranse om både karakterer, status, jobb, materialistiske ting, antall venner, utseende, helse, idrett, kunst – og vi blir så opptatt av å være flinke og gode, at mange slutter å kjenne etter andre behov. Det er kun det bestemte målet, som blir viktig. Hodet og tankene får oftest mest kreditt, og blir mest verdisatt. Kropp og følelser må bare henge med. Det mentale skal også kunne påvirke følelsene. Men slik fungerer det ikke alltid. Vi kun pushe, dytte, streve, holde ut, skjerpe oss, stå på, men det hjelper ikke i lengden, om livsgleden og energien siger ut. Når livet ikke lenger er gøy, vi trives ikke lenger i jobb, vil skilles, blir syke, finner ikke igjen gledene man engang hadde, da klarer ikke hodet og positive tanker å pushe den utslitte kroppen lenger. Og heller ikke motivasjonen og gleden.

Jeg vet hvor viktig leken er for barn, både for bearbeidelse, samhørighet, forstå seg selv, og ren og skjær glede. Derfor synes jeg det er ekstremt viktig at ikke alt i mennesket skal handle om det kognitive og mentale. Og vi voksne trenger å niholde på frilek, lekenhet, prosesser uten mål, stoppe opp oftere, legge merke til detaljer, kjenne etter i kroppen hvordan den har det, og ikke minst kjenne etter hvor det er godt. Både for oss selv, og barna våre. Det er ikke sjelden jeg har sett skuldre senke seg, og pusten endelig gå helt ned i magen ved bare å gi støtte, og bruke tid.

I de siste par år prøver jeg virkelig å velge ut hva som er verdt å ta på vei for. Hva som er viktig for meg? Viktig i den store sammenheng. Jeg tar det mer med ro. Klarer det stadig vekk bedre på flere arenaer. Jeg bruker kostbar tid på å kjenne etter, ikke bare tenke og handle. Jeg tror mer på kroppen min enn før. Den er klokere enn jeg har skjønt tidligere. Jeg velger engasjement, og aktivitet. Og det er fremdeles en herlig energi og kraft i det å ha et mål og en mening. Noe som driver meg opp og fram. Men det er i forhold til hva jeg trives med, og ikke hva som for andre mener er lurt. Og mange venner vet hvor leken jeg kan være, når jeg kommer med alle temafester, leker, konkurranser.  Det får ofte fram det uformelle, samtidig et fellesskap og latter.

Jeg tror noen ganger en omvei i dag, kan gi meg mer i slutten, av glede og lykke, enn hele tiden å være rask, glemme, overse, snuble. Eller løpe fram og vinne, og dermed ikke har sett og kjent noe på hele veien fram til mål.

Det kan virke meningsløst å kikke på farger, på blader, stoppe opp å minne seg selv på å kjenne etter, når man er på vei til noe man anser som svært viktig. Men jeg lover deg, at kroppen din vil takke deg. Og du klarer mer av det mentale og kognitive også. Det som er lurt for kroppen, er også ofte lurt for resten av deg, tankene, styrken, viljen, utholdenheten.

Og husk humor og lekenhet på veien. Smil, lytt, by på deg selv. Mye i livet er alvorlig, så krydre det med lek i form av konkurranser, spill, lek med barna, kreativitet, latter og humor, fortellinger og kommentarer. Det er viktig for helsa. Både den fysiske og psykiske.

Ha en leken og fin dag og uke;)

Å fremme empati og forståelse

En anonym beskrivelse og tanker:

”Det er FOR fint her, FOR vakkert for følelsene jeg har. Jeg klarer ikke ta inn det vakre. Jeg får dårlig samvittighet. For mine egne smerter som jeg overser, og de andres. Alt jeg omgir meg med krasjer med det frustrerende jeg kjenner. Det gjør meg innesluttet og sint. Jeg får ikke ut sorgen. Jeg blir bedt om å finne godhet, positivitet og glede. Men jeg får det ikke til. Jeg blir ensom, til tross for at jeg har mange rundt meg. Andre nyter og lukker ute. Velger å se en annen vei. De klarer ikke ta det vanskelige innover seg. Vil ikke. Føler de seg maktesløse? Eller beskytter de seg? For meg er bilder, savn, ord, minner tilstede hele tiden. Jeg trenger å få det ut. Trenger å se og høre. Se at det er virkelig, før jeg så kan gå videre og siden nyte av livet. Jeg trenger de som vet hvordan jeg har det, eller en forståelse. En som tåler det vanskelige, uten å være redd. Jeg trenger støtte og trøst. Smerten i meg blir bare så innestengt her, så isolert, til tross for tårene mine. Alt jeg vil være nære er langt borte. Alt blir så kontrastfylt til det jeg kjenner. Jeg ser blomstene, utsikten, havet og fjelltoppene. Jeg ser at det er praktfullt. Men det vil ikke feste seg noe sted i kroppen, fordi jeg føler det forbudt å lagre det vonde. De praktiske hverdagstingene blir ikke viktig. Alt føles så falskt. Til slutt vet jeg ikke hva som er sannhet og løgn, virkelighet og fantasi. Hvorfor vil ingen prate om det som har skjedd? Hvordan kan vi ta innover oss menneskelige lidelser om vi ikke våger å gå inn i det med tanker engang? Ikke våger å se og trøste og høre? Jeg kjenner smerten blir for abstrakt, og samtidig overveldende og nær.  Jeg blir kvalm og rastløs. Urolig. Hørselen blir dårligere. Hører ikke hva de andre sier. Det føles som jeg har et sår som ikke kan starte sin legning før jeg får møte, kjenne, huske og se det vonde. Jeg må dele det med noen. Lette på trykket. Føle virkeligheten sammen med noen. Først da kan jeg klare det gode og vakre”.

 

Ens eget ubehag av å høre og se andres lidelser, er jo uvesentlig i forhold til virkeligheten. Hvordan skal vi forstå og bli empatiske mennesker om vi ikke engang klarer å se noe alvorlig og tøft? Er det god oppdragelse å skåne mennesker for elendighet? Jeg tror ikke det. Skal man bli empatisk må man tørre å kjenne, tåle å få vondt på andres vegne. Det er først da jeg tror det kan bli ekte hjelpsomhet, forståelse, omsorg for andre.

Det er ikke farlig å føle seg uvel. Det kanskje kan få deg engasjert, til å få medfølelse. MEN det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig å se, høre og kjenne på smerte. For så å trene, spise på restaurant, gå fjelltur, nyte gode vennskap, ha nære og glade samtaler, skape humor, bedrive hobbyer, synge, danse, leke og le. Da blir det akkurat slik livet er. Fylt med kontraster. Meningen er ikke å få dårlig samvittighet over egen lykke eller fint liv, ved å så andres ulykke, men se andre sider av andres liv, for å skape forståelse, engasjement, støtte, hjelp. Vi kan ikke alle dra i feltarbeid, eller jobbe som leger. Men vi kan støtte på andre ulike måter. Frivillig, økonomisk, praktisk, med trøst, samtaler eller annet – og det er lettest å gjøre om man forstår og ser. Poenget er heller ikke å skremme og gjøre redd, men se forskjell på der og da, og her og nå, samt eget og andres liv. Å skille på det som er virkeligheten sin selv her og nå, og tørre å se på noe som skjer andre steder, eller med andre mennesker er nøkkelen til å klare å leve her og nå. Jeg vil også påstå at å lære sine barn, og fremme et samfunn med empati, er å forhindre vold. Evner du å ta innover deg andres smerte, er det vanskelig å påføre smerte.

Hva skjer i terapirommet?

Jeg opplever at mange lurer på hva som skjer i terapirommet mellom terapeut og klient. Hva kan sies og gjøres som kan hjelpe et menneske ut av angst, nedstemthet, ut av sykemelding, bedre selvbilde, bedre relasjoner, klare å ta vanskelige valg, bedre kommunikasjonen, takle sorg, savn og kriser?

Jeg er Gestaltterapeut og har jobbet med klienter i terapirommet i mange år. Jeg har hatt mange klienter i den tiden. Det har vært både kvinner og menn, ungdom og barn. Noen har vært hos meg noen få timer, andre har gått hos meg i mange år. Det kommer helt an på hva de kommer for, og hvordan ”bestillingen” eller behovet kan endre seg underveis.

En første time hos meg blir vi litt mer kjent. Trygghet i vår relasjon er første nøkkel til at terapi kan fungere.  Jeg forteller litt om meg, det praktiske og noe om hvordan jeg jobber, både i forhold til Gestaltterapi og SE terapi.  Så forteller klienten litt om seg selv. Gjerne først helt formelt, så mer om hvorfor hun/han er kommet. Er det vanskelig å fortelle, kan jeg hjelpe til ved spørsmål. Vi har ikke dårlig tid, OG klient bestemmer alltid hva, hvor mye, og når hun/han vil fortelle. Første timen/timer blir også en form for kartlegging. Og jeg gir klienten en tilbakemelding på det som fortelles. Altså mine tanker, og sjekker ut om jeg forstår ting riktig. Lytter og ser.

Timene kan bestå av rene samtaler. Å sette ord på følelser, tanker og opplevelser kan gi deg selv større forståelse. Og ikke minst letter det ofte på det indre trykket. Å høre egne ord, å få en støtte på det du forteller kan gjøre at du ser opplevelsen på ny måte. Du kan åpne nye dører og muligheter. Jeg kan sette det du forteller i alternative ulike sammenhenger, gi nye ord, stille spørsmål du ikke tidligere har tenkt på. Og plutselig kan du se din egen situasjon mye tydeligere. Da er det lettere å ta valg, eller forstå. Ved forståelse av deg selv, vil du lettere anerkjenne deg selv, istedenfor å dømme. Det er et skritt i riktig retning.

Jeg ser terapi ofte som en strukturering, ommøblering eller oppussing. Potensialet ligger der, evnene, mulighetene, men ligger godt gjemt, har blitt slitt, oversett eller ryddet bort. Og nå skal vi finne det fram. Det er ikke nødvendig å endre alt, flytte, rive. Flytter man på litt, kan noe helt nytt komme fram. Eller gammelt bli som nytt;)

Å få forståelse og støtte kan i seg være legende. Mange kommer med noe de har båret på selv i lang tid.

Vi kan også bruke andre metoder/verktøy. Vi kan bruke metaforer og bilder, tegne, ”awarenessøvelser”, skrive, symboler, bevegelse. Uansett hva vi velger å gjøre, så er du med og bestemmer om hva du vil.

Poenget er å bevisstgjøre og tydeliggjøre. Å finne ressursene. Og lære å regulere sitt eget nervesystem, som enten kan være på høygir, eller handlingslammet. Ressursene dine kan hjelpe deg til å tåle det vanskelig. Og du kan lære å forstå hvordan du kan regulere deg selv, støtte og trygge deg selv.

Du kan stille meg spørsmål. Og jeg vil svare deg så ærlig og konkret jeg kan.

Ingen følelse er riktig eller gal. Det finnes ikke en mal som er lik for alle, på hvordan utfordrende situasjoner skal løses. Derfor tenker jeg det er viktig å vite og tørre å være i, og kjenne på hvordan det er å være der du er akkurat nå, før man raser videre. For å finne veien dit du vil, må du vite hvor du er. Det fungerer som et kart, eller GPS. Derfor bruker vi tid på å finne ut hvor du er i deg selv, med dine følelser/tanker/kropp/opplevelser akkurat nå, før vi går videre.

Jeg kan kanskje ikke  forstå 100%, fordi jeg ikke har opplevd det samme som deg. Men jeg har kjent på mange følelser i mitt liv. Så jeg vet og kan forstå sinne, avvisning, skam, skyld, overraskelse, sorg, savn, maktesløshet, og mange andre følelser. For de følelsene har jeg hatt.

Terapi kan være lettende og åpnende, men det kan også være vanskelig. Vi jobber med å tåle å stå i det sammen, til det åpner seg nye muligheter, ny styrke, økt forståelse eller smerten i kroppen avtar. Jeg er på lag med deg. Ingen problem er for små eller for store. Er det noe jeg ser jeg mangler kompetanse på, har jeg muligheter til å hjelpe deg videre. Enten til kollegaer, eller via lege.

Mange vet mye om seg selv, og mange oppdager likevel nytt om seg selv i terapi eller veiledning. Jo bedre du kjenner deg selv, jo lettere er det å få det slik du ønsker. Og det er lettere å forstå andre mennesker. Det er spennende å finne ut av hvordan man lar seg påvirke, og hvordan man påvirker andre. Hva i livet som har preget en, og hva som preger en i dag?

Alt du velger å gjøre i ditt liv, har en funksjon. Det dekker et behov. Enten det representerer det trygge, spenning, fornuft, andres forventninger, omsorg, ro etc. Jeg er ikke ute etter å endre deg, men hjelpe deg til å tydeliggjøre dine valg, det som ER. Så kan du selv velge om du vil fortsette å gjøre slik du gjør, være slik du er, eller jobbe mot en endring.

I parterapi ser jeg best effekt av at vi er to terapeuter som jobber sammen. Og vi får gode tilbakemeldinger fra paret om at det er spennende. Paret snakker sammen. Vi kan gi de konkrete spørsmål, som de skal diskutere og prate om. Vi som terapeuter lytter. Vi reflekterer også høyt sammen, mens paret får høre på. DET er ofte veldig givende. Vi vil tydeliggjøre dere som par, ikke ta parti. Vi vil si hva vi ser og hører av det gode, og øve på det som er vanskelig.

Med barn må ofte mer lek til. Det kan bli vanskelig å bruke bare mye ord. Men det kommer an på barnet. Noen ganger er det fint og lurt at foreldre er med. Noen ganger er det best at hele familien kommer.

Å jobbe som terapeut ser jeg også mer og mer på som en lærer oppgave. Jeg lærer ofte ut gjennom opplevelser, beskrivelser og øvelser. Jeg kan vise, forklare, sette på teori, eller sammenfatte det klienten selv har sagt. På denne måten kan det bli lettere å ta læringen med seg ut i sin egen hverdag, i sine egne situasjoner og virkelighet.

Jeg jobber fast med klienter to dager i uka, men har lagt til enkelte dager med jobb med barn, eller par utenom de dagene. I tillegg til kurs. Jeg vurderer nå om jeg skal ha en ekstra dag i uka med klienter.

Ønsker du, eller du vet om noen som kunne trenge støtte, samtale, veiledning eller terapi så er du:

Velkommen til å ta kontakt på rylander.siw@vikenfiber.no / 93 43 52 44

La motbakkene gi deg vekst

Av motgang blir man sterk er det et ordtak som heter. Og som oftest stemmer det, om du både reflekterer, evaluerer og bearbeider din vonde opplevelse. Hvis ikke kan alt som er smertefullt gjøre deg bitter og ensom, og langt ifra sterk.

Jeg hørte en historie en gang som viser akkurat dette.

Det var to gamle menn som begge hadde vært fanger i konsentrasjonsleir under krigen. Den ene mannen var svært bitter på samfunnet, som han mente behandlet ham urettferdig i forhold til sin innsats under 2. verdenskrig. Han ble også lite forståelsesfull overfor andre menneskers vonde opplevelser. Han mente de ikke ante hva virkelig smerte var. Han hadde hatt det verst av alle, så ingen andre burde klage over livet.

Den andre gamle mannen som også hadde vært fanget i konsentrasjonsleir, var svært takknemlig for at han hadde overlevd i det hele tatt. Og om han ikke var fornøyd med kompensasjonen fra samfunnet, tok han ansvar for livet sitt ut ifra sine muligheter og begrensninger og gjorde det beste ut av livet sitt videre. Han formidlet sine erfaringer videre, og han visste mye om smerte. Han hadde full forståelse med andres vanskelige opplevelser. Han følte med dem.

Den første mannen hadde ikke mye besøk på sine eldre dager. Han ble stadig mer alene og ensom. Og ikke minst bitter. Det var en vanskelig mann å være rundt. Den andre mannen var svært sosial og omgjengelig. Han var glad for å kunne leve videre. Og folk elsket å være rundt ham.

Begge opplevde mye av det samme. Men har forskjellig innstilling til livet i etterkant, og bruker erfaringene sine totalt forskjellig.  Den ene mannen forblir i de vonde hendelsene og kommer ikke ut av smertene og bitterheten og derfor ikke videre i livet sitt. Han forblir et offer i eget liv. Den andre blir i smertene akkurat så lenge at han rekker å reflektere, kjenne og lære, for så å gjøre livet bra videre.

Fysiske eller psykiske smerter kan ligge som en skygge over alt annet godt som skjer i livet, og det kan gjøre at du ikke ser andre mennesker så godt. Det kan gjøre deg negativ til det meste, også deg selv. Det kan være vanskelig å snu om.  Men det er mulig. For å komme ut av skyggen og inn i sola, må man dra lærdom av sine strevsomheter i motbakker. Helt bokstavelig gjelder det å tørre å kikke utover på andre mennesker og omgivelsene, samt framover i eget liv. Da kan du se at det finnes mer enn bare vondt. Du kan utvide din horisont. Og du kan garantert bruke dine smertefulle erfaringer på en positiv måte videre.

Det finnes ofte en kraft og energi i det å ha det tøft. Da kan nye impulser, ideer, handlingskraft, økt forståelse og mot komme fram i deg. Og det kan gi en drivkraft til å løfte seg selv ut av det vanskelige. Man kan plutselig se alt framover i et nytt perspektiv.

Ofte finner mennesker nye retninger, prioriteringer og jobb etter de har vært gjennom tøffe perioder i sine liv. Hele prosessen de har gjennomgått har gitt en ny tro og håp videre. Mange ønsker å dele av sine erfaringer videre og hjelpe andre som kan være i lignende livskriser.  Og det kan være en så stor berikelse, at man opplever det verdt all smerte som har vært. Uten den hadde ikke den nye berikelsen kommet.

Selv er jeg aldri så lykkelig som når gode ting skjer etter noe tøft og utfordrende. Da er jeg mer åpen for alle mennesker rundt meg. Og alle gledene føles ekstra sterke. Men jeg er aldri så egosentrisk som da jeg er nedstemt. Da kjennes min smerte størst ut av alle. Og jeg løfter knapt blikket bort fra meg selv.

Så jeg vil utfordre deg til å se på nyttigheten av dine motbakker i livet. Se på de som stormer du skal ri gjennom og gledes over senere. Det er som en storm du kan være stolt over å ha kjempet, og som du kan dele med andre.

Jeg vet at noen smerter og følelser er så grusomme, at man heller ville vært svakere, og vært opplevelsene foruten. Rett i etterkant av noe vondt, føler man seg sjelden sterk. Heller svakere enn noen gang. Men det er prosessen og bearbeidelsen fra det smertefulle har skjedd, og videre som er veien som kan bygge deg opp igjen.  Men at man heller ville da ville vært opplevelsene foruten  skjønner jeg godt. Vi lever jo ikke dagen i dag i håp om at noe vondt skal skje, for at man etterpå skal få utvikling og bli sterkere. Men vonde opplevelser kan vi ikke alltid rå over. Det skjer uforutsette ting i livene til de fleste mennesker, uansett hvor forberedt vi er, og hvilke forhåndsregler vi tar i livet. Så poenget er at når ”ulykken” først har skjedd, er det jo flott om det er mulig å dra nytte av det vonde, og snu det til noe du kan lære av, forstå mer av, bli sterkere av, hjelpe andre eller få en egenutvikling av.

Dette er det som kan kalles post traumatisk vekst, som jeg helt sikkert kommer til å skrive mer om senere.