Tips til foreldre med redde barn

«Jeg vil bare de voksne skal si at det blir bra, og så vil jeg at de skal holde rundt meg». Dette er en setning jeg har hørt mange ganger fra barn. Et ganske tydelig ønske og behov.
Mange barn er livredde på kveldene før de skal legge seg. Det er helt typisk a skal de roe ned og de rekker å tenke gjennom saker og ting. Og de rekker  å kjenne og føle. Ikke så veldig annerledes enn oss voksne:)

Barna er oftest redd mye av det samme som oss voksne også, kanskje med ett par unntak. De kan være redd for monster under senga, spøkelser, for tyver og kidnappere, for sykdom på seg selv eller sin familie, redd for at foreldrene skal skilles, bekymringer for skolen og venner, for brann og krig. De kan være mørkeredde, eller være redd for noe som kan skje dagen etter, og døden. Ofte er de redd for ikke å være gode nok. Redd for ikke å klare å prestere. At de ikke vil bli likt eller elsket for sin person, men bare sine resultater. Og hva om resultatene blir sånn middels? Vil de da bli elsket litt mindre? Det er ofte slik barn er redd for.

Mye av det barn er redd for er reelle farer. Kidnappere, sykdom, død og brann. Vi leser om noen få tilfeller av kidnappere, og kjører og henter barna ekstra etter det. De er ganske like oss voksne. Og blir man utsatt for noen av disse typer farer, så er det jo farlig for liv og helse. Men sjansen for å bli utsatt for disse ulike farene er mindre, enn å ikke bli utsatt for dem – sånn rent statistisk. Og det vet vi voksne, og lar som regel ikke redselene styre våre dager. Men barna blir redd for at det fæle skal skje akkurat dem. De har vært «supermann», «prinsesser», vært på fotball, dans, karate, svømming eller annet. Vært modige, aktive og hatt en bra dag, så er det leggetid og foreldre skal ha bittelitt tid uten barna. Men da trenger barna trøst og forsikringer. Da er de ikke lenger barna som tror de klarer alt selv. Da er de BARN, og trenger plutselig tilstedeværelse, ro og trygghet. Og det tar kanskje ikke 2 minutter, men 15 minutter. Da kan stresset øke. Det er sent, de bør sove. Men helt ærlig, så tror jeg ikke barna sovner raskere om du sitter hos de i 2 minutter, og forlater de med noen trøstende ord, men mens de er likevel like redde. Da roper de oftest igjen og igjen. Eller kommer opp, kanskje flere ganger.

Som voksen har vi erfart at slike vonde tanker kan slippe taket. Derfor ber vi ikke alltid om hjelp. Vi klarer oss selv ved hjelp av fornuftig tankegang, positivt selvsnakk, eller andre strategier vi har opplevd har hjulpet oss. Men de gangene våre voksnes redsler ikke forsvinner med våre vanlige metoder, så ber vi også ofte om hjelp. Enten av familie, venner eller profesjonelt.
Å evne å be om hjelp er en styrke. Det kan hjelpe deg å få korreksjon på det som er usunt for deg selv, nytt perspektiv og helt nødvendig støtte.

Så se det som en styrke og tillitsærklæring at barna ber deg om hjelp og trøst. De stoler på deg, og at du er en som står stødig og vil hjelpe dem. Ofte er det ikke masse som skal til. Flere ting jeg opplever hjelper både privat og profesjonelt med barn er:

– Normaliser redselen. Det er vanlig å være redd. Noen ting er farlig, men sjansene er så små, og går vi rundt og er redd hele tiden går vi glipp av hele livet, mens vi lever. Barn forstår dette mer enn man skulle tro.
– Fortell om deg selv og dine redsler da du var liten. Og også hvordan redselene forsvant. De synes ofte det er både spennende, og det gir dem håp om at de også vil klare å gjennomleve de. Barn trenger å vite at tiden endrer seg. At opplevelser blir annerledes etterhvert.
– Si at du forstår. Og at det ikke er farlig, at det vil gå bra. Klapp på de. Sitt hos de til de roer seg, og kanskje helt til de sovner. Berøring gjør at de får mer kontakt med kroppen, og forsvinner da litt fra hodet og tankene.
– Spør om hva barnet ditt trenger akkurat nå da han/hun er redd? Da vil barnet få øve på å finne ut av egne behov, og hvordan tilfredsstille de. Veldig nyttig for videre i livet!
– La barnet høre på f.eks. Mindfullness for barn. (En cd og bok f.eks: «Å sitte stille som en frosk»).
– Sitt der noen minutter, og si at du går ut nå, men kommer tilbake om 5 minutter. Pass da på å hold tiden. Mange barn trenger å vite at du fremdeles er der, og at de kan stole på deg.
– Si at du vil hjelpe barnet. Og prat rolig om morgendagen og hvordan den skal løses.
– Det kan også hjelpe å dobbeltsjekke under seng og i skap. Eller ha på litt lys. Og lage historier om at monstere er fantasi, og at de er beskyttere og hjelpere.
Dette er noen tips som jeg tror vil oppfattes av barnet som at du tar det på alvor. Og du bygger tillitt, som vil gagne deres relasjon inn i ungdommen. Barnet vil komme gjennom og lettere vite at redsler i livet er normalt, og de kan føles skremmende, men er ingenting å skamme seg over. Og de vil erfare at det er mulig å få støtte, og det er mulig å leve med, eller bli kvitt dem helt. Du som foreldre kan invistere best i god tid og støtte, ikke alltid å vite svaret. Men bare med din tilstedeværelse og trygge nærvær. Da blir barna tryggere. Blir barna trygge, så blir de også lettere selvstendige og frie. Tålmodigheten og kreativiteten din vil betale seg med renter:)

 

Alt du gjør dekker et behov

Jeg tenker at mennesker har en enorm tilpasningsevne. En iboende kraft til å overleve det utroligste. Jeg ser det hver dag. Utenfra kan man alltid undre hvorfor mennesker blir i det som kan se ut som håpløse situasjoner. Antagelig ser vi som er utenfor selve situasjonen andre valg og muligheter, enn de som faktisk står i skiten. Og vi andre bruker for det meste kun hodet og fornuft, men de som står i det tøffe, har i tillegg et lass med følelser i seg. Og det er også viktig å huske på, at vi som sitter utenfor ikke har all den informasjon om det som skjer innenfor. Heller ikke hele historien, med omgivelser og tidligere opplevelser.

Jeg tror alt vi gjør og velger dekker en funksjon. Selv de gjøremål eller relasjoner vi selv kan oppfatte som destruktive. Valgene vi tar, eller ikke tar, dekker et behov i oss. Du kjenner sikkert mange som er i vanskelige forhold, eller har jobber de bare klager over, eller livet på ulike måter virker mer vondt enn godt, og det er mye klaging. Men de blir der likevel.

Da er nysgjerrigheten min stor på hvilket behov de dekker. Og de fleste jeg vet, som får bruke litt tid å gruble på, finner grunner. De har ofte grunner som trygghet, frykt for det ukjente, økonomi, selvtillit, håp om plutselige endringer, sosialt liv, barn, manglende styrke og energi, kunnskapssvikt. Det kan i grunnen være veldig variert og veldig mye, som gjør at mennesker forblir i noe som kan virke tilsynelatende mer som ulykke enn glede.

I mitt fag sier vi ofte at det vi gjør for å overleve er en kreativ tilpasning. Vi kan gjemme oss, bli tause, sloss, lese, trene, jobbe hardt, lyve, mobbe, skryte, forsvinnei dagdrømmeri eller fantasiverden – alt for å beskytte oss mot det som virker truende, farlig, vondt eller dumt. Som barn er det ikke lett å hverken flykte eller sloss, for de er avhengig av voksne, så da finner de andre måter å overleve på. De måtene er noen ganger passende for oss rundt, andre ganger vanskelige og uforståelige. Så barna kan få stempel på seg som aggresive, urolige, vanskelige, passive etc. Mens alt kan handle om ulike måter å finne seg til rette i situasjonen, den eneste måten de klarer å bruke. Og passende for andre eller ei, så kan det være deres kreative måte å overleve på. Og kanskje ingen er der for å lære de andre måter å takle det vanskelige livet på. Da gjør de det de kan.

Vi kan alle trenge frirom, lykkestunder, finne det gode, eller kjempe med nebb og klør for å holde oss oppreist. Og mange oppdager at det finnes gode ting midt i de mest tøffe relasjoner, eller situasjoner. Det gjør at man ser at relasjonen er til å holde ut. Man har funnet sin egen mestringsstrategi. De som også kan se ut som har ingenting, har rett og slett funnet bittesmå ting, som gjør at de overlever. De finner små smutthull som stabiliserer, gir små pusterom, håp, bedøvelse eller øyeblikk som gir en form for behag, eller bare nøytralt – framfor smerte.

Men livet kan endre seg. Og det er da også mennesker kan behøve en ny tilpasning å møte verden på. Det kan være at den mestringsstrategien man valgte, og som en gang var helt nødvendig for deg, ikke lenger trengs nå. Det kan være smart å begynne å se det som ER nå, og forstå at det som en gang VAR, ikke lenger ER.  Nye kreative mønstre kan skapes for å ikke bli fiksert i gamle mønstre. De strategiene er ikke sikkert vil fungere så bra som de den gang gjorde, i dine nye nå nye relasjoner og situasjoner. De kan til og med skade.

Og selv de som har mye av så mangt, kan leve destruktivt. De kan se lykkelige ut i sin status, men ha et ekstremt usunt ekteskap. Men likevel fortsette å bli. De kan ha penger og hus og helse. Men har et par ting som stopper dem fra å gå. Mangel på jobb, selvtillit. Og dermed føle at så mange sider av livet som også er bra idag vil pulveriseres om ekteskapet brytes opp. Derfor blir man heller der. Holder hodet over vannskorpa. Nyter stunder som er mer ok enn andre. Samme gjelder jobb. Eller andre former for relasjoner. Et ordtak er: Brent barn skyr ilden. Det betyr jo akkurat det, at man har fått en erfaring, og derfor er forsiktig ut i fra den. Og klarer ikke å skille ild fra ild. Så kommer en tid hvor man kan lære at alt ikke lenger er en farlig brann, slik det en gang var. Nå kan det også være at ild er et hyggelig sankthansbål.

Den gode selvfølelsen. Den vi selv vil ha, og gi våre barn.

Jeg er stadig på jakt etter nøkkelen. Den som til tider kan ligge godt gjemt, og på forskjellige steder hos ulike personer. Nøkkelen til godfølelsen, som forteller oss at vi er bra som vi er, også uten masse prestasjoner. Mange flere enn meg er på leting etter den nøkkelen. Både barn og voksne. For den vil lede oss inn i oss selv, der vi hører hjemme, og vil akseptere oss selv for hvem vi er. Selvfølelsen som er selve roten til ekte glede og lykke, både med oss selv og andre. Den følelsen som gjør at vi står stødig i oss selv, og som gjør at vi kan reise oss igjen, når vi faller over ende, fordi livet veltet oss litt rundt. For det gjør livet i blant. Og da er en god selvfølelse bra å ha, for den hjelper oss på bena igjen. Det er også den følelsen som evner oss til å kunne unne andre, ikke misunne. Den som gjør at vi har det godt sammen med andre, og klarer å være i gode relasjoner. Er selvfølelsen på plass hjelper den oss å kjenne etter egne behov og ønsker, istedenfor å prøve å tilfredsstille alle andre. Det er lettere å vise omsorg for andre, om vi klarer å være gode mot oss selv.

Et ønske om å tilfredsstille andre før seg selv, kan handle om redsel for ikke å bli likt. Eller det kan handle om tryggheten i å være lik andre, for da kan vi gjemme oss i en gruppe. Ellers kan det være frykten for ikke å være god nok i oss selv. Når vi liker oss selv, er det lett å se andre. Da bruker vi ikke energi på å synes synd på oss selv, eller bruke tid i destruktiviteten. Da kan vi øse av oss selv til andre uten, at det handler om mangel på egne meninger og behov.  I kraft av sin egen gode selvfølelse, trengs ikke selvdyrkelse. I mange år har jeg spunnet rundt på å prøve å forstå helt hvordan vi får vårt selvbilde og selvfølelse skapt. Hva som påvirker den? Når og hvordan? Og ikke minst hvordan reparere om det skulle gå galt. For er det noe jeg tror på, så er det å reparere, utvikle, få nye forbindelser og endre.

Det er noen elementer som virker å gå igjen. Aksept er en av dem. Å akseptere det som er, kan være starten på en ro og glede uten prestasjonsangst, og følelsen av ikke å være god nok. Å akseptere trenger ikke å bety at man for alltid lener seg tilbake i latskap. Aksept er starten på en utvikling. Som å åpne første dør. Og la den være åpen. Det er stort sett hver gang at man skyver unna vonde følelser man ikke vil ha. Og hva skjer? De kommer tilbake. Om igjen og om igjen. Vil du akseptere de, så er det lettere at de forsvinner. Det er paradoksets sannhet. Og aksept fra både seg selv og sine nærmeste gir en frihetsfølelse. Som igjen kan skape kreativitet. Og vi kan få ut vårt beste potensialet.

 

Det andre elementet er sammenligning. Altså å klare å la være å sammenligne seg med andre. Men heller fokusere på  egen mestring, sin egen utvikling og sin egen læring. Da vil man se framgang, og stadig bli tryggere i seg selv. Det er selvfølgelig ikke lett i dagens konkurransesamfunn. Å se utover på andre, kan for mange oppleves som demotiverende. For vi er stort sett alltid vår egen største kritiker, og synes dermed at alle andre klarer ting bedre enn oss selv. Dette kan få engasjement og motivasjon til å dale. Vi trekker oss tilbake og føler oss dårligere. Så kunsten er å se på seg selv. Finne ut hva man ønsker? Hva skal til for meg å få til det jeg vil? Og ikke minst – hva gjør meg glad? Vi kan alltids lære av andre som er gode. Da er kunsten å ta til seg triks, kunnskap å gjøre det om til sitt eget. Ikke strebe etter å bli en annens kopi, heller din egen unike orginal.  Jeg har sett utallige av ulike konkurranser, og selv vært med på mye. Og jeg gjør det alltid dårligst og gir opp raskest om jeg hele tiden skuer bort på andre, som skal gjøre samme oppgave. Mens jeg elsker å lære av de som er gode. Høre og se, for så å trene selv. Og finne ut hva som passer meg.

Mestring og glede henger ofte sammen, og er selvfølgelig også viktige elementer i selvfølelsen. Og mestring kommer ofte om du klarer å la være å sammenligne med andre, og bestemmer deg for å nå et mål. For mange krever det mye trening, eller oppgaver som er å gå utenfor sin komfortsone. Å gjøre ting som er litt skummelt. Da blir gleden og mestringsfølelsen ekstra god etterpå.

Noe jeg ikke kommer utenom er kjærlighet. Det er viktig å være i relasjoner som gir en energi, støtte, glede og kjærlighet. Det er lett å få god selvfølelse om du trives i andres selskap, og merker at andre trives med deg. Så å omgås mennesker som gjør deg glad og god, er viktigere enn man aner. Da skjønner man selvfølgelig hvor viktig barndom og oppvekst er for selvfølelsen. For følelsen av å bli elsket av foreldre er antagelig første møte med hvordan vi sanser oss selv. Og det sanses gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

Det jeg selv har gjort for å snu negativ selvfølelse til positiv selvfølelse var å omgås stadig mer folk som støttet meg og gjorde meg glad. Samtidig trakk jeg meg unna de jeg sammenlignet meg mest med. Da klarte jeg å se mer innover og finne ut av hva jeg ønsket og ville. Så begynte jobben med å gjøre det som måtte til for å nå mål. Jeg torde etter hvert å gjøre mer og vise mer av meg selv. Jeg fulgte noen drømmer og ble stadig mer glad og kjente mestring.

Så om jeg får sammenfatte:

–          Vis ditt barn kjærlighet gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

–          Pass på å akseptere ditt barns og venner meninger selv om det ikke er like som dine egne.

–          Øve på å fokusere på egen glede, læring og utvikling – og kjenn mestring og glede.

–          Omgås mennesker som gir deg kjærlighet, støtte og aksept.

–          Vær snill mot deg selv. Kjenn etter egne behov. Da får du tilfredstilt både deg selv, men evner også å vise omsorg for andre. Samt å unne andre.

Den uforberedte morsrollen, eller farsrollen

Wow, det er mye man kan tenke før man får barn, av hvordan situasjonen og oppdragelsen skal bli. MEN det er før følelsene har kommet på banen, og inntatt hver celle i kroppen. Da kan det til tider bli en kamp med fornuften og tankene. For foreldrefølelsene, de kan være sterke.

Jeg kan rive meg i håret av sinne og frustrasjon. Tvinger meg selv til å låse meg inne på badet og teller til 2000 minst, for å roe meg ned. Og skjønner at det kan se kaotisk og ukontrollerbart utenfra, men det er for ikke å miste besinnelsen totalt, at jeg må forsvinne fra ”åstedet”. At et lite barn kan gjøre meg sååå sint. Barn er ikke alltid reale. Det har jeg lært. De vil teste ut grenser. Det er naturlig. Men selv om jeg vet det, så bruser det i kroppen av frustrasjon til tider.

Hjertet mitt kan slå i tusen i løpet av få sekunder. Få en voldsom akselrasjon av redsel og bekymring. Jeg har opplevd det flere ganger. Krisetanker og verste konsekvenser er det eneste som rører rundt i kroppen. Redd barna skal dø, forsvinne, skade seg voldsomt, bli dypt ulykkelige.

Eller jeg gråter strie strømmer av rørthet og stolthet. Når de mestrer, blir overrasket og glade. Av de minste små ting, kan jeg bli overfylt av godhet. Det er som om det er uforståelig at de vakre små kan være mine barn, og at de kan gi meg så mye glede og kjærlighet. De trenger ikke gjøre noe som helst, de kan bare være. Et blikk på dem kan gi meg varme bølger av ømhet.

Jeg kan hoppe av glede og lekenhet. Le så jeg griner. Av vårt fellesskap, deres spørsmål, humor og kommentarer. De har kommet innfall på de rareste steder og tider. De herlige barna kan virkelig snu om på et humør på få sekunder. De kan få meg til å være med på ting jeg aldri kunne drømme om. Jeg har pushet meg mange ganger på grunn av dem. For å glede dem. For å skjule egen redsel. For å være sammen.

Barna har fått meg til å kjempe, ta tak i kamper, stå opp for egne verdier, rettferdighet, forklaringer og ikke minst inspirert meg til å utvikle meg selv. Bare ved å være til, gir det en motivasjon til eget utbytte av livet mitt. Jeg kan gå de ekstra skrittene for dem, og derfor også for meg selv. Være et forbilde og gjøre det beste ut av det jeg har og kan.

Barna har også gjort meg mer sårbare. Jeg kan ikke beskytte de til enhver tid. Men det kan kjennes ut som jeg er beredt på mye. Som å stå stand by, for å hjelpe dem til enhver tid. Om de blir ertet, mobbet, har vondt eller er triste. Det river i hjertet mitt å se mitt barn gråte trøstesløst fordi noen har vært slemme. Men jeg er også mer forsiktig og redd enn før. Jeg har noe enda viktigere enn meg selv. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for å lære de selvstendighet, gjennom gradvis økt ansvar. Det kan også bli sårt. At de blir store, og forsvinner mer og mer. Og samtidig gi stolthet over hvem de blir, og det de gjør.

Så utrolig mange følelser jeg har fått ha med mine barn. De er et eventyr, og gjør at jeg holder meg i ytterkanter av livets følelsesregister. Som blir veldig varierende, spennende, kjærlighetsfylt, tøft og lykkelig. Det er en gave og en ære, og langt fra noen selvfølge å få barn. Jeg prøver å tenke på at det er en selvfølge at livet med barn må bli en berg og dalbane av følelser. Og det er slik det skal være. Uten regn, og sol hadde det ikke vært regnbue. Vi trenger alle dager for å få alle nyanser. Det var bare veldig uforberedt, og helt umulig å vite før man faktisk er i rollen. Rollen som forelder. Jeg føler meg heldig.

Hva skjer i terapirommet?

Jeg opplever at mange lurer på hva som skjer i terapirommet mellom terapeut og klient. Hva kan sies og gjøres som kan hjelpe et menneske ut av angst, nedstemthet, ut av sykemelding, bedre selvbilde, bedre relasjoner, klare å ta vanskelige valg, bedre kommunikasjonen, takle sorg, savn og kriser?

Jeg er Gestaltterapeut og har jobbet med klienter i terapirommet i mange år. Jeg har hatt mange klienter i den tiden. Det har vært både kvinner og menn, ungdom og barn. Noen har vært hos meg noen få timer, andre har gått hos meg i mange år. Det kommer helt an på hva de kommer for, og hvordan ”bestillingen” eller behovet kan endre seg underveis.

En første time hos meg blir vi litt mer kjent. Trygghet i vår relasjon er første nøkkel til at terapi kan fungere.  Jeg forteller litt om meg, det praktiske og noe om hvordan jeg jobber, både i forhold til Gestaltterapi og SE terapi.  Så forteller klienten litt om seg selv. Gjerne først helt formelt, så mer om hvorfor hun/han er kommet. Er det vanskelig å fortelle, kan jeg hjelpe til ved spørsmål. Vi har ikke dårlig tid, OG klient bestemmer alltid hva, hvor mye, og når hun/han vil fortelle. Første timen/timer blir også en form for kartlegging. Og jeg gir klienten en tilbakemelding på det som fortelles. Altså mine tanker, og sjekker ut om jeg forstår ting riktig. Lytter og ser.

Timene kan bestå av rene samtaler. Å sette ord på følelser, tanker og opplevelser kan gi deg selv større forståelse. Og ikke minst letter det ofte på det indre trykket. Å høre egne ord, å få en støtte på det du forteller kan gjøre at du ser opplevelsen på ny måte. Du kan åpne nye dører og muligheter. Jeg kan sette det du forteller i alternative ulike sammenhenger, gi nye ord, stille spørsmål du ikke tidligere har tenkt på. Og plutselig kan du se din egen situasjon mye tydeligere. Da er det lettere å ta valg, eller forstå. Ved forståelse av deg selv, vil du lettere anerkjenne deg selv, istedenfor å dømme. Det er et skritt i riktig retning.

Jeg ser terapi ofte som en strukturering, ommøblering eller oppussing. Potensialet ligger der, evnene, mulighetene, men ligger godt gjemt, har blitt slitt, oversett eller ryddet bort. Og nå skal vi finne det fram. Det er ikke nødvendig å endre alt, flytte, rive. Flytter man på litt, kan noe helt nytt komme fram. Eller gammelt bli som nytt;)

Å få forståelse og støtte kan i seg være legende. Mange kommer med noe de har båret på selv i lang tid.

Vi kan også bruke andre metoder/verktøy. Vi kan bruke metaforer og bilder, tegne, ”awarenessøvelser”, skrive, symboler, bevegelse. Uansett hva vi velger å gjøre, så er du med og bestemmer om hva du vil.

Poenget er å bevisstgjøre og tydeliggjøre. Å finne ressursene. Og lære å regulere sitt eget nervesystem, som enten kan være på høygir, eller handlingslammet. Ressursene dine kan hjelpe deg til å tåle det vanskelig. Og du kan lære å forstå hvordan du kan regulere deg selv, støtte og trygge deg selv.

Du kan stille meg spørsmål. Og jeg vil svare deg så ærlig og konkret jeg kan.

Ingen følelse er riktig eller gal. Det finnes ikke en mal som er lik for alle, på hvordan utfordrende situasjoner skal løses. Derfor tenker jeg det er viktig å vite og tørre å være i, og kjenne på hvordan det er å være der du er akkurat nå, før man raser videre. For å finne veien dit du vil, må du vite hvor du er. Det fungerer som et kart, eller GPS. Derfor bruker vi tid på å finne ut hvor du er i deg selv, med dine følelser/tanker/kropp/opplevelser akkurat nå, før vi går videre.

Jeg kan kanskje ikke  forstå 100%, fordi jeg ikke har opplevd det samme som deg. Men jeg har kjent på mange følelser i mitt liv. Så jeg vet og kan forstå sinne, avvisning, skam, skyld, overraskelse, sorg, savn, maktesløshet, og mange andre følelser. For de følelsene har jeg hatt.

Terapi kan være lettende og åpnende, men det kan også være vanskelig. Vi jobber med å tåle å stå i det sammen, til det åpner seg nye muligheter, ny styrke, økt forståelse eller smerten i kroppen avtar. Jeg er på lag med deg. Ingen problem er for små eller for store. Er det noe jeg ser jeg mangler kompetanse på, har jeg muligheter til å hjelpe deg videre. Enten til kollegaer, eller via lege.

Mange vet mye om seg selv, og mange oppdager likevel nytt om seg selv i terapi eller veiledning. Jo bedre du kjenner deg selv, jo lettere er det å få det slik du ønsker. Og det er lettere å forstå andre mennesker. Det er spennende å finne ut av hvordan man lar seg påvirke, og hvordan man påvirker andre. Hva i livet som har preget en, og hva som preger en i dag?

Alt du velger å gjøre i ditt liv, har en funksjon. Det dekker et behov. Enten det representerer det trygge, spenning, fornuft, andres forventninger, omsorg, ro etc. Jeg er ikke ute etter å endre deg, men hjelpe deg til å tydeliggjøre dine valg, det som ER. Så kan du selv velge om du vil fortsette å gjøre slik du gjør, være slik du er, eller jobbe mot en endring.

I parterapi ser jeg best effekt av at vi er to terapeuter som jobber sammen. Og vi får gode tilbakemeldinger fra paret om at det er spennende. Paret snakker sammen. Vi kan gi de konkrete spørsmål, som de skal diskutere og prate om. Vi som terapeuter lytter. Vi reflekterer også høyt sammen, mens paret får høre på. DET er ofte veldig givende. Vi vil tydeliggjøre dere som par, ikke ta parti. Vi vil si hva vi ser og hører av det gode, og øve på det som er vanskelig.

Med barn må ofte mer lek til. Det kan bli vanskelig å bruke bare mye ord. Men det kommer an på barnet. Noen ganger er det fint og lurt at foreldre er med. Noen ganger er det best at hele familien kommer.

Å jobbe som terapeut ser jeg også mer og mer på som en lærer oppgave. Jeg lærer ofte ut gjennom opplevelser, beskrivelser og øvelser. Jeg kan vise, forklare, sette på teori, eller sammenfatte det klienten selv har sagt. På denne måten kan det bli lettere å ta læringen med seg ut i sin egen hverdag, i sine egne situasjoner og virkelighet.

Jeg jobber fast med klienter to dager i uka, men har lagt til enkelte dager med jobb med barn, eller par utenom de dagene. I tillegg til kurs. Jeg vurderer nå om jeg skal ha en ekstra dag i uka med klienter.

Ønsker du, eller du vet om noen som kunne trenge støtte, samtale, veiledning eller terapi så er du:

Velkommen til å ta kontakt på rylander.siw@vikenfiber.no / 93 43 52 44

Ektehet gjør meg glad

Jeg får ofte høre at jeg er så positiv og glad, og har mye energi og engasjement. Og det er for det meste sant. Jeg er hvertfall mer positiv og glad, enn sur og negativ. Det kan føles litt paradoksalt når jeg nesten hver dag er langt nede i sjeledypet av angst, sorg, savn og andre vanskeligheter. Jeg leser gjerne bøker om mordere, overgrep og annen elendighet. Men helt ærlig, så tror jeg min glede handler om at jeg tør å være i det vonde også. Uten i enhver situasjon å påtvinge smil, og positive tanker. Det har ikke alltid vært slik, men i dag lar jeg smil og latter komme av seg selv, og jeg er bedre på å gråte også.

Jeg er så glad over det ekte og realistiske jeg er så heldig å få jobbe med, og ta del i. Det store spennet fra den ene ytterkanten til den andre. Det blir en ærlighet i livet, som er blitt viktig for meg. En virkelighet som er lett å forholde seg til, tross smerter. Personlig ser jeg ofte livet fra den lyse siden, og tankene mine går ofte til mulighetene. Men det er nok først og fremst, når situasjonen ikke oppleves veldig alvorlig. Jeg føler meg, mye takket være mine klienter, og egenutvikling gjennom terapi, nysgjerrighet på mennesker at jeg også tør å kjenne etter mer av det ubehaglige, og smile midt i det vanskelige. Alt trenger ikke lenger være enten eller. Jeg kan ha flere motstridende følelser og tanker i meg på likt. Jeg kan se humor i det tragiske (ikke av det tragiske), men i elementer rundt. Og jeg kan legge merke til små fine ting som blir viktigere enn man kan ane, i en ellers større tøffere situasjon.

Jeg snakker tydelig om helvetes vonde følelser, om selvmordstanker og smertefulle opplevelser. Når jeg med samme person også kan snakke om hverdagslykke, ferietur, venner og familie, ja, da blir det en kompleks helhet, som er ærlig og ekte. De blir et menneske som rommer både opp og nedturer, som prøver så godt de kan. Jeg blir fylt med trygghet og energi av mennesker, som modig står, eller vingler i livet sitt. Men likevel tør å snakke om det vonde, uten å være redd for at mørket skal overvinne alt, og da ta bort all gleden, selv om tristhet får ta plass.

Det er allerede for mange som er redde for å si et pip, eller spørre om det som kan være vondt, for mange i vår verden vil bare ha positivitet og glede. Kanskje verdens elendighet, fattigdom, terror og naturkatastrofer holder mer enn nok. De orker kanskje ikke mer av elendigheten, enn gjennom det som avisoverskrifter presser på. Alle trenger vi å beskytte oss. Alle har vi forskjellige grenser for hva vi orker og vil. Det finnes ingen lik mal for alle. Jeg snakker heller ikke her om lysten til å grave seg ned i traumer og elendighet. Jeg snakker heller ikke om å tåle usunn destruktivitet, men å tåle å se på det som faktisk er! Det man kjenner i hele seg, uten å rømme, fortrenge eller grave ned uten å ha fått snakke om det som så åpenlyst preger en person her og nå. Å late som, eller bortfokusere, kan gjøre at mennesker føler at det de har opplevd ikke er virkelig. De kan føle seg bortkommen, og ikke tatt på alvor. Det kan også da bli vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet. Jeg har hatt flere klienter som har opplevd tap av nære, som andre etterpå ikke vil snakke om. Det har gjort at noen år etterpå, kan de føle som om personen aldri har eksistert. For ingen snakker. Ingen viser og deler det de kjenner på av savn og sorg.

Så hipp hurra, smilefjes og tommel opp for ærlig lykke og glad kropp, som får lov av seg selv og andre til å være sur, trist og lei iblant. Det er min oppskrift på ekte positivitet, glede og energi. Jeg lever i dag i en virkelighet med alle følelser tillattJ Og jeg vil gjerne både ha lov til å klage litt, og hører gjerne på andre, enten det er alvorlig, eller ei.

Må jeg ha det perfekt mentalt, for å kunne hjelpe andre?

Å jobbe med andre menneskers liv, psykiske helse, endringsprosesser og utvikling krever tilstedeværelse, omsorg, evnen til å kunne skille på ditt og mitt, empati, kreativitet og kunnskap om menneskesinnet. Det krever ikke at man selv har et perfekt liv til enhver tid.  Men jeg tror det er viktig at jeg også sitter trygt og rolig, og tør å snakke om det som er vanskelig på en tydelig måte. For å klare det kreves det en smule modighet, trygghet i faget og kommunikasjon, og ikke minst forstå at vanskeligheter ikke er farlig.
Meg selv eller omgivelsene?
Mye av livet kan man påvirke selv. Men en del faktorer ligger også i omgivelsene. Ting vi ikke kan rå over. Om det er ulykke, sykdom, oppvekstvilkår, ting som andre gjør rundt deg som påvirker deg og dine muligheter. Livet styres og påvirkes av både deg selv og alt det ytre. Og når omgivelser eller hendelser først er skjedd, så er det om og gjøre å lære seg å takle, eller leve med det på best mulig måte. Selv om det alltid vil være store forskjeller på muligheter og personligheter.  Jeg ser at det handler om å regulere seg selv. Å finne de gode tingene, menneskene, behagelige følelsene som kan gjøre det vonde litt mindre vondt, eller som kan endre noe fra gråt til latter, fra svakhet til styrke, fra tåke til tydelighet. Jeg ser det hele tiden. Disse endringene mennesker kan klare selv, eller med litt hjelp. Det er fascinerende å se at det gode og sterke kan lokkes fram i oss, selv i en ekstrem stressende situasjon, eller til tider hvor vi føler oss handlingslammede.
Gjenkjennelse av følelser, tanker og kroppsfornemmelser
At jeg selv har kjent på livets mange utfordringer gjør meg mer ydmyk. Noe som er viktig er at jeg tør å evaluere mine egne opplevelser og situasjoner nøye, selv om det er tøft. Det er slik jeg kan lære. Og jeg kan dra med lærdommen inn i min jobb. Så brutalt sett, kan mine tøffe situasjoner i livet, berike mine klienter. Jeg har lært, både gjennom bøker, forelesninger og skoler, men også gjennom egne erfaringer. Min kompetanse kommer fra ulike hold. Både profesjonelt og personlig.
Jeg tror ikke jeg må ha opplevd det samme som mine klienter for å forstå dem, eller evne å gi støtte og hjelp. Men jeg tror det er en stor fordel, kanskje nødvendig, og ha kjent på ulike følelser, tanker og kroppsfornemmelser som ofte dukker opp hos en klient i terapirommet. Det kan være sinne, redsel, sorg, savn, å sitte fast, fortvilelser, avmakt, hjelpeløshet, avsky, smerter og ubehag i kroppen, tankevirrvarr eller tomhet. Da er det så mye enklere både å kunne gjenkjenne det klienten forklarer. Jeg vil raskere kunne kjenne det igjen og forstå det min klient snakker om. Er det noe klienten har vanskelig å sette ord på, så kanskje gjennom hennes forsøk og utydelighet, så kan jeg forklare det jeg synes det høres ut som. Så vi sammen kan tydeliggjøre, eller klienten kan bekrefte det jeg forklarer, eller få hjelp til å sette ord på det hun/han opplever. Mye av terapi handler om hjelp til selvhjelp. Det handler om å bli klar over sin egen situasjon og sine egne utsikter videre. For å bli klar over sitt ståsted og videre gang, kan jeg stille gode spørsmål, som hjelper til å åpne og se nye utsiktsposter. Det er lettere å ha spørsmålene framme i hodet, om jeg har kjent på livets mot og medvind selv. Og jeg blir ikke så redd for å snakke om det tøffe. Jeg klarer lettere å noe mange klienter trenger, så er det hjelpere som tørr å snakke tydelig om det som er vanskelig. Det ufarliggjør problematikken, samtidig som det virkeliggjøres. Mange opplever å ha mennesker rundt seg som fortrenger. Og i det begynner mange og lure på om hendelsen virkelig har skjedd. De kan tvile på seg selv. Og det oppleves ofte ekstremt skremmende. Så å ha vært i storm selv, og dele det kan gi en heldig støtte og normalisering til klienten.
Ditt eller mitt
Og opplever jeg noe fælt selv, må jeg vurdere om jeg kan likevel klare å være profesjonell, og ikke blande kortene mellom meg og min klient. Ellers må jeg gå til veiledning eller terapi selv, før jeg kan gå tilbake til mine klienter. Dette kjenner du kanskje igjen også innen andre yrker. Det er hvertfall ikke sjelden jeg hører hvordan medarbeidere eller ledere projiserer egne ting over på andre. Det vil jeg påstå er veldig sårbart fra leder til medarbeider. Der hvor det allerede er en maktforskjell. Så spør du meg bør enhver leder ha jevnlig coaching/veiledning for å evne å se forskjell på sak og person, og sitt eget og en annens. Tror dessverre det er mange som overvurderer egen kapasitet og selvinnsikt på dette område.
Men jeg kjenner selv igjen at det til tider er befriende å komme på jobb, om man har egne utfordringer privat. Jobben kan bli så engasjerende og spennende at mine egne ting forsvinner med skyene. Og det er vel heller ikke sjelden at jeg da ser på den private utfordringen med nye øyne da jeg er på vei hjem fra en inspirerende jobbdag.
Selvinnsikt
Selvinnsikt er en dyd. Og den trengs å ses på fra andre ståsteder enn ditt eget. Du ser forskjellige ting om du ser på noe fra ulike vinkler. Slik er det med deg selv også. Og være terapeut, eller i en annen hjelpeposisjon for andre mennesker krever mye selvinnsikt.
Men jeg vet jo selv at jeg om jeg skal til frisøren, er det mer betryggende at hun ser fin og flott ut på håret selv, enn om hun har ekstrem ettervekst og slitte tupper. Hun trenger jo ikke ha mitt drømmehår, eller min stil i frisyre. Men jeg vil vite at hun bryr seg om faget sitt, og bruker det også på seg selv. Det handler om en ”match” mellom det som vises/sies og det som gjøres, altså konsensus/samsvar.
Så mitt liv er levende. Med opp og nedturer som alle andre. Men jeg har et brennende engasjement for psykisk helse og et godt liv. Og jeg har derfor studert det profesjonelt og personlig fra jeg var liten. Men uansett kunnskap, kommer aldri livet til å bli knirkefritt. Men kunsten er å kunne skille mellom mitt og ditt, holde seg oppdatert faglig, be om hjelp om man trenger det selv. Akkurat på samme måte som i andre yrker.

Vennskapets verdier. Når noen kommer, noen går og noen forblir for alltid.

Barndomsvenner kan føles som en gullgruve. Det er en stor rikdom å ha gode venner rundt seg når man vokser opp. Det er som et sikkerhetsnett, og gjør deg mer robust i møte med verdens alle utfordringer. Man blir sterkere av å være to, eller flere sammen. Og det utvikler ens eget selv å være i relasjon. Å kjenne hverandres foreldre og søsken, kan føles som man er delaktig og velkommen i flere familier. Minnene er mange. De har skapt sterke bånd, og vært en livline opp gjennom barneårene.
Vennskap gir deg sosial kompetanse med alt hva det innebærer av toleranse, turtaking, lek og konflikthåndtering. Og noen ganger varer vennskap videre inn i ungdommen og voksenlivet. Kanskje hele livet. Å sitte med sine barndomsvenner i voksen alder kan føles som en selvfølgelighet for noen, og veldig trygt. Man har tålt noen feider, avstand, forskjelligheter og naturlige endringer. Men enda står man sammen like støtt. Det blir trygt å stå alene, om man vet man alltid har enn venn å ringe. Vennskap kan bli sterkere bånd enn mellom søsken, for vi har valgt vennene selv, og velger de stadig igjen og igjen. Så det trenger ikke alltid være at ”blod er tykkere enn vann”. Venner blir en kontinuerlig påminnelse om et fellesskap og at man blir likt.
Men noen barndomsvenner forsvinner. Det kan føles naturlig, eller sårt. Det kan være vondt å bli valgt bort, særlig uten å forstå, eller med en fortsatt vilje til å omgås.  Det kan også være vanskelig å velge bort. Livet endrer sin form, og vi endres og utvikles med tid, omgivelser og livssituasjon. Det gjør at vi kan prioritere annerledes enn tidligere. Det kan være naturlige årsaker som familieliv, karriere, helse og avstander. Eller det kan være at et vennskap tar mer kraft enn det gir. Forskjellighet i initiativ til kontakt kan også være en utfordring.
Vennskap som løses opp kan likevel ha gitt deg gull, som du fortsatt bærer med deg. All oppløsning trenger ikke være sårt og vanskelig. Minnene forsvinner ikke, heller ikke den tryggheten du hadde og trengte i en venn, der og da. Historien din, er en del av nåtiden din.
Opp gjennom ungdomstid, studier og jobber og inn i videre voksenliv, dukker det opp mange fantastiske mennesker på din vei. Det kan føles som de har ventet med åpne armer hele livet, for det er som om dere har kjent hverandre i hele livet. Dere er på samme ”sted” i livet, med eller uten ektefelle og barn, utenlands, eller med felles interesser. Dere oppdager like verdier, tanker og meninger, som kan gi en umiddelbar følelse av samhørighet. Så selv om man ikke har barndomsvenner med seg inn i voksenlivet, er berikelsen av gode venner senere ofte like mye verdt. Det er mennesker som finner hverandre i en større menneskemengde på ulike arenaer, og man velger hverandre gjensidig.
Noen ganger kan et vennskap få en utfordring, som man bevisst eller ubevisst vurderer om er verdt en ”kamp”, eller ei. Er det en mulig løsning, som kan forsterke dere på andre siden, eller er det et svik så stort at all nødvendig tillit forsvant? I slike spørsmål finnes ingen felles mal for alle. Noen tilgir lett, eller ser den andres perspektiv og forstår. Mens andre tror at vennskap med konflikter ikke er verdt å bygge videre på. Der må man selv kjenne etter.
Vennskap som varer er de som gir deg gode energier og kvaliteter som dere sammen mener er avgjørende for å trives sammen. Og noen venner er kanskje med deg på de fleste av dine arenaer i livet, mens andre er kun med deg i enkelte situasjoner. Men de fleste vil nyte av en letthet å omgås, humor, glede, hjelpsomhet og støtte.
Et godt vennskap kan også måles i deg selv. At du liker deg selv sammen med den andre. I gode vennskap kommer sider du liker hos deg selv fram. Vi kan si at slike vennskap gis det sunn og nyttig næring, så fellesskapet får gro. Dessverre kan det oppleves at næringen en dag er forgiftet, i form av avvisning, illojalitet eller løgn. Da kan vennskap visne, og det føles som om man ikke lenger vil hverandre vell. Eller at din venn påstår at du er annerledes enn slik du ser deg selv. Da kan det bli mer vondt enn godt. Iblant kan et vennskap handle om timing. Det passet ikke da, men finner tilbake til hverandre senere.
Men uansett er et vennskap som har vært, er, eller kommer, en relasjon som er med på å skape deg. Vi blir til i relasjon med andre. Vi påvirker og påvirkes. Og gjennom livets ulike vennskap kan du lære deg hvilke kvaliteter du trenger i et vennskap, og lærer deg hvilken venn du selv vil være. Så uansett om venner er hos deg i dag, har vært der, eller de er rundt neste hjørne, kan man se på akkurat det vennskapet som en rikdom i den tiden det var eller er.

Finn ditt mot

Hva er egentlig det å være modig? Og hvem bestemmer hva som er modig? Det kan se ut som samfunnet og media har klare definisjoner på hva som er modig. Og de kan ha rett i at det er modig å holde på med risikosporter, eller redde andre mennesker fra fare, når det er risiko for eget liv. Men det er viktig å se innover i seg selv når det gjelder mot. For vi har alle våre egne terskler og kamper. Og å trå over disse kan kreve et enormt mot.

Sammenligning

Noen mennesker drives fryktløse framover i livet med mye adrenalin herjende i kroppen, og de elsker det.  De nyter av å kjenne hvordan blodet bruser, hjertet banker hardt og brutalt i brystet, og de har ingen tanke på annet enn øyeblikket, da de kaster seg utfor allfarvei i løyper på ski, sykkel, motorcross eller annet. I lufta, i bakker eller sjøen. Dypt ned eller høyt opp. Og mange mennesker elsker å se på at andres modighet utfordres. Vi kan kjenne et snev av spenning i egen kropp på vegne av andre. Og vi puster lettet ut når de hever armene over hodet og har klart å gjennomføre det mange tenker på som livsfarlige stunt.

Andre mennesker er livredde for å synes. Redde for andre menneskers reaksjoner og syn på dem, gjøre feil, bli inneklemt, besvime, snakke høyt eller kroppslige annerledes fornemmelser. Noen blir redd for voldsomme kroppslige reaksjoner som hjertebank, muskelspenninger, sug i magen. Noen tror raskt på de verste konsekvenser, mens andre alltid har en innstilling om at alt går bra. Hvis man har vært redd for hunder i lang tid , og plutselig en dag tør å klappe en hund, er vel det også mot. Det kan være en enorm prestasjon, som kan kjennes likt ut i kroppen som for en som presser seg selv til å hoppe i strikk. Men fordi de fleste mennesker tør å klappe hunder, applauderer vi ikke for den prestasjonen. Derfor blir det fort en mal for modighet i forhold til hva de gjennomsnittlige mennesker tør.

Å konkurrere med seg selv

For å drive seg selv framover og ut av små eller større redsler, er man nødt til å konkurrere kun med seg selv. Uten å se seg for mye rundt. Sammenligner du deg med andre som tør så mye mer, kan man raskt miste motet. Og man gir opp før man har begynt. Det blir viktig å finne ut hvor du står i dag, i forhold til hva du ønsker å gjøre, men som du ikke gjør. Hva er det som stopper deg i livet ditt? Hvilken form for modighet trenger du, for å nå mål eller drømmer, eller rett og slett leve et liv uten for mange vanskelige hindre? Når du vet det, kan konkurransen med deg selv begynne. Det kan handle om små eller større ting. Det kan være å tørre å ringe mer til folk, eller prate i forsamlinger/møter/presentasjoner, det kan være å tørre å gå på ski, fylle bensin, være i samme hus som en hund, tørre å bytte jobb, si fra om noe ubehagelig til ektemann/kone/sjefen/ansatt, spørre om noe, lage noen nye retter, invitere folk, gå i butikken, eller kjøre i tunneler. Det er så fort gjort å si: ”Jeg klarer ikke”. Og da har du jo allerede tapt konkurransen. Da er det mer muligheter i å spørre deg selv:

Hva skal til?

Det har jeg erfart har vært et nyttig spørsmål for i det hele tatt å vurdere å finne fram motet sitt og gå til kamp mot sine redsler, eller hindre. Jeg har en klient som ikke torde å gå på kino. Det ble plagsomt. Selv om hun kunne se filmene senere hjemme på DVD, så påvirket det henne alltid å si nei når venner spurte om hun ville bli med på kino. Det første som hjalp min klient var å fortelle en venninne om problemet. Det andre som var viktig ble da jeg spurte om hva som skulle til? Hun tenkte lenge og vel og fant ut at om det i det hele tatt kunne blir aktuelt var det at hun måtte sitte ytterst på en rad, og nær en utgang. Og hun ville også gå med venninnen som kjente til problemet.

Jeg tror ikke på å kaste seg ubetenksom inn i en situasjon man er redd for, bare for å tvinge seg. Jeg ser hvor viktig det er å trygge seg selv. Jeg har sett så mange klare å klatre over sine hindre, og det er en fryd å se hvordan kroppsholdningen hever seg av glede. De ser nye muligheter, og blir mer klar for å brette opp armene for nye kamper. De vil ikke lenger flykte. De vil kjempe.

Har du noen hindre og kamper du vil ta tak i? Jeg heier på degJ

Ha en fin kveld.

PS!

Trenger du mer hjelp enn du kan klare på egenhånd, vil også Siv Gitsø og jeg holde kurs i det å finne fram motet i seg. Vi har samlet våre mest fungerende verktøy i et kurs med eksempler, øvelser og foredrag. Se min hjemmeside, eller mail din interesseJ