Levende liv

Advarsel! Vi kan idag være premenstruelle kvinner med både lavt blodsukker og noe kluss med stoffskiftet.

Legg igjen en kommentar

image

(Varsellamper lyser, og det er en hyllest:))

Det kan ikke være den tiden igjen! Eller har jeg ikke spist nylig? Jeg nekter denne berg og dalbaneturen akkurat nå. Jeg vil ut av denne vogna, som allerede er på vei opp bakken, og jeg vet at snart farer jeg i full fart uten brems rett ned. Jeg vil ut av egen kropp. Kanskje jeg er alvorlig syk. Kanskje jeg skal dø snart. Ingenting i kroppen er som det pleier. Vondt egentlig overalt, om jeg kjenner godt etter. Dette kan da ikke bare være hormoner, eller lavt blodsukker. Det er i og for seg alvorlig nok. Særlig for alle rundt meg. Hvis du ikke lar meg isolere meg, eller du isolerer deg fra meg, så er det på ditt eget ansvar og risiko.

Pulsen går raskere. Jeg er varm. Nei, nå er jeg kald. Jeg er irritert. På hva alle gjør og Ikke gjør. Hva de sier og ikke sier. Forstår meg på mindre enn ellers. Synes alle mennesker rundt meg forstår enda mindre enn meg. Jeg er mer krass. Jeg er trist også. Prøver nytteløst å finne ut hvorfor. Finner ingen grunn. Da er det jo enda verre. Da er jeg trist uten grunn. Da bør jeg ha dårlig samvittighet også. For tenk på alle som har gode grunner. Å nei, jeg må ikke tenke på alle de, da blir livet enda verre. Nå gråter jeg enda mer. Det kjennes ut som en type medisin kanskje kan virke – Sukker. Aha, kanskje jeg bare har lavt blodsukker. Eller har jeg lavt stoffskifte?? Jeg trenger bare en sjokolade. Men det virker som om det er mer enn sukkerbehov. Jeg føler meg nesten svimmel. Og det holder ikke med EN sjokolade. Hva er galt? Eller er det normalt?

Det er som jeg har byttet ut følelsene mine med en annen. Kjenner meg ikke igjen. Hva skjedde? Alt var jo akkurat så bra. Og nå, så plutselig – SÅ pjusk da. Så sår. Og så sinna. Så uforutsigbar. Jeg vil egentlig kjøpe enveisbillett til andre siden av jorda alene, men jeg har lovet meg selv å ikke gjøre det på slike dager. Jeg skal vente og se om det behvoet er der om 2-3 dager også. Det har det foreløbig ikke vært. Ønsket er da normalt – en reise med retur, og med venner og familie, som er verdens beste:)

De vanlige vennlige tankene er plutselig blåst bort. De tålmodige, fleksible og rolige. Nå er det kaotisk. Det surrer, og bråker og gjør meg frustrert. Klarer ikke tenke en tanke ferdig, før neste brøyter seg fram. Tankene er like aggressive som mine bevegelser. Mister mye, og knuser ting. Husker dårligere og må lete mye. Føler meg opp ned og vrengt.

Og våg ikke å påstå at jeg er premenstruell, selv om jeg er det. Jeg vil ikke høre det fra andre enn meg selv. Og da bør det tas hensyn. Sier jeg det, er det for å advare, og for at du skal vite at jeg har rett i alt jeg gjør og sier akkurat nå. Det er bare og nikke og bukke. Men ikke for mye. Da blir det for patetisk. Litt er greit. Ber noen meg skjerpe meg, lover jeg bråk. I disse par dagene har jeg enerett både med forhøyet stemme, på forståelse, sjokoladen, himling med øynene, sukking og andre gester eller ellers uvanlige og frekke tilnærminger. Og barn er ikke skånet – dessverre. Det kan hende at lyden av en avis, et eple og hvertfall spill er høyst forstyrrende, og det bør alle forstå! Og kanskje er jeg ikke premenstruell, jeg blander det bare med at jeg har glemt å spise.

Uansett føles det som helt rasjonellt at ingen andre har noen grunn i verden for å være sure. Bare jeg! Og grunnen er ingen andre enn at hormonene mine i kroppen som ellers flyter rolig rundt, nå stormer alle veier og skaper panikk. Det viser seg gjennom bevegelser, lyder, forvridde tanker og følelser som minner om alt annet enn empati. De er på ytterste skala av alt, og gynger uforutsigbart fram og tilbake. Det er ingen vits å prøve å logisk forstå. Bare aksepter. For det logiske er at det er normalt. Og det går faktisk ikke bare utover deg, for jeg er ekstremt kritisk til meg selv. Selvfølelsen har gjort et dypdykk. Hva får vi kvinner igjen for slike perioder gjennom hele livet egentlig? Noen ekstra år å leve. Men de årene vil jeg ha som 40 åring, ikke som 90 åring. Er det takka for å miste sans og samling hver eneste jævla måned. Eller fordi jeg må spise så og så ofte uten at blodsukkeret skal synke til bånn, og jeg endevender personligheten min av den lille grunn.
Å be meg skjerpe meg er som å invitere til krig. En nådeløs sådan. Du kan bare ikke be meg skjerpe meg. Det er det verste du kan si. Ikke be meg forstå perspektiver av verden. Jeg klarer ikke se verken krig, eller fattigdom og andre urettferdigheter verden. Jeg ser heller ikke meg selv. Jeg bare KJENNER, og det jeg kjenner er ikke godt, verken psykisk eller fysisk. Eller kanskje jeg ser verden ekstra godt i disse dager, og konsekvensen er mer sinne enn ellers. Men på feil folk. Og på en ukonstruktiv måte. Jeg vet ikke….

..Jeg vet ingenting disse dager. Jeg bare må komme gjennom. Og forhåpentligvis uten for stor skade på de rundt meg. Isolasjon passer best. Eller samvær med likesinnede. Da kan det hende at galgenhumoren får plass. Jeg forstår bare ikke hvordan hormoner kan forandre så mye, og så bare gå tilbake til normaltilstand uten noen form for kompensasjon engang. Kunne f.eks tilgitt de litt lettere om de tok meg seg en kilo hver gang. Men okay da. De fleste kvinner er så heldige å kunne få være gravide. Føde og amme. Og være mor. Og det er prisen. Så neste gang får vi bare se på barna våre – så kanskje DET vil hjelpe… eller kanskje ikke…. selv om det er verdt det. Men kanskje det er litt deilig iblant å få fyre litt iblant. Få ut litt hormonelt gruff.

Så hipp hurra for levende kvinner, som er langt i fra kjedelige og grå.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s