Verdens verste terapeut

Om hvordan det som er feil, kan bli riktig. For noen mennesker, noen ganger.
Det var den beste oppgaven jeg da kunne få på terapiutdanningen akkurat da. Vi skulle jobbe to og to, og oppgaven var å være verdens verste terapeut. All min prestasjonsangst om å være så jævla god hele tiden kunne ta fri. Den kunne dra dit pepperen gror. Nå kunne jeg bare gjøre alle feil jeg ville. Jo flere, jo bedre. Jeg kjente en enorm befrielse. Jeg fikk ingen prestasjonsangst på å klare den oppgaven. Jeg var tydeligvis sikker på at jeg kunne være dårlig.
Provokasjon med omsorg
Jeg jobbet med en mann i klassen, og hadde noen formeninger om hva han ikke likte. Så da kunne jeg bare starte der. Jeg ville overdrive min femininitet, og gjøre meg ekstremt rolig og sensitiv. Og jeg spurte masse om følelser. Jeg overdrev min forsiktighet i både stemme og måten å stille spørsmål på. Jeg provoserte altså med overdreven omsorg. Han ble provosert i løpet av sekunder. Og da brukte jeg hans sinne som tema. Det gjorde det ikke bedre. Jeg følte jeg mestret oppgaven perfekt. Dette var elendig terapi.
Jeg brukte også tid på å snakke litt om meg, som ikke hadde noe relevans til det vi snakket om. Det forsterket enda mer det han allerede var i. Og i tillegg la jeg til en del påstander om ham, og noen tolkninger. Når vi fikk beskjed om å avslutte sesjonen måtte jeg reise meg og ”bli meg selv” igjen. Det var nesten litt hard kost å være så utenom ”min klient sin takt”. Vi skulle nå snakke om hvordan vi synes det hadde gått.
Hvordan det dårlige kan bli bra
Wow, han mente han sjelden fikk så god terapi. Han fikk klarlagt mange tanker og følelser som hadde ligget gjemt lenge. Både forklaringer til egen frustrasjon, hans holdninger og verdier, og ikke minst falt noen brikker på plass i forhold til gamle situasjoner han hadde vært i. Jeg på min side, ble helt satt ut av hans tilbakemeldinger. Jeg kjente jo virkelig på alle feil jeg gjorde hele veien. Både med kroppsspråk, stemme, valg av spørsmål, påstander og fokus. Jeg hadde virkelig ingen følelse av at det var noe som helst bra terapi i det jeg gjorde. Men han hadde økt sin bevissthet og han hadde fått en økt forståelse for noe i seg selv. At jeg var så overdreven gjorde at han tydeligere så det som frustrerte ham.
En annen kunne ha likt min omsorg, og slettes ikke blitt provosert. Så det som er god terapi for en, kan være dårlig for en annen. Og det også viktig å vite at det ikke alltid er slik du forestiller deg bra, som faktisk er bra. Det lærte jeg.
Feil som utvikling
Hva forteller dette oss, som våre lærere ønsket at vi skulle oppleve? Jo, at det ikke alltid er å følge det du alltid tror er bra, som faktisk fungerer best. Det er viktig å følge tryggheten mellom klient og terapeut, så klienten stoler på at det terapeuten gjør har god intensjon og en mening.   Det du gjør ”feil” kan også få spennende og gode konsekvenser, selv om det føles ubehagelig der og da. Å finne sine sammenhenger, og få forståelse og følelser som ikke er de beste kan åpne for nye valg og muligheter.  Har man et uheldig mønster i sitt liv, med valg eller reaksjoner, kan disse nå lettere gjenkjennes og du kan velge å gjøre noe annet enn du alltid før har gjort.
Ambisjoner kan gi prestasjonsangst
Ved en senere øvelse skulle samme person velge seg en terapeut. Den sesjonen skulle observeres av resten av klassen. Jeg følte med det samme at han kom til å velge meg. Det gjorde han. Og min prestasjonsangst steg som en rakett til himmels. For denne gangen var ikke oppgaven å være verdens verste terapeut. Og da går hele meg på automatikk på å ville gjøre det best mulig ”på den vanlige gode måten”. Jeg ble ingen god terapeut da.  Det låste seg tvert. Altså helt motsatt av den frihetsfølelsen jeg fikk ved forrige oppgave. Nå gikk jeg mer opp i hodet og lette etter rett og galt.
I terapirommet i dag har jeg takk og pris ikke ofte slik prestasjonsangst. Jeg har mye erfaring både som terapeut, og med min egen prestasjonsangst, så jeg har lært mye om hvordan jeg kan takle slike følelser. Og rett og slett hva jeg konkret kan gjøre om de dukker opp. Et viktig begrep i gestaltterapi er ”forsiktig konfrontasjon”. Det er nok mer i den retning jeg i dag velger, enn å forsøke å være verdens verste. Men å få gå til en helt annen ytterkant i en øvelse, gjør at jeg selv kan finne min middelvei. Og jeg vet også at prestasjonsangst kan ha en god betydning i bunnen. Det betyr at jeg ønsker å gjøre noe bra, at jeg bryr meg om det jeg gjør og mine resultater. Jeg har ambisjoner. Men mest av alt må jeg følge med og være tilstede med min klient, så jeg kan velge  verktøy ut ifra hvor han/hun er, og vil.

«Hver gang vi møtes»

Det er lørdag og jeg er klar for å bli berørt. Det er ingen tvil. Jeg skal se ”Hver gang vi møtes”. Og som Lene Marlin sa: ”jeg håper det treffer meg midt i ansiktet og hjertet” – Og det gjør det. Hver lørdag. Jeg vet jeg kommer til å gråte. Men det er en god gråt. Og jeg vil smile, og nikke gjenkjennene, og bli overrasket. Dette er programmet som spiller på så mange strenger.
Disse profilerte artistene, som jeg vet så lite om,  gir meg herlig musikk hjem i stua. Ikke bare nyter jeg musikken, men jeg gråter også over de vakre tolkningene. Det er så beskrivende og skjøre ord, med tilhørende nydelige og perfekte toner. Jeg hører oppmerksomt på deres ukjente historier. Deres egne versjon av sitt liv. Ikke ”Se og hør”. Jeg får kanskje tilfredsstilt en nysgjerrighet. Jeg smiler og ler, og kjenner fryden i magen av deres aktiviteter og lekenhet. Jeg ser hvordan de kan være akkurat som meg selv, og mange andre jeg kjenner. Både med og uten konkurranseinstinkt. Det er godt å se dem i andre ”settinger” enn på scener. De blir så enda mye mer enn gode artister. Jeg synker ned i sofaen, som jeg vet så mange andre også gjør. (Det står på facebook;)). Og jeg lar meg fange av hvordan de forteller historiene sine, om sin framgang, tanker og følelser bak låtene, nedturer og artistlivet. De forteller ikke bare om yrende kreativitet, musikalitet, suksess, glitter og glamour. Men også om angst, stress, utbrenthet, medias jakt på dem, fly og hotell og stort press. Det blir så mye mer menneskelig og enda mer beundringsverdig – i det de gjør og får til, når vi hører om begge sider av medaljen. Og det er rørende. Og så sterkt!
Vi mennesker elsker andres historier. De synes på ukebladsalg, reality serier, dokumentarer og stadig større kjendishysteri. Så nå tar jeg meg den frihet og generalisere til å si VI. (Men er du ikke en av dem, så kan du lese DE.) Jeg er alltid nysgjerrig på hva det er som får oss til å berøre, påvirke, gledes, gremmes etc. Jeg tror det er som en fan av Lene Marlin fortalte henne: Det kjennes ut som du synger om meg. Vi kan gjenkjenne oss i historier eller tekstene. Og med musikk, lyrikk og rytme bak, så blir det nært. Det blir et fellesskap og tilhørighet. Når deres tekster blir formidlet, og vi kjenner oss igjen, blir vi mindre alene. Og vi lærer oss låta, og kan alle synge og nynne med. Ikke minst sprer musikken deres også glede, energi og gode stemninger. Den kan gi assosiasjoner til gode hendelser i livet. Eller få i gang dansefoten og vår egen stemme. Tekstene kan gi nye ord på følelser, sammenhenger og tanker. Den kan forklare verdier vi setter høyt. Og melodiene kan i seg selv bevege oss, og gi oss kraft eller trøst.
De synger om sine tanker og følelser, uansett om det handler om kjærlighet, sorg, vennskap, frustrasjon, så setter de ord og toner på sitt eller andres liv. Både topper og daler. Og ”disse kjendisene” blir veldig normale. Lik deg og meg.
Så hvordan kan de inspirere oss?  Jeg tenker at det de viser av sin menneskelighet, ikke kun status, penger, ekstrem musikalitet og suksess, men også at de forteller hvordan de har investert tiden sin med å spille og skrive, de har satset på drømmen sin, de har levd gjennom motgang, og de har truffet på mennesker som har hatt troen på dem. Det inspirerer. Kanskje det kan smitte over på oss andre? Deres pågangsmot, åpenhet, modighet.

Det er også fantastisk å se hvordan de roser hverandre. De takker, klemmer, setter pris på og applauderer hverandre. Det er nydelig å se på. Og vi trenger det alle sammen. Programmet viser drømmer som har blitt virkelighet. De er mennesker som kan leve av det de elsker mest å gjøre. Men de forteller også om bratte bakker, sårhet og kamper både med seg selv og andre. Men viser at de er enda sterkere i dag, etter hva de har gjennomlevd. Det kan gi ethvert menneske håp og lys. Her er det ingen som blir stemt ut. Her blir alle stemt opp og fram. Det er så mye omsorg og glede at det er umulig å ikke la seg påvirke – på en sunn og god måte.
Har du andre tanker om programmet, hvordan du blir påvirket, eller annet- så kommenter gjerne;)

Sjalusi – vondt for begge parter

Her beskriver jeg et lite eksempel ut ifra den sjalusien der det ikke finnes reellt utroskap. Der man ikke forsøker å få den andre sjalu. Det er beskrivelse av et forhold som er flott på mange områder, men der sjalusi blir mer og mer ødleggende.
Han:
Han visste at han var på vei til å drive henne fra seg. Rett og slett skuffe henne av gårde med sin eiertrang. Han ville jo bare være snill og god. Hun var virkelig kjærligheten i hans liv. Han kom ikke til å kunne leve uten henne. Hele han ville bare holde henne fast. Og det var også det han gjorde. Men bare så altfor fast.
Henne:
Alle rundt av både familie, kollegaer og venner anså han som en fantastisk mann. Pliktoppfyllende, arbeidsom, snill og sjarmerende. Det synes hun selv også. Det sa hun ofte. Han er virkelig mannen i hennes liv. Men kanskje kan hun ikke leve med den hun elsker. Han slår henne ikke. Men han driver henne til vanvidd. Hun er på vei til å bli paranoid. Hun føler han står rundt hvert eneste hjørne, lurer på om telefonen hennes er avlyttet. Om han kommer hjem tidligere enn han har sagt – ikke som en hyggelig overraskelse, men for å sjekke henne. Hun føler han ser på henne og overvåker henne hele tiden, til og med i drømmene hennes er han som en skygge med overalt.
Han:
Han er livredd. Skrekkslagen ved tanken på at hun skal gå. Han trives på jobben sin som lege. Han har det trygt og godt økonomisk. Han har to herlige døtre, som han forguder. Men han har en mørk side han ikke kan forklare. Den overtar alt inne i ham plutselig. Det er som en knyttneve som vris rundt, som om noen vil gjøre han vondt. Han føler at han ikke fortjener henne. Hun er for fantastisk. Helt siden han møtte henne har han følt seg forvirret over at hun sa ja til å bli hans. Kunne ikke forstå det. Siden det har han vært redd. Hver dag. For å miste henne.
Henne:
Først ble hun sjarmert. Hun følte at han tok ekstra vare på henne. Hun var heldig som var hans tydelige nummer en – foran alt annet. De hadde det så fantastisk. Forelskelsen blomstret. Så ble det sakte, men sikkert vanskeligere. Han ville kjøre henne, hente henne, sendte mange sms og ringte. Det ble for mye. De måtte snakke. Hun måtte ta denne ubehagelige utviklingen på alvor. Hun kunne ikke ha det slik. Hun kanskje mistenkte han for verre enn det var. Men det var blitt slik etter alle utspørringer, beskyldninger og usikkerhet.
Han:
Når hun ber om at de må prate, da blir han enda reddere. Da vil hun sikkert gå fra ham. Pratestunder er forbundet med fare. Store varselblinkere blender ham. Det er sirener som uler. Han får nærmest panikk. Han vet ikke om han skal skrike og holde seg for ørene og nekte å høre hva hun sier, eller om han skal gråte og be på sine knær, eller om han skal bli sint, fordi hun ikke forstår. Det eneste han vil at hun skal forstå er at han elsker henne. Hun må bli. Kan han gjøre noe mer? Setter han ikke nok pris på henne? Er han ikke god nok? Spørsmålene gnager og fortærer ham. Han føler han gjør så mye. Hvorfor ser hun ikke det?
Henne:
Hun prøver å fortelle ham at hun elsker ham, og at hun vet at han elsker henne. Men at han ikke må kvele kjærligheten de har mellom seg. Han må slippe taket, stole på henne, tro på det hun sier. Hun trenger luft og mulighet til å være blant andre mennesker uten å bli mistenkeliggjort. Det er som om luften blir tynnere og vanskeligere å puste i om hans blikk og nærvær er som klister på henne hele tiden. Hun har i siste tiden kjente på kvalme. Har tatt seg til halsen. Han har aldri vært fysisk slem, men følelsen hun nå har i kroppen er veldig fysisk. Det er smerter. Kan han ikke bare snu ryggen til, og la henne få komme etter han? Kan ikke hun få være den som ringer, eller sitter hjemme alene, mens han er ute med kamerater? Hun trenger likevekt og gjensidighet. Det kan ikke være en kamp om å elske mest etter hvor mye man ringer, holder rundt, spør, følger, henter, kysser – da hadde han vunnet lett. Men hun vet ikke lenger om hun føler seg elsket. Hun føler seg mer og mer eid, holdt og fanget. Det er ikke slik hun forbinder med å elske, selv om det er de ordene han bruker. For henne er det en ”mismatch” mellom ord og handling.  Hun kan ikke leve i et forhold hvor hun har konstant dårlig samvittighet fordi hun ikke elsker på hans måte.
Han:
Han forstår ikke hvordan hun ikke kan føle seg elsket. Han tenker på henne hele tiden. Han ville gitt henne månen om han kunne. Han føler seg misforstått, men han skjønner at det er alvor. Om han ikke slipper taket mer, så går hun. For han virker det umulig. For om han slipper kommer hun jo til å forsvinne ut, og bort fra han. Hvordan kan han la det skje? Han hører hennes ord, forstår ordene og truslene, men klarer ikke se sammenheng mellom det å slippe taket, for at hun skal komme nærmere. Det rimer ikke i hans hode. Det blir helt motsatt av alt hva kroppen hans forteller ham. Men hun sier det er siste sjanse før hun ikke har noe valg. Han må forsøke hennes måte.
Henne:
Hun merker at han forsøker. Hun ser hvor forsiktig han er. Hun kan se hans redsel, både for ikke å spørre og for å spørre. Hun vil hjelpe ham. Hun forteller uten at han trenger å spørre. Hun sender han en sms. Men hun vil ikke bli hentet. Hun merker at han ligger våken når hun kommer hjem etter venninnekveld. Hun ber han dra ut med noen kamerater, eller kollegaer. Hun ser hvordan han lider. Men hun forstår at han virkelig prøver, og det er rørende. Hun vil vise han at det kan lønne seg, så hun sender en sms og tilbyr seg å hente han da han vil hjem.
Han:
Han føler seg dårlig. Klarer så vidt å høre hva de andre snakker om. Han er kvalm. Hva gjør hun nå? Har hun besøk? Hvorfor ville hun ha han ut og bort? Det må være en annen. Han vil hjem. Men han må holde ut litt til, slik hun vil. Han må vise at han forsøker. Så ser han sms, fra henne. Hun tilbyr seg å hente han. Det er som om innvollene danser samba. Han blir så glad. Han vil ta en øl til med gutta. Han kvikner til og bestemmer seg for å la henne slippe å hente. Men han vil snart hjem. Hjem og fortelle henne hvor glad han ble.
Henne:
Hun våknet av at han gikk i døra. Skjønte at han var litt brisen. Hun lot han vite at hun var våken. Hun så at han var glad. Hun fortalte ham hvor godt det var å kunne få sjansen til å sende ham en slik melding. Og at hun følte det var nødvendig for forholdet.
Han:
Han skjønte det. Og følte det. Hun hadde rett. Men han visste at kampen mot sjalusien ikke var over. Men for første gang kjente han på kroppen hva hun mente om gjensidighet og frihet. Han var enda ikke fri, men kjente på en reell glede over å få en slik sms fra henne at den ville han kjenne på igjen. Hun smilte igjen, og han følte det var håp.

Når hun vil forlate

(Dette er en historie som ikke er basert på en person eller par, kun mange lignende hverandre mikset sammen!)

Hun kommer gråtende inn gjennom døra. Hun er ikke den første, og jeg tror heller ikke den siste. Man kan tro hun er blitt forlatt. Men det er hun ikke. Hun blir elsket. Men hun elsker ikke lenger tilbake.

Hun har lett etter de gode og varme følelsene i flere år nå. Hun har lett i hver eneste krok i hele kroppen. Men de er borte. Sporløst forsvunnet på veien, etter giftermålet, barna og nytt hus. Kanskje nedgravd under bleier, søvnløse netter, lange jobbdager, hormoner og TV. Hun vet ikke. Hun har ikke bare lett i seg selv. Hun har lett mellom dem. Sjekket om den kjærlige følelsen har villet titte fram når de har kysset, vært på restaurant, reist eller sittet i armkroken. Men det skjer ingenting i kroppen. Ingen lyst, ingen nysgjerrighet, ingen vibrasjoner, ingen varme. Det er bare kjølig. Det har virkelig gått gradene nedover fra hett, varmt, lunkent til kjølig. Hun vil ikke bli iskald.

Derfor klarer hun ikke lenger å kysse. Det føles forædersk. Men avvisning er også smertefullt. Både for henne og han. Den eneste følelsen hun kjenner er dårlig samvittighet. Ikke fordi hun har funnet en annen, eller fordi  hun har gjort noe annet bevisst dumt mot ham. Nei, kun fordi hun ikke føler det hun vil. Kjærligheten hun trodde skulle bli i henne for alltid. Kroppen vil ikke lystre, og ikke  viljen heller. Hun vil ikke lenger på tur, eller reise med han. Det er som om hver gang hun prøver, så går kroppen i vranglås. Uansett hva hun gjør, så blir det galt.

Han fortjener bedre. Han fortjener nærhet og kjærlighet. Hun vet han vil ha det av henne. Men hun klarer ikke gi. Hun har ikke flere steder å lete. Hun forstår ikke selv når, hvorfor og hvordan det kan ha blitt slik. Hun vet hun savner ting i livet. Det har hun sagt. Men han kan ikke gi henne det. Og om han hadde klart det i dag, ville ikke følelsene kommet fram. De har forsøkt å snakke, endre underveis når noe har vært vanskelig. De har gjort sine framskritt, og tilbakeskritt. Da var det fremdeles varme følelser og håp. Da hadde hun flere steder å lete.

Men nå må hun gå. Forlate ham. Hun vil ikke såre. Men det er det hun kommer til å gjøre. Klart han blir såret. Hun vil ikke gå, når hun ser han krympe sammen i sorg, men hun kan ikke bli. Hun trenger kroppen sin til å bli varm og kjærlig igjen. Hun klarer ikke se hans lengsel hver dag uten å kunne gi. Hun kan ikke leve et løgnaktig liv. Kan ikke lenger si at hun elsker ham. Hvert pust hun trekker inn svir i brystet. Hvert skritt hun tar inn i neste dag med ham er en pine.

Hun kan med hånden på hjertet si at hun er glad i ham. Han er en god og snill mann og god far. Det hadde vært enklere om han ikke var det. Og hun kan love at hun engang elsket. Og hun er 100 prosent ærlig når hun sier at hun nå ikke elsker en annen. Men akkurat nå elsker hun ikke lenger seg selv heller. Hun lever på tvers av alt hun føler. Så ikke spør hvorfor. Det skjedde ikke over natten. Og hadde hun visst hvor kjærligheten for ham var blitt av, hadde hun hentet den med det samme! Deres samliv var også hennes drøm og framtid, men nå er den borte. Og hun vet ikke hvorfor. Hun vet bare at hun må gå. Hun må finne sin kjærlighet til seg selv, og tilgi seg selv. For hun føler seg som en sviker. Men hun sviker enda mer om hun blir. Når hun går vil skuffelsen bli total. Men så vil tro, håp og kjærlighet kunne vokse fram igjen.

Hva kan dere gjøre for å unngå dette? Mye av det samme dere gjorde mens dere var forelsket….Det kan høres ut som det er enkelt sagt. Men tenk tilbake, på da dere prioriterte hverandre, overrasket hverandre, kysset mer, ga hverandre komplimenter, pratet i evigheter. Naturlig nok blir ikke hverdagene slik for alltid. Men en liten del av det bør opprettholdes for å holde kjærligheten varm.

Finn ditt mot

Hva er egentlig det å være modig? Og hvem bestemmer hva som er modig? Det kan se ut som samfunnet og media har klare definisjoner på hva som er modig. Og de kan ha rett i at det er modig å holde på med risikosporter, eller redde andre mennesker fra fare, når det er risiko for eget liv. Men det er viktig å se innover i seg selv når det gjelder mot. For vi har alle våre egne terskler og kamper. Og å trå over disse kan kreve et enormt mot.

Sammenligning

Noen mennesker drives fryktløse framover i livet med mye adrenalin herjende i kroppen, og de elsker det.  De nyter av å kjenne hvordan blodet bruser, hjertet banker hardt og brutalt i brystet, og de har ingen tanke på annet enn øyeblikket, da de kaster seg utfor allfarvei i løyper på ski, sykkel, motorcross eller annet. I lufta, i bakker eller sjøen. Dypt ned eller høyt opp. Og mange mennesker elsker å se på at andres modighet utfordres. Vi kan kjenne et snev av spenning i egen kropp på vegne av andre. Og vi puster lettet ut når de hever armene over hodet og har klart å gjennomføre det mange tenker på som livsfarlige stunt.

Andre mennesker er livredde for å synes. Redde for andre menneskers reaksjoner og syn på dem, gjøre feil, bli inneklemt, besvime, snakke høyt eller kroppslige annerledes fornemmelser. Noen blir redd for voldsomme kroppslige reaksjoner som hjertebank, muskelspenninger, sug i magen. Noen tror raskt på de verste konsekvenser, mens andre alltid har en innstilling om at alt går bra. Hvis man har vært redd for hunder i lang tid , og plutselig en dag tør å klappe en hund, er vel det også mot. Det kan være en enorm prestasjon, som kan kjennes likt ut i kroppen som for en som presser seg selv til å hoppe i strikk. Men fordi de fleste mennesker tør å klappe hunder, applauderer vi ikke for den prestasjonen. Derfor blir det fort en mal for modighet i forhold til hva de gjennomsnittlige mennesker tør.

Å konkurrere med seg selv

For å drive seg selv framover og ut av små eller større redsler, er man nødt til å konkurrere kun med seg selv. Uten å se seg for mye rundt. Sammenligner du deg med andre som tør så mye mer, kan man raskt miste motet. Og man gir opp før man har begynt. Det blir viktig å finne ut hvor du står i dag, i forhold til hva du ønsker å gjøre, men som du ikke gjør. Hva er det som stopper deg i livet ditt? Hvilken form for modighet trenger du, for å nå mål eller drømmer, eller rett og slett leve et liv uten for mange vanskelige hindre? Når du vet det, kan konkurransen med deg selv begynne. Det kan handle om små eller større ting. Det kan være å tørre å ringe mer til folk, eller prate i forsamlinger/møter/presentasjoner, det kan være å tørre å gå på ski, fylle bensin, være i samme hus som en hund, tørre å bytte jobb, si fra om noe ubehagelig til ektemann/kone/sjefen/ansatt, spørre om noe, lage noen nye retter, invitere folk, gå i butikken, eller kjøre i tunneler. Det er så fort gjort å si: ”Jeg klarer ikke”. Og da har du jo allerede tapt konkurransen. Da er det mer muligheter i å spørre deg selv:

Hva skal til?

Det har jeg erfart har vært et nyttig spørsmål for i det hele tatt å vurdere å finne fram motet sitt og gå til kamp mot sine redsler, eller hindre. Jeg har en klient som ikke torde å gå på kino. Det ble plagsomt. Selv om hun kunne se filmene senere hjemme på DVD, så påvirket det henne alltid å si nei når venner spurte om hun ville bli med på kino. Det første som hjalp min klient var å fortelle en venninne om problemet. Det andre som var viktig ble da jeg spurte om hva som skulle til? Hun tenkte lenge og vel og fant ut at om det i det hele tatt kunne blir aktuelt var det at hun måtte sitte ytterst på en rad, og nær en utgang. Og hun ville også gå med venninnen som kjente til problemet.

Jeg tror ikke på å kaste seg ubetenksom inn i en situasjon man er redd for, bare for å tvinge seg. Jeg ser hvor viktig det er å trygge seg selv. Jeg har sett så mange klare å klatre over sine hindre, og det er en fryd å se hvordan kroppsholdningen hever seg av glede. De ser nye muligheter, og blir mer klar for å brette opp armene for nye kamper. De vil ikke lenger flykte. De vil kjempe.

Har du noen hindre og kamper du vil ta tak i? Jeg heier på degJ

Ha en fin kveld.

PS!

Trenger du mer hjelp enn du kan klare på egenhånd, vil også Siv Gitsø og jeg holde kurs i det å finne fram motet i seg. Vi har samlet våre mest fungerende verktøy i et kurs med eksempler, øvelser og foredrag. Se min hjemmeside, eller mail din interesseJ

Fysisk nærhet kan gjøre deg god

For å bli god i noe kreves ofte engasjement. Engasjement gjør deg våken og tilstedeværende. Noe som kreves for å ta inn ny informasjon. Du trenger å høre og se det som læres ut, og da trenger du å være skjerpet og konsentrert om det som foregår.  Jeg har for mange år siden lest i en av mine psykologibøker at det er vitenskapelig undersøkt, at de som sitter på de første radene på skolen er de som oftest har best resultater. Så jo nærmere du er læreren og det som skjer på tavla, jo mer tilstedet og skjerpet blir du.

Bakerste rad

Jeg vet av egen erfaring at både jeg selv og flere med meg ville sitte gladelig på bakerste rad på skolen. Der var vi lengre fra læreren, og kunne lettere fikle med andre ting uten å bli oppdaget. Vi synes ikke like godt bak de andre hodene. Og vi hørtes ikke like godt om vi hvisket og tisket. Så å sitte bakerst ga muligheter til å ikke følge med på det faglige, men fokusere på andre ting. Slik viser det seg ofte med andre ting også. De som stiller seg på første rad på konserter er de som er mest engasjerte. De har det morsomst, de kan alle tekster og får kanskje blikk kontakt med sitt store idol, som igjen løfter konserten mange hakk. De som stiller seg bakerst i gruppesalen på treningssenter vil ofte gjerne gjemme seg. De kan føle seg mindre flinke enn andre, med den konsekvens at de ikke ser instruktør og trinn like godt, og derfor forblir usikre eller ikke tar ut øvelsene fullt ut.   De som står foran følger ekstra godt med. Instruktøren ser de tydeligst. De vet også at de kan bli fulgt med på av de bak seg. De tar derfor ofte ut øvelsene fult ut, og får mest ut av treningen.

De nærmeste evaluerer deg best

Jeg har også holdt en workshop som tydelig støtter denne påstanden. Etter en hel dag med foredrag, øvelser og case om: ”hvordan få til en fruktbar medarbeidersamtale”, hadde vi for det meste sittet i en sirkel.  Jeg og en kollega satt ved siden av hverandre på samme sted hele dagen og tilbakemeldingene viste tydelig at alle de som satt nærmest oss ga oss best tilbakemeldinger, og følte de hadde fått mye igjen av workshopen. De kan ha vært mest engasjerte fra før vi startet, men de som satt lengst unna har også vanskeligere med å få fram sitt eget engasjement, og eventuelt endre sin kritiske innstilling, eller holde på sitt begynnende engasjement. Jeg har selvfølgelig lært masse av dette, og har endret sitteplass, beveget meg mer rundt når jeg senere har gjort noe i større grupper. Og jeg har aldri fått slike tydelige og forskjellige tilbakemeldinger siden.

Et valg om å forsøke

En sport jeg ikke har klart å engasjere meg særlig i på TV er håndball. Vet ikke helt hva det kommer av, men synes ikke det har vært så spennende. Min mann derimot ser det meste av sport og ville gjerne ha med meg foran TV til en håndballkamp. Jeg bestemte meg for å gi det et forsøk til. Jeg tenkte på hvordan jeg skulle få få dette til å bli gøy? For det første måtte jeg holde med et lag. For om det ble det samme for meg hvilket lag som scoret visste jeg at det ikke ville bli særlig engasjerende. Jeg fant ut hvilket lag jeg håpet skulle vinne. Og jeg ville sitte oppreist å se kampen. Ikke ligge ned. Bare slike små fysiske detaljer gjorde at engasjementet mitt til kampen økte. Jeg fulgte meg og merket meg at jeg begynte å få meninger om spillerne. Og det ble absolutt den beste håndballkampen jeg har sett. Så da lærte jeg at jeg kan finne fram godviljen med å bli mer tilstede i engasjement ved å velge favorittlag og sitte opp.

I terapirommet

Med noen klienter har jeg opplevd at det føles som om jeg kunne gått ut av rommet uten at de ville merke noe. De prater og prater, men ser ut av vinduet, på bilder, i gulvet, men aldri på meg som de faktisk forteller noe viktig til. De virker som er i sin egen verden, og ikke forholder seg til noe i sine omgivelser. Jeg har i slike tilfeller forsøkt å stoppe de ved å forsiktig stille noen spørsmål. De har enten svart lenge og vel på spørsmålet, men fremdeles er det som de snakker med seg selv. Jeg tenker da at de har få muligheter til å komme ut av det vonde de er i. De maler om det samme, og de forsterker alt det vanskelige ved å repetere, og si alt høyt. De er kommet for å få hjelp. Men klarer samtidig ikke å relatere seg til noen andre. De har forsvunnet inn i seg selv og har vanskelig med å se utover. Da har jeg kommet på tanken om den fysiske nærheten som ofte krever mer tilstedeværelse i nuet. Jeg har forsiktig flyttet stolen min noen centimeter nærmere klienten. Da har de stoppet å prate og plutselig SER de meg.  Det er ofte da de selv kommer på at de ikke har sett noen andre på lang tid. De har kun sett innover i seg selv, og sett sin egen smerte eller vanskelige valg. Fra der har vi kunnet begynt å jobbe videre, og klienten har kunnet se mer av omgivelser og annen virkelighet, som igjen har gitt nye perspektiver og klar framgang i det han/hun har kommet for.

Sammen med barn

Samme prinsipp gjelder ofte sammen med barn. Om du snakker til dem fra et rom til et annet hører de deg ikke, eller velger ikke å høre. De trenger din nærhet og tilstedeværelse for å ta imot det du ber om. Om du dermed setter deg på huk, nære barnet, og gir beskjed eller spør om noe, får du både raskere respons og mer kontakt. Dette vil selvfølgelig gi bedre samspill, bedre kommunikasjon og igjen mer læring.

Så vil du lære mer og raskere, eller skjerpe sanser og engasjement så flytt deg nærmere der det skjer.

Evnen til å ta imot

En liten fortelling:

”Jeg har gitt og gitt. Det har vært det jeg alltid har vært god til. Det kjennes ut som det har vært mitt kall. Altså å være hjelpsom og omsorgsfull overfor andre mennesker. Det har alltid gjort meg glad. Jeg har blitt oppdratt etter regelen ”Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad”. Og jeg har pliktoppfyllende alltid og ukritisk fulgt den regelen. Jeg har fått og sett mange smil, latter, lettelse, takk og rørte tårer. Det har alltid vært godt nok for meg. Mange har opp gjennom årene tilbudt meg hjelp, men jeg har pent takket nei. Jeg klarer meg, har jeg tenkt. Og forresten så har jeg aldri visst hvordan jeg kan ta imot. Og jeg har ikke tort å kjenne på uvante reaksjoner. Jeg har strevd med mitt til tider, og kommet meg gjennom stormene på ett vis. Hele tiden har min metode vært å se utover, om jeg har kunnet bidra eller hjulpet andre. Det er alltid noen som trenger en hjelpende hånd. Jeg ser og forstår slikt veldig raskt. Og det har vært en medisin for ikke å se så mye innover meg selv. Jeg har bidratt på ulike sett. Med praktisk, tid, prat, engasjement. Det har vært travelt til tider, men det har alltid vært verdt jobben og tiden”.
”Nå er jeg sliten. Jeg orker ikke så mye mer. Nå synes det også utenpå at jeg er syk, selv om jeg har skjult det lenge. Flere har nå villet hjelpe meg, men jeg vet de har sitt å stri med. Jeg vet alles hemmeligheter. Og jeg vil absolutt ikke være til bry. Jeg har klart meg alene. Jeg var igjen alene – inntil du kom. Du spurte aldri om jeg trengte noe hjelp. Du bare kom og satt deg ned. Du holdt min hånd, og pratet rolig med meg. Du ga meg drikke og hadde med min livrett, uten et spørsmål. Du kjenner meg. Du visste jeg ville ha takket pent nei. Du bare ga. Jeg følte meg liten og hjelpeløs. En uvant følelse for en ressurssterk og selvstendig kvinne som meg. Det var uvant. Jeg kunne ikke identifisere meg med følelsen som skyllet uvelkomment gjennom meg. Men du smilte vennlig hele tiden, som om du trivdes å være den hjelpende. Som om jeg ikke var til noe bry. Du gjorde det umulig for meg å avvise deg. Det ville være uhøflig. Og det ville være enda verre enn å ta imot. Men hvordan skal jeg ta imot? Hvordan skal jeg få takket deg bra nok? Det finnes ikke store nok ord for følelsene mine, for den takknemlighet jeg følte.  Et ”takk” kan bli så fattig. Tårene mine rant. Som de var samlet opp foran en demning som brast. Det ble strie strømmer. Jeg ble våt nedover halsen. ”Sånn ja, nå kan du kjenne på hvordan alle vi andre har kjent det med all din omtenksomhet gjennom alle år”, sa du helt uventet. Det føltes plutselig lettere for hver milliliter som tømtes fra mine tårekanaler. Det var en rørthet og glede over din uvurderlige støtte, når jeg trodde jeg kunne klare alt selv. Jeg kjente hjertet mitt vibrere, som om jeg var forelsket. Jeg lente hodet mitt usikkert på din skulder og lot meg selv ta imot. Du ga meg en varme jeg aldri før hadde tatt imot. Jeg følte jeg la hele min byrde og tyngde på deg. Og du sto like sterk og støtt. Du holdt meg oppe. Jeg slapp all min egen kraft i dine hender. Så sa du: ”Jeg har blitt sterk opp gjennom årene. For du har alltid støttet meg og hjulpet meg. Du har gitt meg alt ingen andre klarte å gi. Du ga meg håp og omsorg, når andre gikk. Men nå er jeg blitt sterk nok i meg selv, og det er en ren glede å gi deg en liten smule tilbake av alt hva du har gitt”.