Den uforberedte morsrollen, eller farsrollen

Wow, det er mye man kan tenke før man får barn, av hvordan situasjonen og oppdragelsen skal bli. MEN det er før følelsene har kommet på banen, og inntatt hver celle i kroppen. Da kan det til tider bli en kamp med fornuften og tankene. For foreldrefølelsene, de kan være sterke.

Jeg kan rive meg i håret av sinne og frustrasjon. Tvinger meg selv til å låse meg inne på badet og teller til 2000 minst, for å roe meg ned. Og skjønner at det kan se kaotisk og ukontrollerbart utenfra, men det er for ikke å miste besinnelsen totalt, at jeg må forsvinne fra ”åstedet”. At et lite barn kan gjøre meg sååå sint. Barn er ikke alltid reale. Det har jeg lært. De vil teste ut grenser. Det er naturlig. Men selv om jeg vet det, så bruser det i kroppen av frustrasjon til tider.

Hjertet mitt kan slå i tusen i løpet av få sekunder. Få en voldsom akselrasjon av redsel og bekymring. Jeg har opplevd det flere ganger. Krisetanker og verste konsekvenser er det eneste som rører rundt i kroppen. Redd barna skal dø, forsvinne, skade seg voldsomt, bli dypt ulykkelige.

Eller jeg gråter strie strømmer av rørthet og stolthet. Når de mestrer, blir overrasket og glade. Av de minste små ting, kan jeg bli overfylt av godhet. Det er som om det er uforståelig at de vakre små kan være mine barn, og at de kan gi meg så mye glede og kjærlighet. De trenger ikke gjøre noe som helst, de kan bare være. Et blikk på dem kan gi meg varme bølger av ømhet.

Jeg kan hoppe av glede og lekenhet. Le så jeg griner. Av vårt fellesskap, deres spørsmål, humor og kommentarer. De har kommet innfall på de rareste steder og tider. De herlige barna kan virkelig snu om på et humør på få sekunder. De kan få meg til å være med på ting jeg aldri kunne drømme om. Jeg har pushet meg mange ganger på grunn av dem. For å glede dem. For å skjule egen redsel. For å være sammen.

Barna har fått meg til å kjempe, ta tak i kamper, stå opp for egne verdier, rettferdighet, forklaringer og ikke minst inspirert meg til å utvikle meg selv. Bare ved å være til, gir det en motivasjon til eget utbytte av livet mitt. Jeg kan gå de ekstra skrittene for dem, og derfor også for meg selv. Være et forbilde og gjøre det beste ut av det jeg har og kan.

Barna har også gjort meg mer sårbare. Jeg kan ikke beskytte de til enhver tid. Men det kan kjennes ut som jeg er beredt på mye. Som å stå stand by, for å hjelpe dem til enhver tid. Om de blir ertet, mobbet, har vondt eller er triste. Det river i hjertet mitt å se mitt barn gråte trøstesløst fordi noen har vært slemme. Men jeg er også mer forsiktig og redd enn før. Jeg har noe enda viktigere enn meg selv. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for å lære de selvstendighet, gjennom gradvis økt ansvar. Det kan også bli sårt. At de blir store, og forsvinner mer og mer. Og samtidig gi stolthet over hvem de blir, og det de gjør.

Så utrolig mange følelser jeg har fått ha med mine barn. De er et eventyr, og gjør at jeg holder meg i ytterkanter av livets følelsesregister. Som blir veldig varierende, spennende, kjærlighetsfylt, tøft og lykkelig. Det er en gave og en ære, og langt fra noen selvfølge å få barn. Jeg prøver å tenke på at det er en selvfølge at livet med barn må bli en berg og dalbane av følelser. Og det er slik det skal være. Uten regn, og sol hadde det ikke vært regnbue. Vi trenger alle dager for å få alle nyanser. Det var bare veldig uforberedt, og helt umulig å vite før man faktisk er i rollen. Rollen som forelder. Jeg føler meg heldig.

Sjalusi – vondt for begge parter

Her beskriver jeg et lite eksempel ut ifra den sjalusien der det ikke finnes reellt utroskap. Der man ikke forsøker å få den andre sjalu. Det er beskrivelse av et forhold som er flott på mange områder, men der sjalusi blir mer og mer ødleggende.
Han:
Han visste at han var på vei til å drive henne fra seg. Rett og slett skuffe henne av gårde med sin eiertrang. Han ville jo bare være snill og god. Hun var virkelig kjærligheten i hans liv. Han kom ikke til å kunne leve uten henne. Hele han ville bare holde henne fast. Og det var også det han gjorde. Men bare så altfor fast.
Henne:
Alle rundt av både familie, kollegaer og venner anså han som en fantastisk mann. Pliktoppfyllende, arbeidsom, snill og sjarmerende. Det synes hun selv også. Det sa hun ofte. Han er virkelig mannen i hennes liv. Men kanskje kan hun ikke leve med den hun elsker. Han slår henne ikke. Men han driver henne til vanvidd. Hun er på vei til å bli paranoid. Hun føler han står rundt hvert eneste hjørne, lurer på om telefonen hennes er avlyttet. Om han kommer hjem tidligere enn han har sagt – ikke som en hyggelig overraskelse, men for å sjekke henne. Hun føler han ser på henne og overvåker henne hele tiden, til og med i drømmene hennes er han som en skygge med overalt.
Han:
Han er livredd. Skrekkslagen ved tanken på at hun skal gå. Han trives på jobben sin som lege. Han har det trygt og godt økonomisk. Han har to herlige døtre, som han forguder. Men han har en mørk side han ikke kan forklare. Den overtar alt inne i ham plutselig. Det er som en knyttneve som vris rundt, som om noen vil gjøre han vondt. Han føler at han ikke fortjener henne. Hun er for fantastisk. Helt siden han møtte henne har han følt seg forvirret over at hun sa ja til å bli hans. Kunne ikke forstå det. Siden det har han vært redd. Hver dag. For å miste henne.
Henne:
Først ble hun sjarmert. Hun følte at han tok ekstra vare på henne. Hun var heldig som var hans tydelige nummer en – foran alt annet. De hadde det så fantastisk. Forelskelsen blomstret. Så ble det sakte, men sikkert vanskeligere. Han ville kjøre henne, hente henne, sendte mange sms og ringte. Det ble for mye. De måtte snakke. Hun måtte ta denne ubehagelige utviklingen på alvor. Hun kunne ikke ha det slik. Hun kanskje mistenkte han for verre enn det var. Men det var blitt slik etter alle utspørringer, beskyldninger og usikkerhet.
Han:
Når hun ber om at de må prate, da blir han enda reddere. Da vil hun sikkert gå fra ham. Pratestunder er forbundet med fare. Store varselblinkere blender ham. Det er sirener som uler. Han får nærmest panikk. Han vet ikke om han skal skrike og holde seg for ørene og nekte å høre hva hun sier, eller om han skal gråte og be på sine knær, eller om han skal bli sint, fordi hun ikke forstår. Det eneste han vil at hun skal forstå er at han elsker henne. Hun må bli. Kan han gjøre noe mer? Setter han ikke nok pris på henne? Er han ikke god nok? Spørsmålene gnager og fortærer ham. Han føler han gjør så mye. Hvorfor ser hun ikke det?
Henne:
Hun prøver å fortelle ham at hun elsker ham, og at hun vet at han elsker henne. Men at han ikke må kvele kjærligheten de har mellom seg. Han må slippe taket, stole på henne, tro på det hun sier. Hun trenger luft og mulighet til å være blant andre mennesker uten å bli mistenkeliggjort. Det er som om luften blir tynnere og vanskeligere å puste i om hans blikk og nærvær er som klister på henne hele tiden. Hun har i siste tiden kjente på kvalme. Har tatt seg til halsen. Han har aldri vært fysisk slem, men følelsen hun nå har i kroppen er veldig fysisk. Det er smerter. Kan han ikke bare snu ryggen til, og la henne få komme etter han? Kan ikke hun få være den som ringer, eller sitter hjemme alene, mens han er ute med kamerater? Hun trenger likevekt og gjensidighet. Det kan ikke være en kamp om å elske mest etter hvor mye man ringer, holder rundt, spør, følger, henter, kysser – da hadde han vunnet lett. Men hun vet ikke lenger om hun føler seg elsket. Hun føler seg mer og mer eid, holdt og fanget. Det er ikke slik hun forbinder med å elske, selv om det er de ordene han bruker. For henne er det en ”mismatch” mellom ord og handling.  Hun kan ikke leve i et forhold hvor hun har konstant dårlig samvittighet fordi hun ikke elsker på hans måte.
Han:
Han forstår ikke hvordan hun ikke kan føle seg elsket. Han tenker på henne hele tiden. Han ville gitt henne månen om han kunne. Han føler seg misforstått, men han skjønner at det er alvor. Om han ikke slipper taket mer, så går hun. For han virker det umulig. For om han slipper kommer hun jo til å forsvinne ut, og bort fra han. Hvordan kan han la det skje? Han hører hennes ord, forstår ordene og truslene, men klarer ikke se sammenheng mellom det å slippe taket, for at hun skal komme nærmere. Det rimer ikke i hans hode. Det blir helt motsatt av alt hva kroppen hans forteller ham. Men hun sier det er siste sjanse før hun ikke har noe valg. Han må forsøke hennes måte.
Henne:
Hun merker at han forsøker. Hun ser hvor forsiktig han er. Hun kan se hans redsel, både for ikke å spørre og for å spørre. Hun vil hjelpe ham. Hun forteller uten at han trenger å spørre. Hun sender han en sms. Men hun vil ikke bli hentet. Hun merker at han ligger våken når hun kommer hjem etter venninnekveld. Hun ber han dra ut med noen kamerater, eller kollegaer. Hun ser hvordan han lider. Men hun forstår at han virkelig prøver, og det er rørende. Hun vil vise han at det kan lønne seg, så hun sender en sms og tilbyr seg å hente han da han vil hjem.
Han:
Han føler seg dårlig. Klarer så vidt å høre hva de andre snakker om. Han er kvalm. Hva gjør hun nå? Har hun besøk? Hvorfor ville hun ha han ut og bort? Det må være en annen. Han vil hjem. Men han må holde ut litt til, slik hun vil. Han må vise at han forsøker. Så ser han sms, fra henne. Hun tilbyr seg å hente han. Det er som om innvollene danser samba. Han blir så glad. Han vil ta en øl til med gutta. Han kvikner til og bestemmer seg for å la henne slippe å hente. Men han vil snart hjem. Hjem og fortelle henne hvor glad han ble.
Henne:
Hun våknet av at han gikk i døra. Skjønte at han var litt brisen. Hun lot han vite at hun var våken. Hun så at han var glad. Hun fortalte ham hvor godt det var å kunne få sjansen til å sende ham en slik melding. Og at hun følte det var nødvendig for forholdet.
Han:
Han skjønte det. Og følte det. Hun hadde rett. Men han visste at kampen mot sjalusien ikke var over. Men for første gang kjente han på kroppen hva hun mente om gjensidighet og frihet. Han var enda ikke fri, men kjente på en reell glede over å få en slik sms fra henne at den ville han kjenne på igjen. Hun smilte igjen, og han følte det var håp.

Når ulykken rammer kan perspektiv endres

Et par dager nå har jeg satt pris på ting jeg vanligvis kan irritere meg over, eller ikke legger merke til.  Det har vært normalt stressende morgener, med trøtte barn og voksne. Det har vært kø til badet, frokoster, rot på benken, matpakker som skal lages og siste avtaler for ettermiddagen skal ordnes. Og det har vært supert! Akkurat slik det skal være. Liv og røre av en slik art man kan forvente med 5 i familien.

Kraftig støkk

Grunnen til at jeg er så glad over det normale er pga. mandagsmorgenen. Da vi uten forvarsel fikk forvandlet morgenen til dramatikk og redsel. Vår yngste datter besvimte og ble livløs uten at vi kjente pusten hennes, uten at vi skjønte noe i forkant. Vi rakk å tenke mange katastrofetanker om alt som kan være galt i løpet av få sekunder. Ambulansen kom. Og alle andre ”viktige” avtaler ble kansellert. Ingenting annet ble viktig. Kun henne. Det går bra med nå, men det har gitt oss, et kraftig støkk. Og det minner oss på hva som er det aller viktigste i livet. Og det går noen dager da vi er ”flinke” til å skille mellom bagateller og kriser. Og hele dagen har jeg vært så mye mer opptatt av menneskenes tilstand versus tingenes tilstand. Og jeg tenker på alle som har opplevelser hvor det ikke endte bra, hvor støkket får sitte i lenge.

Sammenligning med andre

Jeg får mange klienter inn i mitt rom, hvor de føler at de opptar min viktige tid, som de mener jeg heller burde brukt på en annen med et større problem. De kan ha slitt i lang tid før de kom, og når de plutselig sitter der, føler de sine problemer små. Jeg som terapeut kan ikke sammenligne en utfordring med en annens. Alle lever hvert sitt liv med sin bagasje, sin nåtid og sine drømmer og mål. Alles liv er viktige uansett. Men jeg vet at mange sammenligner seg med andre. Noen ganger gjør det bare vondt. Enten i form av at man får dårlig samvittighet, fordi man selv har det bra. Eller fordi man føler man burde gjort mer for andre. Eller sammenligning kan gjøre at du føler deg dårlig fordi andre får til mer. Den gode form for sammenligning er den som gir perspektiv og læring. Den som gjør deg ydmyk til andre menneskers historie. Det går an å føle seg selv heldig, og samtidig gjøre godt for andre. Det går an å ha flere motstridende følelser i kroppen på likt. Det kan faktisk være ok å føle seg både glad og trist på en gang. Vi mennesker rommer mange tanker og følelser.

Perspektiv

Jeg tror jeg selv kommer tilbake til å kunne klage over småting, eller irritere meg over bagateller ganske snart. Alt blir normalisert, og vi går videre fra vår grusomme morgen. Men det er ikke sjelden vi har lest om personer som har opplevd noe grusomt, og når de kommer seg ut av krisen ser de på livet med nye øyne. Det er andre ting som blir viktige. De kan bytte jobb, deres humør kan endres, de legger merke til helt andre ting enn tidligere. Alt kan bli klarere skille mellom det som er viktig og ikke. Og det er når mennesker som har kommet dit, at de også ser en personlig vekst etter sine forferdelige opplevelser. Selv om man skulle vært opplevelsene foruten. Det kan være lett å forstå det. Med hodet.  Det er enda lettere å forstå det, om man har kjent det på kroppen. Kjent på maktesløsheten, frykten, handlingslammelse, kaos, skjelven, kvalme, hysteri, apati eller hvilken følelse som dukker opp i forbindelse med det tøffe vi opplever.

Hverdagslivet

Innimellom kan jeg bruke andres vonde opplevelser for å skjerpe min egen klaging, eller for å utvide mitt eget perspektiv. Og det kan hjelpe meg til raskere å gå videre. Livet mitt blir lettere da. Andre ganger er jeg helt i min verden og mitt liv, og klarer ikke sammenligne meg. Alt er så forskjellig, så det blir umulig. Ingen av delene trenger å være feil. Jeg vil jo ta mitt liv og mine utfordringer alvorlig, samtidig vil jeg kunne utvide min horisont og kunne se større på livet. Og mest av alt vil jeg følge opp mine egne verdier over hva som er viktig, og ikke la mindre ting ta over for det. Og jeg ønsker å bry meg om, og forstå andre mennesker.

Mandag

Mandag var en slik dag da alt ble snudd på hodet og livet fikk ekstreme kontraster. Fra totalt panikk til ekstrem lettelse.

Vår datter kan komme til å besvime igjen, men da vet vi at det er noen triggere som ikke er farlige som utløser det. Og vi vet at hun puster, og våkner igjen. Men den verste frykten i livet føltes så nær i noen sekunder og minutter at jeg tenker det er normalt at det sitter igjen i kroppen en god stund. Og midt i de ubehagelige minnene av henne liggende på kjøkkengulvet, minner det meg på noen verdier jeg liker å ha i livet mitt. Jeg kan få påminnelser over det som er viktigst i mitt liv også via ekstremt gode opplevelser og øyeblikk, via andre menneskers historier og ved å spørre meg selv spørsmål om livet.

Har du opplevd noe som har gitt deg et annet perspektiv på livet? Har du følt deg styrket eller svekket?

Hvordan klarer du å minne deg selv på det som er viktig i ditt liv, midt i alt det normale, hektiske og blant ”mindre” utfordringer?