«Hårete drømmer som lugger»

Jeg har noen hemmelige drømmer i livet mitt. Noe jeg virkelig ønsker å oppnå. Det er drømmer som røsker i hele meg når jeg tenker på dem. Særlig om jeg tenker på dem som mål i livet. Å gjøre om en drøm til et mål, gjør at den blir mer virkelig og mer konkret. Det er som om det kreves mer. Det kreves action. Og de drømmer jeg har gjort om til mål er ikke lenger like hemmelige.
Drøm
Jeg har alltid vært en drømmer. Både dagdrømmer som jeg vet ikke er særlig realistiske verken ut ifra evner og kompetanse, og heller ikke ut ifra innsats. Og det henger vel litt sammen. Om jeg ikke tror på egne evner i forhold til dem, så forblir de nok en dagdrøm. Men den kan være spennende nok. Og den fungerer som en flukt fra virkeligheten. Og jeg kan trenge noen flukter innimellom. Dagdrømmene setter i gang av seg selv uten min bevisste avgjørelse om å skru dem på. Så jeg tror den skrur seg på når jeg trenger en pause. Men jeg har også noen drømmer som absolutt kan være realistiske. Det kan ha vært drømmer i lang tid. Men jeg har synes de har vært litt voldsomme, så jeg har ikke tort å tenke på de så konkret før. Nå er de tilbake igjen. Og jeg kan love deg at de lugger meg. Og det er fordi jeg har omformulert dem mer til mål. Og da blir det med ett mer skummelt.
Mål
Hvis det er et mål, så har jeg automatisk en forventning om innsats, investering, motgang på mange ulike fronter og frykt for å mislykkes. Derfor har det vært lettere å beholde det hele som en drøm. Da kan den jo ikke mislykkes. Det er jo ”bare” en drøm. Når det er blitt et mål kreves det handling. Det skal mer enn å snakke og planlegge til. Jeg er god til å planlegge og god på ideer og sette i gang. Så nå som mine hårete drømmer er blitt forvandlet til virkelige mål, så må jeg gå og følge opp, hele veien til over målstreken. Det kiler i magen ved tanken. Men jeg har begynt, og jeg er på vei. Jeg har flere delmål på veien, og jeg har krysset av et par av dem. Og jeg vil ikke være en av de som ser målstreken og stopper opp der. For det kan faktisk være skummelt å lykkes også. Det kan føles som om man mister litt av den man alltid har vært. Og hvem er jeg da? Når man lykkes i noe som også synes for alle, blir det også straks mer forventninger til en, og ikke minst fra en selv. Man vil ikke miste det man har jobbet for, og det kreves mye og holde seg oppe. Det blir som en slankekur, hvor målet er å gå ned 20 kg. Det er en bragd å klare, samtidig er man da bare så vidt begynt. For nå skal man holde seg der. Og det er minst en likeså tøff jobb.
Se litt om gangen
Du kan ha en gedigen drøm. En drøm andre vil le av. Da skjønner du at du har høye ambisjoner. Men det er mulig. For det meste i livet er mulig, bare man er villig til å gjøre jobben, gjøre det som skal til. Og kanskje ler de ikke av din drøm, men av tanken på å ha en slik stor drøm selv. For de som ler forblir det kanskje bare en drøm. De ser begrensninger istedenfor muligheter. Og når begrensningene for dem er så tydelige kan store mål nærmest virke latterlige. Men hold på målet ditt, og hold deg sammen med de som heier på deg, støtter deg og tror på deg. Det er de du trenger når du til tider kan miste fokus eller egen tro på at du skal klare det. Da må du låne de andres tro på deg så lenge. Og ta bare ett steg av gangen. Sett små mål på veien med realistisk tidsfrist. Det var slik jeg lærte datteren min å gå lengre skiturer. Vi skulle bare fokusere å gå til neste sving, eller stubben litt borte i løypa, og videre til neste hytte. Hun gikk og gikk og nådde det ene målet etter det andre, helt til hovedmålet. Yeah!!
Nytt år
Jeg kjenner målene mine ekstra godt når en ny kalender begynner å fylles. Det minner meg om tiden. Der ser jeg datoer som er satt av og noe står svart på hvitt. Noe er  fremdeles for skummelt å skrive, eller si høyt. Men drømmene og målene modnes i passende tempo i mitt hode. Om man kaller det nyttårsforsett eller mål, spiller vel ingen rolle. Det viktigste er å virkeliggjøre, så ikke alle drømmer forblir drømmer. Det er deilig å ha drømmer og mål. For da finnes det lyst i meg. Og lyst er en drivkraft og motivasjon til selve livet. Det er det motsatte av depresjon, når all lyst forsvinner, og mål og drømmer er fjerne og uviktige. Men nå er det like før noen av handlingen for å nå nye delmål skal ha en julepause, mens andre passer perfekt å ta med seg inn i jula. En perfekt ambisjon i jula er å være aktiv. Yoga, gå, løpe, leke. For da har jeg fri og masse tid og mulighet, og det er perfekt å ”legge lista” og skape ”den gode avhengigheten” til det er fullere dager etter jula.
Har du noen drømmer du vil gjøre til virkelige mål? Kjenner du at det er skummelt? Har du spurt deg hva som skal til for at du skal klare det?
Husk at skummelt også kan være en drivkraft. Velg å omgås personer som vil støtte deg. Og etter hovedmålet ditt er satt, så se bare et stykke av gangen. Da virker det ikke så umulig. Forvent deg motgang, så brett opp armene og ikke gi deg! Jeg heier på deg.

Ethvert menneskes liv er verdt en roman

Føler du at livet ditt er ”helt normalt”?  At det ikke er spennende nok til en roman, film, krim, komedie eller annet kunstnerisk uttrykk? Det tror jeg!  De flestes menneskers liv er fylt med hverdagsdramatikk, hverdagsglede, lykke, overraskelser, irritasjon, savn, sorg, redsel sammen med jobb, familie, venner, foreldre, barn, studier eller alenehet. Og det kan uttrykkes. Og det kan vises. De fleste elsker å lese, se og høre om andres liv. Det gjør at vi kan skjønne mer av oss selv. Enten det er å ta avstand fra, eller nærme seg et annet menneskes historie.
Påstanden om at ethvert menneskes liv er verdt en roman leste jeg i en bok av Irvin Yalom. Han har i mine øyne skrevet så utrolig mye klokt og spennende. Enhver fagbok leses som en roman, og han lager roman ut av fag.  Hans påstand om hvor spennende, interessant eller dramatisk et menneskeliv er, stemmer så utrolig godt ut ifra mine observasjoner også. Mye handler om språket du bruker for å beskrive hendelsene i ditt liv. Hvilket perspektiv og uttrykk du bruker. Det finnes romaner i alle sjangre, som er spennende, tragiske, triste, dramatiske, romantiske,  tøffe, fantastiske eller interessante. Ut ifra en hendelse i ditt liv kan man lage en roman med en eller flere tiltrekkende momenter.  Det handler om å gå inn i detaljene, forløp og konsekvenser. Små hendelser i ditt liv kan ha hatt store konsekvenser. Mye i ditt liv kan være gjenkjennende for andre. Og de fleste av oss liker å kunne identifisere seg med andre. Vi liker følelsen av å ikke være alene. Den gode fellesskapsfølelsen, uansett om det er noe tragisk eller flott. Og derfor er det også spennende å lese og se andres historier. Vi kan lære om oss selv i relasjon med andre. Og av å høre og se om andres liv, valg, begrensninger og muligheter. Og vi kan like å se alt det som er forskjellig fra oss selv. Det vi ikke vet og kan noe om – både for å lære, men også for å la oss imponere, sette egne verdier, lage avstand, inspirere. Og for å rømme fra alt det vante inn i det som er helt annerledes. Andres liv og små hendelser kan virke som eventyr på oss. Det får oss til å le, gråte, frykte og føle oss levende.
Å lage sin egen biografi, skrive dagbok eller gjenfortelle enkelte historier fra ditt liv kan bli til en fargerik roman. En fortelling som andre kan få hjelp av, bli fasinert av, inspirert av eller sint av. Ditt liv kan vekke følelser hos andre. Og det er minst like viktig å lage romaner ut av det ”normale”, som det ”unormale” – hva nå enn det er. Det som er spennende er at du antagelig vil bli veldig overrasket over hvor mye ditt ”normale” liv kan være spennende på ulike nivåer hos andre. Og jeg opplever at de fleste mennesker jeg har jobbet med blir veldig stolte av livet sitt når vi går inn i ulike hendelser, evner og opplevelser. Det er som om de plutselig ser flere sammenhenger, forstår seg selv bedre. De blir rett og slett mer fornøyde, og de liker at jeg blir fasinert og interessert. De liker å ha et lite publikum. Det gjør hendelsene mer virkelige for dem. Og de blir mer brukbare og lærerike for nåtiden.
Det er noe jeg gjerne vil ha kurs i. Hvordan bruke historien din på en morsom, spennende, interessant måte for deg. Hadde du villet lage din egen biografi?

Effektivitet eller stress

Stresser jeg, eller er jeg bare effektiv? Alt som går raskt, eller når det er mange gjøremål  trenger ikke være stress. Effektivitet er et mer positivt ladet ord, mens stress forbinder de fleste med noe negativt. Og det er mange forskningsresultater som viser at stress kan føre med seg mange negative helseproblemer. Mens om man er effektiv forbindes det med snartenkt, praktisk og rask. Det kan se ganske likt ut, men føles ganske forskjellig.
Stress
Hjertet slår raskt, jeg klarer bare å fokusere på en ting, og kjemper mot tiden. Om barna er i nærheten er det ekstra ille. For da kan de nesten ikke si noe uten at jeg nærmest bjeffer tilbake. Jeg kan bare ha en tanke i hodet, alt annet er irriterende støy og mas. Jeg får dårlig samvittighet for alle jeg knapt ser, eller barna jeg avviser. Men har ikke tid til å føle på det nå. Det skyves lengre bak i køen av ubehageligheter. Føler meg nesten skjelven. Alle kjører sakte, ingen jeg skal ha tak i tar telefonen, jeg glemmer ting, må minne meg selv på å puste, tar et dypt pust og håper det holder for en stund. Jeg rasker med meg ting jeg trenger, jeg har glemt å spise, jeg mister ting, legger ting på lure steder. Kjenner du deg igjen? Stikk i brystet, press i hodet, jeg må, jeg bør, jeg skal. Finnes det noe verre eller enda mer nøyaktig ord enn tidspress og tidsklemma? Tidsskvis, eller tidskveling kanskje? Egne behov og følerier kan dra dit pepperen gror. Blir nesten aggressiv av å høre om det. Har ikke tid til en time med yoga heller, jeg må ta en time med løping. Det kjennes ut som det er det går raskere og som best står i stil til helheten av meg. Høres helt ko-ko ut, men det kjennes  mer stressende  å skulle gå rolig. Det blir som om jeg gasser og bremser på likt! Så det er best å ikke sette seg ned. Man får kjøre med klampen i bånn til man legger seg – altfor sent, og slik kan dagene fortsette om jeg ikke tvinger meg selv til å gjøre ingenting og komme til søreuropeiske takter. Manana manana….
Effektivitet
Jeg har planen klar, og jeg har forberedt alt dagen før. Jeg trenger nesten ikke tenke, jeg kan bare følge planen step by step. Og det gjør at jeg har ekstra kapasitet til å komme på lure idèer underveis, så da får jeg gjort enda mer enn planlagt. Jeg løper ikke. Jeg går målrettet og med hevet hodet og et smil på lur. Jeg er bevisst hvert øyeblikk og har stålkontroll. Jeg har til og med tid til lunsj med en venninne, og yoga i dag passer perfekt. Jeg kommer til å stå stødig i ”treet”. Når alle gjøremål er gjort har jeg tid til lekser med barna, og vi spiser sammen. Jeg rekker å sitte på sengekanten og prate og tulle. Og jeg legger meg tidlig for å lese. Hm.. Deilig. Andre kan nok tro jeg er stresset med så fullpakket dag, og et hurtig tempo. Men det er ingenting i meg som er vondt. Det er slik jeg kjenner forskjellen.

Hva kommer det av?
Er det antall gjøremål? Eller kommer alt an på planlegging? Er det hormonene som spiller med eller mot meg? Er det hvordan alle rundt meg har det som påvirker meg? Jeg vet ikke helt. Jeg leter etter mønster fremdeles. Og ser jo noen. For meg er det komplekse kombinasjoner, som ikke er helt like hver gang. Som om det finnes ulike koder hver gang.. For meg handler det om planlegging, om jeg hører på mine behov, hormoner, omgivelser, kosthold, luft, søvn, aktivitet, relasjoner… Ikke lett. Og jeg tåler mer av tidspress om jeg er alene, enn sammen med andre. Avbrytelser gjør meg mindre fokusert og mer stresset, enn om jeg er selv med min plan.  Men jeg setter utrolig pris på de effektive dagene, og noen ganger klarer jeg å snu stresset til effektivitet. Ved hjelp av tvang til tilstedeværelse, puste dypt mange ganger, sitte ned, bruke sanser og kjenne etter – altså ta kampen som deler av meg ikke vil fordi jeg ikke har tid. Jeg kan endre redusere stress ved rett og slett å ta en pause. Da kan jeg komme til en ny tilstand hvor fokus og ro er mulig uansett gjøremål.

Bekymrer du deg mye?

Jeg kjenner mange som bekymrer seg mye. For barna sine, for jobben, for økonomien, for sykdommer, for egen prestasjon, for været, for transportmidler, for ekteskapet. Det er virkelig mye man kan bekymre seg for. Ja, for det er jo mye farlig eller dumt som kan skje. Vi hører jo om det daglig. I media, på film, i bøker, blant naboer, kollegaer og venner. Verden kan virke skremmende, og den er det også. Men skal vi la oss skremme hver eneste dag? Det skremmende og skumle selger i media, kunst og drama. Og det er lett å ta med seg denne verden inn i egen stue og inn i egen kropp i hverdagen. Og det er da det kan bli ekstra bekymringsfullt.
Kjærlighetens sabotør
Finn Skårderud mener at bekymringer er kjærlighetens sabotør. Jeg har tenkt en del på det, og forsøkt å sette det sammen med det jeg kan om bekymringer fra før. Jeg ser at bekymringer kan stoppe mennesker fra å leve livet sitt fullt ut. Det kan gjøre at du trekker i håndbremsen hele tiden, og kanskje ikke bare for deg selv, men også for barna dine. Mange forbinder bekymring for andre med omsorg. At man er redd for noen, betyr at man bryr seg. Og det er jo naturlig at man kan være bekymret for at det skal skje noe vondt, med noen av sine nærmeste. Men er det bare bekymring for den andre? Det er nok også en stor porsjon egen  frykt. For hva skjer med deg og ditt liv om en av dine nærmeste blir skadet? Derfor vil man til tider også bremse andres liv og utfoldelse. For vår egen lykke kan være avhengig av andre.
Det er forskjell på å være bekymret for det ”minste”, altså for alt som kanskje kan skje, eller ikke skje, til å være bekymret en gang i blant. Noe her i livet er jo mer farlig enn annet. Å være totalt fryktløs vil antagelig gjøre en respektløs for livet. Jeg vet om noen som har utfordret livet mange ganger. Levd på kanten. De elsker frykten. Det er det som gjør at de kjenner livet. Mens andre vil synes at disse menneskene er dumdristige.
Å leve livet sitt fullt ut, er også å ha kjærlighet til livet. Å kjenne på lyst, glede, nysgjerrighet, utforske. Og bekymringer kan stoppe deg fra å oppleve denne form for kjærlighet til livet.  Så i den form er jeg enig i at bekymring kan være kjærlighetens sabotør.
Det er i nåtiden du styrker framtiden
Hvis du kjenner deg igjen i bekymringens makt, så vet du også at den kan få deg til ikke å bry deg om nåtiden. Du legger ikke merke til det som skjer utenfor din bekymring. Din bekymring bestemmer ditt fokus, dine gjøremål, din retning og din tid. Og er det ekstra ille, så vil din bekymring kunne nekte deg, å la noen hjelpe deg ut av bekymringens sterke hånd. Det er som om du ikke vil bli forstyrret i dine bekymringer.
Om du vil utfordre deg til å samle opp og skrive ned alle dine jevnlige bekymringer, også fra tidligere. Så kan du se hvor mange av dem har blitt til virkelighet? Jeg vil tro at det ikke er så mange. Det er da du kanskje skjønner at du kan gå glipp av selve livet mens du bruker tiden på bekymring. Det finnes mange måter å tvinge seg ut av bekymringens makt på.
Eksempler
Jeg er bekymret for noen ting. Men jeg har bestemt meg for at det ikke skal stoppe meg i livet mitt, om det er ting som er viktig for meg. Det er ikke alltid like enkelt, men jeg bruker det jeg kan, og som er lurt for å trygge meg mest mulig, uten at det skal gå utover friheten til meg selv og mine barn. Jeg vil ikke nekte mitt barn til å gå til en venninne alene fordi jeg er redd for henne. Men jeg kan be henne ta med mobil, og jeg kan be henne ringe når hun er fremme. På den måten får hun utvikle seg, ta ansvar, samtidg som jeg begrenser tiden med min bekymring. Jeg er ikke overbegeistret for å fly, men elsker å reise. Jeg bruker bok, musikk og samtaler for å nyte turen. Og blir jeg bekymret, så ser jeg på flyvertinnene som ser ut som alltid. Like rolige. De smitter meg. Og jeg blir litt mindre bekymret og kommer meg på mange turer. Jeg vet også de som er bekymret for å gå på kino. Men så har vi brukt tid på å finne ut hva som skal til. De må sitte ytterst, nær en utgang og gå med en god venninne. Så alt vi klarer å få til i dag, styrker oss videre og gir oss frihet og muligheter.
Gå fra hode til kropp
Jo mer man tenker og dyrker sine bekymringer, med fantasier, vonde bilder og minner fra det man har lest og hørt jo verre blir bekymringene og jo større blir frykten. Det jeg gjerne vil lære deg, er å bevege deg fra hode og ned til kroppen din. Eller ut i rommet du er i. Om du kan beskrive noe behagelig i kroppen eller finne noe i rommet som er ok å se på. Så bruk god til å utbrodere de beskrivelsene. Det gir deg ”frikvarter” fra bekymringer, og det gjør at du utvikler noen gode holdepunkter og ressurser som kan hjelpe deg å tåle mer av bekymringer. For de blir ikke enerådende. Bekymringen får en kamp og motstand i det gode og behagelige som også finnes i og rundt deg. Min datter er nok et godt eksempel på hvordan dette kan fungere. Hun var redd for lyden av ambulanse. Jeg spurte hva hun heller ville høre. Hun ville høre fuglekvitter. Jeg spurte om det var mange fugler, hvilken type, og hvor nære vinduet hun ville ha fuglene. Hun hørte nå kun fuglekvitter og har ikke hørt ambulanse siden. Kan høres for enkelt ut. Men det må gjøres, og oppleves og tas kontroll over og gis tid. Og kanskje trenger du hjelp til det. Men det er det verdt, for å slippe bekymring som kan stoppe deg fra å leve det livet du vil leve.

Min tomhet idag

Nå har jeg sikkert 15 halve artikler/innlegg  liggende. I dag føles det tomt. Helt tomt i hodet. Og jeg blir misfornøyd med alle setninger jeg prøver meg på. Det er en ubehagelig følelse. Jeg kjenner den igjen. Den kommer i ulike situasjoner, og er like ekkel hver gang.

Krav

Det kjennes i dag ut som en dag jeg kan sitte rett opp og ned og bare stirre på veggen, eller ut i lufta. Kanskje lese, eller se på noe underholdene på TV. Noe som ikke krever noe av meg. Er det krav det handler om? Jeg orker ikke å gjøre så mye. Vet ikke om jeg orker å tenke så mye heller. Men jeg må. Jeg har ikke noe valg med enkelte gjøremål i dag. Jeg må prestere, gjøre mitt beste. Det er det som forventes, og det som er avtalen. Det er de rette kravene til meg. Jeg vet det. Men det er en kamp. Om jeg bare kunne sove denne dagen, eller være helt for meg selv. Lulle meg inn i egen tomhet, egen kravløshet. Og bare vente det ut. For jeg vet at jeg fylles på ny med både energi, glede, idèer og fullt hode. Men slik er det ikke i dag. Kan jeg klare å akseptere det?

Ligner ikke meg selv

Det er slik jeg er iblant, men likevel så sjelden at jeg ikke helt kjenner meg igjen. Jeg ser raskere begrensinger enn muligheter. Stemmen min blir mer avvisende og streng enn jeg mener å være. Det er som denne ”tilstanden” sitter dypt inne i kroppen. Det er instinktene mine, hormonene eller noe. Hvertfall ikke hodet og fornuft. Det har tatt en dag fri. Jeg må klare meg med følelser og kropp. Jeg får gjøre så godt jeg kan. For jeg kan love deg at jeg har prøvd å koble på alt som pleier å virke. Jeg prøver å tvinge meg til å bruke hodet på samme måte som ellers, men det er altså ute av drift. Akkurat som andre tekniske duppeditter kollapser iblant…

Vet ikke om jeg kan nyte dagen med følelser og kropp heller, for når jeg kjenner etter er nok følelsene også litt frynsete i dag. Litt skjøre vil jeg si. Vet nå ikke om jeg tørr å kjenne så nøye etter på kroppen.

Holder ut og ser framover

Jeg må bare følge dagens plan og satse på bedre kobling mellom delene i meg i morgen. Jeg må rett og slett holde ut, og jeg har lært en ting på slike dager. Ingen store avgjørelser skal tas. De kan bli litt vel drastiske, og angres på i ettertid. Så dukker det opp viktige valg, må de ligge litt på vent. Har nemlig mange ganger hatt lyst på enveis billett til andre siden av jorda på slike dager. Tror ikke jeg hadde følt meg veldig kul og hyggelig i morgen da. Så det er en avgjørelse jeg har tatt når hodet har vært på plass. Og jeg har det som en ordre til meg selv på slike dager. Det har fungert bra! Det er ikke så lett når alle mine gode råd ikke fungerer på meg selv. Men slik er det akkurat nå.

Ønsker deg en god dagJ

Hva synes egentlig andre om meg, og skal jeg bry meg om det?

Det kan handle om å ta plass, tørre å vise seg fram. For jo mer du viser deg fram, jo mer kan du regne med å få av tilbakemeldinger fra andre. Noen kommer direkte til deg med de, andre kan tale bak din rygg. Dette gjør også at mange mennesker ikke vil eksponere seg. De velger  ikke å si så mye, i hvert fall ikke i store settinger, eller sammen med mennesker de ikke kjenner veldig godt. Heller ikke sammen med mennesker med veldig sterke meninger. De er redd for ikke bli likt.
Tåle ikke å bli likt av alle
Jeg tror det er universelt at alle mennesker vil bli likt. Av noen. Noen mennesker er det mer viktig for deg å bli likt av, enn andre. Naturlig nok. Andre påstår at det ikke er så viktig for dem å bli likt av folk rundt dem. De tør å vise hvem de er, så får folk like dem eller ei. Noen av disse personene er såpass sikre på at de er greie og ærlige, så derfor tør de å uttrykke seg på en slik direkte måte.  De har mange venner og bekjente. Andre kan si at de ikke bryr seg  for å beskytte seg selv, de bruker en pålagt selvsikkerhet som skjold. Så alle negative kommentarer vil flerre av. En del velger heller å snu ryggen til alle personer som kommer med kommentarer som kan tolkes i negativ retning. Jeg vet også at mange velger å være stille eller jatte med for å slippe uenighet og konflikter, i redsel for ikke å bli likt.
Jeg husker når jeg gikk på aerobicutdannelsen min i Sverige for ca. 15 år siden. Da fortalte våre instruktører og lærere veldig nøye, at alle kommer ikke til å like deg og din time. Som instruktør eksponerer du deg og du skal vise fram mange sider av deg selv.  Jeg husker godt en time som tydelig ikke falt i smak hos mange. Flere forlot salen midt i timen, og flere fortalte i resepsjon, og til gruppeleder hvor dårlig jeg var. Jeg ville slutte! Min leder overtalte meg, og minnet meg på det jeg hadde hørt på utdannelsen. Dette skjer de fleste instruktører, og du blir først ordentlig god etter du har opplevd en slik motstand, men ikke gir opp. Jeg lærte mye av den timen min, og om meg selv. Men jeg ble, og har blitt i 15 år. Jeg har mange faste tilhengere, og stadig noen nye, men det kommer alltid til å være noen som ikke liker min form og stil. Akkurat som jeg selv har mine favoritter. Det trenger ikke være vondt og slemt ment. Vi bare liker ulike stiler og former.
Konkrete tilbakemeldinger
Det er normalt å bry seg om hva andre mener om en. Og jeg har virkelig forstått hvor mange som aldri får tilbakemeldinger på hvordan de oppfattes. Og hvor viktig det er å få en oppfatning utenfor en selv, av hvordan man påvirker og er overfor andre. For det er mange i mitt terapirom som vil vite hva JEG synes om dem som personer etter vi har hatt en del timer. Jeg sitter ikke med noe fasitsvar på hvordan de er. Jeg kan  kun si hva som skjer med meg sammen med dem ,og hvordan jeg oppfatter dem. Det er også viktig å si at ingenting er riktig eller feil. Det er individuelle opplevelser. Men det er ganske ofte at tilbakemeldinger kan virke gjenkjennende for en selv, eller at man har hørt lignende fra andre tidligere. Det kan være:
”Jeg opplever deg veldig smart, du argumenterer logisk, viser til mye kunnskap og forstår raskt nye perspektiver. Og jeg kjenner at jeg blir skjerpet sammen med deg. Det er spennende for meg å jobbe sammen med deg. Vi trenger ikke å jobbe så mye med dine tanker, for de fungerer aldeles utmerket. Men kanskje vi skal fokusere mer på bevisstheten din på følelser og kropp”. Eller til en annen: ”Jeg hører at du bryr deg veldig mye om andre mennesker rundt deg. Du har fortalt meg hva og hvordan du bruker tid og omtenksomhet på din familie og venner. Du virker veldig hjelpsom. Og jeg merker at du blir ansvarsfull her i timen også, passer tiden, og spør hvordan jeg har det. Jeg opplever deg som et omsorgsfullt menneske. Du trenger heller å lære mer å finne ut av egne behov og ta hensyn til dem. Og kanskje tåle å si nei”.
Men jo mer konkrete tilbakemeldinger man får jo lettere er det å ta dem imot. Det virker mer ekte med å konkretisere enn å si noe generelt.  Etter jeg har sagt mine tilbakemeldinger spør jeg også alltid hvordan de opplevde å høre det, og om de kjenner seg igjen.
Vondt å ikke bli likt
Jeg har vært i venninnegjenger og ulike klasser i mange år, og vet at baksnakking foregår. Det er rett og slett bare å innse. Det er normalt å bli lei seg . Men selv  har jeg vennet meg til tanken og inngått en avtale med meg selv. Om jeg tror noen snakker stygt om meg, men likevel inviterer meg, omgås meg, tar kontakt og kommer når jeg inviterer, så kan det ikke være så ille likevel. Du er den som har aller mest informasjon om deg selv. Og kanskje har de andre kun sett en liten bit, og dømt hele deg ut fra det. Ingen er ikke perfekte, og de fleste har sikkert sagt og gjort mange dumme ting. Og om enkeltfeil skal få skyve bort det fine, vel da er det de som går glipp av vennskap. Jeg tror det er viktig å evne å skille mellom sak og person. Noen kan velge å ikke like den ene tingen du gjorde, men klare å se så mye mer av deg, slik at han/hun liker deg som person likevel. Men å ikke bli likt av mennesker du bryr deg om, og komme i en konflikt hvor vennskap snur til uvennskap er uansett vondt. Vondt å miste det gode man hadde, som man trodde skulle fortsette. Det kan føles som svik, misforståelser eller ren sorg.
Et menneske er mer enn sine tanker, mer enn sine handlinger og mer enn sine følelser. Vi er en del av en historie, en del av en større helhet og kultur. Vi har verdier og holdninger. Hvem vi er kommer både an på deg selv, de vi omgås og det som skjer mellom oss. Jeg tror alle mennesker har noe godt i seg. Men det betyr ikke at vi liker alle like godt, og det kan igjen komme av forskjellighet på slike verdier som er veldig grunnleggende for oss selv. Det viktigste for meg er å være tro mot meg selv, og være så god jeg bare klarer mot mine nærmeste. Og et godt medmenneske mot de jeg møter på min vei. Og ut fra dette vil noen mennesker forsvinne, noen nye komme til og andre har vært hos meg lenge og vil forbli resten av livet.

Hvordan møte trassige eller triste barn?

Et naturlig instinkt når det er noe vi ikke forstår, er at nysgjerrigheten dukker opp i oss. Vi søker forståelse ved å spørre, undre og lure. Med trassige barn er det ikke alltid at dette instinktet slår ut. Mange tar nok heller den  ”formanende ”besserwisser” og foreldrerolle hatten”,  når vi har egne barn som trasser og trosser oss. Vi vil bare gi ordre, så skal de følge. Vi vil bare si hva vi føler, så skal de forstå og endre oppførsel. Men slik blir det jo sjelden.
Nærhet
Jeg føler meg veldig enkel når jeg argumenterer for dette. Men det er etter mange år med jobb med barn. Jeg har jobbet i barnehage og har selv barn mellom 10 og 20 år. Så jeg har vært i en del trassige situasjoner. Og jeg har gått i ”fella” med å ta den meget autoritære rollen mange ganger. Det hjelper lite. Men stort sett hver gang jeg endrer stemmen til mykere og lavere volum, samt lover å bare høre på hva det er som er vanskelig, åpner de den fysiske eller psykiske lukkede døra. Mange barn vil bli holdt rundt, eller sitte på fanget. Andre vil at dere bare sitter ved siden av hverandre. Og det er faktisk fascinerende hvor raskt en konflikt kan bli løst ved at du da spør hva barnet føler og tenker, og lar de prate uten innvendinger. Barna vil oftest bare ha forståelse, og ikke råd og løsninger. Hverfall ikke i sitt mest temperamentsfulle øyeblikk. Ved å holde rundt eller holde de i hånden blir de også mer åpne for å høre på deg etter sin egen forklaring. Det er ikke alltid lett å gi en klem eller armkrok om du selv er hoppende sint, og kanskje stresset også. Men jeg kan nesten love at det er både den raskeste og omsorgsfulle måten å gjøre det på.
Jeg tror fysisk nærhet er forebyggende for mobbing, og en fantastisk grunnstein for trivsel. Jeg kommer aldri til å glemme den salige og fantastiske stemningen jeg fikk overvære i klassen til en av mine døtre i 1. klasse. Jeg vil her gi æren til Merethe Jaquesson, som da var læreren. Barna kom inn i klasserommet med dempet belysning og klassisk, rolig musikk. Det var satt fram benker i en halvmåne. Halvparten av elevene skulle sette seg, og den andre halvparten skulle stå bak. De skulle massere hverandre. Altså, det var rørende. De som ble massert kunne si om de likte løsere, hardere, lengre ut, høyere opp. De ble kjent med egne behov. Jeg har lest tidligere at det er sjelden man mobber en man berører på en slik skånsom og god måte. Jeg har heller aldri vært bort i en klasse med bedre miljø opp gjennom årene. Det er sikkert mange elementer som har påvirket det, men tror ikke at dette første året med en slik skolestart skal undervurderes!
Medbestemmelse og avtaler
Om barnet ditt er sint for noe du mener er en småting. Altså noe du vil betrakte som ”ingenting å være så sint for”. Hva tror du skjer i barnet ditt da? Eller du kan bruke deg selv. Hva hadde du følt om du fikk beskjed om hva du skulle være sint eller trist for og ei? Tror ikke barnet bare skrur av følelsene og blir glad igjen, fordi de har fått beskjed om det. Vet ikke helt om det er et slikt barn vi har lyst til å skape heller. Da kan jo barnet lett blir underdanig videre i livet også. Det tror jeg hadde vært ganske smertefullt for foreldre å se. f Får et barn beskjed om ikke å være trist eller sint blir de blir ofte enda mer sinte, for nå blir de heller ikke forstått, og de får heller ikke lov å vise sine følelser. Først tror jeg man som voksen må legge sin definisjon på problemer tilside. Det er barnet det gjelder nå. Vis en unik interesse for barnets problem, og spør om barnet selv har noen forslag til å løse problemet. Kanskje du kan presentere en liten ”meny” av forslag som  er mulig å gjennomføre. Eks. barnet synes at ull er tull og det er 15 minus ute. La de være med i butikken å kjenne på ull de synes kjennes bra ut. Spør andre barn, hvilke ullklær de bruker, og be barnet kjenne på dem. Er de med på avgjørelsen, så er det lettere å følge opp avtalen. Ha en grense for når ullklær skal på, så de selv kan følge med på yr, eller gradestokken. Er de trege på morgenen, så bruk eggeklokke /alarm etc. som gjør at de passer på selv.  Dette er kun eksempler. Men poenget er at hvis barnet er med på å bestemme innenfor dine rammer, så har dere en lettere avtale. Og så kan dere eventuelt ha konsekvenser som dere også er blitt enige om, hvis avtalen brytes. Jeg har ofte lest at barn kan være strengere med konsekvenser enn voksne, om de på forhånd får være med å bestemme. Så husk å justere disse, om dere som voksne skjønner at disse blir for strenge i forhold til hva som er mulig å gjennomføre.
Vinn-vinn
Noen ganger tror jeg voksne kan tenke at slike avtaler og omfattende opplegg har man ikke tid og ork til. Det er faktisk veldig merkelig. For det er dette som kun vil ta tid en gang nå, og ikke hver dag etterpå. Du sår nå, og høster godene hver dag siden. Og noe jeg er opptatt av – det blir vinn-vinn.
Noen ganger har jeg selv ikke kunnet rokke på noen regler jeg har satt, som barna er uenig i. Men etter argumentasjon, så er jeg fremdeles enig med meg selv. Da har jeg opplevd det som en ærlig og fin ting,  å kunne si til barna at du ser at de er sinte, og du forstår at de kan bli sinte når de ikke får gjøre noe de så sterkt vil, men når det gjelder akkurat dette, så kan du ikke endre på reglene, fordi det er farlig, passer ikke i dag, får ikke til, har andre avtaler, etc. Da har du anerkjent følelsene, men likevel holdt på en regel du synes er viktig. Men barnet kan barnet kan få velge, bestemme en annen dag, og gjerne konkretiser hvilken dag.
Møter du barn med nysgjerrighet og interesse er det utrolig hvor mye spennende, morsomt, flott du kan finne hos de herlige små mennesker med sin helt egne personlighet.

Den mentale delen av slanking eller sunnere livsstil

Følelsen av uro herjer i kroppen. Det kan handle om tristhet, ensomhet, avvisning, sinne, liten mestringsfølelse, savn, skyld eller skam. Hva om du ikke får dekket savnet, eller sinnet – da blir det som en uløst knute i kroppen. Og uroen sprer seg. Kanskje har det vært slik siden du var barn eller ungdom.  Og siden du ikke visste hvordan du skulle håndtere de ubehagelige følelsene og ingen hjalp deg, så fant du ett annet stimuli. Du oppdaget mat.

Kreativ tilpasning

Det ble en overlevelsesmakanisme. Din måte å trøste deg selv på, når ingen annen trøstet deg. Det ble din egenomsorg, når du ikke fikk omsorg eller medfølelse av dine nærmeste. Og det ble en måte å rømme fra prestasjon, når du ikke orket press. Du kunne gjemme bort både følelser og deg selv, bak maten og godiset. Det hjalp for en stund. Du ble rolig. Uten roen føles det som du mister kontroll. Det kunne blitt rus, for å sløve ned følelsen av uro, eller å spise minimalt for å ha kontroll på noe, eller trene voldsomt mye for å bruke energien i uroen. Men det ble mat – mye mat, eller godis. Det ble som en kreativ tilpasning. Det var det du klarte å hjelpe deg selv med, når du ikke kunne håndtere følelsene på mer direkte måter.

Veien til en bedre form og slankere kropp er sunt kosthold og økt aktivitet. Regnestykket er i prinsippet enkelt. Du må bruke flere kalorier pr. dag enn det du tar inn. Men kunnskap om kosthold og trening er ikke alltid nok. Det er mental styrke, nye vaner og forståelse for hvordan mat brukes for deg, utenom ved sult, som må til for mange.

Å finne sitt hvorfor?

Min erfaring etter nøyere analyser av klienter jeg har jobbet med som strever med overvekt er at dette er veldig komplekst. Det skal som sagt en god porsjon utholdenhet, viljestyrke, endring av vaner til. Og ikke minst er de nødt til å finne sitt hvorfor? De kan ha skapt kreative overlevelses mekanismer fra de var små. Mange har hatt vanskelige hendelser i livet de ikke har visst hvordan de skal løse. De har tøffe følelser som ikke får utløp for, og mat er da en ting som stagger de vonde følelsene for en stund. Akkurat som andre rusmidler også kan gjøre. Så blir alt bare verre med tiden. Et fellestrekk hos mange som bruker mat til å dekke et behov av følelser, er uro. Og når mat er et stimuli de kjenner til som hjelper der og da, og de ikke vet om noe annet alternativ, er det begrenset hvor lenge en slankekur kan vedvare når de ikke har gått i dybden på hvordan de kan få tilfredsstilt sine udekkede følelser. De trenger å finne sin dypeste indre motivasjon, og forstå hvordan de bruker mat. Ellers vil de fort begynne å slå seg i hodet igjen når slankekuren sprekker og de igjen ikke klarte det. Og selvfølelsen blir enda lavere. Og da er det ikke lett å mestre videre. En ting er hvordan de brukte mat for å dekke trøst, sorg, tap, følelse av mislykkethet, ensomhet før, men om de lærer at det er andre ting som kan hjelpe med å trøste, sørge enn mat, ja, da vil det bli lettere å reparere de uløste problemene, samtidig som mat ikke lenger trenger å bli misbrukt. Det er veldig interessant å finne ut av uansett om du har mange kilo å miste eller noen få, om du bruker mat på andre måter enn ved sult, eller i sosiale sammenkomster.

Tankeøvelser og ulike årsaker

Jeg har lekt med tanken sammen med noen av mine klienter om hvordan de ville følt det i kroppen om de var på vei til å overspise, og jeg ville stoppet dem. Svaret har vært at de nærmeste ville følt et snev av panikk, eller aggresjon. Det blir en uro de ikke vet hvor de skal gjøre av. Så de trenger rett og slett å tåle å være urolige, eller de trenger å finne ut hva annet som kan stagge uroen. Og best av alt hva uroen egentlig kommer av. Det er ikke farlig å være urolig.

Et annet spørsmål for virkelig å sjekke ut motivasjonen, er å spørre hva man taper ved å bli slank, eller få en sunnere livsstil? Mange svarer overraskende: at mens de har vært tykke har de nærmest ingen forventninger på seg. Ingen tror de kan klare noe særlig. Så de slipper all form for press. Blir de slanke kan det bli slutt på de lave forventninger. Noen føler også at de vil miste identiteten sin, de vil ikke lenger være spesielle, den tykkeste. De vil ha følelsen av å miste seg selv.

Mange har heller ikke lært selvdisiplin på mat. De har kunnet i all tid spise det de har hatt lyst på uten å tenke på hva kroppen trenger og ikke. De har ikke lært å være fornuftige, eller lært konsekvenser. De har bare fått kjenne på dem i ettertid. Flere forteller om skamming rundt mat som liten, de fikk beskjed om ikke å være griske, utakknemlige eller at de måtte passe på vekta. Da er det lett å spise når ingen andre ser det senere i livet. Ingen kan lenger stoppe dem. De har penger selv. Og de gjemmer seg, så ingen lenger kan skamme dem. De skal ta igjen det tapte.

Noen er oppvokst med store familier og har ikke hatt nok mat. De har opplevd sult flere ganger. Eller de har hatt mange søsken, og alt skal deles likt. Det har ikke vært nok til å spise seg mett. Igjen skal de ta igjen den tapte sultfølelsen. De skal bestemme selv.

Andre fokus

Selv tror jeg nå også at det er viktig å fokusere på at kroppen er mye mer enn vekt. Og også bærer av gode følelser. Mange kan fortelle meg hvor alle vonde og vanskelige følelser sitter i kroppen, og hvordan det kjennes ut. De fleste kan forklare frykt og redsel, sinne, tristhet etc. med kroppsbeskrivelser. Men når jeg spør hvor og hvordan stolthet, glede, energi, rørthet sitter, så er det mye vanskeligere å beskrive. Det kan øves på. Og det er lurt. Da vil kroppen din være en frembringer av gode følelser også, og det er lettere ikke bare å beskrive kroppen ut ifra utseende, eller vonde følelser.

Å spise bort noe vondt er en av de få tingene som ikke er bra ved bare å være her og nå. Det blir en umiddelbar og kortsiktig løsning. Hvis du derimot ber deg selv vente en time med å spise, eller dropper godiset den torsdagen helt, har du klart å bevege deg inn i framtiden, som stemmer overens med ditt mål. Og finn ut hva du egentlig trenger. Eller hvilke andre sunne erstatninger som kan dekke din uro, eller vonde følelser. Det kan være en samtale, en armkrok, frisk luft, økt forståelse for seg selv, en klem, en treningsøkt, profesjonell hjelp, fritidsaktivitet, et pledd og en kopp te, en bok eller noe annet som kan dekke de følelsene du har eller får når du begynner å planlegge innkjøp, eller gå i skuffer og skap.

Å gi faen, eller tenke at den som har det morsomst vinner

Plikter, krav, stress, press og forventinger både fra andre og seg selv. De fleste vil både være ærlige og gode personer, samt sin beste versjon i konkurranse og på jobb. Å gjøre sitt beste til enhver tid er slitsomt. Det tapper. Men det kan også gi en herlig premie, som gjør at du synes det var verdt strevet. Men orker du det i lengden? Hva vil skje om du gir faen iblant? Hva er det verste som kan skje?
Er flink det samme som perfekt?
Jeg har veldig ”flinke” barn. De er veldig pliktoppfyllende. Men betyr det perfekt? Nei, jeg blir til tider bekymret over deres høye ambisjoner.  Og jeg må si jeg blir bekymret over at flinkhet skal gå på bekostning av glede. At det rett og slett blir for mye. De kan fort bli skuffet om de får 2 feil på en prøve. Eller ikke klarer alt til beste karakter og resultat uansett om det er skole, jobb, oppgave, trening, oppvisninger, framføringer og kamper. De evalueres jo over alt. De får karakterer, ros og tilbakemeldinger, de får beskjed om de rykker opp til et høyere parti/lag, og de vinner eller taper. Om det blir hele gleden, hvor blir gleden i selve aktiviteten og læringen av da? Å ha det bra med seg selv og ha det hyggelig og gøy imellom alle krav om gode resultater tror jeg mer på.
Et eget eksempel – Tjuvstart
Da min eldste datter svømte aktivt, så vi hvordan det slet på å kjenne på press for å vinne eller perse på ulike øvelser. Det var mange timer trening i uka. Og nå skulle det vises på resultatet. Men det er mye som skal stemme. Og det ble en del skuffelser blant perser og pokaler. Det ble en glede som mer og mer gikk på resultater, og ikke på det å svømme, ha mål lengre framme, være aktiv, treningen, det sosiale. Og som foreldre er det lett å la seg rive med i konkurransejaget. Det er gøy å vinne. Men jeg ser det ikke som en seier om  barna blir mer og mer nervøse og mistrives mer og mer. Da forsvinner motivasjonen sakte, men sikkert. Så da hun igjen sto klar for et nytt stevne og nervøsiteten var i høyspenn, ville vi fortelle henne at vi ikke hadde press på henne. Så vi sa:
”I dag synes vi du skal tjuvstarte”.

Hun så dumt på oss, ”hææ? Men da blir jeg jo diska”.

”Ja, så bli diska da. Det er jo ikke så farlig. Du er på stevner veldig ofte. Men da kan du jo bare svømme for gøy alt du kan. Gi f…”.

Hun trodde nok vi ikke var helt vel bevart den dagen. Men hun smilte. Og det rett før start.
Og i dag ser jeg det på fotballbanen også. De som har det morsomst med å spille fotball er ofte de som vinner. For om de skulle tape, er det fortsatt gøy. De tenkte ikke like mye på resultatet, og derfor tenkte mer på det de har lært på trening. De spiller og har det gøy. Om de gir faen i resultatet mens de spiller, så kan det likevel bli det beste resultat. Virkelig omvendt psykologi.
Frihetsfølelse
Det er ikke sjelden jeg hører voksne også more seg over å gi faen. De er drittlei og er skikkelig fornøyde med å for en gang skyld gi F! Det er viktig å bemerke her at dette ikke gjelder de som stort sett gir faen hele tiden. De trenger helt andre utfordringer.
Det å gi f… kan gi en frihetsfølelse. Å sette fri kan gjøre at du vil bli, i det du holder på med. Og når du ikke gir du deg, blir det mer øvelse og du har du også mulighet til å vinne. Utholdenhet og motivasjon kan spire på nytt. Dette betyr ikke at det å være flink og mestre ikke betyr noe. For mestring og det å vinner er gøy for de aller fleste. Jeg tror bare fokuset blir litt vel ensidig på resultater til tider. Og da kan man miste både gleden ved selveste aktiviteten og læring, samt mange talenter. Tror det er derfor det er så deilig for mange å være ute i naturen. Mange beskriver det som et fristed i forhold til press og forventninger. Det eneste å tenke på er å holde seg varm og mett, og hvor du setter bena.
Test av å bryte tradisjonen – nok et eget eksempel
Vi har med vilje brutt de vanlige tradisjoner til jul iblant. Ikke for at vi absolutt ikke liker tradisjoner, men for å teste ut hvor viktig de er, eller for å se og oppleve at andre ting også kan være like flott. Så kan de også uttale for seg selv hva de likte mest. Et år seilet vi i Thailand og Malaysia med en vennefamilie. På julaften morgen var det knallvær. Vi voksne pyntet masten med noen julekuler og nisser. Vi hadde to pakker hver til barna og en til de voksne. Vi lå på stranda, snorklet og koste oss. Vi lagde grøt og hadde en pakkelek. Så var det vannkrig med nye vannpistoler. Vi spiste ute på restaurant på kvelden. Barna ville ha pizza og vi voksne delte på tapas. Det var stor stemning på restauranten. Og vi var enige om at vi hadde hatt en topp julaften. Da vi spurte hva barna foretrakk, jula hjemme, eller jula slik vi hadde gjort klarte de ikke å svare. De elsker jula hjemme, og de hadde hatt en perfekt dag den dagen.
Noen ganger tror jeg vi trenger å rokkere om på det vi tror er den eneste måten å gjøre ting på. Slippe løs, gi f… , ha det gøy, gå imot det vante.
Det samme kan det være med 7 sorter, vask av tak, vegger og skap, stryking av duker til jul. Hva er det som er viktigst for deg og din familie? Kanskje dere kan gi litt f… sammen og bare spille spill, bake det dere har lyst på, lese bøker, gå på ski og ake. Og tenke at dere vant jula. For dere hadde det så gøy, på tross av skrukkete duker og ingen kaker,  kun konfekt og karameller.

Jeg er trist, eller er jeg sint?

Åååå, jeg gråter og raser om hverandre. Klarer ikke å sortere verken tanker eller følelser. Ene øyeblikket er jeg trist og innesluttet, og i det neste skriker jeg og slamrer med dører og alt som kan skape høye lyder. Jeg er forvirret og frustrert. Jeg klarer ikke sortere en eneste tanke. Hele meg er kaos.
Frustrasjon
Når jeg gråter, er jeg bare trist da? Mange sier at jeg sikkert er sint. Gjemmer jeg sinnet bak tristhet? Det er lettere å gråte enn å skrike og være forbannet. Kanskje det har med at jeg er jente, og fikk beskjed om å roe meg når jeg ble sint som liten? Men jeg kan bli sint også. Akkurat nå er jeg kjenner jeg meg trist fordi mitt kjærlighetsforhold har tatt slutt. Men jeg kjenner igjen følelsene fra andre episoder i livet mitt også. Jeg fokuserer på alt det bra jeg nå har mistet.  Jeg savner og lengter. Det gjør vondt. Veldig vondt. Det kjennes i magen, i hjertet, i hodet – overalt. Alt annet som før var viktig, virker nå flatt og kjedelig. Kjenner meg helt fiksert på det som er over og slutt. Klarer ikke å glede meg over andre ting, som jeg pleier å like. Og så blir jeg plutselig sint. Sint på meg selv for at jeg kan være så trist. Hvordan kunne jeg la meg selv bli så selvutslettende at jeg hvilte all lykke på en person? Jeg har jo sett på meg selv som sterk. Hvor er det blitt av den styrken nå? Åhh, jeg blir forbanna også. Vil knuse noe, skrike til noen. Kan jeg det? Hjelper det? Hvordan kunne det bli så feil? Tusen spørsmål snurrer i hodet. Og jeg føler at det klikker. Kan jeg bli helt gal av dette? Vil jeg bli meg selv igjen? Jeg blir sint på alle bedrevitere, som skal vite hva som er til det beste for meg. De vil sikkert bare vel, men jeg vil ikke høre det! Ikke nå. Jeg er ikke klar. Jeg er trist, eller sint. Jeg vet ikke. Følelsene roter det til for meg. De roter til tankene mine. De gjør kroppen min anspent og sliten. Jeg vil sove. Eller kanskje løpe noen mil. Eller bokse. Vet ikke hva som er best. Og vet ikke om jeg vil gjøre det som er best heller. Jeg vet ingenting!
Aksept
Hvordan kommer jeg ut av dette virrvarret av følelser? Det føles ikke kun som kjærlighetssorg. Det føles som jeg er sint på ekspartner for mer enn slutten, jeg er sint på meg selv for dårlig vurderingsevne. Jeg er sint på folk rundt meg. Aner ikke hvorfor. Det bare er sånn akkurat nå. Det ene har ført til det andre i en negativ spiral, og det føles som veien opp igjen er lang og kronglete. Men f… heller. Jeg skal ikke bli her!!! Jeg skal tilbake. Og JA, jeg kan ha flere følelser i kroppen og tanker i hodet på en gang. Jeg er både trist og sint. Både for forståelige hendelser og for mindre forståelige ting. Men sånn er det! Det er ikke så rart kroppen min reagerer. Den er jo bærer for både følelser og tanker. Jeg trenger å sortere og akseptere. Jeg er lei meg for at håpet om kjærligheten jeg trodde skulle bli fint er borte. Ikke så rart vel. Jeg er sint for at jeg ikke så signaler, at jeg ikke hørte på fornuften i meg litt tidligere. Men det får jeg ikke gjort noe med nå. Jeg kan bare lære. Men jeg kjenner at det er forløsende å gråte. Og det er deilig å tillate seg å få vise sinne. Jeg har jo ikke skadet noen. Og det er en som en ny kraft får plass i meg, når jeg har fått ut det jeg har følt. Det er som å lande. Og nå kan jeg ta av til et nytt sted.
Jeg kjenner hvilken energi jeg brukte på å holde alt tilbake. Det var som om kroppen ble bærer og avfallsplass for alt det vonde. Og det tok opp all plass til det som kunne vært godt. Derfor avviste jeg alle gode opplevelser og gode råd. Jeg hadde ikke fått utspill og vært tro mot de følelsene jeg faktisk hadde. Når jeg endelig aksepterte at jeg var sint og trist, og lot meg selv få være der, så endret det seg. Da så jeg nye muligheter. Jeg fikk bedre plass i meg selv.
Gradering av utbrudd
Om noen rundt deg ikke vet hva de skal gjøre, så kan du be de akseptere at du er sint og trist. Du kan be de støtte deg, kanskje ved å bare være sammen med deg. Det kan være beste hjelpen til å komme ut av det. For det er menneskelig og naturlig å ønske venner ut av det som er vondt. Så gode råd er det naturlige å gi, selv om det kan virke mot sin hensikt. Men om du kan hjelpe de til å hjelpe deg, ved å si at du kun trenger en som tåler å se deg trist og sint. Da kan mye være gjort.
Ofte kan redselen for å ta ut følelser være å miste kontroll. Og det kan jo være et reelt problem. Men igjen tror jeg bevissthet rundt sine egne følelser vil hjelpe deg til å ikke vise sinne i form av noe som kan skade andre. Om du kjenner på lyst til noe voldsomt, se om du kan gradere den handlingen noen hakk ned. Istedenfor å slå en person, kan du ut å løpe, slå på en pute eller gå inn i skogen å skrike. Eller skrive ned hvor sint du er. Jeg har sett og opplevd hvilken god effekt det kan ha. Man får utløp for følelser som kan være skamfulle, men som likevel er reelle i deg. Men får du dem ut på en kontrollerende måte, så slipper du skam, og blir samtidig tro mot deg selv.