Å fremme empati og forståelse

En anonym beskrivelse og tanker:

”Det er FOR fint her, FOR vakkert for følelsene jeg har. Jeg klarer ikke ta inn det vakre. Jeg får dårlig samvittighet. For mine egne smerter som jeg overser, og de andres. Alt jeg omgir meg med krasjer med det frustrerende jeg kjenner. Det gjør meg innesluttet og sint. Jeg får ikke ut sorgen. Jeg blir bedt om å finne godhet, positivitet og glede. Men jeg får det ikke til. Jeg blir ensom, til tross for at jeg har mange rundt meg. Andre nyter og lukker ute. Velger å se en annen vei. De klarer ikke ta det vanskelige innover seg. Vil ikke. Føler de seg maktesløse? Eller beskytter de seg? For meg er bilder, savn, ord, minner tilstede hele tiden. Jeg trenger å få det ut. Trenger å se og høre. Se at det er virkelig, før jeg så kan gå videre og siden nyte av livet. Jeg trenger de som vet hvordan jeg har det, eller en forståelse. En som tåler det vanskelige, uten å være redd. Jeg trenger støtte og trøst. Smerten i meg blir bare så innestengt her, så isolert, til tross for tårene mine. Alt jeg vil være nære er langt borte. Alt blir så kontrastfylt til det jeg kjenner. Jeg ser blomstene, utsikten, havet og fjelltoppene. Jeg ser at det er praktfullt. Men det vil ikke feste seg noe sted i kroppen, fordi jeg føler det forbudt å lagre det vonde. De praktiske hverdagstingene blir ikke viktig. Alt føles så falskt. Til slutt vet jeg ikke hva som er sannhet og løgn, virkelighet og fantasi. Hvorfor vil ingen prate om det som har skjedd? Hvordan kan vi ta innover oss menneskelige lidelser om vi ikke våger å gå inn i det med tanker engang? Ikke våger å se og trøste og høre? Jeg kjenner smerten blir for abstrakt, og samtidig overveldende og nær.  Jeg blir kvalm og rastløs. Urolig. Hørselen blir dårligere. Hører ikke hva de andre sier. Det føles som jeg har et sår som ikke kan starte sin legning før jeg får møte, kjenne, huske og se det vonde. Jeg må dele det med noen. Lette på trykket. Føle virkeligheten sammen med noen. Først da kan jeg klare det gode og vakre”.

 

Ens eget ubehag av å høre og se andres lidelser, er jo uvesentlig i forhold til virkeligheten. Hvordan skal vi forstå og bli empatiske mennesker om vi ikke engang klarer å se noe alvorlig og tøft? Er det god oppdragelse å skåne mennesker for elendighet? Jeg tror ikke det. Skal man bli empatisk må man tørre å kjenne, tåle å få vondt på andres vegne. Det er først da jeg tror det kan bli ekte hjelpsomhet, forståelse, omsorg for andre.

Det er ikke farlig å føle seg uvel. Det kanskje kan få deg engasjert, til å få medfølelse. MEN det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig å se, høre og kjenne på smerte. For så å trene, spise på restaurant, gå fjelltur, nyte gode vennskap, ha nære og glade samtaler, skape humor, bedrive hobbyer, synge, danse, leke og le. Da blir det akkurat slik livet er. Fylt med kontraster. Meningen er ikke å få dårlig samvittighet over egen lykke eller fint liv, ved å så andres ulykke, men se andre sider av andres liv, for å skape forståelse, engasjement, støtte, hjelp. Vi kan ikke alle dra i feltarbeid, eller jobbe som leger. Men vi kan støtte på andre ulike måter. Frivillig, økonomisk, praktisk, med trøst, samtaler eller annet – og det er lettest å gjøre om man forstår og ser. Poenget er heller ikke å skremme og gjøre redd, men se forskjell på der og da, og her og nå, samt eget og andres liv. Å skille på det som er virkeligheten sin selv her og nå, og tørre å se på noe som skjer andre steder, eller med andre mennesker er nøkkelen til å klare å leve her og nå. Jeg vil også påstå at å lære sine barn, og fremme et samfunn med empati, er å forhindre vold. Evner du å ta innover deg andres smerte, er det vanskelig å påføre smerte.

Den uforberedte morsrollen, eller farsrollen

Wow, det er mye man kan tenke før man får barn, av hvordan situasjonen og oppdragelsen skal bli. MEN det er før følelsene har kommet på banen, og inntatt hver celle i kroppen. Da kan det til tider bli en kamp med fornuften og tankene. For foreldrefølelsene, de kan være sterke.

Jeg kan rive meg i håret av sinne og frustrasjon. Tvinger meg selv til å låse meg inne på badet og teller til 2000 minst, for å roe meg ned. Og skjønner at det kan se kaotisk og ukontrollerbart utenfra, men det er for ikke å miste besinnelsen totalt, at jeg må forsvinne fra ”åstedet”. At et lite barn kan gjøre meg sååå sint. Barn er ikke alltid reale. Det har jeg lært. De vil teste ut grenser. Det er naturlig. Men selv om jeg vet det, så bruser det i kroppen av frustrasjon til tider.

Hjertet mitt kan slå i tusen i løpet av få sekunder. Få en voldsom akselrasjon av redsel og bekymring. Jeg har opplevd det flere ganger. Krisetanker og verste konsekvenser er det eneste som rører rundt i kroppen. Redd barna skal dø, forsvinne, skade seg voldsomt, bli dypt ulykkelige.

Eller jeg gråter strie strømmer av rørthet og stolthet. Når de mestrer, blir overrasket og glade. Av de minste små ting, kan jeg bli overfylt av godhet. Det er som om det er uforståelig at de vakre små kan være mine barn, og at de kan gi meg så mye glede og kjærlighet. De trenger ikke gjøre noe som helst, de kan bare være. Et blikk på dem kan gi meg varme bølger av ømhet.

Jeg kan hoppe av glede og lekenhet. Le så jeg griner. Av vårt fellesskap, deres spørsmål, humor og kommentarer. De har kommet innfall på de rareste steder og tider. De herlige barna kan virkelig snu om på et humør på få sekunder. De kan få meg til å være med på ting jeg aldri kunne drømme om. Jeg har pushet meg mange ganger på grunn av dem. For å glede dem. For å skjule egen redsel. For å være sammen.

Barna har fått meg til å kjempe, ta tak i kamper, stå opp for egne verdier, rettferdighet, forklaringer og ikke minst inspirert meg til å utvikle meg selv. Bare ved å være til, gir det en motivasjon til eget utbytte av livet mitt. Jeg kan gå de ekstra skrittene for dem, og derfor også for meg selv. Være et forbilde og gjøre det beste ut av det jeg har og kan.

Barna har også gjort meg mer sårbare. Jeg kan ikke beskytte de til enhver tid. Men det kan kjennes ut som jeg er beredt på mye. Som å stå stand by, for å hjelpe dem til enhver tid. Om de blir ertet, mobbet, har vondt eller er triste. Det river i hjertet mitt å se mitt barn gråte trøstesløst fordi noen har vært slemme. Men jeg er også mer forsiktig og redd enn før. Jeg har noe enda viktigere enn meg selv. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for å lære de selvstendighet, gjennom gradvis økt ansvar. Det kan også bli sårt. At de blir store, og forsvinner mer og mer. Og samtidig gi stolthet over hvem de blir, og det de gjør.

Så utrolig mange følelser jeg har fått ha med mine barn. De er et eventyr, og gjør at jeg holder meg i ytterkanter av livets følelsesregister. Som blir veldig varierende, spennende, kjærlighetsfylt, tøft og lykkelig. Det er en gave og en ære, og langt fra noen selvfølge å få barn. Jeg prøver å tenke på at det er en selvfølge at livet med barn må bli en berg og dalbane av følelser. Og det er slik det skal være. Uten regn, og sol hadde det ikke vært regnbue. Vi trenger alle dager for å få alle nyanser. Det var bare veldig uforberedt, og helt umulig å vite før man faktisk er i rollen. Rollen som forelder. Jeg føler meg heldig.

Lev mens du venter

Jeg vet om mange mennesker som venter på noe, eller noen. De har alltid noe å se fram til. Og det er jo veldig flott. Det er en deilig følelse, å  glede seg til noe. Men en del mistrives mens de venter. Det er en tomhet og utilfredshet i livet her og nå. De kjenner ikke på gleden i det å glede seg. For noen mennesker har ikke noe konkret de gleder seg til. De bare venter på at noe skal bli bedre, eller annerledes. Noen venter på kjærligheten, andre på drømmejobben, noen på bedre økonomi, eller bedre form, slankere kropp, at barna skal bli eldre, at sjefen skal slutte, eller noen skal ringe. Og ikke minst helgen. Det er mye mange venter på.

I mellomtiden kan dagens opplevelser føles ” halvveis”. De blir rett og slett degradert. Det kunne vært så mye bedre: om bare…. Hvis bare…. Og slik går dagene, ukene og årene.

DE dagene var livet man hadde, der og da. Dagene ble ikke tatt vare på. De ble ikke satt nok pris på, da du faktisk var der – i stunden av ditt liv. Mange angrer på alt de ventet på.  Det er når angeren kommer at man forstår hva man hadde, og at det ikke lønner seg å vente på andre dager, helger, ferier, personer, penger og helse. Men bruke dagene man er i, sammen med personene du er glad i og bryr deg om, her og nå, og gjøre det beste ut situasjonen ut fra den økonomien man har og helsa man har. Viktigheten ligger i evnen til å nyte dagene man er i prosess. Det er i øyeblikket vi kan endre og forbedre. Det er her og nå vi kan påvirke,  både stunden og til forberedelse for morgendagen.  Det er prosessen som er årene. Målet er ofte bare en liten stund. Noen minutter, før man har et nytt mål.

I radio, og ellers mange rundt, roper støtt og stadig: ”endelig fredag, endelig helg”. Jeg synes det er litt trist jeg. Ikke helgen generelt. Men at det virker som mange lever for kun få dager i uka. Når mandag begynner, er det bare å begynne venting og nedtelling til helgen igjen. Da blir det mange dager med venting.

Så mye tid, som kan fylles inn med kos, moro, lærdom, ro, oppgaver, folk – hva som helst, som beriker stunden. Jeg elsker helger, og ferier- misforstå meg rett. Jeg verdsetter virkelig turer, ingen vekkerklokke, familien, venner og min fritid. Men jeg elsker også jobben min, trening, rutiner, fotballkamper til datter, dansetreninger til annen datter. Jeg liker helt vanlige dager. Og prøver virkelig å se etter noe godt i hver dag, og kjenne etter. Jeg venter også, på mye. Men ettersom selvutviklingen har fått sin virkning, ser jeg etter det gode i her og nå. Til tider er det vanskelig, men oppmerksomhet og trening på det har hjulpet masse.

I dag var jeg effektiv med oppgavene jeg skulle gjøre. Det gir meg en tilfredshet. Jeg hadde lunsj ute i sola, og jeg nøt hagearbeid fra helgen. Jeg så fotballkamp med datter, og så hvordan hun eldste jobbet med inspirasjon til eksamen. Jeg liker det. Restemiddagen ble laget i en fei, og ble kjempegod. Jeg kjøpte meg et blad, og satt en halvtime i ro og nøt.

Det er viktig å ta tak i tiden. Bruke den, legge merke til det som skjer i den og sette pris på den. Ikke bare vente på at noe skal bli enda bedre. Det beste er kanskje akkurat nå. Så nyt dagen og øyeblikket. Kanskje det er akkurat dette øyeblikkets tilstedeværelse og glede, som gir deg inspirasjon til nye muligheter, endring og forbedring. Da kan du få både pose og sekk, nyte nuet OG glede deg til flere gode tider.

Ha en strålende dag.

Bekymrer du deg mye?

Jeg kjenner mange som bekymrer seg mye. For barna sine, for jobben, for økonomien, for sykdommer, for egen prestasjon, for været, for transportmidler, for ekteskapet. Det er virkelig mye man kan bekymre seg for. Ja, for det er jo mye farlig eller dumt som kan skje. Vi hører jo om det daglig. I media, på film, i bøker, blant naboer, kollegaer og venner. Verden kan virke skremmende, og den er det også. Men skal vi la oss skremme hver eneste dag? Det skremmende og skumle selger i media, kunst og drama. Og det er lett å ta med seg denne verden inn i egen stue og inn i egen kropp i hverdagen. Og det er da det kan bli ekstra bekymringsfullt.
Kjærlighetens sabotør
Finn Skårderud mener at bekymringer er kjærlighetens sabotør. Jeg har tenkt en del på det, og forsøkt å sette det sammen med det jeg kan om bekymringer fra før. Jeg ser at bekymringer kan stoppe mennesker fra å leve livet sitt fullt ut. Det kan gjøre at du trekker i håndbremsen hele tiden, og kanskje ikke bare for deg selv, men også for barna dine. Mange forbinder bekymring for andre med omsorg. At man er redd for noen, betyr at man bryr seg. Og det er jo naturlig at man kan være bekymret for at det skal skje noe vondt, med noen av sine nærmeste. Men er det bare bekymring for den andre? Det er nok også en stor porsjon egen  frykt. For hva skjer med deg og ditt liv om en av dine nærmeste blir skadet? Derfor vil man til tider også bremse andres liv og utfoldelse. For vår egen lykke kan være avhengig av andre.
Det er forskjell på å være bekymret for det ”minste”, altså for alt som kanskje kan skje, eller ikke skje, til å være bekymret en gang i blant. Noe her i livet er jo mer farlig enn annet. Å være totalt fryktløs vil antagelig gjøre en respektløs for livet. Jeg vet om noen som har utfordret livet mange ganger. Levd på kanten. De elsker frykten. Det er det som gjør at de kjenner livet. Mens andre vil synes at disse menneskene er dumdristige.
Å leve livet sitt fullt ut, er også å ha kjærlighet til livet. Å kjenne på lyst, glede, nysgjerrighet, utforske. Og bekymringer kan stoppe deg fra å oppleve denne form for kjærlighet til livet.  Så i den form er jeg enig i at bekymring kan være kjærlighetens sabotør.
Det er i nåtiden du styrker framtiden
Hvis du kjenner deg igjen i bekymringens makt, så vet du også at den kan få deg til ikke å bry deg om nåtiden. Du legger ikke merke til det som skjer utenfor din bekymring. Din bekymring bestemmer ditt fokus, dine gjøremål, din retning og din tid. Og er det ekstra ille, så vil din bekymring kunne nekte deg, å la noen hjelpe deg ut av bekymringens sterke hånd. Det er som om du ikke vil bli forstyrret i dine bekymringer.
Om du vil utfordre deg til å samle opp og skrive ned alle dine jevnlige bekymringer, også fra tidligere. Så kan du se hvor mange av dem har blitt til virkelighet? Jeg vil tro at det ikke er så mange. Det er da du kanskje skjønner at du kan gå glipp av selve livet mens du bruker tiden på bekymring. Det finnes mange måter å tvinge seg ut av bekymringens makt på.
Eksempler
Jeg er bekymret for noen ting. Men jeg har bestemt meg for at det ikke skal stoppe meg i livet mitt, om det er ting som er viktig for meg. Det er ikke alltid like enkelt, men jeg bruker det jeg kan, og som er lurt for å trygge meg mest mulig, uten at det skal gå utover friheten til meg selv og mine barn. Jeg vil ikke nekte mitt barn til å gå til en venninne alene fordi jeg er redd for henne. Men jeg kan be henne ta med mobil, og jeg kan be henne ringe når hun er fremme. På den måten får hun utvikle seg, ta ansvar, samtidg som jeg begrenser tiden med min bekymring. Jeg er ikke overbegeistret for å fly, men elsker å reise. Jeg bruker bok, musikk og samtaler for å nyte turen. Og blir jeg bekymret, så ser jeg på flyvertinnene som ser ut som alltid. Like rolige. De smitter meg. Og jeg blir litt mindre bekymret og kommer meg på mange turer. Jeg vet også de som er bekymret for å gå på kino. Men så har vi brukt tid på å finne ut hva som skal til. De må sitte ytterst, nær en utgang og gå med en god venninne. Så alt vi klarer å få til i dag, styrker oss videre og gir oss frihet og muligheter.
Gå fra hode til kropp
Jo mer man tenker og dyrker sine bekymringer, med fantasier, vonde bilder og minner fra det man har lest og hørt jo verre blir bekymringene og jo større blir frykten. Det jeg gjerne vil lære deg, er å bevege deg fra hode og ned til kroppen din. Eller ut i rommet du er i. Om du kan beskrive noe behagelig i kroppen eller finne noe i rommet som er ok å se på. Så bruk god til å utbrodere de beskrivelsene. Det gir deg ”frikvarter” fra bekymringer, og det gjør at du utvikler noen gode holdepunkter og ressurser som kan hjelpe deg å tåle mer av bekymringer. For de blir ikke enerådende. Bekymringen får en kamp og motstand i det gode og behagelige som også finnes i og rundt deg. Min datter er nok et godt eksempel på hvordan dette kan fungere. Hun var redd for lyden av ambulanse. Jeg spurte hva hun heller ville høre. Hun ville høre fuglekvitter. Jeg spurte om det var mange fugler, hvilken type, og hvor nære vinduet hun ville ha fuglene. Hun hørte nå kun fuglekvitter og har ikke hørt ambulanse siden. Kan høres for enkelt ut. Men det må gjøres, og oppleves og tas kontroll over og gis tid. Og kanskje trenger du hjelp til det. Men det er det verdt, for å slippe bekymring som kan stoppe deg fra å leve det livet du vil leve.

Med fokus på lykke

For meg handler lykke oftest om øyeblikk, eller lykkestunder. Det er øyeblikk da alt annet forsvinner enn akkurat det fantastiske jeg har fokus på, og kjenner i hele meg. Det kan være følelser som stolthet, glede, forelskelse, nærhet, kjærlighet, ro, balanse, positiv overraskelse,  eller mestring. Det er en følelse av å være totalt tilstede med opplevelsen og meg selv. Som om hele verden ellers rundt meg forsvinner. Det er noe overveldende som fyller hele meg. Det kan kjennes i magen og  brystet spesielt, og kjennes som pirring, gledestårer, latter, smil, varme som brer seg, letthet, totalt ro etc. Sansene er skjerpet, det kan være noe vakkert jeg hører, noe fantastisk jeg ser, noe behagelig jeg kjenner, som gir meg gode følelser og får meg til å glemme alt annet. Så kan det også opphøre plutselig, eller langsomt. Og jeg vil endre min tilstand til: bra. Eller ok. Eller jeg kan komme på noe som er vanskelig, og kjenne på tristhet. Det er sjelden jeg har blitt i lykkefølelsen over veldig lang tid. Virkeligheten med sine omgivelser innhenter meg. Så for å skape meg flest mulig lykkestunder vet jeg for min del at jeg må gjøre ting jeg liker, være med de som gjør meg glad og leve meg inn i øyeblikket med skjerpede sanser, og ikke være redd for å vise meg fram med følelser som er i ytterkantene av det vanlige. Følelser som synes. Som kan gi meg farge i kinnene, tårer som renner, smil og latter, selv når ingen andre kjenner det på samme måte. For lykke kan også gjøre deg mer synlig.  Om du er lykkelig, kan fallhøyden og skuffelser bli større, når du plutselig opplever noe vanskelig, eller om du forventer at lykken skal vare i lang tid. Men om du ser lykkestundene som påfyll av energi, som nødvendighet for å forstå alle motsatte følelser, eller bare en nytelse der og da, vil du ta imot lykken med viten om at den gir deg nyanser og ydmykhet til livet. Og jeg vil  påstå at den også kan gjøre deg helsemessig friskere. Det er lettere å få relasjoner, da folk trekkes mot deg. Lykkestunder er som energiboost og ressursforsterker og helt naturlig «antidepressiva».

Hva er lykke for deg? Jeg har oppdaget at mange har veldig høye krav til livet. De forventer å være lykkelige mesteparten av tiden, og de tror veldig mange andre rundt seg er lykkelige hele tiden. Ja, til tider kan det jo se slik ut. For mange er det lettest å flagge hva de gjør,  skal gjøre, og har gjort som er spennende og gøy. Det kommer ut og fram i samtaler og ikke minst facebook, eller andre sosiale medier.  Men jeg kan love dere at alle som forteller om fine og flotte ting også har dårlige dager. De vil bare ikke snakke like høyt om det, og ikke like ofte. Mange vil fôre det positive, i håp om at det skal vokse. Eller ved å snakke og fokusere på det bra, så legger de også selv merke til hvor mye bra de har det, og vil dermed ikke ta det negative til store dimensjoner. De som fokuserer på det gode, har også lett tilgang til sine ressurser, og vet lett hva som gjør de glade, og kan bruke det som «medisin» på dårligere dager.

Hvordan kjenner du at du er lykkelig? Kan du beskrive hvordan det kjennes ut? Det er for mange lettere å beskrive sinne og frykt, enn lykke. Men kroppen vår er også bærer av følelsen lykke. Tror det faktisk er viktig å plassere det og kunne beskrive det. For da vil du lettere kjenne det igjen, og legge merke til det, og notere deg det. Og igjen få en opplevelse av at lykke stikker fram oftere enn du tror. Og om du kjenner hva lykke gjør med kroppen din, vil helheten av deg med både følelser og tanker også påvirkes positivt.

Personlig er jeg fornøyd med livet også om jeg har det godt og bra.  Jeg må ikke være i ekstase av lykke for å kunne bekrefte at livet er fint. Det er jo tross alt fordi vi kjenner forskjell på: dårlig, ok, bra, lykkelig at vi kan være med å påvirke vår egen situasjon. Vi kan gjøre de tingene vi vet vil lette oss, og påvirke oss på en god måte. Men nyansene er viktig. Det ville bli slitsomt å kjenne seg, fra seg av lykke, til en hver tid. Det er intens følelse på samme måte som ulykkelighet. Både lykkelighet og ulykkelighet er i ytterkanter av følelsesskalaen, og det kan tappe energien i lengden. Det er sunt og godt for kroppen og også ha det ok, bra, ro eller følelse av balanse. Ofte kan de fleste av oss ha det både bra og dårlig på samme tid.  Enkelte områder i livet som er helt topp, og andre som er dårlige. For eksempel et skille mellom jobb og kjærlighet. Noen er flinkere enn andre til å skille, og noen drar med seg problemer fra en arena i livet inn i en annen. På samme måte som stor lykke på en arena kan gjøre livet lettere på andre områder i livet også.

Vet du hva som gjør deg lykkelig? Og hvordan kjenner du det?