Søskenkjærlighet. Hvordan kan vi foreldre bidra?

De kan sloss så busta fyker, hyle og skrike de værste ting til hverandre, stjele hverandres klær og leker, kjenne på misunnelse og sjalusi, ønske den andre dit peppern gror og likevel være glad i hverandre og omfavne hverandre minuttene etterpå. Det er sånn det er å være søsken for mange. De bor under samme tak, med de samme foreldre og kan konkurrere om oppmerksomhet og være petimeter på rettferdighet og likevel elske hverandre.

Jeg er selv enebarn og har savnet søsken hele mitt liv. Selv om jeg vet det ikke trenger å bli så «romantisk» som jeg kan forestille meg. Jeg ville ha hele pakka med både konflikter og fellesskap. Men jeg har noen veldig gode venner som erstatning. Men jeg har alltid vært bestemt på at jeg gjerne ville ha tre barn selv. Lenge før jeg i det hele tatt visste om jeg kunne få barn. Jeg er så utrolig heldig som har fått tre døtre.

Det har vært spennende for meg å jobbe med tema som søskenkjærlighet. Kjærligheten kjennetegnes ofte om søsknene sterkt ønsker å beskytte hverandre når en av dem har det vanskelig. De kan bekymre seg for hverandre. Og støtte hverandre når de trenger hjelp. Og de ler og tuller sammen, og kan ha fortrolige samtaler. Det er slik det kan merkes. Den flotte søskenkjærligheten, som varmer et foreldrehjerte.

Da blir ikke stjålne klær og harde ord så viktig. Begge vet at det var i et sinna øyeblikk, men at de vil stille opp for hverandre når det virkelig gjelder.

Jeg har sett det ofte, at det er foreldre som kan være med å påvirke forholdet mellom søsken. Jeg har dessverre hørt utallige historier om ulike søskenkonflikter, som kommer av favorisering, følelsen av å være en syndebukk og ikke god nok. Følelsen av urettferdighet og ulik støtte og hjelp fra foreldrene. Til og med blir det i noen familier interne konkurranser om foreldrenes gunst i form av å være flinkest, finest, mest hjelpsom, tynnest (ja, det er sant), mest sporty eller suksessrik- og foreldrene stopper det ikke, selv om de ser hva som skjer mellom barna sine. De fortsetter å applaudere den som «vinner». Da er det vanskelig å kjenne på søskenkjærlighet. Selv om det er foreldrene som behandler ulikt, roser forskjellig, så er barna mer avhengig av foreldrene enn sine søsken, og derfor kan slike uheldige mønstre mellom dem, sette seg fast og skille deres veier videre. Mange kjemper om sine foreldres bekreftelse og stolthet hele livet. Og søsken i noen familier vil være som hinder i den etterlengtede bekreftelsen. Konkurransen fortsetter til foreldrenes liv ender og arven skal deles. Her akselrerer problemene til enda nye høyder.

Krangler og uenighet er en naturlig del av livet sammen med andre mennesker uansett om det er i familier, skoler, idrettslag eller arbeidsplasser. Det kan være bra å få øve seg på å argumentere, og både vinne og tape diskusjoner. Det kan være nyttig å se og kjenne på hvor fort det kan gå mellom uenighet og krangling til glede og nærhet. Det er ikke farlig å krangle. Det er nyttig å kjenne på egne behov og vite at de kan være forskjellige fra andres. Og de kan måtte kjempes for, utsettes eller kanskje ikke bli gjort noe med.
Så hvordan kan foreldre hjelpe sine barn til å bli hverandres ressurs og støtte i livet?

Kjærlighet vokser ved å dele. Så å dele ut kjærlighet uavhengig av prestasjoner. Fortell dem at de er verdifulle som personen de er, ikke hva de gjør.
Heie på hverandre. Dere er et familieteam. Vi holder sammen og unner hverandre alt godt. Vis det. Du er et forbilde.
Forklar at noen ganger trenger ett barn mer hjelp og støtte enn et annet. Det kan være pga. sykdom, sorg, eller andre tøffe situasjoner. Og at du som foreldre ville gjort det samme uansett hvilket barn. Og at dette vil gå på rundgang i livet.
Fortell dem at de er heldige som har hverandre. Og hva du ønsker at de kan være for hverandre. Ros de om de er gode mot hverandre.
Om det er krangel og slossing. La begge fortelle sin versjon. Lær de å skille mellom person og sak. At du kan være enig med en i denne situasjonen, men at det ikke gjelder alltid.
Gi for lik verdi i gaver (særlig når de har lært verdien av kroner og øre).
Støtt deres interesser og valg i livet, selv om en av barna velger noe helt annet enn hva du selv ville og håpet. Barna vil raskt merke om du favoriserer en interesse og retning framfor en annen, og raskt gjøre om dette til å gjelde personen framfor interessen.
Ha det gøy sammen. Skap gode minner og historier.

Ha en god dag og 17. mai helg.

 

 

 

 

 

Tips til foreldre med redde barn

«Jeg vil bare de voksne skal si at det blir bra, og så vil jeg at de skal holde rundt meg». Dette er en setning jeg har hørt mange ganger fra barn. Et ganske tydelig ønske og behov.
Mange barn er livredde på kveldene før de skal legge seg. Det er helt typisk a skal de roe ned og de rekker å tenke gjennom saker og ting. Og de rekker  å kjenne og føle. Ikke så veldig annerledes enn oss voksne:)

Barna er oftest redd mye av det samme som oss voksne også, kanskje med ett par unntak. De kan være redd for monster under senga, spøkelser, for tyver og kidnappere, for sykdom på seg selv eller sin familie, redd for at foreldrene skal skilles, bekymringer for skolen og venner, for brann og krig. De kan være mørkeredde, eller være redd for noe som kan skje dagen etter, og døden. Ofte er de redd for ikke å være gode nok. Redd for ikke å klare å prestere. At de ikke vil bli likt eller elsket for sin person, men bare sine resultater. Og hva om resultatene blir sånn middels? Vil de da bli elsket litt mindre? Det er ofte slik barn er redd for.

Mye av det barn er redd for er reelle farer. Kidnappere, sykdom, død og brann. Vi leser om noen få tilfeller av kidnappere, og kjører og henter barna ekstra etter det. De er ganske like oss voksne. Og blir man utsatt for noen av disse typer farer, så er det jo farlig for liv og helse. Men sjansen for å bli utsatt for disse ulike farene er mindre, enn å ikke bli utsatt for dem – sånn rent statistisk. Og det vet vi voksne, og lar som regel ikke redselene styre våre dager. Men barna blir redd for at det fæle skal skje akkurat dem. De har vært «supermann», «prinsesser», vært på fotball, dans, karate, svømming eller annet. Vært modige, aktive og hatt en bra dag, så er det leggetid og foreldre skal ha bittelitt tid uten barna. Men da trenger barna trøst og forsikringer. Da er de ikke lenger barna som tror de klarer alt selv. Da er de BARN, og trenger plutselig tilstedeværelse, ro og trygghet. Og det tar kanskje ikke 2 minutter, men 15 minutter. Da kan stresset øke. Det er sent, de bør sove. Men helt ærlig, så tror jeg ikke barna sovner raskere om du sitter hos de i 2 minutter, og forlater de med noen trøstende ord, men mens de er likevel like redde. Da roper de oftest igjen og igjen. Eller kommer opp, kanskje flere ganger.

Som voksen har vi erfart at slike vonde tanker kan slippe taket. Derfor ber vi ikke alltid om hjelp. Vi klarer oss selv ved hjelp av fornuftig tankegang, positivt selvsnakk, eller andre strategier vi har opplevd har hjulpet oss. Men de gangene våre voksnes redsler ikke forsvinner med våre vanlige metoder, så ber vi også ofte om hjelp. Enten av familie, venner eller profesjonelt.
Å evne å be om hjelp er en styrke. Det kan hjelpe deg å få korreksjon på det som er usunt for deg selv, nytt perspektiv og helt nødvendig støtte.

Så se det som en styrke og tillitsærklæring at barna ber deg om hjelp og trøst. De stoler på deg, og at du er en som står stødig og vil hjelpe dem. Ofte er det ikke masse som skal til. Flere ting jeg opplever hjelper både privat og profesjonelt med barn er:

– Normaliser redselen. Det er vanlig å være redd. Noen ting er farlig, men sjansene er så små, og går vi rundt og er redd hele tiden går vi glipp av hele livet, mens vi lever. Barn forstår dette mer enn man skulle tro.
– Fortell om deg selv og dine redsler da du var liten. Og også hvordan redselene forsvant. De synes ofte det er både spennende, og det gir dem håp om at de også vil klare å gjennomleve de. Barn trenger å vite at tiden endrer seg. At opplevelser blir annerledes etterhvert.
– Si at du forstår. Og at det ikke er farlig, at det vil gå bra. Klapp på de. Sitt hos de til de roer seg, og kanskje helt til de sovner. Berøring gjør at de får mer kontakt med kroppen, og forsvinner da litt fra hodet og tankene.
– Spør om hva barnet ditt trenger akkurat nå da han/hun er redd? Da vil barnet få øve på å finne ut av egne behov, og hvordan tilfredsstille de. Veldig nyttig for videre i livet!
– La barnet høre på f.eks. Mindfullness for barn. (En cd og bok f.eks: «Å sitte stille som en frosk»).
– Sitt der noen minutter, og si at du går ut nå, men kommer tilbake om 5 minutter. Pass da på å hold tiden. Mange barn trenger å vite at du fremdeles er der, og at de kan stole på deg.
– Si at du vil hjelpe barnet. Og prat rolig om morgendagen og hvordan den skal løses.
– Det kan også hjelpe å dobbeltsjekke under seng og i skap. Eller ha på litt lys. Og lage historier om at monstere er fantasi, og at de er beskyttere og hjelpere.
Dette er noen tips som jeg tror vil oppfattes av barnet som at du tar det på alvor. Og du bygger tillitt, som vil gagne deres relasjon inn i ungdommen. Barnet vil komme gjennom og lettere vite at redsler i livet er normalt, og de kan føles skremmende, men er ingenting å skamme seg over. Og de vil erfare at det er mulig å få støtte, og det er mulig å leve med, eller bli kvitt dem helt. Du som foreldre kan invistere best i god tid og støtte, ikke alltid å vite svaret. Men bare med din tilstedeværelse og trygge nærvær. Da blir barna tryggere. Blir barna trygge, så blir de også lettere selvstendige og frie. Tålmodigheten og kreativiteten din vil betale seg med renter:)

 

Den dårlige samvittigheten

Skulle jeg funnet opp ett eneste middel som hadde hjulpet ekstremt mange mennesker, så kunne det vært mot dårlig samvittighet.

Mange får den, og altfor ofte. Jeg vil si særlig kvinner. Så fort de ikke får gjort alt perfekt, så kommer følelsen av utilstrekkelighet, og den dårlige samvittigheten snikende som en pest. Selvfølgelig får også flere menn dårlig samvittighet. Men min erfaring er at mange menn bruker andre beskrivelser. De kan si: «Det er veldig mye nå», eller «Jeg rekker ikke alt jeg skal», eller «Det er hektisk», som alle kan ha samme innvendig følelse av utilstrekkelighet eller «ikke bra nok».

Den dårlige samvittigheten kan ofte komme i veien for å gjøre ting akkurat NÅ bra. Fordi man er så opptatt av den ubehagelige følelsen, så er det vanskelig å vie sin oppmerksomhet med det man gjør nå. Dårlig samvittighet suger energi. Den koster mye, som du kan bruke på annet. Så da kan den dårlige samvittigheten bare øke, for det blir stadig noe nytt man ikke rekker, eller får til. En ond sirkel. Den dårlige samvittigheten er ofte ikke realistisk i forhold til virkelighetens alvor eller konsekvenser. Det handler ofte om bekymringer, eller perfeksjonisme. Og også sammenligning med andre. Det perfekte er uansett ikke særlig bra. Det er umenneskelig, kortvarig, udefinerbart og ofte umulig. Så da står vi foran – kanskje spesielt barna våre, med en samvittighet for ett eller annet vi føler vi burde gjort annerledes eller bedre, og kaster bort fin mulig tid her og nå.

I min utdannelse i traumer nå, så har vi også hatt om tilknytning og traumer i barndom. Lærerene kan ta opp eksempler via case eller film. Vi blir ofte advart om at vi kan se noe vi ikke liker av konsekvenser for barn, og vi kan kjenne oss igjen som foreldre. Dermed kommer den dårlige samvittigheten. Den får vi beskjed om å kaste til sjøs. Den er ikke viktig. Vi vil ikke ha den i rommet. Den vil kunne komme i veien for læring. Og det er viktig å vite at det trenger ikke være snakk om dårlig foreldreskap. Vi gjør det vi tror er riktig. Og det som er viktig er det du KAN gjøre NÅ og framover. Det er alltid mulig å reparere. Og det gjør foreldre hele tiden, selv om ikke alltid bevisst. Derfor er det mange barn som klarer seg helt utmerket. Man kan ha foreldre som har gjort noe dumt, sagt noe dumt, eller burde sagt eller gjort noe de ikke gjorde. Barnet ble lei seg, ikke forstått, eller blitt trist. Men livet med foreldrene går videre, med kjærlighet og varme, gode valg og opplevelser, til tross for «dumme» enkelt hendelser. Men det er ikke mulig å gjøre alt feilfritt. Da ville vi alle vært skjøre og redde, uten noen form for motstandsdyktighet. Det er bra for både barn og voksne å se feil og mangler, det gjør det ufarlig for oss alle.

Det er likevel forståelig at vi alle sikter etter å bli så gode foreldre som mulig. Og leve generellt mest mulig etter våre verdier og ønsker. Men når det blir så mye på så mange områder kan det bli halvveis her og der. Vi kan trenge å være mer «laid back», selv om venner og familie gjør noe bra. Vi må ikke gjøre som alle andre. Det er ikke en lik mal. Vi må tåle å tråkke feil, uten å dømme så hardt. Vi er alle unike mennesker uten bruksanvisning for oppførsel. De fleste gjør så godt de kan ut fra egen situasjon. Det finnes selvfølgelig unntak, der det er lovbrudd, som overgrep og omsorgssvikt. Men det er ikke de tilfellene jeg snakker om her.

Den dagligdagse dårlige samvittigheten kan hemme oss og stjele energi, om du ikke bekjemper den bevisst. Det kan dreie seg om at du har glemt noe, ikke vært med på noe, ikke ringt, spiser ikke sunt nok, trener for lite, planlegger dårlig, besøker for sjelden, sint for ofte, legger deg for sent bla bla bla.
Jeg har til tider bedt noen av mine klientet skrive ned på et A4 ark alt de må, bør og skal. Arket blir ofte helt fullt. Enten forventningene og kravene kommer innenfra eller fra andre er det utrolig hvilke supermennesker de forventer. Det finnes faktisk ikke nok timer, dager eller måneder.

Så den dårlige samvittigheten er ikke til noen nytte. Så hva kan man konkret gjøre:
Prioriter hva som er det aller viktigste for deg. Og hva som er viktigst innenfor de punktene. Dette kan handle om å sette grenser. Si nei når du er sliten i kropp, eller hodet. Du trenger ikke forklare alle dine nei. Da kan du bare lage rom for motargumenter. Si f.eks: «Det kan jeg ikke». Eller » Det passer dessverre ikke».
Vær realistisk i forhold til tid.
Klapp deg selv anerkjennende på skulderen ofte for hver gang du gjør noe bra, føler det godt. Har gode stunder med dine kjæreste.
Godta at ikke alt går etter planen. Da kan du gjerne bruke selvsnakk. La fornuft og logikk prate med følelsene. Vit at det meste går å reparere.

Lykke til.

Balansekunst i hverdagen

 

Tendensen er tydelig. ADHD diagnosene øker. Og andre avarter av den. Medisinbruk øker. Beroligende midler. Psykiske lidelser og sykemeldinger pga. av utbrenthet, stress og angst øker. Urolige barn, passivitet og aggresjon. Kroppene våre sier fra. De gir signaler ved å gi oss hodepine, magevondt, søvnproblemer, rygg og nakke, svimmelhet, nedsatt immunforsvar, energiløshet, rastløshet. Men vi har ikke tid til å ta signalene på alvor, eller ta hensyn. Må kjøre på. Full gass. Har mye å rekke. Det kan føles som om samfunnet krever det av oss, og vi har ikke mot, ork eller vilje til å protestere. Her og nå kjennes det ut som det er lettere å følge strømmen, enn å gå inn i seg selv. Vi skal være PÅ 24/7. Da snakker jeg ikke bare om tilgjengelighet med nett og mobiler. Men også alle våre muligheter med vår økonomi og alt som finnes rundt oss av fristelser. Konkurransesamfunnet vårt øker. På mange arenaer. På skolen puttes det stadig inn mer kognitivt stoff, framfor det å takle livet. På idrettslaget toppes det tidlig. Det meste vi gjør er mer synlig og blir vurdert. Som om vi er i konstant ”eksamensmodus”.

Det er ikke meningen å krisemaksimere. Jeg bare vil bevisstgjøre, og være realistisk. Det er først da vi kan endre. Jeg er ikke så redd for å høres negativ ut. For positiviteten er alltid like under. Min tro, mitt håp, energi og engasjement. Det er også derfor jeg skriver. Men jeg vil ikke stikke hodet i sanden og late som jeg ikke ser det jeg faktisk ser, og leser og hører hver dag. Jeg tror steinhardt på at endring er mulig, reparasjon er mulig, og forebygging. Så dette er bare et hjertesukk, som jeg likevel håper kan så noen få frø til noen. Jeg vil så noen frø, så ”dimmeren” i oss kan få plass. Vi kan mer enn å skru enten ”PÅ”, eller ”AV”.

Vi er inne i en ny tid, en tid som krever mye selvdisiplin, mye energi og evnen til å forstå sitt eget beste. Vi har knapt tid til å sove, for da kan vi bli forbigått. I tillegg er det mer og mer som er åpent alle dager hele døgnet. Det er som om hele samfunnet nekter noen gang å roe ned. Noen tenker på det som valgfrihet og fleksibilitet, og det er det jo også. Det er bare ikke alle som takler det. Det ser ut som de er i ett konstant maratonløp for å holde tritt. Hvis de saktner farten, føler de seg dårlige. De sammenligner seg med alle som er bedre, og klarer mer, hvertfall akkurat her og nå. De strever med å se innover i seg selv, for å finne sine egne muligheter og begrensninger, sine egne gleder, energi og behov, uten at det er sammenligning.

Det er vanskelig å vite sin egen grense før man har forsøkt. Særlig om man ikke evner å kjenne etter i sin egen kropp. Og da kan grensen plutselig være der. Kroppen nekter å lystre det ambisiøse hodet. Hm, og hvor ble det av den mentale styrken?? Dette ligner da ikke på meg?? Jeg har alltid klart dette før. Hm….. Kanskje akkurat derfor. Du har brukt opp ”kvoten”. ”PÅ-knappen” er kaputt. Så da gikk vi fra 100 til 0, og skjønner ingenting.

Jeg oppfordrer alle til å kjøpe og installere og bruke dimmer. Det er balanseknappen i kroppen. Det finnes mye mellom av og på. Det er mange farger mellom hvit og svart. Det er ok å legge bort mobil noen timer og være utilgjengelig hver dag. Det er sunt å være usunn iblant. Det kan være bra å kjede seg. Det er ofte da kreativiteten dukker opp.

Det er slitsomt å være ”På” hele tiden. Yte sitt beste, se ut på sitt beste, smile, være positiv og henge med. Mange føler at om de ikke henger med, så faller de ut. Ikke litt, men totalt. Det er enten innafor, eller utafor. Det ender med at alle ser ut som hyperaktive. Ikke engang voksne tåler å kjede seg, så hvordan skal barna lære det da? De lærer av oss.

Selv har jeg veldig aktive barn, og et aktivt liv selv. Vi trives alle med det. Men jeg har også min ”hellige tid”, da jeg gjør rolige ting. Yoga, leser, har massasjetog med mine barn, sitter lenge rundt middagsbordet, legger bort mobil helt. TV står i kjeller, så vi ikke skal ha den på konstant. Jeg prøver å så små frø, og hjelpe barna og hjelpe seg selv.Vi gjør små ting som jeg tror lader oss. Iblant blir vi tatt av en virvelvind av action. Mye skjer på likt. Da planlegger vi ofte en rolig stund som vi ser fram til. Da er det lettere. Det er også viktig å legge merke til de små stunder. Selv om de kan virke FOR korte, kan de være veldig verdifulle. Å legge merke til de gylne små øyeblikk av ro, kan gi utpust, som gir mer balanse. Jeg har utfordret flere siste tid bare på å gå saktere og snakke saktere. Det er utrolig hvilken effekt det har hatt. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på ringeffekter.

Så da utfordrer jeg videre til å være i et rom og bil uten masse lyder, stoppe opp, se deg rundt, gå sakte. Sovne uten TV. Legg bort data og mobil. Vend blikket innover. Hør på kroppen din. Prøv mindfullness, yoga, meditasjon, som en nødvendig motvekt til alt som går fort. Bruk sanser.  Du som voksen må lære det først. Barna hermer etter oss.

Ønsker deg en balansert og fin dag videre,

Klem Siw

 

Den uforberedte morsrollen, eller farsrollen

Wow, det er mye man kan tenke før man får barn, av hvordan situasjonen og oppdragelsen skal bli. MEN det er før følelsene har kommet på banen, og inntatt hver celle i kroppen. Da kan det til tider bli en kamp med fornuften og tankene. For foreldrefølelsene, de kan være sterke.

Jeg kan rive meg i håret av sinne og frustrasjon. Tvinger meg selv til å låse meg inne på badet og teller til 2000 minst, for å roe meg ned. Og skjønner at det kan se kaotisk og ukontrollerbart utenfra, men det er for ikke å miste besinnelsen totalt, at jeg må forsvinne fra ”åstedet”. At et lite barn kan gjøre meg sååå sint. Barn er ikke alltid reale. Det har jeg lært. De vil teste ut grenser. Det er naturlig. Men selv om jeg vet det, så bruser det i kroppen av frustrasjon til tider.

Hjertet mitt kan slå i tusen i løpet av få sekunder. Få en voldsom akselrasjon av redsel og bekymring. Jeg har opplevd det flere ganger. Krisetanker og verste konsekvenser er det eneste som rører rundt i kroppen. Redd barna skal dø, forsvinne, skade seg voldsomt, bli dypt ulykkelige.

Eller jeg gråter strie strømmer av rørthet og stolthet. Når de mestrer, blir overrasket og glade. Av de minste små ting, kan jeg bli overfylt av godhet. Det er som om det er uforståelig at de vakre små kan være mine barn, og at de kan gi meg så mye glede og kjærlighet. De trenger ikke gjøre noe som helst, de kan bare være. Et blikk på dem kan gi meg varme bølger av ømhet.

Jeg kan hoppe av glede og lekenhet. Le så jeg griner. Av vårt fellesskap, deres spørsmål, humor og kommentarer. De har kommet innfall på de rareste steder og tider. De herlige barna kan virkelig snu om på et humør på få sekunder. De kan få meg til å være med på ting jeg aldri kunne drømme om. Jeg har pushet meg mange ganger på grunn av dem. For å glede dem. For å skjule egen redsel. For å være sammen.

Barna har fått meg til å kjempe, ta tak i kamper, stå opp for egne verdier, rettferdighet, forklaringer og ikke minst inspirert meg til å utvikle meg selv. Bare ved å være til, gir det en motivasjon til eget utbytte av livet mitt. Jeg kan gå de ekstra skrittene for dem, og derfor også for meg selv. Være et forbilde og gjøre det beste ut av det jeg har og kan.

Barna har også gjort meg mer sårbare. Jeg kan ikke beskytte de til enhver tid. Men det kan kjennes ut som jeg er beredt på mye. Som å stå stand by, for å hjelpe dem til enhver tid. Om de blir ertet, mobbet, har vondt eller er triste. Det river i hjertet mitt å se mitt barn gråte trøstesløst fordi noen har vært slemme. Men jeg er også mer forsiktig og redd enn før. Jeg har noe enda viktigere enn meg selv. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for å lære de selvstendighet, gjennom gradvis økt ansvar. Det kan også bli sårt. At de blir store, og forsvinner mer og mer. Og samtidig gi stolthet over hvem de blir, og det de gjør.

Så utrolig mange følelser jeg har fått ha med mine barn. De er et eventyr, og gjør at jeg holder meg i ytterkanter av livets følelsesregister. Som blir veldig varierende, spennende, kjærlighetsfylt, tøft og lykkelig. Det er en gave og en ære, og langt fra noen selvfølge å få barn. Jeg prøver å tenke på at det er en selvfølge at livet med barn må bli en berg og dalbane av følelser. Og det er slik det skal være. Uten regn, og sol hadde det ikke vært regnbue. Vi trenger alle dager for å få alle nyanser. Det var bare veldig uforberedt, og helt umulig å vite før man faktisk er i rollen. Rollen som forelder. Jeg føler meg heldig.

Å dele opp familien iblant

 

Akkurat nå er far og mellomste datter på tur. Til London. Vi fant ut da de 2 yngste var bitte små, og samvittigheten holdt på å gnage meg i hjel for henne eldste, som var 7 og 9 år eldre enn sine søstre. Hun klarte seg så fint selv, forgudet sine søstre, og hjalp til med dem og var sammen med dem. Men jeg kunne se at hun også var mye alene. Hun fikk vente mye. Alt tok sånn tid. Vi måtte ta så mye hensyn til de små. Selv om det naturlig måtte være slik, gnagde det meg langt inn i hjertet. Det var da vi ble enige om at da hun yngste var ferdig med å ammes, skulle pappen ta med de to yngste til Sverige og hans familie, mens jeg og eldste ble igjen hjemme alene. Bare oss to.

Jeg var sammen med de to yngste veldig mye. Og det er klart jeg kunne stille meg spørsmålet ide de satt seg i bilen og kjørte av gårde for helgen, om det var for lenge uten meg. Men formanet meg selv at det var hun eldste som trengte meg mest nå. Og de to andre var sammen med pappaen sin, og hans foreldre som gledet seg masse til å være sammen med dem. De fikk mulighet til annen setting for seg.

Det ble en veldig verdifull helg for oss alle. Det ble en helt annen ro, og savnede behov ble dekket. Masse tid til prat. Med tid og blikkontakt. Vi koste oss masse, og følte oss nærmere igjen. Min mann fikk de to yngste selv. Han fikk gjøre alt på sin måte.

Det tok noen år før vi igjen bestemte oss for at innimellom, skulle bare en av oss foreldre ta med ett av barna på tur. Vi hadde friskt i minne hvor godt vi synes det var den helgen. Siden har vi gjort det slik iblant.  Og gjett om vi får prata, om alt mulig. Det blir en så annerledes setting. Trenger ikke tenke på andre enn bare to. For er man fem, og med ulike ønsker og behov kan det klart bli en del diskusjoner og uenigheter. Det skal være rettferdig, og det skal tas hensyn. Man må inngå kompromisser og megle. Alt dette er verdifulle utfordringer å lære seg. Konfliktløsning, drakamper, lære seg å lytte og forstå andres behov er verdifull læring man kan få med søsken, og familie.

Og innimellom er det deilig å slippe en eneste innvending. Alt bare flyter sin gang. Min mann har vært på tur med henne yngste. Bildene de tok beviser med store smil hvor godt det var å ha pappa helt for seg selv. Og det var deilig å være kun 3 hjemme. Det er større forskjell enn man kunne tro. Det er klart vi ville kose oss ekstra også.

Jeg og henne eldste brukte lang tid på å få til tur, men da vi plutselig fant ut at vi bare måtte ta tak i det, dro vi kun et par uker etter – til Barcelona. Luksus. Alene med en 18 åring på tur.

Akkurat nå er far og mellomste av gårde. Hun har gledet seg i et halvt år. Alle vet vi hvilken turordning vi har, og vet derfor hvem som skal reise neste gang. Og glede seg og finne ut hvor, er en del av det vi betaler for. Det kribler, og er nedtelling. Men først skal vi være sammen igjen alle. Siden eldste er så stor at hun reiser mer med venner og kjæreste nå, så er det plutselig ekstra gøy om hun kan og vil være med oss. Det er verdifullt å ha nært forhold til sine barn, og se at ulike sammensetninger av oss kan få fram ulike sider.

Det har vært herlige dager med tid, ro, prat og moro. Nå blir det godt å få mer liv og røre igjenJ

«Å være en primitiv løvemamma, eller tigerpappa»

Å følge våre primitive krefter oppfattes ofte som negativt. Men kan våre primitive deler også ha noe fornuft i seg? Kan vi mennesker ha noe å lære av villdyrene, som følger sine instinkter? Eller er det kun hodet vårt, som kan utrette de smarte avgjørelsene? Eller kan kanskje hodet ta noen beslutninger som ikke er så lure, omtenksomme og gode? Ett instinkt villdyrene følger sterkt, er å beskytte sitt avkom, sine barn.

Barn klarer ikke alltid å beskytte seg selv. Naturlig nok. De er barn. Det har dyrene i villmarken skjønt. Barna deres fører slekten videre. De vil ha sterke avkom. De vil ikke være slekten som blir spist opp. Derfor beskytter de barna sine med nebb og klør. Barna skal være trygge, fram til de er store og selvstendige nok til å kjempe for seg selv. Selvstendigheten og tryggheten kommer gradvis, gjennom å se og gjøre som sine tydelige og trygge foreldre, som reagerer når noe er feil. Når noen truer dem. Enten fysisk eller psykisk.

Det er vanskelig å rømme eller sloss, når man føler seg, og er liten og svak. Det kan være at den lille kroppen ønsker å slåss, eller flykte, men forstår at det blir en umulig oppgave. Barnet blir handlingslammet. Da kan det trengs en løvemamma, eller tigerpappa til å gjøre den responsen barnet selv ikke var i stand til å utføre, i den vonde situasjonen. Det trenger heller ikke være mamma, eller pappa. Det kan være en annen voksen person, eller trygg og sterk storesøsken eller venn. Bare en som kan beskytte barnet.

Som mennesker trenger vi ikke gå til fysisk angrep, slik villdyrene gjør, men vi kan gjerne brøle mer. Vår hjerne stopper til tider de naturlige instinktene våre. Det gjør at vi blir forsiktige, argumenterende og unnvikende. Vi sier ikke tydelig nok fra når noe er riv ruskende feil. Og barna våres lærer seg heller ikke si fra. Så slik blir vi tillatende, grenseløse og oppspist. Vår megling og prat kan fort bli langtrukkent og bare ord. Innen vi er ute av samtalen, megling eller forhandling er barnet på nytt blitt revet og slitt i.

Å reagere med ”dyrebrøl”, viser en kraft i beskyttelsen, som barnet forstår. De forstår at mamma og pappa (eller annen voksen/sterk person) støtter seg.  Og det blir en styrke det er lett å bli trygg i. Og ikke minst blir ansvaret plassert der det hører hjemme – hos den som har vist urett, og angrepet og truet et barn. Og gjennom den tydelige støtten kan barnet bli fri for skyld og skam.

Forblir barna ubeskyttede, kan de lett bli offer igjen. Barna trenger noen handlekraftige rollemodeller som står opp for dem. Med styrke, kraft og volum. Rett skal være rett. Barn skal ikke lide. Vi bør på samme måte som ville dyr beskytte våre barn. Vi bør lære de at de ikke skal svelge, og tåle urett. Og da må vi gå foran å vise vei, og ikke være redd for å synes og høres. Akkurat som løvemammaer og tigerpappaer. Så vil de selv kunne bli sterke villdyr som voksne, og vite forskjell på rett og galt.

Så heia alle dere der ute som bruker sine instinktive brøl til å beskytte de som trenger detJ