«Å være en primitiv løvemamma, eller tigerpappa»

Å følge våre primitive krefter oppfattes ofte som negativt. Men kan våre primitive deler også ha noe fornuft i seg? Kan vi mennesker ha noe å lære av villdyrene, som følger sine instinkter? Eller er det kun hodet vårt, som kan utrette de smarte avgjørelsene? Eller kan kanskje hodet ta noen beslutninger som ikke er så lure, omtenksomme og gode? Ett instinkt villdyrene følger sterkt, er å beskytte sitt avkom, sine barn.

Barn klarer ikke alltid å beskytte seg selv. Naturlig nok. De er barn. Det har dyrene i villmarken skjønt. Barna deres fører slekten videre. De vil ha sterke avkom. De vil ikke være slekten som blir spist opp. Derfor beskytter de barna sine med nebb og klør. Barna skal være trygge, fram til de er store og selvstendige nok til å kjempe for seg selv. Selvstendigheten og tryggheten kommer gradvis, gjennom å se og gjøre som sine tydelige og trygge foreldre, som reagerer når noe er feil. Når noen truer dem. Enten fysisk eller psykisk.

Det er vanskelig å rømme eller sloss, når man føler seg, og er liten og svak. Det kan være at den lille kroppen ønsker å slåss, eller flykte, men forstår at det blir en umulig oppgave. Barnet blir handlingslammet. Da kan det trengs en løvemamma, eller tigerpappa til å gjøre den responsen barnet selv ikke var i stand til å utføre, i den vonde situasjonen. Det trenger heller ikke være mamma, eller pappa. Det kan være en annen voksen person, eller trygg og sterk storesøsken eller venn. Bare en som kan beskytte barnet.

Som mennesker trenger vi ikke gå til fysisk angrep, slik villdyrene gjør, men vi kan gjerne brøle mer. Vår hjerne stopper til tider de naturlige instinktene våre. Det gjør at vi blir forsiktige, argumenterende og unnvikende. Vi sier ikke tydelig nok fra når noe er riv ruskende feil. Og barna våres lærer seg heller ikke si fra. Så slik blir vi tillatende, grenseløse og oppspist. Vår megling og prat kan fort bli langtrukkent og bare ord. Innen vi er ute av samtalen, megling eller forhandling er barnet på nytt blitt revet og slitt i.

Å reagere med ”dyrebrøl”, viser en kraft i beskyttelsen, som barnet forstår. De forstår at mamma og pappa (eller annen voksen/sterk person) støtter seg.  Og det blir en styrke det er lett å bli trygg i. Og ikke minst blir ansvaret plassert der det hører hjemme – hos den som har vist urett, og angrepet og truet et barn. Og gjennom den tydelige støtten kan barnet bli fri for skyld og skam.

Forblir barna ubeskyttede, kan de lett bli offer igjen. Barna trenger noen handlekraftige rollemodeller som står opp for dem. Med styrke, kraft og volum. Rett skal være rett. Barn skal ikke lide. Vi bør på samme måte som ville dyr beskytte våre barn. Vi bør lære de at de ikke skal svelge, og tåle urett. Og da må vi gå foran å vise vei, og ikke være redd for å synes og høres. Akkurat som løvemammaer og tigerpappaer. Så vil de selv kunne bli sterke villdyr som voksne, og vite forskjell på rett og galt.

Så heia alle dere der ute som bruker sine instinktive brøl til å beskytte de som trenger detJ

En god latter forlenger livet…..

Forskere kan visst ikke helt bevise om det er tilfellet. Men latteren gjør mye med kroppen som kan tilsi at livet blir både lystigere, gir bedre helse og derfor kan forlenge livet.

Å le for meg er en befriende følelse. Enten om noe vondt sitter fast, eller humøret er flatt, så kjennes det ut som det vanskelige får en letthet som åpner kroppen mer, og gir mer plass. Det blir lettere å tåle tristhet med latteren lett tilgjengelig i meg.

Det finnes mange typer latter. Av humor, ved fysisk berøring, som kiling, ondskapsfull latter eller latter som smittes fra andres latter, eller også ved redsel. Her snakker jeg videre om den gode latteren.

Selv ler jeg mye. Jeg evner å se det komiske i mye. Ser for meg bilder lett.  Jeg er glad i hverdagshumoren. De små kommentarene. Identifisering av mine eller andres ”typiske” sider, som blir ekstremgjort av komikere. Eller andres selvironi. Det er så herlig sjenerøst å by på seg selv, å tørre å vise mer enn perfektheten. Andres latter smitter meg, noen mer enn andres. Det er fantastisk. Jeg trenger ikke vite hva de ler av, det er bare lydene, gleden i andre som sprer seg. Slik ligger latteren og smilet lett tilgjengelig. Jeg oppsøker det morsomme og glade – både i meg og rundt meg. Av ord, bilder og situasjoner.

I den senere tid har jeg jobbet mye med temaer som er tunge, traumer, angst, sinne, skam og selvmord. Det kan høres tøft og slitsomt ut. For meg er det i tillegg andre dimensjoner og beskrivelser, enn bare tøft. Det er interessant. Det vekker nysgjerrighet i hvordan mennesker takler, tenker og føler. Og midt i alle disse arenaene, opplever jeg ekstremt mye latter. Det letter på trykk. Det lader batterier. Det kan regulere kroppen tilbake til balanse. Det gir lykkefølelse og fellesskapsfølelse. For meg øker også kjærlighet, sammen med latter. Både blant kollegaer, blant venner og hjemme. Det å le sammen, søke etter humor, gjør at vi kommer nærmere hverandre. Vi ser noe på samme måte. Latteren gir oss glimten i øyet, gode blikk til andre.

Mange forskere tror at det lages endorfiner (kroppens eget smertestillende middel) når vi ler. Blodtrykk og puls øker, men etter lattersalvene så blir blodtrykk og puls lavere enn tidligere. Andre forskere tror også at slimhinnene får mer immunstoff ved latter, og derfor øker immunforsvaret mot bakterier og virus. Og stresshormonene reduseres, og vi blir mer rolige og harmoniske.

Det er vell også innlysende at smil virker mer tiltrekkende i seg selv, enn sure ansikt. Så smil og latter kan gjøre det lettere å omgås andre mennesker, og skape kontakt. Latteren øker blodtilførsel i ansiktet, og gir mer mimikk, som gjør ansiktet mer levende.

Det føles som om når jeg evner å bli mye i stoff som er trist og tøft, så blir rommet i meg selv større. Dermed kan også latteren og gleden få ekte og stor plass. Er jeg veldig ”flat” i humøret. Alt er ok, eller greit, blir det som om ingen følelser på yttersidene av følelsesskalaen får plass. Verken tristhet eller glede. Så jo mer jeg tillater alle følelser å komme fram, jo større blir mitt repertoar.

Så oppsøk de gledesfulle og humoristiske i deg, i andre, i ord og bilder, samt morsomme situasjonerJ

Og la oss ha en dag hvor latteren kan få ligge på lur uansett humør.

Prestasjonsangst – en pine, eller nødvendighet?

Prestasjonsangst – en pine, eller nødvendighet?

Følelsen spiser meg opp. Alt fokus snevres inn. Kroppen kjennes tydelig. Kvalme, uro, varme og virr varr i hodet – om jeg lar tankene få lov å flyte fritt. Da går tankene til alt som kan gå galt, og alt som er vanskelig.

Redd for hva?

Jeg har hatt mye prestasjonsangst i mitt liv. Til eksamener, prøver, evalueringer, intervjuer, taler, foredrag, aerobictimer, nye jobber og kurs. Når jeg sorterer tankene vet jeg angsten handler om at jeg vil gjøre noe bra. Jeg vil få til, mestre, og vise meg fra min beste side. Jeg er redd for alt fra å stamme, svare feil, eller bli stum, ikke bli likt, jernteppe eller til og med besvime.

Jeg har ambisjoner. Jeg vil gjøre det så bra jeg kan. Og det må ikke bare være bra nok for meg selv, men også for de rundt meg. Nesten perfekt faktisk. Det føles umulig å skulle score topp hos alle.

Vil utfordre meg

Nå skal jeg snart holde kurs, et kurs jeg ikke har holdt før. Det kjennes. MEN det er noe som er veldig bra med denne prestasjonsangsten. Jeg skjerper meg.  Jeg vet etter mange år med disse følelsene herjende i kroppen, en del om hva som skal til for å roe ned 10 hakk. Slik at det blir levelig, og ikke stopper meg fra faktisk å gjøre oppgaver som er skummelt, eller utfordrene. Jeg vil lære nytt, jeg vil gjøre ting jeg ikke har gjort før, og jeg vil jobbe med mennesker. Og jobber jeg med mennesker risikerer jeg også ikke å bli likt, eller at de ikke liker akkurat den tingen som jeg sa, eller gjorde.

Å trygge meg

Min største trygghet ligger i å forberede meg. Har jeg forberedt meg godt, så vet jeg med meg selv at jeg kan det jeg skal framføre. Da blir det mer orden og struktur i hodet, og jeg er overbevist om at det vil gå bra. (Akkurat som alle venner rundt megJ). Men kroppen er ikke like rolig. For kroppen hjelper det å gjøre andre ting også, trene, fokusere på andre ting, ta en god pause fra forberedelsene innimellom.

Erfaringsmessig blir jeg mer skjerpet i øyeblikket oppgaven skal framføres, om jeg har prestasjonsangst. Jeg har bestemt meg for å se på dem jeg snakker til, finne et vennlig ansikt å vende tilbake til. Jeg skal gjøre det jeg selv liker at andre gjør, når de framfører noe. Jeg skal tørre å snakke tydelig og rolig, og ta pauser. Selv om jeg gjerne vil rase gjennom fort for å bli ferdig. Nei, jeg skal ikke la meg skremme av min egen kritiker som til tider titter fram over skulderen min. Heller ikke av alvorlige ansiktsuttrykk. Jeg vet at de ansiktsuttrykkene kan bety så mye mer enn alvor, eller misfornøydhet. Jeg tror faktisk at de fleste mennesker vil meg vell, selv om noen kan være kritiske. Det er bare sunt. Det skaper dynamikk, og ofte gode og utviklende diskusjoner, som levendegjør kurset enda mer, enn om alle sitter å nikker samtykkende på hodet.

Pine og nødvendighet

Denne gangen har jeg planen klar. Jeg er forberedt med hjelpekort, fargekoder, manual og sett gjennom alt av presentasjoner. Jeg har to gode kollegaer, jeg skal pakke alt klart på forhånd, være tidlig ute og vite hvordan jeg skal snakke. Da gjør jeg mitt beste. Så kan jeg sikkert etterpå komme på noe jeg kan gjøre enda bedre neste gang. Eller at jeg glemte noe. Da skal jeg tenke pytt pytt, og glede meg over det jeg gjorde bra. Og minne meg på det jeg glemte til neste gang. Noen ting kan jeg ikke vite om er bra eller dumt, før jeg faktisk har gjennomført det en gang.

Prestasjonsangsten får bare komme og være her hos meg. Den er en pine, men også en nødvendighet for mitt fokus og engasjement. Den skal aldri få stoppe meg til å gjøre ting som kjenner at jeg lever, som utfordrer meg og inspirerer meg.

Uten prestasjonsangst tror jeg at jeg blir likegyldig til mitt oppdrag. Jeg undervurderer kravene til de jeg skal gjøre noe for. Nei, da får jeg heller leve med prestasjonsangsten. Den er en nødvendighet for mine krav til meg selv, for at jeg skal bli fornøyd.