Frykt eller angst?

Om natten gikk hennes samme drøm igjen. ”Hun ble forfulgt av ulver. Hele hennes familie var tilskuere. De hjalp henne ikke, selv om hun ble jaget og var livredd. Hun løp og løp med ulvene i hælene”. Om dagen hadde hun angst. Hun kjente på uro, tørr i munnen, klam i hendene, magen knøt seg. Og til tider var de fysiske symptomene så sterke at hun kunne tro hun var på vei til å få hjerteattakk. Hun nektet lenge å se på det som plagde henne. Hun snudde seg en annen vei, lot som alt var bra. En dag var det nok. Frykten som ulmet til og fra, ble mer konstant. Hun var nær angstanfall. Hun kunne ikke lenger snu seg bort. Hun måtte skilles. Ekteskapet var ikke til å redde. Natten etter hun hadde fortalt det til sin mann kom drømmen igjen. Men denne gangen løp hun ikke fra ulvene. Hun snudde seg mot dem, satt seg ned på huk. Og da de var helt nære henne, masserte hun dem, pratet med dem til de la seg ned. For henne var denne drømmen et tydelig symbol på hvordan hun hadde nektet og unngått det tema som var vanskelig, og som fortsatte å forfølge henne. Kroppen ga henne tegn på at noe i livet hennes var vanskelig. Ide hun torde å snu og vende på problemet, se det i øynene, så hun nye løsninger og muligheter.

Om du har en liten frykt for noe spesifikt, eller det er en angst som kommer snikende uten at du forstår hvorfor, så kan det framkalle de samme typer fysiske symptomer som beskrevet ovenfor. I større eller mindre grad. Det kan handle om følelsen av å miste kontroll over situasjonen man er i, eller på vei inn i. Eller det kan handle om følelsen av å miste en del av virkelighetsoppfatningen der og da, og forsvinner inn i egne fantasier om hva som kanskje kan komme til å skje.

Det kan være et helt reelt problem fordi du har blitt skremt tidligere, så det kan være en logisk og forståelig redsel. Eller det kan være noe du ikke forstår, verken i forhold til når, eller hvor det oppstår. Det kan være en prestasjonsangst for noe lite eller stort, men som du føler ekstremt skremmende.  De aller fleste av oss har noen frykter. Det er om de er såpass i veien for å leve på den måten du ønsker at det er lurt å få noen verktøy til å få tilbake kontrollen.

En del kan oppleve at angsten dukker opp på steder som på motorveier, tunneler, på busser, trikker, fly eller heiser uten at du noen gang før har opplevd noe dramatisk eller skummelt på noen av disse stedene tidligere. Det kan likevel handle om helt andre ting i livet, enn en reell frykt for disse stedene. Du kan selvfølgelig ha begynt å tenke krisetanker som at du ikke kommer deg ut og vekk fra stedet når du vil, at noe kan rase sammen, falle ned, svikte på noen måte. Men oftest handler det om at du er havnet i en parallellprosess til noe annet i livet ditt. Kanskje er du midt i et vanskelig valg, og klarer ikke bestemme deg, kanskje føler du deg innelåst eller fast i et forhold eller en jobb du ikke trives i, kanskje er du i en situasjon som er vanskelig å løse. At du da sitter i kø i tunell, eller kjører et sted du ikke når som helst kan kjøre av eller ut av, blir på nytt som en fysisk påminnelse om din livssituasjon akkurat nå. Det kan også være at livet ditt går så fort og du er vant til å styre alt selv, og når du nå havner i noe som beveger seg, og du ikke kan styre av- og påkjøring, tempo eller retning, så skaper det angst. Det er ikke noe du rekker å tenke nøye over, det skjer raskt. Og å sitte som passasjer, eller i noe som går sakte kan også gi deg mer rom og tid enn du ønsker til å tenke og gruble. Du kan bli stresset, som igjen kan være første trigger til følelsen av frykt eller angst.

Det er lurt å finne ut hvor du er i livet ditt akkurat nå. Om du kan klare å være ærlig med om det er noe som tynger deg, noe som er vanskelig. Uansett om du har taklet det før, eller du selv synes det problemet ikke er stort nok til å skulle skape en frykt, eller angst situasjon. Du kan også forsøke å realitetsorientere deg. Det betyr å komme til den virkelighet som du faktisk er i akkurat nå, til det som er fakta. Det gjør du ved å bruke sansene dine, og beskrive det som er rundt deg. Hvilke lyder, lukter, syn som er rundt deg akkurat nå. Å få kontroll på sin egen pust kan også gi deg ro.

Verktøyene man kan bruke krever praksis og øvelse. Og det kan være ulike verktøy, som fungere for ulike personer.

Derfor vil jeg, samme med Siv Gitsø arrangere et fryktmestringskurs, hvor vi vil gi deg ulike verktøy, samt hjelpe deg til å bruke de.

Så har du selv en frykt eller angst, eller kjenner du noen som har det, så meld deg på vårt kurs lørdag 24. November.

Les gjerne mer om vårt kurs på min hjemmeside, eller du kan sende meg en mail.

Klem fra Siw

Hjelper det å tenke positivt?

Se for deg at du er i en vanskelig situasjon, eller du har en bekymring?

Hvordan tenker du?

Går du inn i det dypeste av det vonde, og tror det verste med en gang?  Da vil smerten antagelig øke. Din bruk av energi akselerer, og det går selvfølgelig utover humør, appetitt, omgivelser, jobb etc. Det kan føles som man synker. Og det er det eneste som opptar deg. Det kan være vanskelig å få tak i noe som helst positivt. Og det er lett å bli nedstemt lenge.

Som terapeut opplever jeg ofte at mange automatisk tenker negativt – det er deres første impuls. Både om sitasjoner, seg selv og de rundt seg. De kan tenke at det er en forsvarsmekanisme som skal gjøre dem forberedt. Slik at de ikke skal bli så skuffet om det verste inntreffer. Følelsene får ta over all styring, og om det vonde skulle gå over, og bekymringen aldri skje, blir det raskt erstattet med noe annet problematisk i livet, og en ny bekymring.  På denne måten går kroppen i spenn, og forberedt på motgang hele tiden. Da blir kroppen sliten, og ofte syk. Det kan bli spenninger i nakke og skuldre, hodepine og magesmerter, eller deprimert.                                                                                                 Men tenk om de skulle slippe taket på de negative tankene. For dem kan det føles som å stille seg naken. Uten noen form for beskyttelse. Tankegangen er som en gard. Og det en den beskyttelsen de klarer å bruke. De har ingen annen metode.

Så på den helt annen side har vi de menneskene som har bestemt seg for å tenke positivt. Og det kan virke som de ikke har et eneste problem – alt kalles en utfordring. Det er alltid bare å brette opp armene, smile til verden, lese ”Secret” så vil det positive skje:) De dyrker alt som går fint i livet, og gir det ubehagelige mindre plass.  Det kan se ut som de aldri er syke, aldri mister trikken, får de beste jobbene, flinke og pene barn. Det trenger ikke være slik. De bruker bare ikke mye tid, prat og energi på de kjipe tingene som oppstår.  På denne måten virker de fornøyde og takler mye. Det verste scenarioet er ofte når det oppstår noe alvorlig, og de positive tankene ikke hjelper på samme måte som før. Det trengs mer enn positive tanker. Noen kan da kjenne på dårlig samvittighet og skyldfølelse. De er redd de ikke har vært positive nok. Og ikke har gjort nok. De kan kjenne på ansvar for ting de absolutt ikke kunne forutse, eller gjøre noe som helst med.

Mange som har et problem orker ikke alle velmenende råd om at de BARE skal gjøre si eller så for å løse problemet sitt. I de rådene opplever de ofte å ikke bli forstått. Problemet føles bagatellisert til noe som enkelt kan fikses ved et par håndvendinger. Slik er det ikke alltid. De trenger å snu og vende på situasjonen sin, for å se alle perspektiver. Alt må tydeliggjøres med både fornuft, følelser og kropp involvert. Mange er redd for å gjøre feil valg. Eller de har allerede prøvd mange ting, men de kommer ikke videre. Selv er de ofte mest i følelsene, og rådene utenfra kommer ofte fra hoder fulle av kloke tanker, uten de personlige følelsene involvert. Derfor ser alt så lett ut utenfra.

I Gestaltterapi jobber jeg ofte ut ifra noe som heter ”Paradox of Change”. Da kan jeg sitte og høre på mine klienters problemer. Vi kan sammen til og med tydeliggjøre klientens vanskelige situasjon. Jeg ser at hun/han har det vondt. Det synes på kropp og ansikt, og det kan høres med beskrivelsen. Men det ”magiske” som ofte skjer, er at da klienten nå har fått masse forståelse og medfølelse, finner de ofte på nye perspektiver og løsninger selv. De kommer på noe hyggelig som skjedde i går. De gleder seg over små ting, eller reiser som skal komme. De finner sin egen løsning, eller de ser mer enn bare problemet sitt. Og når de også ser og kjenner sine ressurser i livet sitt, blir det mye enklere å takle det vanskelige og vonde også.

Er problemet dypt, som i et traume må de ofte ha hjelp til å finne sine ressurser. Og mer guidet veiledning underveis.  Det kan også være helt avgjørende for ikke å bli re-traumatisert.

Min erfaring er at det hjelper å tenke positivt i den forstand at man må utvide livet sitt her og nå, med mennesker, steder, ting og situasjoner som er gode. Du vil da føler deg sterkere, tryggere og mer tilstede med hele deg. Og du blir mer klar for å takle det alvorlige og tøffe.

Hvem er du, hvem er jeg, og hvem er vi sammen?

(Alle mine innlegg som er i jeg form, med navn etc. er anonymisert. Mange kan sikkert identifisere seg med tema, men jeg har forvrengt og endret så mye at eventuelle likheter er tilfeldig).

Jeg kom til et punkt i livet mitt hvor jeg ikke lenger visste hvem jeg var. Jeg følte at jeg hadde mistet all min substans. Alt bare fløt rundt. Folk spurte hva jeg ville, men jeg ante ikke svaret. Jeg visste knapt om jeg hadde lyst på te eller kaffe. Jeg visste ikke lenger hva jeg likte, hvem jeg likte, hvordan jeg likte at ting skulle være. Hvor hadde Jeg blitt av? Lå jeg igjen i min hjemby, på skolen min, hos eks kjæresten min, på barselavdelingen, på min forrige jobb, hos mine foreldre? Jeg aner rett og slett ikke hvor jeg var i meg selv og hvor jeg var på vei.

Mange snakker om mål. Men hvordan kunne jeg vite i hvilken retning jeg skulle gå, når jeg ikke engang visste hvor jeg sto akkurat nå. Jeg trengte et kart. Et kart over mitt indre landskap. Jeg skjønte plutselig at jeg måtte se innover for å finne meg selv igjen, og ikke utover på alle andre. Først måtte jeg finne ut hvor jeg var akkurat nå. Og jeg trengte også en forståelse av hvordan jeg hadde kommet hit. For jeg ville lære av mine feil, og skulle heretter være mer aktiv, ansvarlig, og tilstede i mine egne valg av veier.

Jeg er en utålmodig sjel, og gikk på mange ”smeller” i letingen. Jeg ville være i fortid og framtid, men ikke her og nå. Det gjorde for vondt å vite så lite om meg selv. Det var vondt å kjenne på kropp og følelser. Det var lettere å være rasjonell, se hva andre gjorde, ta imot kloke råd og slippe å ta ansvar. Da ble det kræsj igjen. Jeg var på ville veier, og andres veier. Mistet helt retning igjen. Da var det å vende innover – igjen.

Jeg var nødt til å lære å stoppe opp. Være for meg selv. Og stille meg selv tydelige spørsmål. Og gi meg ærlige svar. Jeg selv ble mitt eget verktøy.

Jeg lærte underveis at jeg var en person med mange sider. Jeg utviklet meg og endret meg. Jeg hadde ulike behov på ulike dager. Jeg opplevde meg selv forskjellig sammen med ulike mennesker. Jeg kunne ikke bare si: ”Sånn er jeg”. Jeg måtte legge til et par ord. ”Slik er jeg akkurat nå”. Det var faktisk en befrielse. Jeg ble fleksibel med denne anerkjennelsen. Da jeg oppdaget at jeg er meg selv like mye, selv om jeg er forskjellig i ulike situasjoner gav det meg håp. Håp og tro på menneskers evner til endring, læring og utvikling. Jeg oppdaget også at det er en rekke mennesker jeg er veldig lik sammen med.  Jeg har noen sider i meg som sitter hardt, og som jeg favoriserer, og noen jeg er trygg på. Derfor blir de også mer synlige med flere. Timing er også viktig har jeg forstått. Noen ganger må jeg kun ta hensyn til meg selv, min helse, mens andre ganger tar jeg hensyn til etikk og moral, andre mennesker og omgivelsene jeg er i.

Vi har alle en bagasje med ulike historier av relasjoner med oss. Det er et faktum at noen personer  slapper vi mer av med, ler mer med, er mer på vakt ovenfor, hjelper mer, eller liker/misliker mer. De kan minne oss om personer vi tidligere har kjent eller kjenner. Så viktige spørsmål jeg har lært meg å bruke:

–          Hva er mitt behov akkurat nå? (Hva eller hvem er viktige?)

–          Hvordan lar du meg påvirke deg?

–          Hvordan lar jeg meg påvirke av deg?

–          Hvem/Hva blir jeg sammen med…………………….(navn på person(er))?

(Eks: Jeg blir avvisende, liten, megler, mor, publikum, morsom, arrogant, glad, trygg, trist, alvorlig, bestemt, misunnelig, konkurrerende)

Jeg oppdaget underveis med disse spørsmålene at det ikke alltid var den andre jeg mislikte eller likte. Jeg fant til tider ut at jeg ikke likte meg selv sammen med visse personer. Det kom fram sider i meg som jeg projiserte over på den andre, da det egentlig handlet om meg selv. Det var ikke så god følelse. Men oppdagelsen gav meg mulighet til endring. Så når jeg møtte denne personen igjen kunne jeg møte ham/henne med en annen respons enn tidligere. Jeg fikk andre svar. Og vi fikk en annen og bedre relasjon. Samme gjelder også om gode sider.

–          Hvorfor elsker du din kone/mann/venn/venninne? Er ikke det også fordi du liker deg selv sammen med han/henne?  Og hans/hennes gode sider påvirker deg? Dine beste sider kommer fram.

Jeg skal leve meg med selv 24 timer i døgnet. Da er det veldig bra å like seg selv. Jeg var nødt til å ta denne reisen for å finne ut av hvor jeg var i meg selv, for da var det lettere å orientere meg i egne omgivelser av bosted, karriere, helse, min rolle som mor, kone, datter, venninne etc.

Nå har jeg også satt mål, og min indre GPS er på. Jeg ser at det støtt og stadig blir noen småveier og omveier. Og jeg havner til tider både i dype daler, gjørme, storm og ulent terreng. Men noen ganger må jeg gjennom det for å komme til fjelltoppen, solnedgangen, stranda og de gode steder. For meg er prosessen blitt så spennende og morsom, så den er også blitt et eget mål på veien til de andre målene.

Vet du hvor og hvem du er i ditt indre kart akkurat nå, i forhold til deg selv og de du har rundt deg?

Klem fra Siw

Hvem er du, hvem er jeg og hvem er vi sammen?

 (Alle mine innlegg er anonymisert, om jeg skriver i jeg form, eller historier fra andre. De er så forvandlet at det er umulig å kjenne igjen personer. De temaene jeg skriver om er kjent for mange, og tror mange vil identifisere seg. )

Jeg kom til et punkt i livet mitt hvor jeg ikke lenger visste hvem jeg var. Jeg følte at jeg hadde mistet all min substans. Alt bare fløt rundt. Folk spurte hva jeg ville, men jeg ante ikke svaret. Jeg visste knapt om jeg hadde lyst på te eller kaffe. Jeg visste ikke lenger hva jeg likte, hvem jeg likte, hvordan jeg likte at ting skulle være. Hvor hadde Jeg blitt av? Lå jeg igjen i min hjemby, på skolen min, hos eks kjæresten min, på barselavdelingen, på min forrige jobb, hos mine foreldre? Jeg aner rett og slett ikke hvor jeg var i meg selv og hvor jeg var på vei.

Mange snakker om mål. Men hvordan kunne jeg vite i hvilken retning jeg skulle gå, når jeg ikke engang visste hvor jeg sto akkurat nå. Jeg trengte et kart. Et kart over mitt indre landskap. Jeg skjønte plutselig at jeg måtte se innover for å finne meg selv igjen, og ikke utover på alle andre. Først måtte jeg finne ut hvor jeg var akkurat nå. Og jeg trengte også en forståelse av hvordan jeg hadde kommet hit. For jeg ville lære av mine feil, og skulle heretter være mer aktiv, ansvarlig, og tilstede i mine egne valg av veier.

Jeg er en utålmodig sjel, og gikk på mange ”smeller” i letingen. Jeg ville være i fortid og framtid, men ikke her og nå. Det gjorde for vondt å vite så lite om meg selv. Det var vondt å kjenne på kropp og følelser. Det var lettere å være rasjonell, se hva andre gjorde, ta imot kloke råd og slippe å ta ansvar. Da ble det kræsj igjen. Jeg var på ville veier, og andres veier. Mistet helt retning igjen. Da var det å vende innover – igjen.

Jeg var nødt til å lære å stoppe opp. Være for meg selv. Og stille meg selv tydelige spørsmål. Og gi meg ærlige svar. Jeg selv ble mitt eget verktøy.

Jeg lærte underveis at jeg var en person med mange sider. Jeg utviklet meg og endret meg. Jeg hadde ulike behov på ulike dager. Jeg opplevde meg selv forskjellig sammen med ulike mennesker. Jeg kunne ikke bare si: ”Sånn er jeg”. Jeg måtte legge til et par ord. ”Slik er jeg akkurat nå”. Det var faktisk en befrielse. Jeg ble fleksibel med denne anerkjennelsen. Da jeg oppdaget at jeg er meg selv like mye, selv om jeg er forskjellig i ulike situasjoner gav det meg håp. Håp og tro på menneskers evner til endring, læring og utvikling. Jeg oppdaget også at det er en rekke mennesker jeg er veldig lik sammen med.  Jeg har noen sider i meg som sitter hardt, og som jeg favoriserer, og noen jeg er trygg på. Derfor blir de også mer synlige med flere. Timing er også viktig har jeg forstått. Noen ganger må jeg kun ta hensyn til meg selv, min helse, mens andre ganger tar jeg hensyn til etikk og moral, andre mennesker og omgivelsene jeg er i.

Vi har alle en bagasje med ulike historier av relasjoner med oss. Det er et faktum at noen personer  slapper vi mer av med, ler mer med, er mer på vakt ovenfor, hjelper mer, eller liker/misliker mer. De kan minne oss om personer vi tidligere har kjent eller kjenner. Så viktige spørsmål jeg har lært meg å bruke:

–          Hva er mitt behov akkurat nå? (Hva eller hvem er viktige?)

–          Hvordan lar du meg påvirke deg?

–          Hvordan lar jeg meg påvirke av deg?

–          Hvem/Hva blir jeg sammen med…………………….(navn på person(er))?

(Eks: Jeg blir avvisende, liten, megler, mor, publikum, morsom, arrogant, glad, trygg, trist, alvorlig, bestemt, misunnelig, konkurrerende)

Jeg oppdaget underveis med disse spørsmålene at det ikke alltid var den andre jeg mislikte eller likte. Jeg fant til tider ut at jeg ikke likte meg selv sammen med visse personer. Det kom fram sider i meg som jeg projiserte over på den andre, da det egentlig handlet om meg selv. Det var ikke så god følelse. Men oppdagelsen gav meg mulighet til endring. Så når jeg møtte denne personen igjen kunne jeg møte ham/henne med en annen respons enn tidligere. Jeg fikk andre svar. Og vi fikk en annen og bedre relasjon. Samme gjelder også om gode sider.

–          Hvorfor elsker du din kone/mann/venn/venninne? Er ikke det også fordi du liker deg selv sammen med han/henne?  Og hans/hennes gode sider påvirker deg? Dine beste sider kommer fram.

Jeg skal leve meg med selv 24 timer i døgnet. Da er det veldig bra å like seg selv. Jeg var nødt til å ta denne reisen for å finne ut av hvor jeg var i meg selv, for da var det lettere å orientere meg i egne omgivelser av bosted, karriere, helse, min rolle som mor, kone, datter, venninne etc.

Nå har jeg også satt mål, og min indre GPS er på. Jeg ser at det støtt og stadig blir noen småveier og omveier. Og jeg havner til tider både i dype daler, gjørme, storm og ulent terreng. Men noen ganger må jeg gjennom det for å komme til fjelltoppen, solnedgangen, stranda og de gode steder. For meg er prosessen blitt så spennende og morsom, så den er også blitt et eget mål på veien til de andre målene.

Vet du hvor og hvem du er i ditt indre kart akkurat nå, i forhold til deg selv og de du har rundt deg?

Klem fra Siw