Må jeg ha det perfekt mentalt, for å kunne hjelpe andre?

Å jobbe med andre menneskers liv, psykiske helse, endringsprosesser og utvikling krever tilstedeværelse, omsorg, evnen til å kunne skille på ditt og mitt, empati, kreativitet og kunnskap om menneskesinnet. Det krever ikke at man selv har et perfekt liv til enhver tid.  Men jeg tror det er viktig at jeg også sitter trygt og rolig, og tør å snakke om det som er vanskelig på en tydelig måte. For å klare det kreves det en smule modighet, trygghet i faget og kommunikasjon, og ikke minst forstå at vanskeligheter ikke er farlig.
Meg selv eller omgivelsene?
Mye av livet kan man påvirke selv. Men en del faktorer ligger også i omgivelsene. Ting vi ikke kan rå over. Om det er ulykke, sykdom, oppvekstvilkår, ting som andre gjør rundt deg som påvirker deg og dine muligheter. Livet styres og påvirkes av både deg selv og alt det ytre. Og når omgivelser eller hendelser først er skjedd, så er det om og gjøre å lære seg å takle, eller leve med det på best mulig måte. Selv om det alltid vil være store forskjeller på muligheter og personligheter.  Jeg ser at det handler om å regulere seg selv. Å finne de gode tingene, menneskene, behagelige følelsene som kan gjøre det vonde litt mindre vondt, eller som kan endre noe fra gråt til latter, fra svakhet til styrke, fra tåke til tydelighet. Jeg ser det hele tiden. Disse endringene mennesker kan klare selv, eller med litt hjelp. Det er fascinerende å se at det gode og sterke kan lokkes fram i oss, selv i en ekstrem stressende situasjon, eller til tider hvor vi føler oss handlingslammede.
Gjenkjennelse av følelser, tanker og kroppsfornemmelser
At jeg selv har kjent på livets mange utfordringer gjør meg mer ydmyk. Noe som er viktig er at jeg tør å evaluere mine egne opplevelser og situasjoner nøye, selv om det er tøft. Det er slik jeg kan lære. Og jeg kan dra med lærdommen inn i min jobb. Så brutalt sett, kan mine tøffe situasjoner i livet, berike mine klienter. Jeg har lært, både gjennom bøker, forelesninger og skoler, men også gjennom egne erfaringer. Min kompetanse kommer fra ulike hold. Både profesjonelt og personlig.
Jeg tror ikke jeg må ha opplevd det samme som mine klienter for å forstå dem, eller evne å gi støtte og hjelp. Men jeg tror det er en stor fordel, kanskje nødvendig, og ha kjent på ulike følelser, tanker og kroppsfornemmelser som ofte dukker opp hos en klient i terapirommet. Det kan være sinne, redsel, sorg, savn, å sitte fast, fortvilelser, avmakt, hjelpeløshet, avsky, smerter og ubehag i kroppen, tankevirrvarr eller tomhet. Da er det så mye enklere både å kunne gjenkjenne det klienten forklarer. Jeg vil raskere kunne kjenne det igjen og forstå det min klient snakker om. Er det noe klienten har vanskelig å sette ord på, så kanskje gjennom hennes forsøk og utydelighet, så kan jeg forklare det jeg synes det høres ut som. Så vi sammen kan tydeliggjøre, eller klienten kan bekrefte det jeg forklarer, eller få hjelp til å sette ord på det hun/han opplever. Mye av terapi handler om hjelp til selvhjelp. Det handler om å bli klar over sin egen situasjon og sine egne utsikter videre. For å bli klar over sitt ståsted og videre gang, kan jeg stille gode spørsmål, som hjelper til å åpne og se nye utsiktsposter. Det er lettere å ha spørsmålene framme i hodet, om jeg har kjent på livets mot og medvind selv. Og jeg blir ikke så redd for å snakke om det tøffe. Jeg klarer lettere å noe mange klienter trenger, så er det hjelpere som tørr å snakke tydelig om det som er vanskelig. Det ufarliggjør problematikken, samtidig som det virkeliggjøres. Mange opplever å ha mennesker rundt seg som fortrenger. Og i det begynner mange og lure på om hendelsen virkelig har skjedd. De kan tvile på seg selv. Og det oppleves ofte ekstremt skremmende. Så å ha vært i storm selv, og dele det kan gi en heldig støtte og normalisering til klienten.
Ditt eller mitt
Og opplever jeg noe fælt selv, må jeg vurdere om jeg kan likevel klare å være profesjonell, og ikke blande kortene mellom meg og min klient. Ellers må jeg gå til veiledning eller terapi selv, før jeg kan gå tilbake til mine klienter. Dette kjenner du kanskje igjen også innen andre yrker. Det er hvertfall ikke sjelden jeg hører hvordan medarbeidere eller ledere projiserer egne ting over på andre. Det vil jeg påstå er veldig sårbart fra leder til medarbeider. Der hvor det allerede er en maktforskjell. Så spør du meg bør enhver leder ha jevnlig coaching/veiledning for å evne å se forskjell på sak og person, og sitt eget og en annens. Tror dessverre det er mange som overvurderer egen kapasitet og selvinnsikt på dette område.
Men jeg kjenner selv igjen at det til tider er befriende å komme på jobb, om man har egne utfordringer privat. Jobben kan bli så engasjerende og spennende at mine egne ting forsvinner med skyene. Og det er vel heller ikke sjelden at jeg da ser på den private utfordringen med nye øyne da jeg er på vei hjem fra en inspirerende jobbdag.
Selvinnsikt
Selvinnsikt er en dyd. Og den trengs å ses på fra andre ståsteder enn ditt eget. Du ser forskjellige ting om du ser på noe fra ulike vinkler. Slik er det med deg selv også. Og være terapeut, eller i en annen hjelpeposisjon for andre mennesker krever mye selvinnsikt.
Men jeg vet jo selv at jeg om jeg skal til frisøren, er det mer betryggende at hun ser fin og flott ut på håret selv, enn om hun har ekstrem ettervekst og slitte tupper. Hun trenger jo ikke ha mitt drømmehår, eller min stil i frisyre. Men jeg vil vite at hun bryr seg om faget sitt, og bruker det også på seg selv. Det handler om en ”match” mellom det som vises/sies og det som gjøres, altså konsensus/samsvar.
Så mitt liv er levende. Med opp og nedturer som alle andre. Men jeg har et brennende engasjement for psykisk helse og et godt liv. Og jeg har derfor studert det profesjonelt og personlig fra jeg var liten. Men uansett kunnskap, kommer aldri livet til å bli knirkefritt. Men kunsten er å kunne skille mellom mitt og ditt, holde seg oppdatert faglig, be om hjelp om man trenger det selv. Akkurat på samme måte som i andre yrker.

Vennskapets verdier. Når noen kommer, noen går og noen forblir for alltid.

Barndomsvenner kan føles som en gullgruve. Det er en stor rikdom å ha gode venner rundt seg når man vokser opp. Det er som et sikkerhetsnett, og gjør deg mer robust i møte med verdens alle utfordringer. Man blir sterkere av å være to, eller flere sammen. Og det utvikler ens eget selv å være i relasjon. Å kjenne hverandres foreldre og søsken, kan føles som man er delaktig og velkommen i flere familier. Minnene er mange. De har skapt sterke bånd, og vært en livline opp gjennom barneårene.
Vennskap gir deg sosial kompetanse med alt hva det innebærer av toleranse, turtaking, lek og konflikthåndtering. Og noen ganger varer vennskap videre inn i ungdommen og voksenlivet. Kanskje hele livet. Å sitte med sine barndomsvenner i voksen alder kan føles som en selvfølgelighet for noen, og veldig trygt. Man har tålt noen feider, avstand, forskjelligheter og naturlige endringer. Men enda står man sammen like støtt. Det blir trygt å stå alene, om man vet man alltid har enn venn å ringe. Vennskap kan bli sterkere bånd enn mellom søsken, for vi har valgt vennene selv, og velger de stadig igjen og igjen. Så det trenger ikke alltid være at ”blod er tykkere enn vann”. Venner blir en kontinuerlig påminnelse om et fellesskap og at man blir likt.
Men noen barndomsvenner forsvinner. Det kan føles naturlig, eller sårt. Det kan være vondt å bli valgt bort, særlig uten å forstå, eller med en fortsatt vilje til å omgås.  Det kan også være vanskelig å velge bort. Livet endrer sin form, og vi endres og utvikles med tid, omgivelser og livssituasjon. Det gjør at vi kan prioritere annerledes enn tidligere. Det kan være naturlige årsaker som familieliv, karriere, helse og avstander. Eller det kan være at et vennskap tar mer kraft enn det gir. Forskjellighet i initiativ til kontakt kan også være en utfordring.
Vennskap som løses opp kan likevel ha gitt deg gull, som du fortsatt bærer med deg. All oppløsning trenger ikke være sårt og vanskelig. Minnene forsvinner ikke, heller ikke den tryggheten du hadde og trengte i en venn, der og da. Historien din, er en del av nåtiden din.
Opp gjennom ungdomstid, studier og jobber og inn i videre voksenliv, dukker det opp mange fantastiske mennesker på din vei. Det kan føles som de har ventet med åpne armer hele livet, for det er som om dere har kjent hverandre i hele livet. Dere er på samme ”sted” i livet, med eller uten ektefelle og barn, utenlands, eller med felles interesser. Dere oppdager like verdier, tanker og meninger, som kan gi en umiddelbar følelse av samhørighet. Så selv om man ikke har barndomsvenner med seg inn i voksenlivet, er berikelsen av gode venner senere ofte like mye verdt. Det er mennesker som finner hverandre i en større menneskemengde på ulike arenaer, og man velger hverandre gjensidig.
Noen ganger kan et vennskap få en utfordring, som man bevisst eller ubevisst vurderer om er verdt en ”kamp”, eller ei. Er det en mulig løsning, som kan forsterke dere på andre siden, eller er det et svik så stort at all nødvendig tillit forsvant? I slike spørsmål finnes ingen felles mal for alle. Noen tilgir lett, eller ser den andres perspektiv og forstår. Mens andre tror at vennskap med konflikter ikke er verdt å bygge videre på. Der må man selv kjenne etter.
Vennskap som varer er de som gir deg gode energier og kvaliteter som dere sammen mener er avgjørende for å trives sammen. Og noen venner er kanskje med deg på de fleste av dine arenaer i livet, mens andre er kun med deg i enkelte situasjoner. Men de fleste vil nyte av en letthet å omgås, humor, glede, hjelpsomhet og støtte.
Et godt vennskap kan også måles i deg selv. At du liker deg selv sammen med den andre. I gode vennskap kommer sider du liker hos deg selv fram. Vi kan si at slike vennskap gis det sunn og nyttig næring, så fellesskapet får gro. Dessverre kan det oppleves at næringen en dag er forgiftet, i form av avvisning, illojalitet eller løgn. Da kan vennskap visne, og det føles som om man ikke lenger vil hverandre vell. Eller at din venn påstår at du er annerledes enn slik du ser deg selv. Da kan det bli mer vondt enn godt. Iblant kan et vennskap handle om timing. Det passet ikke da, men finner tilbake til hverandre senere.
Men uansett er et vennskap som har vært, er, eller kommer, en relasjon som er med på å skape deg. Vi blir til i relasjon med andre. Vi påvirker og påvirkes. Og gjennom livets ulike vennskap kan du lære deg hvilke kvaliteter du trenger i et vennskap, og lærer deg hvilken venn du selv vil være. Så uansett om venner er hos deg i dag, har vært der, eller de er rundt neste hjørne, kan man se på akkurat det vennskapet som en rikdom i den tiden det var eller er.

Den gode samtalen

Har du pratet med noen som ser over skulderen din mens dere prater sammen? Som er mer opptatt av hva som skjer bak deg, enn det du deler? Eller at personen avbryter i ett sett for å fortelle egne historier? Vil helst ha en lytter, eller applauderende publikum,  enn selv å lytte. Eller sier ”ja” og ”hm mmm” til alt, som om man er interessert. Men antagelig er i sin egne verden akkurat da. Da vet du hvertfall hva det motsatte av den gode samtalen er.
Da skjønner man at den gode samtalen ikke bare handler om setningene og innholdet, men også formen. Uttrykk, blikk og kroppsspråk.
Man kunne kanskje tro at når to nære venninner har pratet på både inn- og utpust i flere timer, må det snart være tomt for emner, ord og setninger. Men jeg opplever det helt motsatt. Det er som jo mer vi prater og deler, jo flere rom åpner vi dørene til. Og i det nye rommet dukker opp nytt stoff, eller gamle ting, det er verdt å se på igjen med nye øyne og i ett annet lys.
Vi kan gå inn i nye rom sammen. Det kan ligne et kott som er mørkt, og må utforskes. Det er skummelt, men også spennende. Eller vi går inn i det store og lyse rommet, hvor alt er fint og flott. Og det er deilig å dele dette fantastiske med en nær. Slik kan den gode samtalen visuelt og metaforisk se ut. Det er å vise seg fram. Kikke under det som ligger gjemt, eller slå ut armene av glede. Og ha en med deg i den gleden, som er unikt interessert. Og så bevege dere mellom hverandres historier, tanker og følelser.
Det synes på ansiktsuttrykk og blikk. Nysgjerrigheten ”lyser” hos din samtalepartner, og gir deg mulighet til å  lete litt ekstra i deg selv. Kanskje finner du ny forståelse. Ærligheten får tillatelse til å komme fram i svarene. Det  gjør at du kjenner dine styrker, og tåler dine svakheter. Det blir en menneskelig god sammensetning uten urealistisk perfeksjonisme. Den gode samtalen er en deilig tilstedeværelse med en ektehet, som sammen med en annen blir noe jeg ikke kunne fått til i mitt eget hode. Det trengs utvekslingen og  relasjonen som tydeliggjør hvem jeg er. Og det er kanskje akkurat dette som er forskjellen på den gode samtalen, og mindre gode samtalen. I den gode samtalen tør jeg å være meg selv, og vise meg fram. Fordi jeg blir sett og hørt, og satt pris på. Jeg blir styrket av den andres positive reaksjoner, og tåler vår uenigheter fordi de blir gjensidig respektert, og til og med satt pris på. Det som om formuleringene og koblingen som skjer mellom hodet og resten av kroppen lærer meg sensitivitet overfor egne grenser. Jeg får hjelp gjennom samtalen til å forstå hvem jeg er og vil være, både i mitt eget selskap og sammen med andre. Mens i den mindre gode samtalen føler jeg meg forbigått, uinteressant og liten. Og når jeg kjenner disse forskjellene i meg selv, er det lett å vite hvordan man kan være en god samtalepartner for andre.
Det er godt å bli så nysgjerrig på den andre at du stiller nye spørsmål og kan lett glemme tiden. Det å forsvinne inn, se for seg det den andre forteller om, gjør at jeg kan i fantasien bevege meg i ukjent terreng, eller kjenne meg igjen. Og begge deler kan gi meg noe bra. Det kan bli interessant og nytt, eller gjenkjennende og trygt. Den gode samtalen må heller ikke handle om dypet, men letthet, humor og glede. For det er også hva man trenger i en samtale akkurat nå, som kan avgjøre om du blir mottagelig og vil gi deg det du trenger.
Det kan selvfølgelig være utfordrende å se en annens entusiasme og selv kjenne at det daler nedover med energien i seg selv. For det trenger jo ikke alltid være slik at man fullfører hverandres setninger, eller nikker istemmende. Men ikke la deg lure til å tro at det bare er negativt å kjenne denne forskjellige form for energi i en samtale. Det kan bare være et signal. Kroppen og energien kan fortelle deg at du kjenner motstand, er uenig, blir redd eller opprørt. Det er ikke farlig. Og trenger ikke være dumt, så lenge du ikke blir ”utagerende” og mister perspektiv,  eller ikke klarer å skille på deg og den du prater med. Du kan bruke det du kjenner til å bli enda mer nysgjerrig, til å uttrykke hvor ulike dere er, og hvor spennende det er. Eller uttrykke grenser for hva du vil være med på og ikke. Det trenger ikke bety ”slem avvisning”, men kun integritet. Det er i slike gode menneskemøter at den gode samtalen, uansett enighet eller uenighet kan berike oss. Og det er ofte slik med gode samtaler at stresset kan dale, eller livløsheten kan våkne. Vi kommer i mer balanse. Og ofte på et nytt sted med bedre oversikt.
Så noe som kan kjennetegne den gode samtalen:
– Oppfølgende, relevante og nysgjerrige spørsmål
– Blikkontakt
– Respekt for ulikheter og uenigheter dvs. uten motangrep
-Opplevelse av å bli sett og hørt
– Følelse av å miste ”sted og tid” til fordel for historien du blir dratt inn i
– Kjenner at du har lært noe, sett noe fra et annet perspektiv, eller gått dypere inn i noe
– Kjenne på trygghet sammen med den du prater med
– La samtalen utvikles etter behov, om det er humor eller alvor

 

Et lite dikt om det mest eksistensielle valget i livet

Jeg savner han hver dag. Han skulle ikke forlate meg – vi var jo ett lag.  Ofte ser jeg skyggen hans, en svak siluett. Jeg strekker ut armene, han blir svakere med ett. Jeg ber han bli, så jeg ikke glemmer detaljene i hans bevegelser og smil. Men han forsvinner sakte som en lekkende sil. Bilder av han overalt – jeg kan ikke stå alene, det er FOR ensomt og kaldt. Han kjempet for livets gnist og glede, men fant bare meningsløshet, redsel og vrede. Bagasjen hans ble for tung å bære, selv om han hadde noen nære og kjære. Bakteppe fanget ham og tok ham med. Det var mye sterkere enn noen kunne se. Jeg skriker til skyggen som tok min mann. Mister kontrollen, den synker i sand. Jeg hadde troen og håpet for ham. Han trodde meg lenge – men han følte seg mer og mer nummen, nesten lam.

Nå kjenner jeg de samme følelsene som ham – jeg er så lei, men jeg skal kjempe videre – jeg skal ikke samme vei! Jeg vet ikke hva godt som kan skje om en stund. Men det er verdt å vente, og jeg vil ha ord som tro, håp og kjærlighet i min munn. Jeg vet at det finnes, og er verdt å se. Jeg oppdager jo oftere, at jeg igjen kan le. Et blikk, et smil, vennskap og glede. Det blir verdt det, på tross av mye sårhet og vrede. Jeg velger livet, og kjemper og leter, og opplever mestring og små lykkestunder i stadig større enheter. En klem, en dans, skog og hav – sansenes oppturer er verdt litt kav. Og jeg evner å be om trøst og støtte, og ut av det en gnistrende mulighet jeg møtte. Det har gitt meg ny giv, så nå skal jeg leve fult og helt mitt nye liv.

Dømt til å bli mobbet uansett?

Med utgangspunkt i noe en 15 år gammel jente skrev på si;D i aftenposten sist søndag, høres det ut som ungdom i dag er dømt til å bli mobbet uansett hvordan de er. Hun skriver at du får kallenavn, som jeg ikke tror særlig mange vil tolke positivt.  Ord som nerd, nonne, hore, taper, fake er bare noen av ordene som tydeligvis er vanlige påstander å få på seg i sine tre år på ungdomsskolen.

Blest og  programmer om mobbing
Da min eldste datter på 20 leste dette, kjente hun det igjen. Hun sa at det faktisk er slik. Nesten uansett hvordan du oppfører deg, er, kler deg, beveger deg, så finner noen et krenkende kallenavn til deg. Noen tar seg tilsynelatende ikke så nær av det,  mens andre er normale og sårbare, og synker sammen av gjentatte ganger å bli kalt forskjellige ting. Det er vondt for de fleste å få innsnevrende påstander på seg. Det er de færreste som vil kjenne seg igjen i å være ”freak”, selv om de er stille, eller ”nonne” om de er jomfru.
Så selv om skoler har mobbeprogrammer. Media skriver om mobbing. Og det florerer også av sjenerøsitet, og gode ord om toleranse blant oss, så foregår mobbingen like mye. Både direkte og på nett. De fleste skoler har temadager, og mange har Røde kors eller Barnevakten på besøk på disse dagene, for å snakke om ”ingen utenfor”, eller nettvett og mobbing på nett.
Det går historier på facebook om en jente som tok sitt liv, etter mange år med mobbing. Og ungdom, barn og voksne liker, deler og kommenterer hvor mye de er imot dette. Men likevel er det noen som blir holdt utenfor, og kalt stygge ting rett foran oss.

Benektelse, eller ikke tid og ressurser

Mange skoler nekter for at det eksisterer mobbing på sin skole, mens jeg hører den ene grusomme historien etter den andre. Og de voksne ser det ikke. Eller de bagatelliserer det, selv om barn og ungdom får magevondt, vil slutte på skolen. Og det å ikke bli trodd, eller føle at de rundt deg ser en annen vei, blir som et dobbelt svik, og en støtte til mobberne.
Det kan være at både foreldre og lærere faktisk ikke ser. De er for opptatt av fag, jobb, tid, resultater til at de ser hva som skjer. Så kanskje vi ikke alltid kan klandre de.  Lærere har ledere som sier hva de skal gjøre, og samarbeidsteam. Og løse store sosiale problemer inngår ikke med særlig mange timer der. Og å jobbe med sosiale og psykologiske store temaer som mobbing, krever ressurser og kompetanse. Ikke bare et teoretisk program. Jeg vet noen lærere som har vært flinke til å ta tak, og fått flotte endringer, og jeg vet lærere som skyver det bort, eller blir sykemeldte. De har ikke verken tid, støtte eller kapasitet. 

Kompetanse og tilstedeværelse
Det må settes av kompetente mennesker på hver eneste skole til aktivt å jobbe med barna på disse områdene. Det handler om høflighet, respekt, selvtillit, selvverd, kommunikasjon, empati. Og det må pågå kontinuerlig. Barna endrer seg, nye kommer til, andre flytter. Det er stadig nye gruppesammensetninger, og utvikling i barna som gjør at de trenger voksne til å lære de, forstå og støtte i hvordan være sin beste versjon. Det holder ikke med et kurs eller foredrag med mange kloke og ”riktige” ord om mobbing og sosial kompetanse. Det holder heller ikke med en sosial lærer, som er for det meste ute i undervisning, og har noen timer til klassesammensetninger. Heller ikke med en helsesøster, som ikke jobber heltid. Men er mest tilstede ved veiing, måling og vaksiner. Kanskje noen dager hvor barn og ungdom kan oppsøke de ved problemer. Og det er flott. Mange av de oppsøkende barna kan få hjelp der. Men mye mobbing foregår i det skjulte, så fort en voksen snur ryggen til. Det holder ikke med skippertak og utseendemessig flotte stunt. Det kreves tilstedeværelse. Skikkelig årvåkenhet midt blant barna, tror jeg. Som er der for dem, og med dem. Ikke for å moralisere og straffe!
Mobbere er ofte usikre og redde. Men de utgir seg for det totalt motsatte. De trenger hjelp og støtte til å tørre å være seg selv, uten å måtte hevde seg gjennom å trykke andre ned. Og mobbeofre kommer ofte i uheldige mønstre, som å gå med senket hode og tilbaketrukkethet, som gjør at de kan bli utsatt igjen og igjen. De trenger også hjelp. De trenger ikke være så ulike som det kan se ut som – mobberen og mobbeoffer.
Jeg er for mer psykologi i skolen. Hvor barna lærer mer om selvbilde, kommunikasjon,  empati og relasjoner. Og at en voksen skal være ansatt til å være kontinuerlig blant barna som en støtte, hjelp og samtalepartner.
Det beste med en slik ressurs for skolene, ville være at det hadde frigjort tid for lærere til å kunne utøve sitt fag enda bedre. Det ville blitt færre klagesaker til skoler og ledelser. Og best av alt – å ha det godt sosialt gjør det enklere å lære. Det blir vinn-vinn-vinn det. For både lærere, ledelse og barna.

Sunnhet eller ei? Karbo, toget og andre avgjørelser

Variasjon i trening og variasjon i mat. Ikke mer inn i kroppen enn det som går ut. Diabetes og andre livsstilsykdommer kan komme snikende på. Være ute når det er lyst, ja, ellers også, for den friske Oslo lufta. Gå av en stasjon før du skal av, for den lille ekstra gåturen. Og aller helst i ulent terreng. Da bruker du de små musklene du ikke ellers alltid får brukt, når du tar markløft og knebøy, eller løper på asfalt. Ikke drikk sukker, det er for mange kalorier, avhengighetsdannende og gjør at du får et blodsukker som stiger fort, og raser fort. Ikke bra. Det bør være langsomme karbohydrater, om du nå skal ha i deg noe særlig av karbohydrater da. Du får velge – droppe karbohydrater og være slank, men samtidig da øke risiko for hjerteinfarkt, eller strebe litt mer med slankinga med perfekt sammensetning av  karbohydrater, proteiner og sunt fett. Men uansett, ikke drikk kunstig sukker, som aspartam eller lignende. Det har rotter fått store svulster av. Og du skal ikke utelukke at også det kan skje med oss mennesker. Hold deg til vann, gjerne med litt lime. Deilige vitaminer. Eller kokt vann med ingefær, både rensene og øker forbrenning, eller er det kreftforebyggende… Husker ikke helt hva som hva for hva, men shit samme. Sunt er det hvertfall – med ingefær, og lime.

Sterk kaffe om morgenen setter i gang forbrenningen. Men dumt å bli for avhengig av kaffe, det kan gi hodepine, om du da plutselig en dag får et par kopper for lite. Og ikke etter klokka 18, da går det utover nattesøvnen. Og den bør bli på 7-8 timer pr. natt. Det reduserer stress og det hjelper på det meste egentlig. Les en bok, ikke for mye pc og tv. Da bør det hvertfall være et program med litt intellektuelt innhold. Dokumentar, natur- eller debattprogram. Går det greit å se noe musikkunderholdning? Ja, det tror jeg er sunt. Det er jo kultur. Kultur er bra. Kultur er kreativt. Det er sunt å utfordre begge hjernehalvdeler. Greys anatomy er sikkert ikke så klokt, eller…?

Har du forresten prøvd meditasjon og yoga. Godt for både kropp og sjel. Du finner roen. Det er sunt. Det finnes yoga og meditasjonsreiser. Eller kanskje en annen aktivitetsferie, som gjør at det blir mindre latmannsliv på strender, og antagelig mindre alkohol. Hm, noen sier det er bra med et glass vin pr dag, mens andre tror ikke det er bra – det kan bli et avhengighetsproblem – det også. Som kaffe, sukker, pc bruk. Og gjør du det som er usunt, vil barna dine gjøre det samme. Det er hvertfall ikke bra. At de skal sine foreldres laster, i tillegg utvikler de kanskje sine egne. Hjelp. Det blir en usunn verden.

For om verden blir usunn, så påvirker det oss alle. Som forurensing, miljøproblematikk. Så husk for all del å ha store kjøkkenskap med plass til grønne poser, blå poser, vanlig pose til restavfall, en bøtte med lyspærer og batterier, glass og annet farlig avfall. Du har vel ikke bensinbil, eller nei, nå er det visst diesel som ikke er bra. Synd, vi kjøpte nylig diesel. Jeg er i tvil med el biler. De produserer mye strøm, og har store batterier. Det er ikke sikkert verken produksjonen, eller deler av avfall av disse bilene er særlig bedre i sluttenden enn bensin, eller diesel. Nei, ta toget, banen eller bussen. Går den ikke når den skal sa du? Forsinkelser? Pytt pytt, det blir bare noen timer forsinkelser på jobb her og der, eller til legetimen, eller jobbintervjuet. Det er jo sunt for lufta vår. Noe må vi vel ofre.

Uff, nå har jeg sittet lenge. Det er ikke sunt. Da bør jeg røre litt på meg. Shit, jeg har glemt å spise frokost. Det må gjøres NÅ, ellers får jeg ikke riktig timeantall mellom måltidene. Og da blir hele dagen bare krøll.

Jeg trenger å ta en telefon, men hvor er hodetelefonene? Uhm.. Ikke sunt å ha strålingen fra telefonen inn mot hodet! Jeg husket faktisk å legge telefonen igjen i stua i går kveld, så den ikke lå rett ved siden av meg på nattbordet. Nå må jeg drikke vann, skal jo ha i meg et par liter i dag. Mer om jeg skal trene.

Æsj, jeg tenker faktisk ikke på at ski er sunt i dag. Jeg gjør det fordi det er deilig, og jeg har lyst. At det er sunt også – er en bonusJ

Jeg må forresten få byttet ut en del lyspærer her. Leste at flere av dem vi har brukt i flere år nå er usunne. Hvis de knuser, må vi bruke hansker og rydde opp. Kaste hanskene og vaske gulvet. Ikke på grunn av glasset, men andre usunne kjemikalier. Tror ikke det var nødvendig å bytte gulv….

Kunne skrevet et par sider til om dette. Men velger å spise frokost nå, jobbe, trene og gå på veiledning. Jeg prøver å lete i meg selv, og velger litt selektivt ut fra det som står skrevet om hva som sunt og usunt, og som jeg kan leve etter. Sunnhet er for meg også å kose meg, kanskje noen ganger i overkant. Å stresse for å få til alt det skrevne sunne, gjør meg bare sint og ufokusert. Nei, da tror jeg på å velge ut. Og gjøre det jeg kjenner påvirker meg godt. Og noen ganger blir jeg rett og slett revet med av engasjement og motivasjon, og overdriver både med sunnhet, eller annen uklokskap. Men lykkestunder og frisk kropp kjenner jeg er godt.

Så nå tar jeg meg litt cottage cheese med jorbær og valnøtter, før jeg jobber mer og tar meg en skitur, før mer jobb ikveld. For å ikke gjøre noe som forskere og andre eksperter har påvist er sunt, handler kanskje mer om trass og fornektelse, eller??

Ha en strålende sunn dagJ

Å klare selv, eller «kvinne i nød»

Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å skulle klare alt selv. Både som barn, ungdom og tidlig voksen, så jeg på det å være uavhengig og selvstendig som den beste styrke. Så det førte til at jeg fikset mye selv, og har vært mye selvstendig. Og det har til tider vært veldig trygt og godt. Men det har også blitt mange rare løsninger. For jeg er ikke god på alt. Så når jeg skulle gjøre ting jeg faktisk ikke hadde noe greie på, ble det fantasifulle resultater. Antagelig verken pent eller praktisk. Så da fikk min stolte ”klare selv” holdning en liten knekk. Men ikke noe alvorlig. For jeg evnet raskt å si ”pytt pytt”, og enda senere – å le av meg selv. I dag har jeg ikke noe problem med å innrømme at jeg ikke er god på saker og ting. Det ble egentlig en lettelse, når jeg engang ikke synes oppgavene var noe gøy å gjøre. Da kunne det jo rett og slett være utrolig deilig med hjelp.

Det har som sagt, ikke alltid vært like lett å be om hjelp. Det har nok vært en følelse av svakhet for meg. Og så har jeg vært så opptatt av at den som skal hjelpe virkelig ønsker selv å hjelpe. Det skal ikke være noe ork. Slik er jeg nok enda. Det som hjelper er å være veldig takknemlig. Jo mer jeg kjenner på takknemlighet, og uttrykker det, jo bedre ser det ut som hjelperen er fornøyd og stolt. Akkurat som han/hun fortjener.

Jeg oppdaget en gang når jeg skulle skifte dekk på bilen, at jeg virkelig kunne spille ”kvinne i nød”. Jeg fikk da rask og fin hjelp av en mann som ønsket å være dagens helt. Og det ble han ogsåJ Det ble en vinn-vinn situasjon. Siden den gangen har jeg nok kanskje utnyttet meg av min hjelpesløshet til tider, og funnet ut av jo mer bedende og hjelpeløs jeg virker, jo lettere er det å få hjelp. Hvertfall av den praktiske og maskuline sorten. Det er kanskje da de føler de gjør en ekstra god gjerning. Men det har lært meg at mange mennesker virkelig ønsker å være til hjelp også. Det er nok en viktig læring for de som er redd for å være til bry.

Jeg liker nå mer tanken på at vi lever sammen, og driver verden framover sammen. Og gi og ta imot hjelp er nødvendig samarbeid og fellesskap mer enn det ”ren” selvstendighet er. Vi er gode på ulike arenaer, og på sluttsummen tror jeg ofte at mange har gitt og fått like mye.

For en stund tilbake holdt de på med omfattende og langvarig veiarbeid i vår gate. Det vil si at vi ikke kunne kjøre vår bil inn og ut til huset og garasjen. Vi måtte parkere lengre bort i en sidegate. Da hadde jeg en bil hvor dørene frøs ofte fast. Dette gjorde hver morgen til et h……Og jula og handleposene begynte å bli større og tyngre. Da jeg spurte arbeiderne hvor lang tid til de hadde igjen, trodde de ikke at de ble ferdig før jul. Jeg nærmest ba på mine knær og lovet en haug med vafler og kaffe på 22. desember det året om de kunne bli ferdige. Og gjett hva: jeg stekte vafler til store gullmedaljen og de ble klare.

Mange vil være til hjelp og støtte for andre. Men de vet ikke alltid hvordan. Og de vil kanskje også bli satt pris på. Så å be om konkret hjelp, tror jeg kan øke sjansen for en glad hjelpende hånd. Og å ta imot hjelp betyr ikke at man mister sin selvstendighet. Det er bare å være realistisk i at man ikke kan alt i verden like bra. Og jeg mener også at evnen til å be om hjelp, er en form for selvstendighet. Og å være/spille ”kvinne i nød”, kan hjelpe en annen til å få lov til å hjelpe med noe de kan godt, og de blir samtidig en helt for en dag.