Levende liv

«Blod er ikke alltid tykkere enn vann»

1 kommentar

hund med skilt

Det er vel slik vi ønsker oss det – at familien skal være oss aller nærmest. Både i medgang og motgang. Familien som har samme blodsbånd, gener, oppvekst, eller er i slektsrelasjon med. De forventer vi at stiller opp for oss, særlig når det røyner på i livet. De feirer vi familiære sammenkomster og tradisjoner med. Familien vil vi ha en felles forståelse og historie med. Og kanskje familiehemmeligheter.

Mange  har det som et uforbeholdent prinsipp – at blod er tykkere enn vann. Jeg har hørt det ofte. Som en forklaring, eller unnskyldning for at man velger side i en sak, mellom familie og venn. Det er slik det bør være, og derfor er det slik, uansett verdier man har i seg selv, sakens eller situasjonens kjerne. Så uansett om man ser urimeligheter, eller dumme handlinger i sine nærmeste, så støtter man dem. Dermed basta.

OG jeg har hørt alt for ofte at det faktisk ikke alltid er slik, at blod oppleves som tykkere enn vann. Man trodde det var slik, men oppdaget plutselig noe annet. Det er ikke alltid familien som stiller opp for deg, når motstanden trykker på hardt. Når familien plutselig trengs på en omfattende måte, kan du bli møtt med overraskende valg fra dine kjære. Som ikke alltid går i din favør. Jeg har jeg sett venner stille opp, der familien taus og stille trekker seg tilbake.

Dessverre er det ofte slik at du kjenner folk først skikkelig, om du opplever noe vanskelig, eller om det blir en konflikt. Det er da sider man kanskje aldri har behøvd å se før, kommer fram. De fleste mennesker kan være fine og samarbeidsvillige så lenge det flyter framover, eller det er mindre uenigheter som enkelt kan løses. Med en gang det går på penger, eller det å stille opp med mye tid og omsorg, som kan gå på bekostning av egne behov og ønsker, har jeg sett hvordan mange har fått sine store skuffelser.

Jeg hørte nylig om en kvinne som er døende syk. Det ble et familieråd om en del viktige beslutninger både for barna hennes, og hjelp til henne. Hun hadde stor familie, som alle var tilstede i møte, samt noen venninner. Den syke kvinnen måtte forlate rommet flere ganger. Hun var så ekstremt lei seg og skuffet over hvor lite familien hennes ville stille opp både for henne, i hennes siste levemåneder og for hennes barn. Det ble venninnene som tilbød seg både ferieturer med barna, og turnusordninger med hjelp. De måtte nærmest tvinge familiemedlemmer å hjelpe barna en del helger, og med noen praktiske gjøremål, for ikke ta på seg alt selv. Og familiemedlemmene hadde heller ingen hemninger med å fortelle om sine reiseplaner og treningstider, rett foran den syke kvinnen, som gjorde at de ikke kunne stille opp.

Det er trist å vite at dette eksempelet er det altfor mange av. Og det er godt å vite at man har venner som stiller opp når det butter imot. Venner velger du selv. Familie er du født inn i, og har ikke valgt. Så det er ingen skam å ta vare på seg selv i forhold til omgang med familie, som tapper en og gjør en vondt. Man må gjøre seg fortjent til sin rolle som favorittante, eller far – for den sakens skyld. Barn skal ikke behøve å kalle noen ”mamma, eller pappa” om det ikke føles at det er det de er for dem. Å lage barn, og bli biologiske foreldre er for de fleste veldig enkelt. Men årene etterpå med oppdragelse, støtte, kjærlighet og omsorg. Det er en ære og en oppgave. Så er det en annen enn de biologiske foreldre som er den nærmeste omsorgsperson, bør barna selv få ta valget om de vil kalle dem ”mamma og pappa/mor eller far”.

Selv er jeg enebarn, og har savnet søsken hele mitt liv. Har definitivt savnet gode og nære søskenrelasjoner, slik jeg har sett hos flere i min omgangskrets. Det har vært en drøm, og et ønske hele mitt liv. Jeg ser at det ikke er så nære og flott bestandig. Mange søsken har knapt kontakt. Det kommer vel ikke alltid an på hvor nære slektsbånd man har, om hvem som sjelelig og vennskapelig er deg nærmest. Jeg har definitivt vært heldig med en del veldig gode og nære venner. Vi har nok noen bånd som er tykkere, og mer stabile og trygge enn blod.

Vil bare si at vennskap kan være din største støtte og nødvendighet, om familien ikke er slik du håpet og trodde. Er familien din også dine venner, og største støttespillere i tøffe tider, så ta godt vare på de, og vær takknemlig. Det er ingen selvfølgelighet.

En tanke om “«Blod er ikke alltid tykkere enn vann»

  1. Du sier noe viktig i slutten, ‘om familien også er dine venner’. Der tror jeg kjernen til mange ting ligger. Det er mye vi forventer ubevisst av familie, men har vi ikke utviklet den nære kjennskapen til hverandre, vil ikke omsorg og støtte komme automatisk når livet smeller døra i ansiktet på oss. Mange er bevisste på at de må jobbe med vennskapene sine, men glemmer at familie også er «hardt arbeid» hvis det skal være godt, nært, støttende og styrkende.

    Et godt innlegg med flere punkter til videre refleksjon. Takk som deler!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s