Levende liv


Legg igjen en kommentar

La kjærligheten sette dere fri, for det kan holde dere sammen

sko og hjerte

Kjærligheten har mange former. Man kan oppleve kjærlighet til mye og mange. Det er vel få som er uenig i at kjærlighet er lim mellom mennesker og derfor også i samfunnet vårt. Mange har opplevd å streve etter å få kjærlighet, og dermed har mangel på kjærlighet. Eller de har opplevd noe de lenge trodde var kjærlighet, men som var veldig langt ifra kjærlighet. Kanskje var det redsel for å være alene, medlidenhet, praktisk, tvang og trusler, eller et håp.

Kjærligheten gjør mye med mennesker. Den kan få fram det beste i oss. Men den kan også gjøre oss blinde, korttenkte, og gjøre at vi mister perspektiv. Kjærlighet er forskjellig til ulike mennesker, og det er slik det skal være. Kjærlighet mellom venner og medmennesker er noe annet enn kjærlighet til dine barn. Og kjærlighet til dine barn er annerledes og vises forskjellig enn til kjærlighet til kjæreste, eller ektefelle.

Noen ganger kan jeg få opplevelsen at kjærlighet til penger og ting i vårt samfunn er viktigere prioritert, enn kjærlighet til mennesker og liv. Det kan føles slik da jeg leser i media, og ved straffeutmålelse og prioriteringer i politikk. Men jeg håper jeg tar feil. De som virkelig kjenner på dyp kjærlighet til andre mennesker, vet at det er uerstattelig, og kan ikke måles eller sammenlignes med noe annet.

Kjærligheten mellom to mennesker som er forelsket, er fantastisk og vakkert. Til tross for kjærligheten i begynnelsen av et forhold, kan føles utrygg og vaklende. Følelsene i kroppen herjer, og man kjenner seg selv knapt igjen. Alt annet blir plutselig uvesentlig. Den andre personen invaderer tankene dag og natt, på en spennende og god måte. Og alt man ønsker seg, er å bli elsket tilbake. Gjengjeldelse.

Når man viser kjærlighet gjør man seg samtidig sårbar. Det er å gi seg hen og vise seg fram. Å fortelle hva man føler for en annen, er å utsette seg selv for noe av det verste de fleste mennesker er redd for: Å bli avvist. Men for å bli elsket, for å få komme inn i kjærlighetens lykkerus, må man ofte sjanse på å gjøre seg sårbar, og naken. Det er jo akkurat det kjærligheten handler om. En ektehet uten filter. Å bli elsket for akkurat den man er, uten maske.

For meg handler kjærlighet om frihet også.  Følelsen av frihet gjør at jeg kan holde sammen. Være nær. Det å ”tvinge” et menneske til å bli hjemme hos deg, eller nær, mens personen vil ut å gjøre noe annet, kan være begynnelsen på slutten. Å oppleve tvang, dårlig samvittighet, og misforståelse i kjærligheten, er som om silkebånd som forvandles til fengselslenker. Det er få som orker å bli bundet lenge. Slipper man fri, uansett om det er til jobb, aktiviteter, eller venner, oppleves oftest forholdet trygt, og tillitsfullt. Kjærligheten unner hverandre. Kjærlighet er team. Det er følelsen av å løfte hverandre. Og samtidig vite at man er nummer en, når det virkelig gjelder. For forhold kan bli skjevt og ubalansert om det alltid er en som ønsker å prioritere hverandre, mens den andre vil prioritere helt andre ting.

Kjærlighet og forhold tenker jeg skal gi en følelse av at det er bedre å være sammen, enn alene. Da er det vesentlig at man liker seg selv sammen med den andre. Kjærligheten og din partner får fram dine beste sider. Det er som om man vet at den andre holder deg fast, selv om dere ikke er i samme rom og by. Det er friheten som får kjærlighetsbåndet til å bli sterkere. Dere gir hverandre rom til å være, og utvikle den dere er, som er den man faktisk falt for.

Slik tenker jeg om kjærlighet til venner og barn også. Hva gjør vi egentlig sammen for å få fram det beste i vår relasjon, og i oss selv? Hva skal til? Det gir ofte svar som fellesskap, opplevelse, gjensidig hjelp og støtte, respekt for våre forskjelligheter og dermed en følelse av frihet innenfor vennskapet, som igjen gjør at det er verdt å holde fast ved.

Kjærlighetslivet kan være en spennende reise. Kjærligheten kan gjøre deg så godt at den hjelper din egne personlige vei. For den kan gjøre deg sterk og glad. Å ha et annet menneske ved sin side, som heier på deg og støtter deg, er en flott definisjon på en god kjæreste, eller venn. For å klare dette er det viktig å respektere ulikhetene dere har. At dere kan ha forskjellige ønsker. Det er også viktig å vite noen av hverandres aller viktigste forventninger. Når det er viktig å bli prioritert, og hva man ønsker. Til tider må man gi slipp på noe av sitt eget for å imøtekomme den andre. Noen ganger er det viktigst. Andre ganger må man møtes på halvveien. Så gjensidig respekt og forståelse vil være to gode grunnsteiner i å slippe fri i kjærligheten, for å la båndene som holder sammen plass til å herdes og vokse.


1 kommentar

«Blod er ikke alltid tykkere enn vann»

hund med skilt

Det er vel slik vi ønsker oss det – at familien skal være oss aller nærmest. Både i medgang og motgang. Familien som har samme blodsbånd, gener, oppvekst, eller er i slektsrelasjon med. De forventer vi at stiller opp for oss, særlig når det røyner på i livet. De feirer vi familiære sammenkomster og tradisjoner med. Familien vil vi ha en felles forståelse og historie med. Og kanskje familiehemmeligheter.

Mange  har det som et uforbeholdent prinsipp – at blod er tykkere enn vann. Jeg har hørt det ofte. Som en forklaring, eller unnskyldning for at man velger side i en sak, mellom familie og venn. Det er slik det bør være, og derfor er det slik, uansett verdier man har i seg selv, sakens eller situasjonens kjerne. Så uansett om man ser urimeligheter, eller dumme handlinger i sine nærmeste, så støtter man dem. Dermed basta.

OG jeg har hørt alt for ofte at det faktisk ikke alltid er slik, at blod oppleves som tykkere enn vann. Man trodde det var slik, men oppdaget plutselig noe annet. Det er ikke alltid familien som stiller opp for deg, når motstanden trykker på hardt. Når familien plutselig trengs på en omfattende måte, kan du bli møtt med overraskende valg fra dine kjære. Som ikke alltid går i din favør. Jeg har jeg sett venner stille opp, der familien taus og stille trekker seg tilbake.

Dessverre er det ofte slik at du kjenner folk først skikkelig, om du opplever noe vanskelig, eller om det blir en konflikt. Det er da sider man kanskje aldri har behøvd å se før, kommer fram. De fleste mennesker kan være fine og samarbeidsvillige så lenge det flyter framover, eller det er mindre uenigheter som enkelt kan løses. Med en gang det går på penger, eller det å stille opp med mye tid og omsorg, som kan gå på bekostning av egne behov og ønsker, har jeg sett hvordan mange har fått sine store skuffelser.

Jeg hørte nylig om en kvinne som er døende syk. Det ble et familieråd om en del viktige beslutninger både for barna hennes, og hjelp til henne. Hun hadde stor familie, som alle var tilstede i møte, samt noen venninner. Den syke kvinnen måtte forlate rommet flere ganger. Hun var så ekstremt lei seg og skuffet over hvor lite familien hennes ville stille opp både for henne, i hennes siste levemåneder og for hennes barn. Det ble venninnene som tilbød seg både ferieturer med barna, og turnusordninger med hjelp. De måtte nærmest tvinge familiemedlemmer å hjelpe barna en del helger, og med noen praktiske gjøremål, for ikke ta på seg alt selv. Og familiemedlemmene hadde heller ingen hemninger med å fortelle om sine reiseplaner og treningstider, rett foran den syke kvinnen, som gjorde at de ikke kunne stille opp.

Det er trist å vite at dette eksempelet er det altfor mange av. Og det er godt å vite at man har venner som stiller opp når det butter imot. Venner velger du selv. Familie er du født inn i, og har ikke valgt. Så det er ingen skam å ta vare på seg selv i forhold til omgang med familie, som tapper en og gjør en vondt. Man må gjøre seg fortjent til sin rolle som favorittante, eller far – for den sakens skyld. Barn skal ikke behøve å kalle noen ”mamma, eller pappa” om det ikke føles at det er det de er for dem. Å lage barn, og bli biologiske foreldre er for de fleste veldig enkelt. Men årene etterpå med oppdragelse, støtte, kjærlighet og omsorg. Det er en ære og en oppgave. Så er det en annen enn de biologiske foreldre som er den nærmeste omsorgsperson, bør barna selv få ta valget om de vil kalle dem ”mamma og pappa/mor eller far”.

Selv er jeg enebarn, og har savnet søsken hele mitt liv. Har definitivt savnet gode og nære søskenrelasjoner, slik jeg har sett hos flere i min omgangskrets. Det har vært en drøm, og et ønske hele mitt liv. Jeg ser at det ikke er så nære og flott bestandig. Mange søsken har knapt kontakt. Det kommer vel ikke alltid an på hvor nære slektsbånd man har, om hvem som sjelelig og vennskapelig er deg nærmest. Jeg har definitivt vært heldig med en del veldig gode og nære venner. Vi har nok noen bånd som er tykkere, og mer stabile og trygge enn blod.

Vil bare si at vennskap kan være din største støtte og nødvendighet, om familien ikke er slik du håpet og trodde. Er familien din også dine venner, og største støttespillere i tøffe tider, så ta godt vare på de, og vær takknemlig. Det er ingen selvfølgelighet.


Legg igjen en kommentar

Vennskapets verdier. Når noen kommer, noen går og noen forblir for alltid.

vennskap

Barndomsvenner kan føles som en gullgruve. Det er en stor rikdom å ha gode venner rundt seg når man vokser opp. Det er som et sikkerhetsnett, og gjør deg mer robust i møte med verdens alle utfordringer. Man blir sterkere av å være to, eller flere sammen. Og det utvikler ens eget selv å være i relasjon. Å kjenne hverandres foreldre og søsken, kan føles som man er delaktig og velkommen i flere familier. Minnene er mange. De har skapt sterke bånd, og vært en livline opp gjennom barneårene.
Vennskap gir deg sosial kompetanse med alt hva det innebærer av toleranse, turtaking, lek og konflikthåndtering. Og noen ganger varer vennskap videre inn i ungdommen og voksenlivet. Kanskje hele livet. Å sitte med sine barndomsvenner i voksen alder kan føles som en selvfølgelighet for noen, og veldig trygt. Man har tålt noen feider, avstand, forskjelligheter og naturlige endringer. Men enda står man sammen like støtt. Det blir trygt å stå alene, om man vet man alltid har enn venn å ringe. Vennskap kan bli sterkere bånd enn mellom søsken, for vi har valgt vennene selv, og velger de stadig igjen og igjen. Så det trenger ikke alltid være at ”blod er tykkere enn vann”. Venner blir en kontinuerlig påminnelse om et fellesskap og at man blir likt.
Men noen barndomsvenner forsvinner. Det kan føles naturlig, eller sårt. Det kan være vondt å bli valgt bort, særlig uten å forstå, eller med en fortsatt vilje til å omgås.  Det kan også være vanskelig å velge bort. Livet endrer sin form, og vi endres og utvikles med tid, omgivelser og livssituasjon. Det gjør at vi kan prioritere annerledes enn tidligere. Det kan være naturlige årsaker som familieliv, karriere, helse og avstander. Eller det kan være at et vennskap tar mer kraft enn det gir. Forskjellighet i initiativ til kontakt kan også være en utfordring.
Vennskap som løses opp kan likevel ha gitt deg gull, som du fortsatt bærer med deg. All oppløsning trenger ikke være sårt og vanskelig. Minnene forsvinner ikke, heller ikke den tryggheten du hadde og trengte i en venn, der og da. Historien din, er en del av nåtiden din.
Opp gjennom ungdomstid, studier og jobber og inn i videre voksenliv, dukker det opp mange fantastiske mennesker på din vei. Det kan føles som de har ventet med åpne armer hele livet, for det er som om dere har kjent hverandre i hele livet. Dere er på samme ”sted” i livet, med eller uten ektefelle og barn, utenlands, eller med felles interesser. Dere oppdager like verdier, tanker og meninger, som kan gi en umiddelbar følelse av samhørighet. Så selv om man ikke har barndomsvenner med seg inn i voksenlivet, er berikelsen av gode venner senere ofte like mye verdt. Det er mennesker som finner hverandre i en større menneskemengde på ulike arenaer, og man velger hverandre gjensidig.
Noen ganger kan et vennskap få en utfordring, som man bevisst eller ubevisst vurderer om er verdt en ”kamp”, eller ei. Er det en mulig løsning, som kan forsterke dere på andre siden, eller er det et svik så stort at all nødvendig tillit forsvant? I slike spørsmål finnes ingen felles mal for alle. Noen tilgir lett, eller ser den andres perspektiv og forstår. Mens andre tror at vennskap med konflikter ikke er verdt å bygge videre på. Der må man selv kjenne etter.
Vennskap som varer er de som gir deg gode energier og kvaliteter som dere sammen mener er avgjørende for å trives sammen. Og noen venner er kanskje med deg på de fleste av dine arenaer i livet, mens andre er kun med deg i enkelte situasjoner. Men de fleste vil nyte av en letthet å omgås, humor, glede, hjelpsomhet og støtte.
Et godt vennskap kan også måles i deg selv. At du liker deg selv sammen med den andre. I gode vennskap kommer sider du liker hos deg selv fram. Vi kan si at slike vennskap gis det sunn og nyttig næring, så fellesskapet får gro. Dessverre kan det oppleves at næringen en dag er forgiftet, i form av avvisning, illojalitet eller løgn. Da kan vennskap visne, og det føles som om man ikke lenger vil hverandre vell. Eller at din venn påstår at du er annerledes enn slik du ser deg selv. Da kan det bli mer vondt enn godt. Iblant kan et vennskap handle om timing. Det passet ikke da, men finner tilbake til hverandre senere.
Men uansett er et vennskap som har vært, er, eller kommer, en relasjon som er med på å skape deg. Vi blir til i relasjon med andre. Vi påvirker og påvirkes. Og gjennom livets ulike vennskap kan du lære deg hvilke kvaliteter du trenger i et vennskap, og lærer deg hvilken venn du selv vil være. Så uansett om venner er hos deg i dag, har vært der, eller de er rundt neste hjørne, kan man se på akkurat det vennskapet som en rikdom i den tiden det var eller er.


Legg igjen en kommentar

Den gode samtalen

samtalen

Har du pratet med noen som ser over skulderen din mens dere prater sammen? Som er mer opptatt av hva som skjer bak deg, enn det du deler? Eller at personen avbryter i ett sett for å fortelle egne historier? Vil helst ha en lytter, eller applauderende publikum,  enn selv å lytte. Eller sier ”ja” og ”hm mmm” til alt, som om man er interessert. Men antagelig er i sin egne verden akkurat da. Da vet du hvertfall hva det motsatte av den gode samtalen er.
Da skjønner man at den gode samtalen ikke bare handler om setningene og innholdet, men også formen. Uttrykk, blikk og kroppsspråk.
Man kunne kanskje tro at når to nære venninner har pratet på både inn- og utpust i flere timer, må det snart være tomt for emner, ord og setninger. Men jeg opplever det helt motsatt. Det er som jo mer vi prater og deler, jo flere rom åpner vi dørene til. Og i det nye rommet dukker opp nytt stoff, eller gamle ting, det er verdt å se på igjen med nye øyne og i ett annet lys.
Vi kan gå inn i nye rom sammen. Det kan ligne et kott som er mørkt, og må utforskes. Det er skummelt, men også spennende. Eller vi går inn i det store og lyse rommet, hvor alt er fint og flott. Og det er deilig å dele dette fantastiske med en nær. Slik kan den gode samtalen visuelt og metaforisk se ut. Det er å vise seg fram. Kikke under det som ligger gjemt, eller slå ut armene av glede. Og ha en med deg i den gleden, som er unikt interessert. Og så bevege dere mellom hverandres historier, tanker og følelser.
Det synes på ansiktsuttrykk og blikk. Nysgjerrigheten ”lyser” hos din samtalepartner, og gir deg mulighet til å  lete litt ekstra i deg selv. Kanskje finner du ny forståelse. Ærligheten får tillatelse til å komme fram i svarene. Det  gjør at du kjenner dine styrker, og tåler dine svakheter. Det blir en menneskelig god sammensetning uten urealistisk perfeksjonisme. Den gode samtalen er en deilig tilstedeværelse med en ektehet, som sammen med en annen blir noe jeg ikke kunne fått til i mitt eget hode. Det trengs utvekslingen og  relasjonen som tydeliggjør hvem jeg er. Og det er kanskje akkurat dette som er forskjellen på den gode samtalen, og mindre gode samtalen. I den gode samtalen tør jeg å være meg selv, og vise meg fram. Fordi jeg blir sett og hørt, og satt pris på. Jeg blir styrket av den andres positive reaksjoner, og tåler vår uenigheter fordi de blir gjensidig respektert, og til og med satt pris på. Det som om formuleringene og koblingen som skjer mellom hodet og resten av kroppen lærer meg sensitivitet overfor egne grenser. Jeg får hjelp gjennom samtalen til å forstå hvem jeg er og vil være, både i mitt eget selskap og sammen med andre. Mens i den mindre gode samtalen føler jeg meg forbigått, uinteressant og liten. Og når jeg kjenner disse forskjellene i meg selv, er det lett å vite hvordan man kan være en god samtalepartner for andre.
Det er godt å bli så nysgjerrig på den andre at du stiller nye spørsmål og kan lett glemme tiden. Det å forsvinne inn, se for seg det den andre forteller om, gjør at jeg kan i fantasien bevege meg i ukjent terreng, eller kjenne meg igjen. Og begge deler kan gi meg noe bra. Det kan bli interessant og nytt, eller gjenkjennende og trygt. Den gode samtalen må heller ikke handle om dypet, men letthet, humor og glede. For det er også hva man trenger i en samtale akkurat nå, som kan avgjøre om du blir mottagelig og vil gi deg det du trenger.
Det kan selvfølgelig være utfordrende å se en annens entusiasme og selv kjenne at det daler nedover med energien i seg selv. For det trenger jo ikke alltid være slik at man fullfører hverandres setninger, eller nikker istemmende. Men ikke la deg lure til å tro at det bare er negativt å kjenne denne forskjellige form for energi i en samtale. Det kan bare være et signal. Kroppen og energien kan fortelle deg at du kjenner motstand, er uenig, blir redd eller opprørt. Det er ikke farlig. Og trenger ikke være dumt, så lenge du ikke blir ”utagerende” og mister perspektiv,  eller ikke klarer å skille på deg og den du prater med. Du kan bruke det du kjenner til å bli enda mer nysgjerrig, til å uttrykke hvor ulike dere er, og hvor spennende det er. Eller uttrykke grenser for hva du vil være med på og ikke. Det trenger ikke bety ”slem avvisning”, men kun integritet. Det er i slike gode menneskemøter at den gode samtalen, uansett enighet eller uenighet kan berike oss. Og det er ofte slik med gode samtaler at stresset kan dale, eller livløsheten kan våkne. Vi kommer i mer balanse. Og ofte på et nytt sted med bedre oversikt.
Så noe som kan kjennetegne den gode samtalen:
– Oppfølgende, relevante og nysgjerrige spørsmål
– Blikkontakt
– Respekt for ulikheter og uenigheter dvs. uten motangrep
-Opplevelse av å bli sett og hørt
– Følelse av å miste ”sted og tid” til fordel for historien du blir dratt inn i
– Kjenner at du har lært noe, sett noe fra et annet perspektiv, eller gått dypere inn i noe
– Kjenne på trygghet sammen med den du prater med
– La samtalen utvikles etter behov, om det er humor eller alvor

 

Min viktigste reise i livet

Legg igjen en kommentar

seilbåt

Jeg hadde aldri seilt før i mitt liv.  Så sto jeg der på Aker Brygge midt i September, og skulle trå om bord i seilbåten, som skulle være mitt hjem i nærmere et halvt år. Den virket  plutselig altfor liten til å kunne frakte 10 ungdommer, en skipper og en mekaniker over halve kloden. Visste jeg egentlig hva jeg bega meg utpå? Antagelig ikke.

Pippi eller konkurs

Jeg dro fra jobb, utdanningsplaner, mange venner og god familie.  Jeg var 21 år og skulle utforske verden. Jeg hadde forsøkt å få med venner på jorda-rundt-billett, men redsler for mye forskjellig, og nye kjærester stoppet de andre. Så da måtte jeg finne en annen måte å pirre eventyrlysten på. Jeg fikk informasjon om en reise til sjøs. Da tenkte jeg som Pippi. ”Jeg har aldri seilt før, så det får jeg sikkert til”. Jeg betalte flere tusen til arrangøren rett etter de viste en fantastisk reklame/reality- film fra en tidligere tur. Det var bare flotte folk, latter med hvite smil, vind i håret, fantastiske strender, palmer og moro. Jeg var solgt! Min far var sikker på at arrangøren ville gå konkurs.

Slutt på privatliv

Jeg kjente ingen i utgangspunktet. Men vi hadde hatt et døgn på hytte, var på Peppes en kveld og hatt et teorikurs i, å knyte knuter og sjøvettregler. Så jeg følte meg klar for havet.  I båtverden var vår båt en Rolls Royce. En Swan 65 fot. Så det var ikke bare venner og familie som sto på brygga. Det var knallvær. Da alle hadde lasset om bord sin bag, og vår hermetikk, pasta, tørrmelk, kjeks, vann at annet for en lang stund framover kan jeg love at vi ikke hadde mye privatliv mer. Det ble fullt.  Mine klær fikk ikke plass i mitt tildelte skap, så noe måtte ligge i enden av min seng. Men jeg var happy.

Vi var delt inn i fire vaktlag. Et lag som hadde indretjeneste dvs. lagde mat, vasket opp, vasket toaletter og annet ”husarbeid”. De tre andre lagene styrte båt til ulike tider hele døgnet, 12-16(+00-04), 16-20 (+04-08) og 20-24 (+08-12). Og vesentlig er det kanskje å vite at vi var 8 jenter og 2 gutter om bord. En drøm eller mareritt for gutta??:)

Europaruta, spy og frokostmøter

Første stopp var Middagsbukta. Der ble det selvfølgelig vår første av mange kommende ankerdram, med påfølgende fest. Flere om bord fikk besøk av et par venner med båt. Rekeaften var i gang.  En hadde laget sanghefte, med både seriøse og useriøse sanger. Gitaren kom fram, vitser og historier haglet. Det var latter fra ende til annen.

Videre seilte vi til Koster, Skagen, inn i Kielkanalen og ut i Biscaya bukta til England og Gurnsey. Det var slett ikke bare sol. Det var regn og storm. Bølgene sto over båten. Vi var bundet fast i båten for ikke falle over bord når vi jobbet. Vi holdt også ekstra fast de som hang over rekket og spydde. Flere ville heller ta flyet videre til Karibien. Men de ble. Klærne rakk ikke å tørke, så vi var stadig våte. Vi ble stadig bedre kjent. Visste hvem som var morgenfugler og nattravner, eller gretne. Hvem som vekket en på en god måte med rolig stemme og klapp på kinnet. Visste raskt hvem vi gledet oss til skulle lage mat. Hvem som likte musikal musikk og hvem som likte tradisjonell pop. Vi våknet sammen, jobbet sammen, festet sammen, vasket etter hverandre, spilte, sang, diskuterte. Det var en bratt læringskurve for meg. Både i seiling, samarbeid, megling, matlaging og kultur. Snakk om selvutvikling!! Kan jo nevne at mine foreldre ble lettere nervøse da jeg allerede i København ringte og ba de sette inn penger til meg.                                                                                           Det var ikke så ille som fryktet, jeg ventet inn både lønn og feriepenger.

Vi seilte videre nedover Europa. Portugal, Spania, Lanzarote, Gibraltar og Gran Canaria. Der vi hadde et noe lengre opphold for å bunkre opp til ca. 2 uker over Atlanterhavet. Båten skulle vaskes og sjekkes. Vi hadde våre frokostmøter hvor vi tok opp videre valg og avgjørelser. Der var det demokratiet som bestemte, men alle fikk mene, argumentere og uttale seg. Det kunne være show i seg selv. Etter hvert visste vi hvem som kom til å mene hva og hvem som bare hang på. Det kunne handle om avreisetidspunkt, matinnkjøp, musikkvalg, beskjeder om noen ikke kom til båten til avtalt tidspunkt, uenigheter med skipper, ryddighet om bord, arbeidsfordeling innad i vaktlag, eller oppgaver utenom det vanlige. For en herlig, engasjert og morsom gjeng.

Atlanterhavet

Så var det Atlanterhavet. Vi så ikke en eneste annen båt på fjorten dager! Bare oss i den lille båten på det store hav. Det var en opplevelse utenom det vanlige. Vi fisket og fikk”Kingfish” på oppvaskhanske, vi spilte spill, musikk, fortalte spøkelseshistorier, og tenkte på filmer som ”Terror om bord”, ”Haisommer” og alt som kunne skremme oss selv eller de andre. Vi vasket håret i saltvann, dinglet i en huske (”båtsmannstol”) utenfor rekket, solte oss, leste, filosoferte med verdens beste havsutsikt. Kun noen timer hadde jeg litt nok, av folk så tett. Da la jeg meg under et seil med musikk på ørene og skrivesaker og bok. Der ble jeg til pannekakene var ferdig. Her var det nøye fordeling. Maten ble rettferdig fordelt. Her ble vi som en gjeng søsken. Jeg glemmer aldri da vi trodde båten sto stille, og gutta hoppet over bord for å bade. Det var mer strøm enn vi ante og båten fløt sakte videre, men likevel raskere enn de svømte. Vi gjorde klar vår lille redningsaksjon, men følte vi hadde kontroll, så vi kunne ikke la vær å nynne høyt låta fra ”Haisommer” – ha ha.

Karibien

Vi brukte 14 dager over til Barbados. For en drøm å få fastland under beina. Der ble vi raskt kjent med innbyggere og båtfolk. Det er en spesiell atmosfære på havner. Alle er nysgjerrige på nyankomne. Og her hadde ryktene gått om at vi var 8 jenter om bord. Her opplevde vi å være eneste hvite på discotek, hvor det var selvsagt at vi skulle danse ”dirty dancing” med gutter både foran og bak. Det var klart en blandingsfølelse av feststemning, skremmende og nyttig.

Vi fikk her være med på båtparade for å feire Barbados sin uavhengighet til England. Vi fikk servert karibisk mat om bord, vi seilte små katamaraner, kjørte vannscooter og lærte rompunch å kjenne. Det nærmet seg jul. Og vi fikk besøk av en norsk journalist. Hun hadde med seg et lite juletre. Det måtte stå kaldt. Så det fikk plassen i vårt kjøleskap. Vi trakk en lapp med navn på en om bord som vi skulle gi julegave til. Slik fikk alle en gave hver.

På vår ferd nedover møtte vi en svensk båt. De hadde nesten samme rute som oss. De seilte vi om kapp med, festet med og ble godt kjent med. Tre av dem kom over på vår båt, da de ikke kom godt overens med egen  skipper. Da vi var tom for mye mat og matpenger, og så for oss siste del av turen med mye fiskeboller, spagetti med ketchup og brød med peanuttsmør, kom disse over til oss med nye midler. Tjohoo. Det ble trangt. Men siden vi  ikke hadde nattseiling igjen, det var sol og sommer, kunne flere sove på dekk. Disse nettene  får jeg deilig gåsehud av å tenke på. Jeg elsker saltvannslukta, stjernehimmel, bølgeskulp – takket være nettene ute på madrassen min på dekk, på ”Kings legend”.

Seilasen fortsatte til Tobago, Dominca, St. Lucia, St.Vincent, Martinique og Antigua hvor vi mønstret av. Det ble selvfølgelig både kjærlighet(og dramaer), vanskelig bytte av skipper, julefeiring, snorkling, Barbeque fester, fossefall, nye mennesker hele veien og stort teamwork.

Ettertanker og konsekvenser

En ukes i tid føltes som en måned i opplevelser. Jeg var hos tannlegen på Barbados da jeg brakk en tann. Jeg raste gjennom en brygge og var blå over halve kroppen. Jeg hadde et par flørter underveis. Jeg haiket rundt på Dominica. Noen fikk sandlopper etter netter på strender. En fikk pigger fra kaktusfrukt på hele overkroppen. Siden het hun ”Tornerose”. Vi var i grotter. Smakte skilpadde. Var på lokal juletrefest, og kino. Snorklet og surfet.  Jeg har aldri satt pris på ferskvann og dusj som på den reisen. Det er virkelig når man ikke har noe, man lærer å sette pris på det. Vi fikk post via post restante underveis flere steder. Det forteller jo om en annen tid før mobil, sms og mail. Vi ringte hjem via telefonkiosker noen ganger på vei hjem.

Denne reisen har gitt meg en ekstrem forståelse av team, konflikthåndtering, selvbevissthet. Den har gitt meg en fantastisk rekke av minner. Og det slår meg hvor moro det kan være i ettertid, med alt som ikke var topp underveis.

Men best av alt. Jeg fant min mann, og gode og nære venner for livet!

Og stor takk til dere nærmeste hjemme som holdt ut alle historier, og alle timer med filmfremvisning i tiden etterpå. Dere danset limbo, dollardans og det var vel like før rastaflettene kom også;)


Legg igjen en kommentar

Fra ensomhet til forelskelse

Hun fortalte at hun var redd hele tiden. Redd for at ensomhet og frykt skulle være de sterkeste kreftene i henne bestandig. Redd for aldri å ville bli elsket. Redd for ikke å evne og gi alt hun følte hun bar på, av godhet og kjærlighet. Hun torde ikke se opp, tok ikke sjansen på å se avvisning.  Hun vandret ofte rundt uten mål og mening. Det vekslet mellom å føles som tomrom, og å ha en sekk med svart og tung stein i magen. Det hjalp å gråte, særlig i regnvær. Da gråt hun sammen med skyene. Hun synes det var rart at pusten gikk og blodet fremdeles strømmet gjennom henne, når hun egentlig selv ikke ønsket det. Fantes det likevel en mening?

Det kjentes ut som hun ikke ville dø, men hun ville ikke leve heller. Da mørket kom, kunne hun se opp og fram. Mørket ble hennes venn, akkurat som skyene. Mørket var som et pledd, som ga henne støtte og omsorg. Da ble hennes ensomhet mindre synlig. Blant høye trær og tett skog kunne hun også gjemme seg. Eller hun kunne sitte på en liten fjelltopp og se på utsikten, og late som alt var fint. Utsikten ble FOR vakker, FOR vakker i forhold til følelsene som ulmet i henne. Det var for kontrastfylt. Omgivelsene kræsjet med det triste i henne, og det gjorde det triste enda tristere. Tenk om hun kunne nyte dette med en hånd å holde i. Ensomheten er sperret inne i henne, den gnager seg rundt i kroppen, og kommer ikke ut. Hun har prøvd både å skrike den ut, skjære den ut og gråte den ut. Hun føler seg innesperret bak et vindu hvor hun bare får betrakte andres vennskap og kjærlighet på den andre siden av glasset. Helt isolert fra alle. Helt til han plutselig dukket opp. Han hadde sett meg, prøvd lenge å få kontakt. Jeg så ned. Han spurte om han fikk være med meg på min gåtur. Vi gikk i 90 minutter uten ett ord. Han takket for turen og ville gjerne være med meg igjen. En helt ugjenkjennelig følelse dukket opp. Lengsel. Lengsel etter ny gåtur.

Hun forteller at hun fremdeles er redd. Redd for å kvele han med all sin kjærlighet. Oversvømme han, så han drukner. Det føles skummelt å elske så høyt og så inderlig. Hvordan fant han nøkkelen til hennes hjerte? Hans smil, hans varme blikk, hans godhet, hans kjærtegn, stillhet og ord. Han tåler henne, med alt hun er. Han har aldri snudd ryggen til, han har holdt hennes hånd. Han omfavner hennes ensomhet, helt til de er i tosomhet. Det er et under at han fant henne bak muren av beskyttelse. Nå står hun her naken og redd, for at han vil forlate henne med åpne sår og uten skjold. Men hun har valgt å elske han alt hun kan. Hun har valgt å gripe håpet. For hun kan ikke tape. For endelig føler hun seg elsket og vakker. Hun føler seg levende. Hun kan nyte lyset og møte blikk. Hun får holde hans hånd på fjelltoppen, og hun har åpnet glassvinduet mellom seg selv og resten av tilværelsen. Hun gråter ikke lenger i regnet, de kysser. Hun vandrer ikke lenger alene, men med han. Hun må tåle denne redselen. Den symboliserer noe annet nå enn før. Denne redselen forteller at hun elsker og er redd for å miste den hun elsker. Det er bra å være redd for å miste, så lenge den ikke hemmer henne. Hun registrerer at frykten lurer der bak på skulderen i blant, men fortsetter å stryke hans kinn, dele sine tanker, drømmer om framtiden, snakke store ord. For hun har bestemt seg for å la håpet som har gitt livsgnist være ledsager nå.