Den gode selvfølelsen. Den vi selv vil ha, og gi våre barn.

Jeg er stadig på jakt etter nøkkelen. Den som til tider kan ligge godt gjemt, og på forskjellige steder hos ulike personer. Nøkkelen til godfølelsen, som forteller oss at vi er bra som vi er, også uten masse prestasjoner. Mange flere enn meg er på leting etter den nøkkelen. Både barn og voksne. For den vil lede oss inn i oss selv, der vi hører hjemme, og vil akseptere oss selv for hvem vi er. Selvfølelsen som er selve roten til ekte glede og lykke, både med oss selv og andre. Den følelsen som gjør at vi står stødig i oss selv, og som gjør at vi kan reise oss igjen, når vi faller over ende, fordi livet veltet oss litt rundt. For det gjør livet i blant. Og da er en god selvfølelse bra å ha, for den hjelper oss på bena igjen. Det er også den følelsen som evner oss til å kunne unne andre, ikke misunne. Den som gjør at vi har det godt sammen med andre, og klarer å være i gode relasjoner. Er selvfølelsen på plass hjelper den oss å kjenne etter egne behov og ønsker, istedenfor å prøve å tilfredsstille alle andre. Det er lettere å vise omsorg for andre, om vi klarer å være gode mot oss selv.

Et ønske om å tilfredsstille andre før seg selv, kan handle om redsel for ikke å bli likt. Eller det kan handle om tryggheten i å være lik andre, for da kan vi gjemme oss i en gruppe. Ellers kan det være frykten for ikke å være god nok i oss selv. Når vi liker oss selv, er det lett å se andre. Da bruker vi ikke energi på å synes synd på oss selv, eller bruke tid i destruktiviteten. Da kan vi øse av oss selv til andre uten, at det handler om mangel på egne meninger og behov.  I kraft av sin egen gode selvfølelse, trengs ikke selvdyrkelse. I mange år har jeg spunnet rundt på å prøve å forstå helt hvordan vi får vårt selvbilde og selvfølelse skapt. Hva som påvirker den? Når og hvordan? Og ikke minst hvordan reparere om det skulle gå galt. For er det noe jeg tror på, så er det å reparere, utvikle, få nye forbindelser og endre.

Det er noen elementer som virker å gå igjen. Aksept er en av dem. Å akseptere det som er, kan være starten på en ro og glede uten prestasjonsangst, og følelsen av ikke å være god nok. Å akseptere trenger ikke å bety at man for alltid lener seg tilbake i latskap. Aksept er starten på en utvikling. Som å åpne første dør. Og la den være åpen. Det er stort sett hver gang at man skyver unna vonde følelser man ikke vil ha. Og hva skjer? De kommer tilbake. Om igjen og om igjen. Vil du akseptere de, så er det lettere at de forsvinner. Det er paradoksets sannhet. Og aksept fra både seg selv og sine nærmeste gir en frihetsfølelse. Som igjen kan skape kreativitet. Og vi kan få ut vårt beste potensialet.

 

Det andre elementet er sammenligning. Altså å klare å la være å sammenligne seg med andre. Men heller fokusere på  egen mestring, sin egen utvikling og sin egen læring. Da vil man se framgang, og stadig bli tryggere i seg selv. Det er selvfølgelig ikke lett i dagens konkurransesamfunn. Å se utover på andre, kan for mange oppleves som demotiverende. For vi er stort sett alltid vår egen største kritiker, og synes dermed at alle andre klarer ting bedre enn oss selv. Dette kan få engasjement og motivasjon til å dale. Vi trekker oss tilbake og føler oss dårligere. Så kunsten er å se på seg selv. Finne ut hva man ønsker? Hva skal til for meg å få til det jeg vil? Og ikke minst – hva gjør meg glad? Vi kan alltids lære av andre som er gode. Da er kunsten å ta til seg triks, kunnskap å gjøre det om til sitt eget. Ikke strebe etter å bli en annens kopi, heller din egen unike orginal.  Jeg har sett utallige av ulike konkurranser, og selv vært med på mye. Og jeg gjør det alltid dårligst og gir opp raskest om jeg hele tiden skuer bort på andre, som skal gjøre samme oppgave. Mens jeg elsker å lære av de som er gode. Høre og se, for så å trene selv. Og finne ut hva som passer meg.

Mestring og glede henger ofte sammen, og er selvfølgelig også viktige elementer i selvfølelsen. Og mestring kommer ofte om du klarer å la være å sammenligne med andre, og bestemmer deg for å nå et mål. For mange krever det mye trening, eller oppgaver som er å gå utenfor sin komfortsone. Å gjøre ting som er litt skummelt. Da blir gleden og mestringsfølelsen ekstra god etterpå.

Noe jeg ikke kommer utenom er kjærlighet. Det er viktig å være i relasjoner som gir en energi, støtte, glede og kjærlighet. Det er lett å få god selvfølelse om du trives i andres selskap, og merker at andre trives med deg. Så å omgås mennesker som gjør deg glad og god, er viktigere enn man aner. Da skjønner man selvfølgelig hvor viktig barndom og oppvekst er for selvfølelsen. For følelsen av å bli elsket av foreldre er antagelig første møte med hvordan vi sanser oss selv. Og det sanses gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

Det jeg selv har gjort for å snu negativ selvfølelse til positiv selvfølelse var å omgås stadig mer folk som støttet meg og gjorde meg glad. Samtidig trakk jeg meg unna de jeg sammenlignet meg mest med. Da klarte jeg å se mer innover og finne ut av hva jeg ønsket og ville. Så begynte jobben med å gjøre det som måtte til for å nå mål. Jeg torde etter hvert å gjøre mer og vise mer av meg selv. Jeg fulgte noen drømmer og ble stadig mer glad og kjente mestring.

Så om jeg får sammenfatte:

–          Vis ditt barn kjærlighet gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

–          Pass på å akseptere ditt barns og venner meninger selv om det ikke er like som dine egne.

–          Øve på å fokusere på egen glede, læring og utvikling – og kjenn mestring og glede.

–          Omgås mennesker som gir deg kjærlighet, støtte og aksept.

–          Vær snill mot deg selv. Kjenn etter egne behov. Da får du tilfredstilt både deg selv, men evner også å vise omsorg for andre. Samt å unne andre.

Å fremme empati og forståelse

En anonym beskrivelse og tanker:

”Det er FOR fint her, FOR vakkert for følelsene jeg har. Jeg klarer ikke ta inn det vakre. Jeg får dårlig samvittighet. For mine egne smerter som jeg overser, og de andres. Alt jeg omgir meg med krasjer med det frustrerende jeg kjenner. Det gjør meg innesluttet og sint. Jeg får ikke ut sorgen. Jeg blir bedt om å finne godhet, positivitet og glede. Men jeg får det ikke til. Jeg blir ensom, til tross for at jeg har mange rundt meg. Andre nyter og lukker ute. Velger å se en annen vei. De klarer ikke ta det vanskelige innover seg. Vil ikke. Føler de seg maktesløse? Eller beskytter de seg? For meg er bilder, savn, ord, minner tilstede hele tiden. Jeg trenger å få det ut. Trenger å se og høre. Se at det er virkelig, før jeg så kan gå videre og siden nyte av livet. Jeg trenger de som vet hvordan jeg har det, eller en forståelse. En som tåler det vanskelige, uten å være redd. Jeg trenger støtte og trøst. Smerten i meg blir bare så innestengt her, så isolert, til tross for tårene mine. Alt jeg vil være nære er langt borte. Alt blir så kontrastfylt til det jeg kjenner. Jeg ser blomstene, utsikten, havet og fjelltoppene. Jeg ser at det er praktfullt. Men det vil ikke feste seg noe sted i kroppen, fordi jeg føler det forbudt å lagre det vonde. De praktiske hverdagstingene blir ikke viktig. Alt føles så falskt. Til slutt vet jeg ikke hva som er sannhet og løgn, virkelighet og fantasi. Hvorfor vil ingen prate om det som har skjedd? Hvordan kan vi ta innover oss menneskelige lidelser om vi ikke våger å gå inn i det med tanker engang? Ikke våger å se og trøste og høre? Jeg kjenner smerten blir for abstrakt, og samtidig overveldende og nær.  Jeg blir kvalm og rastløs. Urolig. Hørselen blir dårligere. Hører ikke hva de andre sier. Det føles som jeg har et sår som ikke kan starte sin legning før jeg får møte, kjenne, huske og se det vonde. Jeg må dele det med noen. Lette på trykket. Føle virkeligheten sammen med noen. Først da kan jeg klare det gode og vakre”.

 

Ens eget ubehag av å høre og se andres lidelser, er jo uvesentlig i forhold til virkeligheten. Hvordan skal vi forstå og bli empatiske mennesker om vi ikke engang klarer å se noe alvorlig og tøft? Er det god oppdragelse å skåne mennesker for elendighet? Jeg tror ikke det. Skal man bli empatisk må man tørre å kjenne, tåle å få vondt på andres vegne. Det er først da jeg tror det kan bli ekte hjelpsomhet, forståelse, omsorg for andre.

Det er ikke farlig å føle seg uvel. Det kanskje kan få deg engasjert, til å få medfølelse. MEN det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig å se, høre og kjenne på smerte. For så å trene, spise på restaurant, gå fjelltur, nyte gode vennskap, ha nære og glade samtaler, skape humor, bedrive hobbyer, synge, danse, leke og le. Da blir det akkurat slik livet er. Fylt med kontraster. Meningen er ikke å få dårlig samvittighet over egen lykke eller fint liv, ved å så andres ulykke, men se andre sider av andres liv, for å skape forståelse, engasjement, støtte, hjelp. Vi kan ikke alle dra i feltarbeid, eller jobbe som leger. Men vi kan støtte på andre ulike måter. Frivillig, økonomisk, praktisk, med trøst, samtaler eller annet – og det er lettest å gjøre om man forstår og ser. Poenget er heller ikke å skremme og gjøre redd, men se forskjell på der og da, og her og nå, samt eget og andres liv. Å skille på det som er virkeligheten sin selv her og nå, og tørre å se på noe som skjer andre steder, eller med andre mennesker er nøkkelen til å klare å leve her og nå. Jeg vil også påstå at å lære sine barn, og fremme et samfunn med empati, er å forhindre vold. Evner du å ta innover deg andres smerte, er det vanskelig å påføre smerte.

«Blod er ikke alltid tykkere enn vann»

Det er vel slik vi ønsker oss det – at familien skal være oss aller nærmest. Både i medgang og motgang. Familien som har samme blodsbånd, gener, oppvekst, eller er i slektsrelasjon med. De forventer vi at stiller opp for oss, særlig når det røyner på i livet. De feirer vi familiære sammenkomster og tradisjoner med. Familien vil vi ha en felles forståelse og historie med. Og kanskje familiehemmeligheter.

Mange  har det som et uforbeholdent prinsipp – at blod er tykkere enn vann. Jeg har hørt det ofte. Som en forklaring, eller unnskyldning for at man velger side i en sak, mellom familie og venn. Det er slik det bør være, og derfor er det slik, uansett verdier man har i seg selv, sakens eller situasjonens kjerne. Så uansett om man ser urimeligheter, eller dumme handlinger i sine nærmeste, så støtter man dem. Dermed basta.

OG jeg har hørt alt for ofte at det faktisk ikke alltid er slik, at blod oppleves som tykkere enn vann. Man trodde det var slik, men oppdaget plutselig noe annet. Det er ikke alltid familien som stiller opp for deg, når motstanden trykker på hardt. Når familien plutselig trengs på en omfattende måte, kan du bli møtt med overraskende valg fra dine kjære. Som ikke alltid går i din favør. Jeg har jeg sett venner stille opp, der familien taus og stille trekker seg tilbake.

Dessverre er det ofte slik at du kjenner folk først skikkelig, om du opplever noe vanskelig, eller om det blir en konflikt. Det er da sider man kanskje aldri har behøvd å se før, kommer fram. De fleste mennesker kan være fine og samarbeidsvillige så lenge det flyter framover, eller det er mindre uenigheter som enkelt kan løses. Med en gang det går på penger, eller det å stille opp med mye tid og omsorg, som kan gå på bekostning av egne behov og ønsker, har jeg sett hvordan mange har fått sine store skuffelser.

Jeg hørte nylig om en kvinne som er døende syk. Det ble et familieråd om en del viktige beslutninger både for barna hennes, og hjelp til henne. Hun hadde stor familie, som alle var tilstede i møte, samt noen venninner. Den syke kvinnen måtte forlate rommet flere ganger. Hun var så ekstremt lei seg og skuffet over hvor lite familien hennes ville stille opp både for henne, i hennes siste levemåneder og for hennes barn. Det ble venninnene som tilbød seg både ferieturer med barna, og turnusordninger med hjelp. De måtte nærmest tvinge familiemedlemmer å hjelpe barna en del helger, og med noen praktiske gjøremål, for ikke ta på seg alt selv. Og familiemedlemmene hadde heller ingen hemninger med å fortelle om sine reiseplaner og treningstider, rett foran den syke kvinnen, som gjorde at de ikke kunne stille opp.

Det er trist å vite at dette eksempelet er det altfor mange av. Og det er godt å vite at man har venner som stiller opp når det butter imot. Venner velger du selv. Familie er du født inn i, og har ikke valgt. Så det er ingen skam å ta vare på seg selv i forhold til omgang med familie, som tapper en og gjør en vondt. Man må gjøre seg fortjent til sin rolle som favorittante, eller far – for den sakens skyld. Barn skal ikke behøve å kalle noen ”mamma, eller pappa” om det ikke føles at det er det de er for dem. Å lage barn, og bli biologiske foreldre er for de fleste veldig enkelt. Men årene etterpå med oppdragelse, støtte, kjærlighet og omsorg. Det er en ære og en oppgave. Så er det en annen enn de biologiske foreldre som er den nærmeste omsorgsperson, bør barna selv få ta valget om de vil kalle dem ”mamma og pappa/mor eller far”.

Selv er jeg enebarn, og har savnet søsken hele mitt liv. Har definitivt savnet gode og nære søskenrelasjoner, slik jeg har sett hos flere i min omgangskrets. Det har vært en drøm, og et ønske hele mitt liv. Jeg ser at det ikke er så nære og flott bestandig. Mange søsken har knapt kontakt. Det kommer vel ikke alltid an på hvor nære slektsbånd man har, om hvem som sjelelig og vennskapelig er deg nærmest. Jeg har definitivt vært heldig med en del veldig gode og nære venner. Vi har nok noen bånd som er tykkere, og mer stabile og trygge enn blod.

Vil bare si at vennskap kan være din største støtte og nødvendighet, om familien ikke er slik du håpet og trodde. Er familien din også dine venner, og største støttespillere i tøffe tider, så ta godt vare på de, og vær takknemlig. Det er ingen selvfølgelighet.

Verdens verste terapeut

Om hvordan det som er feil, kan bli riktig. For noen mennesker, noen ganger.
Det var den beste oppgaven jeg da kunne få på terapiutdanningen akkurat da. Vi skulle jobbe to og to, og oppgaven var å være verdens verste terapeut. All min prestasjonsangst om å være så jævla god hele tiden kunne ta fri. Den kunne dra dit pepperen gror. Nå kunne jeg bare gjøre alle feil jeg ville. Jo flere, jo bedre. Jeg kjente en enorm befrielse. Jeg fikk ingen prestasjonsangst på å klare den oppgaven. Jeg var tydeligvis sikker på at jeg kunne være dårlig.
Provokasjon med omsorg
Jeg jobbet med en mann i klassen, og hadde noen formeninger om hva han ikke likte. Så da kunne jeg bare starte der. Jeg ville overdrive min femininitet, og gjøre meg ekstremt rolig og sensitiv. Og jeg spurte masse om følelser. Jeg overdrev min forsiktighet i både stemme og måten å stille spørsmål på. Jeg provoserte altså med overdreven omsorg. Han ble provosert i løpet av sekunder. Og da brukte jeg hans sinne som tema. Det gjorde det ikke bedre. Jeg følte jeg mestret oppgaven perfekt. Dette var elendig terapi.
Jeg brukte også tid på å snakke litt om meg, som ikke hadde noe relevans til det vi snakket om. Det forsterket enda mer det han allerede var i. Og i tillegg la jeg til en del påstander om ham, og noen tolkninger. Når vi fikk beskjed om å avslutte sesjonen måtte jeg reise meg og ”bli meg selv” igjen. Det var nesten litt hard kost å være så utenom ”min klient sin takt”. Vi skulle nå snakke om hvordan vi synes det hadde gått.
Hvordan det dårlige kan bli bra
Wow, han mente han sjelden fikk så god terapi. Han fikk klarlagt mange tanker og følelser som hadde ligget gjemt lenge. Både forklaringer til egen frustrasjon, hans holdninger og verdier, og ikke minst falt noen brikker på plass i forhold til gamle situasjoner han hadde vært i. Jeg på min side, ble helt satt ut av hans tilbakemeldinger. Jeg kjente jo virkelig på alle feil jeg gjorde hele veien. Både med kroppsspråk, stemme, valg av spørsmål, påstander og fokus. Jeg hadde virkelig ingen følelse av at det var noe som helst bra terapi i det jeg gjorde. Men han hadde økt sin bevissthet og han hadde fått en økt forståelse for noe i seg selv. At jeg var så overdreven gjorde at han tydeligere så det som frustrerte ham.
En annen kunne ha likt min omsorg, og slettes ikke blitt provosert. Så det som er god terapi for en, kan være dårlig for en annen. Og det også viktig å vite at det ikke alltid er slik du forestiller deg bra, som faktisk er bra. Det lærte jeg.
Feil som utvikling
Hva forteller dette oss, som våre lærere ønsket at vi skulle oppleve? Jo, at det ikke alltid er å følge det du alltid tror er bra, som faktisk fungerer best. Det er viktig å følge tryggheten mellom klient og terapeut, så klienten stoler på at det terapeuten gjør har god intensjon og en mening.   Det du gjør ”feil” kan også få spennende og gode konsekvenser, selv om det føles ubehagelig der og da. Å finne sine sammenhenger, og få forståelse og følelser som ikke er de beste kan åpne for nye valg og muligheter.  Har man et uheldig mønster i sitt liv, med valg eller reaksjoner, kan disse nå lettere gjenkjennes og du kan velge å gjøre noe annet enn du alltid før har gjort.
Ambisjoner kan gi prestasjonsangst
Ved en senere øvelse skulle samme person velge seg en terapeut. Den sesjonen skulle observeres av resten av klassen. Jeg følte med det samme at han kom til å velge meg. Det gjorde han. Og min prestasjonsangst steg som en rakett til himmels. For denne gangen var ikke oppgaven å være verdens verste terapeut. Og da går hele meg på automatikk på å ville gjøre det best mulig ”på den vanlige gode måten”. Jeg ble ingen god terapeut da.  Det låste seg tvert. Altså helt motsatt av den frihetsfølelsen jeg fikk ved forrige oppgave. Nå gikk jeg mer opp i hodet og lette etter rett og galt.
I terapirommet i dag har jeg takk og pris ikke ofte slik prestasjonsangst. Jeg har mye erfaring både som terapeut, og med min egen prestasjonsangst, så jeg har lært mye om hvordan jeg kan takle slike følelser. Og rett og slett hva jeg konkret kan gjøre om de dukker opp. Et viktig begrep i gestaltterapi er ”forsiktig konfrontasjon”. Det er nok mer i den retning jeg i dag velger, enn å forsøke å være verdens verste. Men å få gå til en helt annen ytterkant i en øvelse, gjør at jeg selv kan finne min middelvei. Og jeg vet også at prestasjonsangst kan ha en god betydning i bunnen. Det betyr at jeg ønsker å gjøre noe bra, at jeg bryr meg om det jeg gjør og mine resultater. Jeg har ambisjoner. Men mest av alt må jeg følge med og være tilstede med min klient, så jeg kan velge  verktøy ut ifra hvor han/hun er, og vil.

Evnen til å ta imot

En liten fortelling:

”Jeg har gitt og gitt. Det har vært det jeg alltid har vært god til. Det kjennes ut som det har vært mitt kall. Altså å være hjelpsom og omsorgsfull overfor andre mennesker. Det har alltid gjort meg glad. Jeg har blitt oppdratt etter regelen ”Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad”. Og jeg har pliktoppfyllende alltid og ukritisk fulgt den regelen. Jeg har fått og sett mange smil, latter, lettelse, takk og rørte tårer. Det har alltid vært godt nok for meg. Mange har opp gjennom årene tilbudt meg hjelp, men jeg har pent takket nei. Jeg klarer meg, har jeg tenkt. Og forresten så har jeg aldri visst hvordan jeg kan ta imot. Og jeg har ikke tort å kjenne på uvante reaksjoner. Jeg har strevd med mitt til tider, og kommet meg gjennom stormene på ett vis. Hele tiden har min metode vært å se utover, om jeg har kunnet bidra eller hjulpet andre. Det er alltid noen som trenger en hjelpende hånd. Jeg ser og forstår slikt veldig raskt. Og det har vært en medisin for ikke å se så mye innover meg selv. Jeg har bidratt på ulike sett. Med praktisk, tid, prat, engasjement. Det har vært travelt til tider, men det har alltid vært verdt jobben og tiden”.
”Nå er jeg sliten. Jeg orker ikke så mye mer. Nå synes det også utenpå at jeg er syk, selv om jeg har skjult det lenge. Flere har nå villet hjelpe meg, men jeg vet de har sitt å stri med. Jeg vet alles hemmeligheter. Og jeg vil absolutt ikke være til bry. Jeg har klart meg alene. Jeg var igjen alene – inntil du kom. Du spurte aldri om jeg trengte noe hjelp. Du bare kom og satt deg ned. Du holdt min hånd, og pratet rolig med meg. Du ga meg drikke og hadde med min livrett, uten et spørsmål. Du kjenner meg. Du visste jeg ville ha takket pent nei. Du bare ga. Jeg følte meg liten og hjelpeløs. En uvant følelse for en ressurssterk og selvstendig kvinne som meg. Det var uvant. Jeg kunne ikke identifisere meg med følelsen som skyllet uvelkomment gjennom meg. Men du smilte vennlig hele tiden, som om du trivdes å være den hjelpende. Som om jeg ikke var til noe bry. Du gjorde det umulig for meg å avvise deg. Det ville være uhøflig. Og det ville være enda verre enn å ta imot. Men hvordan skal jeg ta imot? Hvordan skal jeg få takket deg bra nok? Det finnes ikke store nok ord for følelsene mine, for den takknemlighet jeg følte.  Et ”takk” kan bli så fattig. Tårene mine rant. Som de var samlet opp foran en demning som brast. Det ble strie strømmer. Jeg ble våt nedover halsen. ”Sånn ja, nå kan du kjenne på hvordan alle vi andre har kjent det med all din omtenksomhet gjennom alle år”, sa du helt uventet. Det føltes plutselig lettere for hver milliliter som tømtes fra mine tårekanaler. Det var en rørthet og glede over din uvurderlige støtte, når jeg trodde jeg kunne klare alt selv. Jeg kjente hjertet mitt vibrere, som om jeg var forelsket. Jeg lente hodet mitt usikkert på din skulder og lot meg selv ta imot. Du ga meg en varme jeg aldri før hadde tatt imot. Jeg følte jeg la hele min byrde og tyngde på deg. Og du sto like sterk og støtt. Du holdt meg oppe. Jeg slapp all min egen kraft i dine hender. Så sa du: ”Jeg har blitt sterk opp gjennom årene. For du har alltid støttet meg og hjulpet meg. Du har gitt meg alt ingen andre klarte å gi. Du ga meg håp og omsorg, når andre gikk. Men nå er jeg blitt sterk nok i meg selv, og det er en ren glede å gi deg en liten smule tilbake av alt hva du har gitt”.

Bekymrer du deg mye?

Jeg kjenner mange som bekymrer seg mye. For barna sine, for jobben, for økonomien, for sykdommer, for egen prestasjon, for været, for transportmidler, for ekteskapet. Det er virkelig mye man kan bekymre seg for. Ja, for det er jo mye farlig eller dumt som kan skje. Vi hører jo om det daglig. I media, på film, i bøker, blant naboer, kollegaer og venner. Verden kan virke skremmende, og den er det også. Men skal vi la oss skremme hver eneste dag? Det skremmende og skumle selger i media, kunst og drama. Og det er lett å ta med seg denne verden inn i egen stue og inn i egen kropp i hverdagen. Og det er da det kan bli ekstra bekymringsfullt.
Kjærlighetens sabotør
Finn Skårderud mener at bekymringer er kjærlighetens sabotør. Jeg har tenkt en del på det, og forsøkt å sette det sammen med det jeg kan om bekymringer fra før. Jeg ser at bekymringer kan stoppe mennesker fra å leve livet sitt fullt ut. Det kan gjøre at du trekker i håndbremsen hele tiden, og kanskje ikke bare for deg selv, men også for barna dine. Mange forbinder bekymring for andre med omsorg. At man er redd for noen, betyr at man bryr seg. Og det er jo naturlig at man kan være bekymret for at det skal skje noe vondt, med noen av sine nærmeste. Men er det bare bekymring for den andre? Det er nok også en stor porsjon egen  frykt. For hva skjer med deg og ditt liv om en av dine nærmeste blir skadet? Derfor vil man til tider også bremse andres liv og utfoldelse. For vår egen lykke kan være avhengig av andre.
Det er forskjell på å være bekymret for det ”minste”, altså for alt som kanskje kan skje, eller ikke skje, til å være bekymret en gang i blant. Noe her i livet er jo mer farlig enn annet. Å være totalt fryktløs vil antagelig gjøre en respektløs for livet. Jeg vet om noen som har utfordret livet mange ganger. Levd på kanten. De elsker frykten. Det er det som gjør at de kjenner livet. Mens andre vil synes at disse menneskene er dumdristige.
Å leve livet sitt fullt ut, er også å ha kjærlighet til livet. Å kjenne på lyst, glede, nysgjerrighet, utforske. Og bekymringer kan stoppe deg fra å oppleve denne form for kjærlighet til livet.  Så i den form er jeg enig i at bekymring kan være kjærlighetens sabotør.
Det er i nåtiden du styrker framtiden
Hvis du kjenner deg igjen i bekymringens makt, så vet du også at den kan få deg til ikke å bry deg om nåtiden. Du legger ikke merke til det som skjer utenfor din bekymring. Din bekymring bestemmer ditt fokus, dine gjøremål, din retning og din tid. Og er det ekstra ille, så vil din bekymring kunne nekte deg, å la noen hjelpe deg ut av bekymringens sterke hånd. Det er som om du ikke vil bli forstyrret i dine bekymringer.
Om du vil utfordre deg til å samle opp og skrive ned alle dine jevnlige bekymringer, også fra tidligere. Så kan du se hvor mange av dem har blitt til virkelighet? Jeg vil tro at det ikke er så mange. Det er da du kanskje skjønner at du kan gå glipp av selve livet mens du bruker tiden på bekymring. Det finnes mange måter å tvinge seg ut av bekymringens makt på.
Eksempler
Jeg er bekymret for noen ting. Men jeg har bestemt meg for at det ikke skal stoppe meg i livet mitt, om det er ting som er viktig for meg. Det er ikke alltid like enkelt, men jeg bruker det jeg kan, og som er lurt for å trygge meg mest mulig, uten at det skal gå utover friheten til meg selv og mine barn. Jeg vil ikke nekte mitt barn til å gå til en venninne alene fordi jeg er redd for henne. Men jeg kan be henne ta med mobil, og jeg kan be henne ringe når hun er fremme. På den måten får hun utvikle seg, ta ansvar, samtidg som jeg begrenser tiden med min bekymring. Jeg er ikke overbegeistret for å fly, men elsker å reise. Jeg bruker bok, musikk og samtaler for å nyte turen. Og blir jeg bekymret, så ser jeg på flyvertinnene som ser ut som alltid. Like rolige. De smitter meg. Og jeg blir litt mindre bekymret og kommer meg på mange turer. Jeg vet også de som er bekymret for å gå på kino. Men så har vi brukt tid på å finne ut hva som skal til. De må sitte ytterst, nær en utgang og gå med en god venninne. Så alt vi klarer å få til i dag, styrker oss videre og gir oss frihet og muligheter.
Gå fra hode til kropp
Jo mer man tenker og dyrker sine bekymringer, med fantasier, vonde bilder og minner fra det man har lest og hørt jo verre blir bekymringene og jo større blir frykten. Det jeg gjerne vil lære deg, er å bevege deg fra hode og ned til kroppen din. Eller ut i rommet du er i. Om du kan beskrive noe behagelig i kroppen eller finne noe i rommet som er ok å se på. Så bruk god til å utbrodere de beskrivelsene. Det gir deg ”frikvarter” fra bekymringer, og det gjør at du utvikler noen gode holdepunkter og ressurser som kan hjelpe deg å tåle mer av bekymringer. For de blir ikke enerådende. Bekymringen får en kamp og motstand i det gode og behagelige som også finnes i og rundt deg. Min datter er nok et godt eksempel på hvordan dette kan fungere. Hun var redd for lyden av ambulanse. Jeg spurte hva hun heller ville høre. Hun ville høre fuglekvitter. Jeg spurte om det var mange fugler, hvilken type, og hvor nære vinduet hun ville ha fuglene. Hun hørte nå kun fuglekvitter og har ikke hørt ambulanse siden. Kan høres for enkelt ut. Men det må gjøres, og oppleves og tas kontroll over og gis tid. Og kanskje trenger du hjelp til det. Men det er det verdt, for å slippe bekymring som kan stoppe deg fra å leve det livet du vil leve.

Den mentale delen av slanking eller sunnere livsstil

Følelsen av uro herjer i kroppen. Det kan handle om tristhet, ensomhet, avvisning, sinne, liten mestringsfølelse, savn, skyld eller skam. Hva om du ikke får dekket savnet, eller sinnet – da blir det som en uløst knute i kroppen. Og uroen sprer seg. Kanskje har det vært slik siden du var barn eller ungdom.  Og siden du ikke visste hvordan du skulle håndtere de ubehagelige følelsene og ingen hjalp deg, så fant du ett annet stimuli. Du oppdaget mat.

Kreativ tilpasning

Det ble en overlevelsesmakanisme. Din måte å trøste deg selv på, når ingen annen trøstet deg. Det ble din egenomsorg, når du ikke fikk omsorg eller medfølelse av dine nærmeste. Og det ble en måte å rømme fra prestasjon, når du ikke orket press. Du kunne gjemme bort både følelser og deg selv, bak maten og godiset. Det hjalp for en stund. Du ble rolig. Uten roen føles det som du mister kontroll. Det kunne blitt rus, for å sløve ned følelsen av uro, eller å spise minimalt for å ha kontroll på noe, eller trene voldsomt mye for å bruke energien i uroen. Men det ble mat – mye mat, eller godis. Det ble som en kreativ tilpasning. Det var det du klarte å hjelpe deg selv med, når du ikke kunne håndtere følelsene på mer direkte måter.

Veien til en bedre form og slankere kropp er sunt kosthold og økt aktivitet. Regnestykket er i prinsippet enkelt. Du må bruke flere kalorier pr. dag enn det du tar inn. Men kunnskap om kosthold og trening er ikke alltid nok. Det er mental styrke, nye vaner og forståelse for hvordan mat brukes for deg, utenom ved sult, som må til for mange.

Å finne sitt hvorfor?

Min erfaring etter nøyere analyser av klienter jeg har jobbet med som strever med overvekt er at dette er veldig komplekst. Det skal som sagt en god porsjon utholdenhet, viljestyrke, endring av vaner til. Og ikke minst er de nødt til å finne sitt hvorfor? De kan ha skapt kreative overlevelses mekanismer fra de var små. Mange har hatt vanskelige hendelser i livet de ikke har visst hvordan de skal løse. De har tøffe følelser som ikke får utløp for, og mat er da en ting som stagger de vonde følelsene for en stund. Akkurat som andre rusmidler også kan gjøre. Så blir alt bare verre med tiden. Et fellestrekk hos mange som bruker mat til å dekke et behov av følelser, er uro. Og når mat er et stimuli de kjenner til som hjelper der og da, og de ikke vet om noe annet alternativ, er det begrenset hvor lenge en slankekur kan vedvare når de ikke har gått i dybden på hvordan de kan få tilfredsstilt sine udekkede følelser. De trenger å finne sin dypeste indre motivasjon, og forstå hvordan de bruker mat. Ellers vil de fort begynne å slå seg i hodet igjen når slankekuren sprekker og de igjen ikke klarte det. Og selvfølelsen blir enda lavere. Og da er det ikke lett å mestre videre. En ting er hvordan de brukte mat for å dekke trøst, sorg, tap, følelse av mislykkethet, ensomhet før, men om de lærer at det er andre ting som kan hjelpe med å trøste, sørge enn mat, ja, da vil det bli lettere å reparere de uløste problemene, samtidig som mat ikke lenger trenger å bli misbrukt. Det er veldig interessant å finne ut av uansett om du har mange kilo å miste eller noen få, om du bruker mat på andre måter enn ved sult, eller i sosiale sammenkomster.

Tankeøvelser og ulike årsaker

Jeg har lekt med tanken sammen med noen av mine klienter om hvordan de ville følt det i kroppen om de var på vei til å overspise, og jeg ville stoppet dem. Svaret har vært at de nærmeste ville følt et snev av panikk, eller aggresjon. Det blir en uro de ikke vet hvor de skal gjøre av. Så de trenger rett og slett å tåle å være urolige, eller de trenger å finne ut hva annet som kan stagge uroen. Og best av alt hva uroen egentlig kommer av. Det er ikke farlig å være urolig.

Et annet spørsmål for virkelig å sjekke ut motivasjonen, er å spørre hva man taper ved å bli slank, eller få en sunnere livsstil? Mange svarer overraskende: at mens de har vært tykke har de nærmest ingen forventninger på seg. Ingen tror de kan klare noe særlig. Så de slipper all form for press. Blir de slanke kan det bli slutt på de lave forventninger. Noen føler også at de vil miste identiteten sin, de vil ikke lenger være spesielle, den tykkeste. De vil ha følelsen av å miste seg selv.

Mange har heller ikke lært selvdisiplin på mat. De har kunnet i all tid spise det de har hatt lyst på uten å tenke på hva kroppen trenger og ikke. De har ikke lært å være fornuftige, eller lært konsekvenser. De har bare fått kjenne på dem i ettertid. Flere forteller om skamming rundt mat som liten, de fikk beskjed om ikke å være griske, utakknemlige eller at de måtte passe på vekta. Da er det lett å spise når ingen andre ser det senere i livet. Ingen kan lenger stoppe dem. De har penger selv. Og de gjemmer seg, så ingen lenger kan skamme dem. De skal ta igjen det tapte.

Noen er oppvokst med store familier og har ikke hatt nok mat. De har opplevd sult flere ganger. Eller de har hatt mange søsken, og alt skal deles likt. Det har ikke vært nok til å spise seg mett. Igjen skal de ta igjen den tapte sultfølelsen. De skal bestemme selv.

Andre fokus

Selv tror jeg nå også at det er viktig å fokusere på at kroppen er mye mer enn vekt. Og også bærer av gode følelser. Mange kan fortelle meg hvor alle vonde og vanskelige følelser sitter i kroppen, og hvordan det kjennes ut. De fleste kan forklare frykt og redsel, sinne, tristhet etc. med kroppsbeskrivelser. Men når jeg spør hvor og hvordan stolthet, glede, energi, rørthet sitter, så er det mye vanskeligere å beskrive. Det kan øves på. Og det er lurt. Da vil kroppen din være en frembringer av gode følelser også, og det er lettere ikke bare å beskrive kroppen ut ifra utseende, eller vonde følelser.

Å spise bort noe vondt er en av de få tingene som ikke er bra ved bare å være her og nå. Det blir en umiddelbar og kortsiktig løsning. Hvis du derimot ber deg selv vente en time med å spise, eller dropper godiset den torsdagen helt, har du klart å bevege deg inn i framtiden, som stemmer overens med ditt mål. Og finn ut hva du egentlig trenger. Eller hvilke andre sunne erstatninger som kan dekke din uro, eller vonde følelser. Det kan være en samtale, en armkrok, frisk luft, økt forståelse for seg selv, en klem, en treningsøkt, profesjonell hjelp, fritidsaktivitet, et pledd og en kopp te, en bok eller noe annet som kan dekke de følelsene du har eller får når du begynner å planlegge innkjøp, eller gå i skuffer og skap.

Gresset er ikke grønnere på andre siden av gjerdet, eller kan det være det?

Det er en påstand som ofte blir sagt. Sies det for å holde på romantiseringen av det man først har valgt, uansett konsekvens. Eller er det for å overtale seg selv og andre om at begge deler vil kreve jobb, så da kan man likegodt bli hvor man er?  Tror du at alt er prøvd og unnskylder deg med at alles gress blekner med åra uansett? Eller er det sant at – gresset er faktisk ikke grønnere på andre siden av gjerdet.

Et valg

Da man gifter seg, flytter sammen eller får barn har man gjort et valg. Et valg av en partner, og som kjennes helt riktig ut her og nå. Og intensjonen er å holde ut for alltid. Uansett tørke, storm, motvind, regn eller solskinn. De fleste har vurdert og kjent og pratet sammen mye og kjenner hverandres gode og mindre gode sider. Men de mindre gode sidene er til å leve med, og de er så mye mindre enn alt det som er fint og godt. Det er fysisk tiltrekning, man har gode dialoger, har mange like verdier og har det gøy sammen. Alle forutsetninger for å lykkes som ektepar eller samboerpar. Det føles naturlig og som et bra valg. Man har felles drøm om en god framtid sammen.

I begynnelsen er det også lett å vanne gresset. Forholdet vokser og gror. Er det visse ting som ikke er på topp er det lett å rette opp med omsorg og samarbeid. Viljen og ekteskapsløftene sitter nært. Og følelsene blomstrer.

Etter hvert…..

Trygghet i forholdet er ofte et godt tegn. Det er da vi kan være oss selv. Det blir nakent og ærlig. Men det er også da vi kan ta hverandre for gitt. Man kan glemme både vanning, stell og omsorg. Det skal liksom holde med å komme hjem til samme hus, planlegge ferier sammen og samarbeide om det praktiske. Barn og karrierer kan løfte livet til nye dimensjoner. Og som konsekvens kan forholdet få en annen form. Det fungerer ikke lenger å gjøre alt på samme måte det ble gjort før. Nye måter å samarbeide på blir nødvendig. Det kan kreves mer for å få til vanning og omsorg for hverandre. Begge kan begynne å lengte etter mer oppmerksomhet, nærhet, samtaler, forståelse, men vet ikke lenger helt hvordan det skal gjøres. Det kan være tidkrevende. Og det kan være vanskelig og ubehagelig å tydeliggjøre det som ikke fungerer så bra lengre. Eller man synes det er den andre som bør ta initiativet? Det er normalt at livet endres. Hver og en av oss utvikles. Det er ikke alltid slik i et forhold at man må utvikles helt i samme retning eller takt for at det skal kunne lykkes. Men jeg tror det kreves at man ser den andres utvikling, roser og respekterer. For da man slutter å se og bekrefte hverandre, kan man skli fra hverandre. Og det er da man kan begynne å lure på om man passer sammen likevel. Det kan dukke opp noen nye frø som gjør at man begynner å vanne på andre arenaer enn i forholdet. Om det være seg sin egen utvikling i en spesiell retning eller andre relasjoner.

Det andre gresset

Hvis forholdet skranter av en eller annen grunn, blir man mer mottagelig for fristelser utenfor. Og også mer mottagelig for komplimenter og oppmerksomhet. Hvis det er nærhet eller forståelse man savner i forholdet sitt, er det veldig lett å ta imot når tilbudet kommer utenfra. Kanskje den relasjonen er lettere å jobbe med for utvikling enn å reparere og korrigere det man har hjemme. Det finnes nok mange skilsmisser i dag som kunne vært unngått om vanningen av eget gress hadde fortsatt. Det kan være forventningsavklaring, tydelig og nysgjerrig kommunikasjon, hele tiden ønske om å forstå og gi omsorg til sin partner. Rett og slett holde gløden og fysisk og mental nærhet, selv i vanskelige tider. For på den andre siden av gjerde kan det selvfølgelig komme andre utfordringer, og forelskelsen kan dabbe av der også. Men det er jo også slik at mange mennesker lærer av sine feil, og retter opp når de starter på en ny startstrek. Og det er jo mange ekteskap nummer to som også holder livet ut. Så da var kanskje det gresset grønnere likevel på den siden. Resultatet kunne kanskje vært annerledes om man hadde fortsatt å vanne sitt eget gress. Jeg tenker at konsekvensen av ikke å vanne sitt eget, kan bli at det blir lettere å la seg friste av det nye og spennende og friske, enn å hamle opp og pusse opp det gamle. Selv om begge deler krever jobb.

Det jeg ser og opplever i parterapi som hjelper er:

–          Si forventningene dine høyt. Og sjekk ut om din partners forventninger. Ikke tro at du vet dem.

–          Overrask hverandre, og/eller sørg for å ha egen tid bare dere to.

–          Gjør hyggelige ting sammen og gi hverandre komplimenter og ros

–          Hjelp hverandre og snakk sammen om behov

–          Evaluere forholdet på sammen måte som dere evaluerer andre ting i livet. Og husk å ta med alt som går bra.