Søskenkjærlighet. Hvordan kan vi foreldre bidra?

De kan sloss så busta fyker, hyle og skrike de værste ting til hverandre, stjele hverandres klær og leker, kjenne på misunnelse og sjalusi, ønske den andre dit peppern gror og likevel være glad i hverandre og omfavne hverandre minuttene etterpå. Det er sånn det er å være søsken for mange. De bor under samme tak, med de samme foreldre og kan konkurrere om oppmerksomhet og være petimeter på rettferdighet og likevel elske hverandre.

Jeg er selv enebarn og har savnet søsken hele mitt liv. Selv om jeg vet det ikke trenger å bli så «romantisk» som jeg kan forestille meg. Jeg ville ha hele pakka med både konflikter og fellesskap. Men jeg har noen veldig gode venner som erstatning. Men jeg har alltid vært bestemt på at jeg gjerne ville ha tre barn selv. Lenge før jeg i det hele tatt visste om jeg kunne få barn. Jeg er så utrolig heldig som har fått tre døtre.

Det har vært spennende for meg å jobbe med tema som søskenkjærlighet. Kjærligheten kjennetegnes ofte om søsknene sterkt ønsker å beskytte hverandre når en av dem har det vanskelig. De kan bekymre seg for hverandre. Og støtte hverandre når de trenger hjelp. Og de ler og tuller sammen, og kan ha fortrolige samtaler. Det er slik det kan merkes. Den flotte søskenkjærligheten, som varmer et foreldrehjerte.

Da blir ikke stjålne klær og harde ord så viktig. Begge vet at det var i et sinna øyeblikk, men at de vil stille opp for hverandre når det virkelig gjelder.

Jeg har sett det ofte, at det er foreldre som kan være med å påvirke forholdet mellom søsken. Jeg har dessverre hørt utallige historier om ulike søskenkonflikter, som kommer av favorisering, følelsen av å være en syndebukk og ikke god nok. Følelsen av urettferdighet og ulik støtte og hjelp fra foreldrene. Til og med blir det i noen familier interne konkurranser om foreldrenes gunst i form av å være flinkest, finest, mest hjelpsom, tynnest (ja, det er sant), mest sporty eller suksessrik- og foreldrene stopper det ikke, selv om de ser hva som skjer mellom barna sine. De fortsetter å applaudere den som «vinner». Da er det vanskelig å kjenne på søskenkjærlighet. Selv om det er foreldrene som behandler ulikt, roser forskjellig, så er barna mer avhengig av foreldrene enn sine søsken, og derfor kan slike uheldige mønstre mellom dem, sette seg fast og skille deres veier videre. Mange kjemper om sine foreldres bekreftelse og stolthet hele livet. Og søsken i noen familier vil være som hinder i den etterlengtede bekreftelsen. Konkurransen fortsetter til foreldrenes liv ender og arven skal deles. Her akselrerer problemene til enda nye høyder.

Krangler og uenighet er en naturlig del av livet sammen med andre mennesker uansett om det er i familier, skoler, idrettslag eller arbeidsplasser. Det kan være bra å få øve seg på å argumentere, og både vinne og tape diskusjoner. Det kan være nyttig å se og kjenne på hvor fort det kan gå mellom uenighet og krangling til glede og nærhet. Det er ikke farlig å krangle. Det er nyttig å kjenne på egne behov og vite at de kan være forskjellige fra andres. Og de kan måtte kjempes for, utsettes eller kanskje ikke bli gjort noe med.
Så hvordan kan foreldre hjelpe sine barn til å bli hverandres ressurs og støtte i livet?

Kjærlighet vokser ved å dele. Så å dele ut kjærlighet uavhengig av prestasjoner. Fortell dem at de er verdifulle som personen de er, ikke hva de gjør.
Heie på hverandre. Dere er et familieteam. Vi holder sammen og unner hverandre alt godt. Vis det. Du er et forbilde.
Forklar at noen ganger trenger ett barn mer hjelp og støtte enn et annet. Det kan være pga. sykdom, sorg, eller andre tøffe situasjoner. Og at du som foreldre ville gjort det samme uansett hvilket barn. Og at dette vil gå på rundgang i livet.
Fortell dem at de er heldige som har hverandre. Og hva du ønsker at de kan være for hverandre. Ros de om de er gode mot hverandre.
Om det er krangel og slossing. La begge fortelle sin versjon. Lær de å skille mellom person og sak. At du kan være enig med en i denne situasjonen, men at det ikke gjelder alltid.
Gi for lik verdi i gaver (særlig når de har lært verdien av kroner og øre).
Støtt deres interesser og valg i livet, selv om en av barna velger noe helt annet enn hva du selv ville og håpet. Barna vil raskt merke om du favoriserer en interesse og retning framfor en annen, og raskt gjøre om dette til å gjelde personen framfor interessen.
Ha det gøy sammen. Skap gode minner og historier.

Ha en god dag og 17. mai helg.

 

 

 

 

 

Fra lek til alvor, og tilbake igjen

Jeg er over 40 år. Og endelig slapper jeg mer av i meg selv. Det er som om jeg har skjønt hva små barn gjør klokt, og tatt det mer tilbake igjen som voksen.

Det er ingen som er så gode til tilstedeværelse, være i nuet og bruke sansene som barn. De lukter, smaker, kjenner, hører og ser på alt som kommer i dere vei i øyeblikkene. De utforsker og er tilstedet med hele seg i sin nåværende situasjon. De griper øyeblikket og legger merke til masse detaljer. Og inn til en viss alder har de heller ikke fordommer, og de tør å være seg selv. De gjør det som er naturlig for dem. Det jeg mer og mer forstår er det friskeste. Det er som en helt naturlig flyt.

Så kommer mer og mer den kognitive delen og setter ting i sammenheng, og man forstår mer av mulige konsekvenser. Barna lærer av voksenpersonene rundt seg, og av eget liv og erfaringer. De ser mer utover, ser mer av verden, mennesker, dyr, natur. Leser og hører og opplever. Det former barn til voksne med holdninger, bekymringer, fordommer, angst og redsler, og selvfølgelig også klokskap, forståelse, samvittighet, gleder, ambisjoner og mange andre evner og trekk.

Vi lever i et samfunn med ekstremt mange muligheter, og derfor forventer vi også mye av hverandre, og oss selv, til å utnytte alle disse fantastiske fristelser, som kanskje kan bli til gull. Det blir også beinhard konkurranse om både karakterer, status, jobb, materialistiske ting, antall venner, utseende, helse, idrett, kunst – og vi blir så opptatt av å være flinke og gode, at mange slutter å kjenne etter andre behov. Det er kun det bestemte målet, som blir viktig. Hodet og tankene får oftest mest kreditt, og blir mest verdisatt. Kropp og følelser må bare henge med. Det mentale skal også kunne påvirke følelsene. Men slik fungerer det ikke alltid. Vi kun pushe, dytte, streve, holde ut, skjerpe oss, stå på, men det hjelper ikke i lengden, om livsgleden og energien siger ut. Når livet ikke lenger er gøy, vi trives ikke lenger i jobb, vil skilles, blir syke, finner ikke igjen gledene man engang hadde, da klarer ikke hodet og positive tanker å pushe den utslitte kroppen lenger. Og heller ikke motivasjonen og gleden.

Jeg vet hvor viktig leken er for barn, både for bearbeidelse, samhørighet, forstå seg selv, og ren og skjær glede. Derfor synes jeg det er ekstremt viktig at ikke alt i mennesket skal handle om det kognitive og mentale. Og vi voksne trenger å niholde på frilek, lekenhet, prosesser uten mål, stoppe opp oftere, legge merke til detaljer, kjenne etter i kroppen hvordan den har det, og ikke minst kjenne etter hvor det er godt. Både for oss selv, og barna våre. Det er ikke sjelden jeg har sett skuldre senke seg, og pusten endelig gå helt ned i magen ved bare å gi støtte, og bruke tid.

I de siste par år prøver jeg virkelig å velge ut hva som er verdt å ta på vei for. Hva som er viktig for meg? Viktig i den store sammenheng. Jeg tar det mer med ro. Klarer det stadig vekk bedre på flere arenaer. Jeg bruker kostbar tid på å kjenne etter, ikke bare tenke og handle. Jeg tror mer på kroppen min enn før. Den er klokere enn jeg har skjønt tidligere. Jeg velger engasjement, og aktivitet. Og det er fremdeles en herlig energi og kraft i det å ha et mål og en mening. Noe som driver meg opp og fram. Men det er i forhold til hva jeg trives med, og ikke hva som for andre mener er lurt. Og mange venner vet hvor leken jeg kan være, når jeg kommer med alle temafester, leker, konkurranser.  Det får ofte fram det uformelle, samtidig et fellesskap og latter.

Jeg tror noen ganger en omvei i dag, kan gi meg mer i slutten, av glede og lykke, enn hele tiden å være rask, glemme, overse, snuble. Eller løpe fram og vinne, og dermed ikke har sett og kjent noe på hele veien fram til mål.

Det kan virke meningsløst å kikke på farger, på blader, stoppe opp å minne seg selv på å kjenne etter, når man er på vei til noe man anser som svært viktig. Men jeg lover deg, at kroppen din vil takke deg. Og du klarer mer av det mentale og kognitive også. Det som er lurt for kroppen, er også ofte lurt for resten av deg, tankene, styrken, viljen, utholdenheten.

Og husk humor og lekenhet på veien. Smil, lytt, by på deg selv. Mye i livet er alvorlig, så krydre det med lek i form av konkurranser, spill, lek med barna, kreativitet, latter og humor, fortellinger og kommentarer. Det er viktig for helsa. Både den fysiske og psykiske.

Ha en leken og fin dag og uke;)

Å fremme empati og forståelse

En anonym beskrivelse og tanker:

”Det er FOR fint her, FOR vakkert for følelsene jeg har. Jeg klarer ikke ta inn det vakre. Jeg får dårlig samvittighet. For mine egne smerter som jeg overser, og de andres. Alt jeg omgir meg med krasjer med det frustrerende jeg kjenner. Det gjør meg innesluttet og sint. Jeg får ikke ut sorgen. Jeg blir bedt om å finne godhet, positivitet og glede. Men jeg får det ikke til. Jeg blir ensom, til tross for at jeg har mange rundt meg. Andre nyter og lukker ute. Velger å se en annen vei. De klarer ikke ta det vanskelige innover seg. Vil ikke. Føler de seg maktesløse? Eller beskytter de seg? For meg er bilder, savn, ord, minner tilstede hele tiden. Jeg trenger å få det ut. Trenger å se og høre. Se at det er virkelig, før jeg så kan gå videre og siden nyte av livet. Jeg trenger de som vet hvordan jeg har det, eller en forståelse. En som tåler det vanskelige, uten å være redd. Jeg trenger støtte og trøst. Smerten i meg blir bare så innestengt her, så isolert, til tross for tårene mine. Alt jeg vil være nære er langt borte. Alt blir så kontrastfylt til det jeg kjenner. Jeg ser blomstene, utsikten, havet og fjelltoppene. Jeg ser at det er praktfullt. Men det vil ikke feste seg noe sted i kroppen, fordi jeg føler det forbudt å lagre det vonde. De praktiske hverdagstingene blir ikke viktig. Alt føles så falskt. Til slutt vet jeg ikke hva som er sannhet og løgn, virkelighet og fantasi. Hvorfor vil ingen prate om det som har skjedd? Hvordan kan vi ta innover oss menneskelige lidelser om vi ikke våger å gå inn i det med tanker engang? Ikke våger å se og trøste og høre? Jeg kjenner smerten blir for abstrakt, og samtidig overveldende og nær.  Jeg blir kvalm og rastløs. Urolig. Hørselen blir dårligere. Hører ikke hva de andre sier. Det føles som jeg har et sår som ikke kan starte sin legning før jeg får møte, kjenne, huske og se det vonde. Jeg må dele det med noen. Lette på trykket. Føle virkeligheten sammen med noen. Først da kan jeg klare det gode og vakre”.

 

Ens eget ubehag av å høre og se andres lidelser, er jo uvesentlig i forhold til virkeligheten. Hvordan skal vi forstå og bli empatiske mennesker om vi ikke engang klarer å se noe alvorlig og tøft? Er det god oppdragelse å skåne mennesker for elendighet? Jeg tror ikke det. Skal man bli empatisk må man tørre å kjenne, tåle å få vondt på andres vegne. Det er først da jeg tror det kan bli ekte hjelpsomhet, forståelse, omsorg for andre.

Det er ikke farlig å føle seg uvel. Det kanskje kan få deg engasjert, til å få medfølelse. MEN det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig å se, høre og kjenne på smerte. For så å trene, spise på restaurant, gå fjelltur, nyte gode vennskap, ha nære og glade samtaler, skape humor, bedrive hobbyer, synge, danse, leke og le. Da blir det akkurat slik livet er. Fylt med kontraster. Meningen er ikke å få dårlig samvittighet over egen lykke eller fint liv, ved å så andres ulykke, men se andre sider av andres liv, for å skape forståelse, engasjement, støtte, hjelp. Vi kan ikke alle dra i feltarbeid, eller jobbe som leger. Men vi kan støtte på andre ulike måter. Frivillig, økonomisk, praktisk, med trøst, samtaler eller annet – og det er lettest å gjøre om man forstår og ser. Poenget er heller ikke å skremme og gjøre redd, men se forskjell på der og da, og her og nå, samt eget og andres liv. Å skille på det som er virkeligheten sin selv her og nå, og tørre å se på noe som skjer andre steder, eller med andre mennesker er nøkkelen til å klare å leve her og nå. Jeg vil også påstå at å lære sine barn, og fremme et samfunn med empati, er å forhindre vold. Evner du å ta innover deg andres smerte, er det vanskelig å påføre smerte.

PT i mental og følelsesmessig styrketrening

Trendy og i tiden er PT. For noen år siden var det ikke mange jeg kjente som hadde personlig trener. I dag kjenner jeg mange. Til tross for at de har trent på lag, eller for seg selv i mange år, og kan enormt mye om trening, så vil de lære mer, holde ut mer, finpusse på teknikker, få hjelp og støtte. Rett og slett ønske om å oppnå bedre resultater enn de klarer på egen hånd.

Kroppen skal bli sterkere, smidigere, slankere, fastere, bedre kondisjon, friskere, raskere, mer muskuløs eller smertefri. Og det er fantastisk å få sin egen trener til å motivere, støtte, gi nye øvelser, pushe deg, så du kommer litt raskere til målet, og på en sunn og riktig måte.

Jeg har hatt personlig trener. Det var deilig å slippe å tenke på hva jeg skulle gjøre og hvilket program. Jeg ble definitivt pushet, og gjorde og klarte mer enn det jeg ville gjort på egen hånd. Treningen ble rett og slett mer morsom, og jeg nådde lettere mine mål.

Slik er det også med en terapeut, eller en PT i mental trening om du vil;)

Du kommer til en terapeut med noe du vil endre, forbedre, løse opp i. Du vil bli din beste versjon. Du vil gjøre noe nytt, annerledes og utvikles. Du kommer antagelig med mange spørsmål, kanskje både forvirring og vonde følelser, men du sitter også antagelig med de fleste svarene selv også. Jeg skal som din PT bare hjelpe deg å finne de fram. Akkurat som når du velger en PT på et helsestudio. Du kommer når noen vonde, ubehagelige symptomer viser seg for deg. Da du oppdager at det er tungt å gå i trapper, at du ikke lenger greier det du klarte lett tidligere, at du har noen smerter, har et konkret mål du vil klare, eller har lagt på deg mer enn du ønsker. Det er symptomer som viser seg i en eller annen form, og som du vil gjøre noe med. Du kanskje velger å prøve selv. Men mange vil ha drahjelp.

Slik er det med terapi også. Noen ganger vil man se om det finnes mer potensial og muligheter enn man akkurat for stunden finner helt selv. Og symptomer kan være tristhet, redsel, energiløshet, sinne – og da kan det være vanskelig å se hva som finnes bak. Hva disse symptomene egentlig forteller deg.

Å finne styrken både mentalt og følelsesmessig, kan gjøre deg i stand til å bruke nye verktøy, eller klarer å ta i bruk de som finnes der i deg, på en mer bevisst og konstruktiv måte – på egenhånd i senere anledninger, når livet butter imot.

For husk at styrken finnes der, selv om du ikke alltid ser den. Den kan bare være godt gjemt. Eller trenger å trenes opp akkurat som kondisjon og muskler. Og kanskje du selv akkurat i stunden ikke har kapasitet til å lete ordentlig godt, eller har ork til å begynne den mentale treningen. Kanskje må styrken lirkes fram sakte men sikkert. Det var kanskje ”bare” en vanskelig periode, hvor styrken la seg i dvale. Eller man rett og slett ikke klarte å bruke den styrken man hadde.

Noen ganger må man regulere sin trening etter form. Slik er det med den psykiske treningen også. Noen dager er man mer mottagelig, fleksibel, modig, åpen, energisk enn andre dager.

Det jeg ønsker å formidle er at å få hjelp utenfra uansett om det er fysisk, mentalt eller følelsesmessig, så er det hjelp til selvhjelp, og det vil kunne gjøre deg enda sterkere, motivert, nærmere deg selv og ditt eget mål. Din evne å ta imot hjelp, motivasjon, støtte, ekspertise er definitivt en styrke. Jeg har erfart det selv både fysisk og mentalt. Og det gjør også eliteidrettsutøvere daglig – både fysisk og mentalt.

Hva skjer i terapirommet?

Jeg opplever at mange lurer på hva som skjer i terapirommet mellom terapeut og klient. Hva kan sies og gjøres som kan hjelpe et menneske ut av angst, nedstemthet, ut av sykemelding, bedre selvbilde, bedre relasjoner, klare å ta vanskelige valg, bedre kommunikasjonen, takle sorg, savn og kriser?

Jeg er Gestaltterapeut og har jobbet med klienter i terapirommet i mange år. Jeg har hatt mange klienter i den tiden. Det har vært både kvinner og menn, ungdom og barn. Noen har vært hos meg noen få timer, andre har gått hos meg i mange år. Det kommer helt an på hva de kommer for, og hvordan ”bestillingen” eller behovet kan endre seg underveis.

En første time hos meg blir vi litt mer kjent. Trygghet i vår relasjon er første nøkkel til at terapi kan fungere.  Jeg forteller litt om meg, det praktiske og noe om hvordan jeg jobber, både i forhold til Gestaltterapi og SE terapi.  Så forteller klienten litt om seg selv. Gjerne først helt formelt, så mer om hvorfor hun/han er kommet. Er det vanskelig å fortelle, kan jeg hjelpe til ved spørsmål. Vi har ikke dårlig tid, OG klient bestemmer alltid hva, hvor mye, og når hun/han vil fortelle. Første timen/timer blir også en form for kartlegging. Og jeg gir klienten en tilbakemelding på det som fortelles. Altså mine tanker, og sjekker ut om jeg forstår ting riktig. Lytter og ser.

Timene kan bestå av rene samtaler. Å sette ord på følelser, tanker og opplevelser kan gi deg selv større forståelse. Og ikke minst letter det ofte på det indre trykket. Å høre egne ord, å få en støtte på det du forteller kan gjøre at du ser opplevelsen på ny måte. Du kan åpne nye dører og muligheter. Jeg kan sette det du forteller i alternative ulike sammenhenger, gi nye ord, stille spørsmål du ikke tidligere har tenkt på. Og plutselig kan du se din egen situasjon mye tydeligere. Da er det lettere å ta valg, eller forstå. Ved forståelse av deg selv, vil du lettere anerkjenne deg selv, istedenfor å dømme. Det er et skritt i riktig retning.

Jeg ser terapi ofte som en strukturering, ommøblering eller oppussing. Potensialet ligger der, evnene, mulighetene, men ligger godt gjemt, har blitt slitt, oversett eller ryddet bort. Og nå skal vi finne det fram. Det er ikke nødvendig å endre alt, flytte, rive. Flytter man på litt, kan noe helt nytt komme fram. Eller gammelt bli som nytt;)

Å få forståelse og støtte kan i seg være legende. Mange kommer med noe de har båret på selv i lang tid.

Vi kan også bruke andre metoder/verktøy. Vi kan bruke metaforer og bilder, tegne, ”awarenessøvelser”, skrive, symboler, bevegelse. Uansett hva vi velger å gjøre, så er du med og bestemmer om hva du vil.

Poenget er å bevisstgjøre og tydeliggjøre. Å finne ressursene. Og lære å regulere sitt eget nervesystem, som enten kan være på høygir, eller handlingslammet. Ressursene dine kan hjelpe deg til å tåle det vanskelig. Og du kan lære å forstå hvordan du kan regulere deg selv, støtte og trygge deg selv.

Du kan stille meg spørsmål. Og jeg vil svare deg så ærlig og konkret jeg kan.

Ingen følelse er riktig eller gal. Det finnes ikke en mal som er lik for alle, på hvordan utfordrende situasjoner skal løses. Derfor tenker jeg det er viktig å vite og tørre å være i, og kjenne på hvordan det er å være der du er akkurat nå, før man raser videre. For å finne veien dit du vil, må du vite hvor du er. Det fungerer som et kart, eller GPS. Derfor bruker vi tid på å finne ut hvor du er i deg selv, med dine følelser/tanker/kropp/opplevelser akkurat nå, før vi går videre.

Jeg kan kanskje ikke  forstå 100%, fordi jeg ikke har opplevd det samme som deg. Men jeg har kjent på mange følelser i mitt liv. Så jeg vet og kan forstå sinne, avvisning, skam, skyld, overraskelse, sorg, savn, maktesløshet, og mange andre følelser. For de følelsene har jeg hatt.

Terapi kan være lettende og åpnende, men det kan også være vanskelig. Vi jobber med å tåle å stå i det sammen, til det åpner seg nye muligheter, ny styrke, økt forståelse eller smerten i kroppen avtar. Jeg er på lag med deg. Ingen problem er for små eller for store. Er det noe jeg ser jeg mangler kompetanse på, har jeg muligheter til å hjelpe deg videre. Enten til kollegaer, eller via lege.

Mange vet mye om seg selv, og mange oppdager likevel nytt om seg selv i terapi eller veiledning. Jo bedre du kjenner deg selv, jo lettere er det å få det slik du ønsker. Og det er lettere å forstå andre mennesker. Det er spennende å finne ut av hvordan man lar seg påvirke, og hvordan man påvirker andre. Hva i livet som har preget en, og hva som preger en i dag?

Alt du velger å gjøre i ditt liv, har en funksjon. Det dekker et behov. Enten det representerer det trygge, spenning, fornuft, andres forventninger, omsorg, ro etc. Jeg er ikke ute etter å endre deg, men hjelpe deg til å tydeliggjøre dine valg, det som ER. Så kan du selv velge om du vil fortsette å gjøre slik du gjør, være slik du er, eller jobbe mot en endring.

I parterapi ser jeg best effekt av at vi er to terapeuter som jobber sammen. Og vi får gode tilbakemeldinger fra paret om at det er spennende. Paret snakker sammen. Vi kan gi de konkrete spørsmål, som de skal diskutere og prate om. Vi som terapeuter lytter. Vi reflekterer også høyt sammen, mens paret får høre på. DET er ofte veldig givende. Vi vil tydeliggjøre dere som par, ikke ta parti. Vi vil si hva vi ser og hører av det gode, og øve på det som er vanskelig.

Med barn må ofte mer lek til. Det kan bli vanskelig å bruke bare mye ord. Men det kommer an på barnet. Noen ganger er det fint og lurt at foreldre er med. Noen ganger er det best at hele familien kommer.

Å jobbe som terapeut ser jeg også mer og mer på som en lærer oppgave. Jeg lærer ofte ut gjennom opplevelser, beskrivelser og øvelser. Jeg kan vise, forklare, sette på teori, eller sammenfatte det klienten selv har sagt. På denne måten kan det bli lettere å ta læringen med seg ut i sin egen hverdag, i sine egne situasjoner og virkelighet.

Jeg jobber fast med klienter to dager i uka, men har lagt til enkelte dager med jobb med barn, eller par utenom de dagene. I tillegg til kurs. Jeg vurderer nå om jeg skal ha en ekstra dag i uka med klienter.

Ønsker du, eller du vet om noen som kunne trenge støtte, samtale, veiledning eller terapi så er du:

Velkommen til å ta kontakt på rylander.siw@vikenfiber.no / 93 43 52 44

«Blod er ikke alltid tykkere enn vann»

Det er vel slik vi ønsker oss det – at familien skal være oss aller nærmest. Både i medgang og motgang. Familien som har samme blodsbånd, gener, oppvekst, eller er i slektsrelasjon med. De forventer vi at stiller opp for oss, særlig når det røyner på i livet. De feirer vi familiære sammenkomster og tradisjoner med. Familien vil vi ha en felles forståelse og historie med. Og kanskje familiehemmeligheter.

Mange  har det som et uforbeholdent prinsipp – at blod er tykkere enn vann. Jeg har hørt det ofte. Som en forklaring, eller unnskyldning for at man velger side i en sak, mellom familie og venn. Det er slik det bør være, og derfor er det slik, uansett verdier man har i seg selv, sakens eller situasjonens kjerne. Så uansett om man ser urimeligheter, eller dumme handlinger i sine nærmeste, så støtter man dem. Dermed basta.

OG jeg har hørt alt for ofte at det faktisk ikke alltid er slik, at blod oppleves som tykkere enn vann. Man trodde det var slik, men oppdaget plutselig noe annet. Det er ikke alltid familien som stiller opp for deg, når motstanden trykker på hardt. Når familien plutselig trengs på en omfattende måte, kan du bli møtt med overraskende valg fra dine kjære. Som ikke alltid går i din favør. Jeg har jeg sett venner stille opp, der familien taus og stille trekker seg tilbake.

Dessverre er det ofte slik at du kjenner folk først skikkelig, om du opplever noe vanskelig, eller om det blir en konflikt. Det er da sider man kanskje aldri har behøvd å se før, kommer fram. De fleste mennesker kan være fine og samarbeidsvillige så lenge det flyter framover, eller det er mindre uenigheter som enkelt kan løses. Med en gang det går på penger, eller det å stille opp med mye tid og omsorg, som kan gå på bekostning av egne behov og ønsker, har jeg sett hvordan mange har fått sine store skuffelser.

Jeg hørte nylig om en kvinne som er døende syk. Det ble et familieråd om en del viktige beslutninger både for barna hennes, og hjelp til henne. Hun hadde stor familie, som alle var tilstede i møte, samt noen venninner. Den syke kvinnen måtte forlate rommet flere ganger. Hun var så ekstremt lei seg og skuffet over hvor lite familien hennes ville stille opp både for henne, i hennes siste levemåneder og for hennes barn. Det ble venninnene som tilbød seg både ferieturer med barna, og turnusordninger med hjelp. De måtte nærmest tvinge familiemedlemmer å hjelpe barna en del helger, og med noen praktiske gjøremål, for ikke ta på seg alt selv. Og familiemedlemmene hadde heller ingen hemninger med å fortelle om sine reiseplaner og treningstider, rett foran den syke kvinnen, som gjorde at de ikke kunne stille opp.

Det er trist å vite at dette eksempelet er det altfor mange av. Og det er godt å vite at man har venner som stiller opp når det butter imot. Venner velger du selv. Familie er du født inn i, og har ikke valgt. Så det er ingen skam å ta vare på seg selv i forhold til omgang med familie, som tapper en og gjør en vondt. Man må gjøre seg fortjent til sin rolle som favorittante, eller far – for den sakens skyld. Barn skal ikke behøve å kalle noen ”mamma, eller pappa” om det ikke føles at det er det de er for dem. Å lage barn, og bli biologiske foreldre er for de fleste veldig enkelt. Men årene etterpå med oppdragelse, støtte, kjærlighet og omsorg. Det er en ære og en oppgave. Så er det en annen enn de biologiske foreldre som er den nærmeste omsorgsperson, bør barna selv få ta valget om de vil kalle dem ”mamma og pappa/mor eller far”.

Selv er jeg enebarn, og har savnet søsken hele mitt liv. Har definitivt savnet gode og nære søskenrelasjoner, slik jeg har sett hos flere i min omgangskrets. Det har vært en drøm, og et ønske hele mitt liv. Jeg ser at det ikke er så nære og flott bestandig. Mange søsken har knapt kontakt. Det kommer vel ikke alltid an på hvor nære slektsbånd man har, om hvem som sjelelig og vennskapelig er deg nærmest. Jeg har definitivt vært heldig med en del veldig gode og nære venner. Vi har nok noen bånd som er tykkere, og mer stabile og trygge enn blod.

Vil bare si at vennskap kan være din største støtte og nødvendighet, om familien ikke er slik du håpet og trodde. Er familien din også dine venner, og største støttespillere i tøffe tider, så ta godt vare på de, og vær takknemlig. Det er ingen selvfølgelighet.