Søskenkjærlighet. Hvordan kan vi foreldre bidra?

De kan sloss så busta fyker, hyle og skrike de værste ting til hverandre, stjele hverandres klær og leker, kjenne på misunnelse og sjalusi, ønske den andre dit peppern gror og likevel være glad i hverandre og omfavne hverandre minuttene etterpå. Det er sånn det er å være søsken for mange. De bor under samme tak, med de samme foreldre og kan konkurrere om oppmerksomhet og være petimeter på rettferdighet og likevel elske hverandre.

Jeg er selv enebarn og har savnet søsken hele mitt liv. Selv om jeg vet det ikke trenger å bli så «romantisk» som jeg kan forestille meg. Jeg ville ha hele pakka med både konflikter og fellesskap. Men jeg har noen veldig gode venner som erstatning. Men jeg har alltid vært bestemt på at jeg gjerne ville ha tre barn selv. Lenge før jeg i det hele tatt visste om jeg kunne få barn. Jeg er så utrolig heldig som har fått tre døtre.

Det har vært spennende for meg å jobbe med tema som søskenkjærlighet. Kjærligheten kjennetegnes ofte om søsknene sterkt ønsker å beskytte hverandre når en av dem har det vanskelig. De kan bekymre seg for hverandre. Og støtte hverandre når de trenger hjelp. Og de ler og tuller sammen, og kan ha fortrolige samtaler. Det er slik det kan merkes. Den flotte søskenkjærligheten, som varmer et foreldrehjerte.

Da blir ikke stjålne klær og harde ord så viktig. Begge vet at det var i et sinna øyeblikk, men at de vil stille opp for hverandre når det virkelig gjelder.

Jeg har sett det ofte, at det er foreldre som kan være med å påvirke forholdet mellom søsken. Jeg har dessverre hørt utallige historier om ulike søskenkonflikter, som kommer av favorisering, følelsen av å være en syndebukk og ikke god nok. Følelsen av urettferdighet og ulik støtte og hjelp fra foreldrene. Til og med blir det i noen familier interne konkurranser om foreldrenes gunst i form av å være flinkest, finest, mest hjelpsom, tynnest (ja, det er sant), mest sporty eller suksessrik- og foreldrene stopper det ikke, selv om de ser hva som skjer mellom barna sine. De fortsetter å applaudere den som «vinner». Da er det vanskelig å kjenne på søskenkjærlighet. Selv om det er foreldrene som behandler ulikt, roser forskjellig, så er barna mer avhengig av foreldrene enn sine søsken, og derfor kan slike uheldige mønstre mellom dem, sette seg fast og skille deres veier videre. Mange kjemper om sine foreldres bekreftelse og stolthet hele livet. Og søsken i noen familier vil være som hinder i den etterlengtede bekreftelsen. Konkurransen fortsetter til foreldrenes liv ender og arven skal deles. Her akselrerer problemene til enda nye høyder.

Krangler og uenighet er en naturlig del av livet sammen med andre mennesker uansett om det er i familier, skoler, idrettslag eller arbeidsplasser. Det kan være bra å få øve seg på å argumentere, og både vinne og tape diskusjoner. Det kan være nyttig å se og kjenne på hvor fort det kan gå mellom uenighet og krangling til glede og nærhet. Det er ikke farlig å krangle. Det er nyttig å kjenne på egne behov og vite at de kan være forskjellige fra andres. Og de kan måtte kjempes for, utsettes eller kanskje ikke bli gjort noe med.
Så hvordan kan foreldre hjelpe sine barn til å bli hverandres ressurs og støtte i livet?

Kjærlighet vokser ved å dele. Så å dele ut kjærlighet uavhengig av prestasjoner. Fortell dem at de er verdifulle som personen de er, ikke hva de gjør.
Heie på hverandre. Dere er et familieteam. Vi holder sammen og unner hverandre alt godt. Vis det. Du er et forbilde.
Forklar at noen ganger trenger ett barn mer hjelp og støtte enn et annet. Det kan være pga. sykdom, sorg, eller andre tøffe situasjoner. Og at du som foreldre ville gjort det samme uansett hvilket barn. Og at dette vil gå på rundgang i livet.
Fortell dem at de er heldige som har hverandre. Og hva du ønsker at de kan være for hverandre. Ros de om de er gode mot hverandre.
Om det er krangel og slossing. La begge fortelle sin versjon. Lær de å skille mellom person og sak. At du kan være enig med en i denne situasjonen, men at det ikke gjelder alltid.
Gi for lik verdi i gaver (særlig når de har lært verdien av kroner og øre).
Støtt deres interesser og valg i livet, selv om en av barna velger noe helt annet enn hva du selv ville og håpet. Barna vil raskt merke om du favoriserer en interesse og retning framfor en annen, og raskt gjøre om dette til å gjelde personen framfor interessen.
Ha det gøy sammen. Skap gode minner og historier.

Ha en god dag og 17. mai helg.

 

 

 

 

 

Orden rundt, orden i hodet

 

Jeg er ikke petimeter på orden. Det vil si at jeg ikke har brettekanter i klesskapet, og krydderet er ikke sortert verken alfabetisk eller etter type. Skoene i gangen står sjelden på skohylla, hverfall ikke mer enn noen timer etter rydding. Men noen rom er jeg mer nøye med enn andre. Bad og kjøkken. Det skal hvertfall være rent. Vask og støvsuge, vaske klær er ikke problemet. Men det er alle tingene. Å få systemer og faste plasser som passer for alle i familien.

Alle disse småtingene som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Papirer, som jeg er litt redd for å kaste, samtidig vil jeg ikke ha det. Har ingen arkivskuff eller perm til akkurat den sjangeren. Så en strikk, klype, skruer, ladere, minnebrikker, blader, bøker, handlelister, kulepenner. Og klær som ikke brukes, og ikke kastes. Det er ikke rart det blir fullt. Det burde ikke være så vanskelig å ha en fast plass. Men om vi er 5 personer, og alle har forskjellige faste plasser. Alle gir bort og kaster for sjelden. Legger ting på ulike lure steder. Ja, da kan det bli mye leting. Det kan skape frustrasjon, og en følelse av uorden i hodet også, ikke bare i skuffer og skap. Og det blir mye rart som ligger på benker og bord.

Men når vi åpner et skap og får bokser i hodet, papirer som stikker ut av skuffene, kleskurver som faller ned, for de tåler ikke tyngden lenger, ja, da er det vel på tide med opprydding. Nå har jeg holdt på i litt over en uke med mitt nye bittelille prosjekt. Jeg har bestemt meg for å ta litt og litt. Før har jeg tatt så mye på en gang, at jeg nærmest får hodepine og hater alt som heter rydding, at da blir det heller verdt rotet. Og det blir leeeenge til neste gang. Men NÅ, nå skal jeg gjøre noe nytt. En skuff, en hylle, en kurv hver uke. Det tar bare noen minutter her og der, og jeg gjør det med musikk på. I dag har jeg tatt skrivebordet mitt, og litt ekstra i papirer ellers, samt litt i et par andre skuffer. Og nå er det nok. Har fremdeles energi til annet.

Små prosjekter kan være stor glede. Jeg får mer orden og struktur i hodet også. Får oversikt over tanker og ideer. Sånn er det for meg. Og jeg vet for en del andre også. Mange kommer til meg for å sortere tanker. De føler at det er kaos. Mange ser sammenheng, at det hjelper når det er orden i tingene rundt. Rot kan kreve energi. Og da blir det en energityv fra det som virkelig er viktig for deg å gjøre. For tappes du for energi kan det påvirke på mange arenaer, relasjoner og humør. Noen klarer fint å jobbe i rot. De overser. Synes det er uviktig. Det kan være en beundringsverdig prestasjon. og noen blir kanskje kreative i kaos?

Men jeg har innsett at jeg duger godt med rot inntil en viss grense. Så MÅ jeg bare få orden. Nå er ikke mitt prosjekt bare selve ryddingen. Det er også å se om jeg klarer å endre et mønster jeg har fulgt nesten alltid. Altså ikke gjøre alt på en gang, og holde på fra morgen til kveld. Men heller litt og litt. Da blir det en ny mestring. En ny og sunn mestringsstrategi for meg. Og det gir en god følelse.

Er du en stabil rydder? Eller bryr du deg ikke så mye? Eller kanskje du blir kreativ i rot? Eller føler du har orden i rotet;)

«Blod er ikke alltid tykkere enn vann»

Det er vel slik vi ønsker oss det – at familien skal være oss aller nærmest. Både i medgang og motgang. Familien som har samme blodsbånd, gener, oppvekst, eller er i slektsrelasjon med. De forventer vi at stiller opp for oss, særlig når det røyner på i livet. De feirer vi familiære sammenkomster og tradisjoner med. Familien vil vi ha en felles forståelse og historie med. Og kanskje familiehemmeligheter.

Mange  har det som et uforbeholdent prinsipp – at blod er tykkere enn vann. Jeg har hørt det ofte. Som en forklaring, eller unnskyldning for at man velger side i en sak, mellom familie og venn. Det er slik det bør være, og derfor er det slik, uansett verdier man har i seg selv, sakens eller situasjonens kjerne. Så uansett om man ser urimeligheter, eller dumme handlinger i sine nærmeste, så støtter man dem. Dermed basta.

OG jeg har hørt alt for ofte at det faktisk ikke alltid er slik, at blod oppleves som tykkere enn vann. Man trodde det var slik, men oppdaget plutselig noe annet. Det er ikke alltid familien som stiller opp for deg, når motstanden trykker på hardt. Når familien plutselig trengs på en omfattende måte, kan du bli møtt med overraskende valg fra dine kjære. Som ikke alltid går i din favør. Jeg har jeg sett venner stille opp, der familien taus og stille trekker seg tilbake.

Dessverre er det ofte slik at du kjenner folk først skikkelig, om du opplever noe vanskelig, eller om det blir en konflikt. Det er da sider man kanskje aldri har behøvd å se før, kommer fram. De fleste mennesker kan være fine og samarbeidsvillige så lenge det flyter framover, eller det er mindre uenigheter som enkelt kan løses. Med en gang det går på penger, eller det å stille opp med mye tid og omsorg, som kan gå på bekostning av egne behov og ønsker, har jeg sett hvordan mange har fått sine store skuffelser.

Jeg hørte nylig om en kvinne som er døende syk. Det ble et familieråd om en del viktige beslutninger både for barna hennes, og hjelp til henne. Hun hadde stor familie, som alle var tilstede i møte, samt noen venninner. Den syke kvinnen måtte forlate rommet flere ganger. Hun var så ekstremt lei seg og skuffet over hvor lite familien hennes ville stille opp både for henne, i hennes siste levemåneder og for hennes barn. Det ble venninnene som tilbød seg både ferieturer med barna, og turnusordninger med hjelp. De måtte nærmest tvinge familiemedlemmer å hjelpe barna en del helger, og med noen praktiske gjøremål, for ikke ta på seg alt selv. Og familiemedlemmene hadde heller ingen hemninger med å fortelle om sine reiseplaner og treningstider, rett foran den syke kvinnen, som gjorde at de ikke kunne stille opp.

Det er trist å vite at dette eksempelet er det altfor mange av. Og det er godt å vite at man har venner som stiller opp når det butter imot. Venner velger du selv. Familie er du født inn i, og har ikke valgt. Så det er ingen skam å ta vare på seg selv i forhold til omgang med familie, som tapper en og gjør en vondt. Man må gjøre seg fortjent til sin rolle som favorittante, eller far – for den sakens skyld. Barn skal ikke behøve å kalle noen ”mamma, eller pappa” om det ikke føles at det er det de er for dem. Å lage barn, og bli biologiske foreldre er for de fleste veldig enkelt. Men årene etterpå med oppdragelse, støtte, kjærlighet og omsorg. Det er en ære og en oppgave. Så er det en annen enn de biologiske foreldre som er den nærmeste omsorgsperson, bør barna selv få ta valget om de vil kalle dem ”mamma og pappa/mor eller far”.

Selv er jeg enebarn, og har savnet søsken hele mitt liv. Har definitivt savnet gode og nære søskenrelasjoner, slik jeg har sett hos flere i min omgangskrets. Det har vært en drøm, og et ønske hele mitt liv. Jeg ser at det ikke er så nære og flott bestandig. Mange søsken har knapt kontakt. Det kommer vel ikke alltid an på hvor nære slektsbånd man har, om hvem som sjelelig og vennskapelig er deg nærmest. Jeg har definitivt vært heldig med en del veldig gode og nære venner. Vi har nok noen bånd som er tykkere, og mer stabile og trygge enn blod.

Vil bare si at vennskap kan være din største støtte og nødvendighet, om familien ikke er slik du håpet og trodde. Er familien din også dine venner, og største støttespillere i tøffe tider, så ta godt vare på de, og vær takknemlig. Det er ingen selvfølgelighet.

Å dele opp familien iblant

 

Akkurat nå er far og mellomste datter på tur. Til London. Vi fant ut da de 2 yngste var bitte små, og samvittigheten holdt på å gnage meg i hjel for henne eldste, som var 7 og 9 år eldre enn sine søstre. Hun klarte seg så fint selv, forgudet sine søstre, og hjalp til med dem og var sammen med dem. Men jeg kunne se at hun også var mye alene. Hun fikk vente mye. Alt tok sånn tid. Vi måtte ta så mye hensyn til de små. Selv om det naturlig måtte være slik, gnagde det meg langt inn i hjertet. Det var da vi ble enige om at da hun yngste var ferdig med å ammes, skulle pappen ta med de to yngste til Sverige og hans familie, mens jeg og eldste ble igjen hjemme alene. Bare oss to.

Jeg var sammen med de to yngste veldig mye. Og det er klart jeg kunne stille meg spørsmålet ide de satt seg i bilen og kjørte av gårde for helgen, om det var for lenge uten meg. Men formanet meg selv at det var hun eldste som trengte meg mest nå. Og de to andre var sammen med pappaen sin, og hans foreldre som gledet seg masse til å være sammen med dem. De fikk mulighet til annen setting for seg.

Det ble en veldig verdifull helg for oss alle. Det ble en helt annen ro, og savnede behov ble dekket. Masse tid til prat. Med tid og blikkontakt. Vi koste oss masse, og følte oss nærmere igjen. Min mann fikk de to yngste selv. Han fikk gjøre alt på sin måte.

Det tok noen år før vi igjen bestemte oss for at innimellom, skulle bare en av oss foreldre ta med ett av barna på tur. Vi hadde friskt i minne hvor godt vi synes det var den helgen. Siden har vi gjort det slik iblant.  Og gjett om vi får prata, om alt mulig. Det blir en så annerledes setting. Trenger ikke tenke på andre enn bare to. For er man fem, og med ulike ønsker og behov kan det klart bli en del diskusjoner og uenigheter. Det skal være rettferdig, og det skal tas hensyn. Man må inngå kompromisser og megle. Alt dette er verdifulle utfordringer å lære seg. Konfliktløsning, drakamper, lære seg å lytte og forstå andres behov er verdifull læring man kan få med søsken, og familie.

Og innimellom er det deilig å slippe en eneste innvending. Alt bare flyter sin gang. Min mann har vært på tur med henne yngste. Bildene de tok beviser med store smil hvor godt det var å ha pappa helt for seg selv. Og det var deilig å være kun 3 hjemme. Det er større forskjell enn man kunne tro. Det er klart vi ville kose oss ekstra også.

Jeg og henne eldste brukte lang tid på å få til tur, men da vi plutselig fant ut at vi bare måtte ta tak i det, dro vi kun et par uker etter – til Barcelona. Luksus. Alene med en 18 åring på tur.

Akkurat nå er far og mellomste av gårde. Hun har gledet seg i et halvt år. Alle vet vi hvilken turordning vi har, og vet derfor hvem som skal reise neste gang. Og glede seg og finne ut hvor, er en del av det vi betaler for. Det kribler, og er nedtelling. Men først skal vi være sammen igjen alle. Siden eldste er så stor at hun reiser mer med venner og kjæreste nå, så er det plutselig ekstra gøy om hun kan og vil være med oss. Det er verdifullt å ha nært forhold til sine barn, og se at ulike sammensetninger av oss kan få fram ulike sider.

Det har vært herlige dager med tid, ro, prat og moro. Nå blir det godt å få mer liv og røre igjenJ