Søskenkjærlighet. Hvordan kan vi foreldre bidra?

De kan sloss så busta fyker, hyle og skrike de værste ting til hverandre, stjele hverandres klær og leker, kjenne på misunnelse og sjalusi, ønske den andre dit peppern gror og likevel være glad i hverandre og omfavne hverandre minuttene etterpå. Det er sånn det er å være søsken for mange. De bor under samme tak, med de samme foreldre og kan konkurrere om oppmerksomhet og være petimeter på rettferdighet og likevel elske hverandre.

Jeg er selv enebarn og har savnet søsken hele mitt liv. Selv om jeg vet det ikke trenger å bli så «romantisk» som jeg kan forestille meg. Jeg ville ha hele pakka med både konflikter og fellesskap. Men jeg har noen veldig gode venner som erstatning. Men jeg har alltid vært bestemt på at jeg gjerne ville ha tre barn selv. Lenge før jeg i det hele tatt visste om jeg kunne få barn. Jeg er så utrolig heldig som har fått tre døtre.

Det har vært spennende for meg å jobbe med tema som søskenkjærlighet. Kjærligheten kjennetegnes ofte om søsknene sterkt ønsker å beskytte hverandre når en av dem har det vanskelig. De kan bekymre seg for hverandre. Og støtte hverandre når de trenger hjelp. Og de ler og tuller sammen, og kan ha fortrolige samtaler. Det er slik det kan merkes. Den flotte søskenkjærligheten, som varmer et foreldrehjerte.

Da blir ikke stjålne klær og harde ord så viktig. Begge vet at det var i et sinna øyeblikk, men at de vil stille opp for hverandre når det virkelig gjelder.

Jeg har sett det ofte, at det er foreldre som kan være med å påvirke forholdet mellom søsken. Jeg har dessverre hørt utallige historier om ulike søskenkonflikter, som kommer av favorisering, følelsen av å være en syndebukk og ikke god nok. Følelsen av urettferdighet og ulik støtte og hjelp fra foreldrene. Til og med blir det i noen familier interne konkurranser om foreldrenes gunst i form av å være flinkest, finest, mest hjelpsom, tynnest (ja, det er sant), mest sporty eller suksessrik- og foreldrene stopper det ikke, selv om de ser hva som skjer mellom barna sine. De fortsetter å applaudere den som «vinner». Da er det vanskelig å kjenne på søskenkjærlighet. Selv om det er foreldrene som behandler ulikt, roser forskjellig, så er barna mer avhengig av foreldrene enn sine søsken, og derfor kan slike uheldige mønstre mellom dem, sette seg fast og skille deres veier videre. Mange kjemper om sine foreldres bekreftelse og stolthet hele livet. Og søsken i noen familier vil være som hinder i den etterlengtede bekreftelsen. Konkurransen fortsetter til foreldrenes liv ender og arven skal deles. Her akselrerer problemene til enda nye høyder.

Krangler og uenighet er en naturlig del av livet sammen med andre mennesker uansett om det er i familier, skoler, idrettslag eller arbeidsplasser. Det kan være bra å få øve seg på å argumentere, og både vinne og tape diskusjoner. Det kan være nyttig å se og kjenne på hvor fort det kan gå mellom uenighet og krangling til glede og nærhet. Det er ikke farlig å krangle. Det er nyttig å kjenne på egne behov og vite at de kan være forskjellige fra andres. Og de kan måtte kjempes for, utsettes eller kanskje ikke bli gjort noe med.
Så hvordan kan foreldre hjelpe sine barn til å bli hverandres ressurs og støtte i livet?

Kjærlighet vokser ved å dele. Så å dele ut kjærlighet uavhengig av prestasjoner. Fortell dem at de er verdifulle som personen de er, ikke hva de gjør.
Heie på hverandre. Dere er et familieteam. Vi holder sammen og unner hverandre alt godt. Vis det. Du er et forbilde.
Forklar at noen ganger trenger ett barn mer hjelp og støtte enn et annet. Det kan være pga. sykdom, sorg, eller andre tøffe situasjoner. Og at du som foreldre ville gjort det samme uansett hvilket barn. Og at dette vil gå på rundgang i livet.
Fortell dem at de er heldige som har hverandre. Og hva du ønsker at de kan være for hverandre. Ros de om de er gode mot hverandre.
Om det er krangel og slossing. La begge fortelle sin versjon. Lær de å skille mellom person og sak. At du kan være enig med en i denne situasjonen, men at det ikke gjelder alltid.
Gi for lik verdi i gaver (særlig når de har lært verdien av kroner og øre).
Støtt deres interesser og valg i livet, selv om en av barna velger noe helt annet enn hva du selv ville og håpet. Barna vil raskt merke om du favoriserer en interesse og retning framfor en annen, og raskt gjøre om dette til å gjelde personen framfor interessen.
Ha det gøy sammen. Skap gode minner og historier.

Ha en god dag og 17. mai helg.

 

 

 

 

 

La kjærligheten sette dere fri, for det kan holde dere sammen

Kjærligheten har mange former. Man kan oppleve kjærlighet til mye og mange. Det er vel få som er uenig i at kjærlighet er lim mellom mennesker og derfor også i samfunnet vårt. Mange har opplevd å streve etter å få kjærlighet, og dermed har mangel på kjærlighet. Eller de har opplevd noe de lenge trodde var kjærlighet, men som var veldig langt ifra kjærlighet. Kanskje var det redsel for å være alene, medlidenhet, praktisk, tvang og trusler, eller et håp.

Kjærligheten gjør mye med mennesker. Den kan få fram det beste i oss. Men den kan også gjøre oss blinde, korttenkte, og gjøre at vi mister perspektiv. Kjærlighet er forskjellig til ulike mennesker, og det er slik det skal være. Kjærlighet mellom venner og medmennesker er noe annet enn kjærlighet til dine barn. Og kjærlighet til dine barn er annerledes og vises forskjellig enn til kjærlighet til kjæreste, eller ektefelle.

Noen ganger kan jeg få opplevelsen at kjærlighet til penger og ting i vårt samfunn er viktigere prioritert, enn kjærlighet til mennesker og liv. Det kan føles slik da jeg leser i media, og ved straffeutmålelse og prioriteringer i politikk. Men jeg håper jeg tar feil. De som virkelig kjenner på dyp kjærlighet til andre mennesker, vet at det er uerstattelig, og kan ikke måles eller sammenlignes med noe annet.

Kjærligheten mellom to mennesker som er forelsket, er fantastisk og vakkert. Til tross for kjærligheten i begynnelsen av et forhold, kan føles utrygg og vaklende. Følelsene i kroppen herjer, og man kjenner seg selv knapt igjen. Alt annet blir plutselig uvesentlig. Den andre personen invaderer tankene dag og natt, på en spennende og god måte. Og alt man ønsker seg, er å bli elsket tilbake. Gjengjeldelse.

Når man viser kjærlighet gjør man seg samtidig sårbar. Det er å gi seg hen og vise seg fram. Å fortelle hva man føler for en annen, er å utsette seg selv for noe av det verste de fleste mennesker er redd for: Å bli avvist. Men for å bli elsket, for å få komme inn i kjærlighetens lykkerus, må man ofte sjanse på å gjøre seg sårbar, og naken. Det er jo akkurat det kjærligheten handler om. En ektehet uten filter. Å bli elsket for akkurat den man er, uten maske.

For meg handler kjærlighet om frihet også.  Følelsen av frihet gjør at jeg kan holde sammen. Være nær. Det å ”tvinge” et menneske til å bli hjemme hos deg, eller nær, mens personen vil ut å gjøre noe annet, kan være begynnelsen på slutten. Å oppleve tvang, dårlig samvittighet, og misforståelse i kjærligheten, er som om silkebånd som forvandles til fengselslenker. Det er få som orker å bli bundet lenge. Slipper man fri, uansett om det er til jobb, aktiviteter, eller venner, oppleves oftest forholdet trygt, og tillitsfullt. Kjærligheten unner hverandre. Kjærlighet er team. Det er følelsen av å løfte hverandre. Og samtidig vite at man er nummer en, når det virkelig gjelder. For forhold kan bli skjevt og ubalansert om det alltid er en som ønsker å prioritere hverandre, mens den andre vil prioritere helt andre ting.

Kjærlighet og forhold tenker jeg skal gi en følelse av at det er bedre å være sammen, enn alene. Da er det vesentlig at man liker seg selv sammen med den andre. Kjærligheten og din partner får fram dine beste sider. Det er som om man vet at den andre holder deg fast, selv om dere ikke er i samme rom og by. Det er friheten som får kjærlighetsbåndet til å bli sterkere. Dere gir hverandre rom til å være, og utvikle den dere er, som er den man faktisk falt for.

Slik tenker jeg om kjærlighet til venner og barn også. Hva gjør vi egentlig sammen for å få fram det beste i vår relasjon, og i oss selv? Hva skal til? Det gir ofte svar som fellesskap, opplevelse, gjensidig hjelp og støtte, respekt for våre forskjelligheter og dermed en følelse av frihet innenfor vennskapet, som igjen gjør at det er verdt å holde fast ved.

Kjærlighetslivet kan være en spennende reise. Kjærligheten kan gjøre deg så godt at den hjelper din egne personlige vei. For den kan gjøre deg sterk og glad. Å ha et annet menneske ved sin side, som heier på deg og støtter deg, er en flott definisjon på en god kjæreste, eller venn. For å klare dette er det viktig å respektere ulikhetene dere har. At dere kan ha forskjellige ønsker. Det er også viktig å vite noen av hverandres aller viktigste forventninger. Når det er viktig å bli prioritert, og hva man ønsker. Til tider må man gi slipp på noe av sitt eget for å imøtekomme den andre. Noen ganger er det viktigst. Andre ganger må man møtes på halvveien. Så gjensidig respekt og forståelse vil være to gode grunnsteiner i å slippe fri i kjærligheten, for å la båndene som holder sammen plass til å herdes og vokse.

Den gode selvfølelsen. Den vi selv vil ha, og gi våre barn.

Jeg er stadig på jakt etter nøkkelen. Den som til tider kan ligge godt gjemt, og på forskjellige steder hos ulike personer. Nøkkelen til godfølelsen, som forteller oss at vi er bra som vi er, også uten masse prestasjoner. Mange flere enn meg er på leting etter den nøkkelen. Både barn og voksne. For den vil lede oss inn i oss selv, der vi hører hjemme, og vil akseptere oss selv for hvem vi er. Selvfølelsen som er selve roten til ekte glede og lykke, både med oss selv og andre. Den følelsen som gjør at vi står stødig i oss selv, og som gjør at vi kan reise oss igjen, når vi faller over ende, fordi livet veltet oss litt rundt. For det gjør livet i blant. Og da er en god selvfølelse bra å ha, for den hjelper oss på bena igjen. Det er også den følelsen som evner oss til å kunne unne andre, ikke misunne. Den som gjør at vi har det godt sammen med andre, og klarer å være i gode relasjoner. Er selvfølelsen på plass hjelper den oss å kjenne etter egne behov og ønsker, istedenfor å prøve å tilfredsstille alle andre. Det er lettere å vise omsorg for andre, om vi klarer å være gode mot oss selv.

Et ønske om å tilfredsstille andre før seg selv, kan handle om redsel for ikke å bli likt. Eller det kan handle om tryggheten i å være lik andre, for da kan vi gjemme oss i en gruppe. Ellers kan det være frykten for ikke å være god nok i oss selv. Når vi liker oss selv, er det lett å se andre. Da bruker vi ikke energi på å synes synd på oss selv, eller bruke tid i destruktiviteten. Da kan vi øse av oss selv til andre uten, at det handler om mangel på egne meninger og behov.  I kraft av sin egen gode selvfølelse, trengs ikke selvdyrkelse. I mange år har jeg spunnet rundt på å prøve å forstå helt hvordan vi får vårt selvbilde og selvfølelse skapt. Hva som påvirker den? Når og hvordan? Og ikke minst hvordan reparere om det skulle gå galt. For er det noe jeg tror på, så er det å reparere, utvikle, få nye forbindelser og endre.

Det er noen elementer som virker å gå igjen. Aksept er en av dem. Å akseptere det som er, kan være starten på en ro og glede uten prestasjonsangst, og følelsen av ikke å være god nok. Å akseptere trenger ikke å bety at man for alltid lener seg tilbake i latskap. Aksept er starten på en utvikling. Som å åpne første dør. Og la den være åpen. Det er stort sett hver gang at man skyver unna vonde følelser man ikke vil ha. Og hva skjer? De kommer tilbake. Om igjen og om igjen. Vil du akseptere de, så er det lettere at de forsvinner. Det er paradoksets sannhet. Og aksept fra både seg selv og sine nærmeste gir en frihetsfølelse. Som igjen kan skape kreativitet. Og vi kan få ut vårt beste potensialet.

 

Det andre elementet er sammenligning. Altså å klare å la være å sammenligne seg med andre. Men heller fokusere på  egen mestring, sin egen utvikling og sin egen læring. Da vil man se framgang, og stadig bli tryggere i seg selv. Det er selvfølgelig ikke lett i dagens konkurransesamfunn. Å se utover på andre, kan for mange oppleves som demotiverende. For vi er stort sett alltid vår egen største kritiker, og synes dermed at alle andre klarer ting bedre enn oss selv. Dette kan få engasjement og motivasjon til å dale. Vi trekker oss tilbake og føler oss dårligere. Så kunsten er å se på seg selv. Finne ut hva man ønsker? Hva skal til for meg å få til det jeg vil? Og ikke minst – hva gjør meg glad? Vi kan alltids lære av andre som er gode. Da er kunsten å ta til seg triks, kunnskap å gjøre det om til sitt eget. Ikke strebe etter å bli en annens kopi, heller din egen unike orginal.  Jeg har sett utallige av ulike konkurranser, og selv vært med på mye. Og jeg gjør det alltid dårligst og gir opp raskest om jeg hele tiden skuer bort på andre, som skal gjøre samme oppgave. Mens jeg elsker å lære av de som er gode. Høre og se, for så å trene selv. Og finne ut hva som passer meg.

Mestring og glede henger ofte sammen, og er selvfølgelig også viktige elementer i selvfølelsen. Og mestring kommer ofte om du klarer å la være å sammenligne med andre, og bestemmer deg for å nå et mål. For mange krever det mye trening, eller oppgaver som er å gå utenfor sin komfortsone. Å gjøre ting som er litt skummelt. Da blir gleden og mestringsfølelsen ekstra god etterpå.

Noe jeg ikke kommer utenom er kjærlighet. Det er viktig å være i relasjoner som gir en energi, støtte, glede og kjærlighet. Det er lett å få god selvfølelse om du trives i andres selskap, og merker at andre trives med deg. Så å omgås mennesker som gjør deg glad og god, er viktigere enn man aner. Da skjønner man selvfølgelig hvor viktig barndom og oppvekst er for selvfølelsen. For følelsen av å bli elsket av foreldre er antagelig første møte med hvordan vi sanser oss selv. Og det sanses gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

Det jeg selv har gjort for å snu negativ selvfølelse til positiv selvfølelse var å omgås stadig mer folk som støttet meg og gjorde meg glad. Samtidig trakk jeg meg unna de jeg sammenlignet meg mest med. Da klarte jeg å se mer innover og finne ut av hva jeg ønsket og ville. Så begynte jobben med å gjøre det som måtte til for å nå mål. Jeg torde etter hvert å gjøre mer og vise mer av meg selv. Jeg fulgte noen drømmer og ble stadig mer glad og kjente mestring.

Så om jeg får sammenfatte:

–          Vis ditt barn kjærlighet gjennom smil, øyekontakt, nærhet og omsorg.

–          Pass på å akseptere ditt barns og venner meninger selv om det ikke er like som dine egne.

–          Øve på å fokusere på egen glede, læring og utvikling – og kjenn mestring og glede.

–          Omgås mennesker som gir deg kjærlighet, støtte og aksept.

–          Vær snill mot deg selv. Kjenn etter egne behov. Da får du tilfredstilt både deg selv, men evner også å vise omsorg for andre. Samt å unne andre.

«Blod er ikke alltid tykkere enn vann»

Det er vel slik vi ønsker oss det – at familien skal være oss aller nærmest. Både i medgang og motgang. Familien som har samme blodsbånd, gener, oppvekst, eller er i slektsrelasjon med. De forventer vi at stiller opp for oss, særlig når det røyner på i livet. De feirer vi familiære sammenkomster og tradisjoner med. Familien vil vi ha en felles forståelse og historie med. Og kanskje familiehemmeligheter.

Mange  har det som et uforbeholdent prinsipp – at blod er tykkere enn vann. Jeg har hørt det ofte. Som en forklaring, eller unnskyldning for at man velger side i en sak, mellom familie og venn. Det er slik det bør være, og derfor er det slik, uansett verdier man har i seg selv, sakens eller situasjonens kjerne. Så uansett om man ser urimeligheter, eller dumme handlinger i sine nærmeste, så støtter man dem. Dermed basta.

OG jeg har hørt alt for ofte at det faktisk ikke alltid er slik, at blod oppleves som tykkere enn vann. Man trodde det var slik, men oppdaget plutselig noe annet. Det er ikke alltid familien som stiller opp for deg, når motstanden trykker på hardt. Når familien plutselig trengs på en omfattende måte, kan du bli møtt med overraskende valg fra dine kjære. Som ikke alltid går i din favør. Jeg har jeg sett venner stille opp, der familien taus og stille trekker seg tilbake.

Dessverre er det ofte slik at du kjenner folk først skikkelig, om du opplever noe vanskelig, eller om det blir en konflikt. Det er da sider man kanskje aldri har behøvd å se før, kommer fram. De fleste mennesker kan være fine og samarbeidsvillige så lenge det flyter framover, eller det er mindre uenigheter som enkelt kan løses. Med en gang det går på penger, eller det å stille opp med mye tid og omsorg, som kan gå på bekostning av egne behov og ønsker, har jeg sett hvordan mange har fått sine store skuffelser.

Jeg hørte nylig om en kvinne som er døende syk. Det ble et familieråd om en del viktige beslutninger både for barna hennes, og hjelp til henne. Hun hadde stor familie, som alle var tilstede i møte, samt noen venninner. Den syke kvinnen måtte forlate rommet flere ganger. Hun var så ekstremt lei seg og skuffet over hvor lite familien hennes ville stille opp både for henne, i hennes siste levemåneder og for hennes barn. Det ble venninnene som tilbød seg både ferieturer med barna, og turnusordninger med hjelp. De måtte nærmest tvinge familiemedlemmer å hjelpe barna en del helger, og med noen praktiske gjøremål, for ikke ta på seg alt selv. Og familiemedlemmene hadde heller ingen hemninger med å fortelle om sine reiseplaner og treningstider, rett foran den syke kvinnen, som gjorde at de ikke kunne stille opp.

Det er trist å vite at dette eksempelet er det altfor mange av. Og det er godt å vite at man har venner som stiller opp når det butter imot. Venner velger du selv. Familie er du født inn i, og har ikke valgt. Så det er ingen skam å ta vare på seg selv i forhold til omgang med familie, som tapper en og gjør en vondt. Man må gjøre seg fortjent til sin rolle som favorittante, eller far – for den sakens skyld. Barn skal ikke behøve å kalle noen ”mamma, eller pappa” om det ikke føles at det er det de er for dem. Å lage barn, og bli biologiske foreldre er for de fleste veldig enkelt. Men årene etterpå med oppdragelse, støtte, kjærlighet og omsorg. Det er en ære og en oppgave. Så er det en annen enn de biologiske foreldre som er den nærmeste omsorgsperson, bør barna selv få ta valget om de vil kalle dem ”mamma og pappa/mor eller far”.

Selv er jeg enebarn, og har savnet søsken hele mitt liv. Har definitivt savnet gode og nære søskenrelasjoner, slik jeg har sett hos flere i min omgangskrets. Det har vært en drøm, og et ønske hele mitt liv. Jeg ser at det ikke er så nære og flott bestandig. Mange søsken har knapt kontakt. Det kommer vel ikke alltid an på hvor nære slektsbånd man har, om hvem som sjelelig og vennskapelig er deg nærmest. Jeg har definitivt vært heldig med en del veldig gode og nære venner. Vi har nok noen bånd som er tykkere, og mer stabile og trygge enn blod.

Vil bare si at vennskap kan være din største støtte og nødvendighet, om familien ikke er slik du håpet og trodde. Er familien din også dine venner, og største støttespillere i tøffe tider, så ta godt vare på de, og vær takknemlig. Det er ingen selvfølgelighet.

Et lite dikt om det mest eksistensielle valget i livet

Jeg savner han hver dag. Han skulle ikke forlate meg – vi var jo ett lag.  Ofte ser jeg skyggen hans, en svak siluett. Jeg strekker ut armene, han blir svakere med ett. Jeg ber han bli, så jeg ikke glemmer detaljene i hans bevegelser og smil. Men han forsvinner sakte som en lekkende sil. Bilder av han overalt – jeg kan ikke stå alene, det er FOR ensomt og kaldt. Han kjempet for livets gnist og glede, men fant bare meningsløshet, redsel og vrede. Bagasjen hans ble for tung å bære, selv om han hadde noen nære og kjære. Bakteppe fanget ham og tok ham med. Det var mye sterkere enn noen kunne se. Jeg skriker til skyggen som tok min mann. Mister kontrollen, den synker i sand. Jeg hadde troen og håpet for ham. Han trodde meg lenge – men han følte seg mer og mer nummen, nesten lam.

Nå kjenner jeg de samme følelsene som ham – jeg er så lei, men jeg skal kjempe videre – jeg skal ikke samme vei! Jeg vet ikke hva godt som kan skje om en stund. Men det er verdt å vente, og jeg vil ha ord som tro, håp og kjærlighet i min munn. Jeg vet at det finnes, og er verdt å se. Jeg oppdager jo oftere, at jeg igjen kan le. Et blikk, et smil, vennskap og glede. Det blir verdt det, på tross av mye sårhet og vrede. Jeg velger livet, og kjemper og leter, og opplever mestring og små lykkestunder i stadig større enheter. En klem, en dans, skog og hav – sansenes oppturer er verdt litt kav. Og jeg evner å be om trøst og støtte, og ut av det en gnistrende mulighet jeg møtte. Det har gitt meg ny giv, så nå skal jeg leve fult og helt mitt nye liv.

Sjalusi – vondt for begge parter

Her beskriver jeg et lite eksempel ut ifra den sjalusien der det ikke finnes reellt utroskap. Der man ikke forsøker å få den andre sjalu. Det er beskrivelse av et forhold som er flott på mange områder, men der sjalusi blir mer og mer ødleggende.
Han:
Han visste at han var på vei til å drive henne fra seg. Rett og slett skuffe henne av gårde med sin eiertrang. Han ville jo bare være snill og god. Hun var virkelig kjærligheten i hans liv. Han kom ikke til å kunne leve uten henne. Hele han ville bare holde henne fast. Og det var også det han gjorde. Men bare så altfor fast.
Henne:
Alle rundt av både familie, kollegaer og venner anså han som en fantastisk mann. Pliktoppfyllende, arbeidsom, snill og sjarmerende. Det synes hun selv også. Det sa hun ofte. Han er virkelig mannen i hennes liv. Men kanskje kan hun ikke leve med den hun elsker. Han slår henne ikke. Men han driver henne til vanvidd. Hun er på vei til å bli paranoid. Hun føler han står rundt hvert eneste hjørne, lurer på om telefonen hennes er avlyttet. Om han kommer hjem tidligere enn han har sagt – ikke som en hyggelig overraskelse, men for å sjekke henne. Hun føler han ser på henne og overvåker henne hele tiden, til og med i drømmene hennes er han som en skygge med overalt.
Han:
Han er livredd. Skrekkslagen ved tanken på at hun skal gå. Han trives på jobben sin som lege. Han har det trygt og godt økonomisk. Han har to herlige døtre, som han forguder. Men han har en mørk side han ikke kan forklare. Den overtar alt inne i ham plutselig. Det er som en knyttneve som vris rundt, som om noen vil gjøre han vondt. Han føler at han ikke fortjener henne. Hun er for fantastisk. Helt siden han møtte henne har han følt seg forvirret over at hun sa ja til å bli hans. Kunne ikke forstå det. Siden det har han vært redd. Hver dag. For å miste henne.
Henne:
Først ble hun sjarmert. Hun følte at han tok ekstra vare på henne. Hun var heldig som var hans tydelige nummer en – foran alt annet. De hadde det så fantastisk. Forelskelsen blomstret. Så ble det sakte, men sikkert vanskeligere. Han ville kjøre henne, hente henne, sendte mange sms og ringte. Det ble for mye. De måtte snakke. Hun måtte ta denne ubehagelige utviklingen på alvor. Hun kunne ikke ha det slik. Hun kanskje mistenkte han for verre enn det var. Men det var blitt slik etter alle utspørringer, beskyldninger og usikkerhet.
Han:
Når hun ber om at de må prate, da blir han enda reddere. Da vil hun sikkert gå fra ham. Pratestunder er forbundet med fare. Store varselblinkere blender ham. Det er sirener som uler. Han får nærmest panikk. Han vet ikke om han skal skrike og holde seg for ørene og nekte å høre hva hun sier, eller om han skal gråte og be på sine knær, eller om han skal bli sint, fordi hun ikke forstår. Det eneste han vil at hun skal forstå er at han elsker henne. Hun må bli. Kan han gjøre noe mer? Setter han ikke nok pris på henne? Er han ikke god nok? Spørsmålene gnager og fortærer ham. Han føler han gjør så mye. Hvorfor ser hun ikke det?
Henne:
Hun prøver å fortelle ham at hun elsker ham, og at hun vet at han elsker henne. Men at han ikke må kvele kjærligheten de har mellom seg. Han må slippe taket, stole på henne, tro på det hun sier. Hun trenger luft og mulighet til å være blant andre mennesker uten å bli mistenkeliggjort. Det er som om luften blir tynnere og vanskeligere å puste i om hans blikk og nærvær er som klister på henne hele tiden. Hun har i siste tiden kjente på kvalme. Har tatt seg til halsen. Han har aldri vært fysisk slem, men følelsen hun nå har i kroppen er veldig fysisk. Det er smerter. Kan han ikke bare snu ryggen til, og la henne få komme etter han? Kan ikke hun få være den som ringer, eller sitter hjemme alene, mens han er ute med kamerater? Hun trenger likevekt og gjensidighet. Det kan ikke være en kamp om å elske mest etter hvor mye man ringer, holder rundt, spør, følger, henter, kysser – da hadde han vunnet lett. Men hun vet ikke lenger om hun føler seg elsket. Hun føler seg mer og mer eid, holdt og fanget. Det er ikke slik hun forbinder med å elske, selv om det er de ordene han bruker. For henne er det en ”mismatch” mellom ord og handling.  Hun kan ikke leve i et forhold hvor hun har konstant dårlig samvittighet fordi hun ikke elsker på hans måte.
Han:
Han forstår ikke hvordan hun ikke kan føle seg elsket. Han tenker på henne hele tiden. Han ville gitt henne månen om han kunne. Han føler seg misforstått, men han skjønner at det er alvor. Om han ikke slipper taket mer, så går hun. For han virker det umulig. For om han slipper kommer hun jo til å forsvinne ut, og bort fra han. Hvordan kan han la det skje? Han hører hennes ord, forstår ordene og truslene, men klarer ikke se sammenheng mellom det å slippe taket, for at hun skal komme nærmere. Det rimer ikke i hans hode. Det blir helt motsatt av alt hva kroppen hans forteller ham. Men hun sier det er siste sjanse før hun ikke har noe valg. Han må forsøke hennes måte.
Henne:
Hun merker at han forsøker. Hun ser hvor forsiktig han er. Hun kan se hans redsel, både for ikke å spørre og for å spørre. Hun vil hjelpe ham. Hun forteller uten at han trenger å spørre. Hun sender han en sms. Men hun vil ikke bli hentet. Hun merker at han ligger våken når hun kommer hjem etter venninnekveld. Hun ber han dra ut med noen kamerater, eller kollegaer. Hun ser hvordan han lider. Men hun forstår at han virkelig prøver, og det er rørende. Hun vil vise han at det kan lønne seg, så hun sender en sms og tilbyr seg å hente han da han vil hjem.
Han:
Han føler seg dårlig. Klarer så vidt å høre hva de andre snakker om. Han er kvalm. Hva gjør hun nå? Har hun besøk? Hvorfor ville hun ha han ut og bort? Det må være en annen. Han vil hjem. Men han må holde ut litt til, slik hun vil. Han må vise at han forsøker. Så ser han sms, fra henne. Hun tilbyr seg å hente han. Det er som om innvollene danser samba. Han blir så glad. Han vil ta en øl til med gutta. Han kvikner til og bestemmer seg for å la henne slippe å hente. Men han vil snart hjem. Hjem og fortelle henne hvor glad han ble.
Henne:
Hun våknet av at han gikk i døra. Skjønte at han var litt brisen. Hun lot han vite at hun var våken. Hun så at han var glad. Hun fortalte ham hvor godt det var å kunne få sjansen til å sende ham en slik melding. Og at hun følte det var nødvendig for forholdet.
Han:
Han skjønte det. Og følte det. Hun hadde rett. Men han visste at kampen mot sjalusien ikke var over. Men for første gang kjente han på kroppen hva hun mente om gjensidighet og frihet. Han var enda ikke fri, men kjente på en reell glede over å få en slik sms fra henne at den ville han kjenne på igjen. Hun smilte igjen, og han følte det var håp.

Når hun vil forlate

(Dette er en historie som ikke er basert på en person eller par, kun mange lignende hverandre mikset sammen!)

Hun kommer gråtende inn gjennom døra. Hun er ikke den første, og jeg tror heller ikke den siste. Man kan tro hun er blitt forlatt. Men det er hun ikke. Hun blir elsket. Men hun elsker ikke lenger tilbake.

Hun har lett etter de gode og varme følelsene i flere år nå. Hun har lett i hver eneste krok i hele kroppen. Men de er borte. Sporløst forsvunnet på veien, etter giftermålet, barna og nytt hus. Kanskje nedgravd under bleier, søvnløse netter, lange jobbdager, hormoner og TV. Hun vet ikke. Hun har ikke bare lett i seg selv. Hun har lett mellom dem. Sjekket om den kjærlige følelsen har villet titte fram når de har kysset, vært på restaurant, reist eller sittet i armkroken. Men det skjer ingenting i kroppen. Ingen lyst, ingen nysgjerrighet, ingen vibrasjoner, ingen varme. Det er bare kjølig. Det har virkelig gått gradene nedover fra hett, varmt, lunkent til kjølig. Hun vil ikke bli iskald.

Derfor klarer hun ikke lenger å kysse. Det føles forædersk. Men avvisning er også smertefullt. Både for henne og han. Den eneste følelsen hun kjenner er dårlig samvittighet. Ikke fordi hun har funnet en annen, eller fordi  hun har gjort noe annet bevisst dumt mot ham. Nei, kun fordi hun ikke føler det hun vil. Kjærligheten hun trodde skulle bli i henne for alltid. Kroppen vil ikke lystre, og ikke  viljen heller. Hun vil ikke lenger på tur, eller reise med han. Det er som om hver gang hun prøver, så går kroppen i vranglås. Uansett hva hun gjør, så blir det galt.

Han fortjener bedre. Han fortjener nærhet og kjærlighet. Hun vet han vil ha det av henne. Men hun klarer ikke gi. Hun har ikke flere steder å lete. Hun forstår ikke selv når, hvorfor og hvordan det kan ha blitt slik. Hun vet hun savner ting i livet. Det har hun sagt. Men han kan ikke gi henne det. Og om han hadde klart det i dag, ville ikke følelsene kommet fram. De har forsøkt å snakke, endre underveis når noe har vært vanskelig. De har gjort sine framskritt, og tilbakeskritt. Da var det fremdeles varme følelser og håp. Da hadde hun flere steder å lete.

Men nå må hun gå. Forlate ham. Hun vil ikke såre. Men det er det hun kommer til å gjøre. Klart han blir såret. Hun vil ikke gå, når hun ser han krympe sammen i sorg, men hun kan ikke bli. Hun trenger kroppen sin til å bli varm og kjærlig igjen. Hun klarer ikke se hans lengsel hver dag uten å kunne gi. Hun kan ikke leve et løgnaktig liv. Kan ikke lenger si at hun elsker ham. Hvert pust hun trekker inn svir i brystet. Hvert skritt hun tar inn i neste dag med ham er en pine.

Hun kan med hånden på hjertet si at hun er glad i ham. Han er en god og snill mann og god far. Det hadde vært enklere om han ikke var det. Og hun kan love at hun engang elsket. Og hun er 100 prosent ærlig når hun sier at hun nå ikke elsker en annen. Men akkurat nå elsker hun ikke lenger seg selv heller. Hun lever på tvers av alt hun føler. Så ikke spør hvorfor. Det skjedde ikke over natten. Og hadde hun visst hvor kjærligheten for ham var blitt av, hadde hun hentet den med det samme! Deres samliv var også hennes drøm og framtid, men nå er den borte. Og hun vet ikke hvorfor. Hun vet bare at hun må gå. Hun må finne sin kjærlighet til seg selv, og tilgi seg selv. For hun føler seg som en sviker. Men hun sviker enda mer om hun blir. Når hun går vil skuffelsen bli total. Men så vil tro, håp og kjærlighet kunne vokse fram igjen.

Hva kan dere gjøre for å unngå dette? Mye av det samme dere gjorde mens dere var forelsket….Det kan høres ut som det er enkelt sagt. Men tenk tilbake, på da dere prioriterte hverandre, overrasket hverandre, kysset mer, ga hverandre komplimenter, pratet i evigheter. Naturlig nok blir ikke hverdagene slik for alltid. Men en liten del av det bør opprettholdes for å holde kjærligheten varm.

Lidenskap og vold

Det er hjertet mitt som forteller deg denne historien. Ikke vent deg noe logikk. Ikke spør hvorfor jeg ikke gikk før? Du har kanskje hørt lignende historier før. Men de kan fortelles igjen. Kanskje er målet en utvidet forståelse?
(Og før du leser videre minner jeg om at slike historier er helt anonymisert uansett form den er skrevet i! Kjenner du deg eller en annen igjen, er det helt tilfeldig, eller fordi mange kan ha opplevd lignende)

Historien er vidunderlig og vakker. Og den er noe dritt!

Fra ingenting til alt

Jeg hadde en følelse av verdiløshet før jeg traff ham. Jeg var ingenting. Usynlig og følte meg stygg og fæl. Så ble jeg alt. Jeg ble virkelig hele verden for en person. Og han fikk hele meg. Jeg gav ham nøkkelen til mitt hjerte, min kropp og mine tanker. Jeg hadde ikke lenger nøkkel selv. Han fikk åpne og lukke som han ville. For han gav meg blikk, oppmerksomhet, nærhet og omsorg.  Jeg var sulteforet på kjærlighet. Jeg følte meg desperat, og ble glupsk og grisk da jeg fikk ham.  Og han tok imot alt. Han forandret mitt liv. Jeg gikk fra fattigdom til å bli styrtrik. Jeg svevde på rosa sky. Jeg var rett og slett uberegnelig.

Det var som om jeg levde i en klissete roman fullt av kjærlighetsklisjeer. Og jeg følte meg vakker. Jeg smilte og glødet. Det gjorde at jeg plutselig ikke bare var interessant for min kjære. Men også andre gutter og menn kastet blikk, snakket til meg og viste interesse. Det falt ikke i god jord. Fra å bli kalt elskling, baby, min, snuppa, kjære ble jeg kjerring, hore, tøs, ludder. Men han gikk ikke. Han holdt meg hardere. Hele natten gjennom holdt han rundt meg. Jeg ble smigret. Jeg ville bli holdt. Jeg ville bare være hans. Dessverre trodde han meg ikke. Så fra å være sosiale, takket vi nå pent nei til invitasjoner. Vi ble mer isolert. Var vi ute blant folk, holdt han hånden min. Kysset meg ofte og viste verden at jeg var hans. Jeg la merke til noen varsellys blinke i det fjerne, men han fikk meg til å føle noe jeg aldri i mitt liv hadde følt før, og som jeg fryktet at jeg aldri kunne kjenne. Jeg kjente meg verdifull for et annet menneske, og jeg kjente meg attraktiv og kvinnelig. Lidenskapen flammet i meg. Jeg hadde en lyst i meg jeg ikke visste at fantes. Så jeg fortsatte å gnistre. Jeg hadde en takknemlighetsgjeld å betale. Det var et løfte om å bli hans for alltid.

Voldsom kjærlighet

Han endret seg. Fikk humørsvingninger. Så kom første slag, og andre. Jeg fikk blåmerker og sprukken leppe. Og et dypt skår i lykken. Han forsvant fra meg mens jeg lå som et sammenkrøpet foster på gulvet. Jeg tenkte aldri på å gå. Bare at han skulle komme tilbake. Han kom. Gråtende. Vi ble elskende igjen. Hele forholdet ble enda mer intenst, enda vakrere, OG enda verre. Det ble oftere til at vold måtte til for at det skulle bli lidenskap etterpå. Etter hvert ble det mer vold enn lidenskap. Prisen gikk opp. Jeg følte meg på salg. Jeg gikk fra å stråle til å visne. Men det var på en annen måte enn før jeg møtte han. Nå hadde jeg noe å miste. Og jeg hadde tyngre bagasje. Ville jeg klare å bære den alene. Ville jeg klare å gå fra litt lidenskap til ingenting? Jeg klarte ikke å ta valget. Isteden ble jeg handlingslammet. Det ble det samme som å bli. Jeg hadde ikke krefter til å gå. For det ville ikke bli lett, det ville bli en kamp. Og hvor skulle jeg gå. Jeg hadde jo ingen andre. Da jeg fikk ham, evnet jeg bare å elske en. Kunne ikke bruke tid på noen andre. Nå var de andre borte.

Forståelse

Det var barnet i magen som hjalp meg bort. Barnet styrket meg. Ga meg et klarere blikk. Et blikk utover og framover, vekk fra vår hule. Kanskje klarte jeg ikke å gå før jeg hadde en annen å ta vare på, for JEG var ikke nok for meg selv. Kanskje måtte jeg ha med meg en bit av ham? Det kan virke sykt å bli, men for meg var jeg enda sykere uten ham. Før ham var livet bare eksistens. Da foretrakk jeg heller berg og dalbane. Det har aldri vært synd på meg, og i ettertid føler jeg meg heller ikke dum. Bare rikere. Det er kanskje farlig å si. Det kan høres ut som jeg måtte ha det vondt for å få det godt. At jeg måtte ha den grusomme opplevelsen for å finne annen lykke og mening i livet senere. Men det er ikke på grunn av opplevelsene i seg det har blitt så bra, men på grunn av bearbeidelsene i ettertid. Jeg forstår mer av livet og kjærligheten. Og jeg skjønner at ingen andre kan bære min lykke videre. Den må jeg ta tak i selv.Og det er godt å ikke lenger være sint eller bitter. Hverken på meg selv eller ham.

Tør du være en upopulær forelder?

Kan man sette likhetstegn mellom fri barneoppdragelse og grenseløs kjærlighet? Og er det flott? Eller betyr grenser beskyttelse og kjærlighet? Kan barnet klare å ta egne valg og beslutninger, som er til det beste for seg selv og sine medmennesker? Dette er et hårsårt tema. Men jeg liker å undre høyt, og dele erfaringer.

Oppdragelse

Oppdragelse handler om å utvikle barn til å bli ansvarlige og selvstendige voksne ved hjelp av verdier og holdninger, kunnskap og forståelse – både sosialt og kulturelt. Og det er vel en av de vanskeligste oppgaver vi voksne har. Det er lett å føle seg kritisert av andre, og kan være et mineområde i forhold til vår samvittighet.

Hvor mange ganger har du ikke kjent på dårlig samvittighet overfor barnet ditt om du har sagt NEI uten at du egentlig har tenkt gjennom spørsmålet du fikk? Eller enda verre: du skrek til barnet du ditt, eller sa noe upassende. Noen ganger gnager det, og du sier unnskyld. Andre ganger går du bare videre. Eller sier du ”Nei” først, og ”Ja” etter en stund med masing. Det er ikke lett å være konsekvent alltid. Og det er fort gjort å true om mulige konsekvenser om barnet ikke gjør slik du vil. Men det er ikke alltid lett å utføre disse konsekvenser. Og det er ikke alltid riktig å utføre konsekvenser heller, særlig ikke om de er altfor strenge i forhold til det barnet gjør.

Det finnes mange bøker og teorier på området. Og det finnes mange psykologer med mange kloke svar på mange av de dagligdagse spørsmål vi kommer opp i. Selv har jeg tre barn. Veldig forskjellige barn, som trenger ulike former for støtte og utfordring. Det krever kreativitet iblant. Jeg har lest mye utviklingspsykologi, jobbet i barnehage, jobbet med veldig mange foreldre og med en del ungdommer. Men i teori høres det enklere ut enn det er i praksis.

Selvstendighet og ansvar

Barnet forventer å få lov til mer etter hvert som det blir eldre, og det er naturlig. Men med økt alder kan også foreldre forvente mer av barnet i forhold til plikter. Og etter jeg har vært på et foredrag om grensesetting for barn er det mye klarere for meg hvordan dette hører sammen. De får lov til mer, og de får mer ansvar. Det kan handle om søvnrutiner, mat, utetider, samvær med familie, tv titting, skole, språk, høflighet eller annet. Og det vil alltid dukke opp nye utfordringer og ønsker og spørsmål fra barnet ditt som du må ta stilling til. Og da påvirkes du naturlig nok av både din dagsform, hva andre foreldre gjør, og om du har en tydelig mening om saken. Plikter og ansvar er ikke noe de alltid vil ha, det kan sees på som en jobb, som tar fra dem minutter av fritid. Men barna liker også å være en som er til hjelp, en som er verdifull.  Økt selvstendighet og utvidede grenser i samarbeid med flere plikter til å hjelpe til i familien. Det blir en dialog hvor barnet blir sett og hørt om sine behov, samtidig som det lærer nye oppgaver, og det forventes mer.  Og jeg vil påstå at det blir en vinn-vinn situasjon. Barnet får følelsen av mestring, voksne får mer hjelp, og familien som en enhet har omsorg og samarbeid for og med hverandre. Alt dette tenker jeg skaper selvtillit, ansvarlighet, selvstendighet og medmenneskelighet.

Mas eller kompis

Men veien dit er ikke som en strak vei uten hinder. Barna har sine egne meninger, som ikke alltid stemmer overens med dine. Og noen kan ha overdreven tro på at de får til alt selv. Og det kan føre til krangel og mas.

Det er aldri særlig morsomt med et barn som skriker til deg at du er strengere enn alle andre, at du ikke forstår noen ting, at du ikke bryr deg, at du er teit og håpløs. De smeller i dører og straffer deg ved ikke å snakke med deg, ikke ville spise, låse seg inne på rommet. Da blir utholdenheten din testet, og også din egen trygghet på riktig avgjørelse.

Jeg har sett mange foreldre heller ønsker å være beste kompis med barna sine enn oppdragere. Men når det å være kul og grei blir det viktigste i enhver sammenheng, er man ikke alltid en tydelig, klar og voksen oppdrager. Å være foreldre er som å være en leder. Man må tåle å ta noen upopulære avgjørelser iblant. De voksne må ha med fornuft i avgjørelser. Barna baserer mye på lyst.  Oppdragelse handler også om å lære sammenhenger. Sammenhenger mellom mat og helse, søvn og konsentrasjon, aktivitet og energi, kjærlighet og omsorg.

Jeg tror at om jeg ikke hadde vært en voksen veileder for mine barn, og de kunne gjøre mer som de lystet, ville de ikke vært like nøye på mye jeg mener er viktig for sin egen fysiske og psykiske helse. Og jeg tenker det i lengden vil skape mer bekymring, enn om jeg er litt ukul i dag.

Fra ensomhet til forelskelse

Hun fortalte at hun var redd hele tiden. Redd for at ensomhet og frykt skulle være de sterkeste kreftene i henne bestandig. Redd for aldri å ville bli elsket. Redd for ikke å evne og gi alt hun følte hun bar på, av godhet og kjærlighet. Hun torde ikke se opp, tok ikke sjansen på å se avvisning.  Hun vandret ofte rundt uten mål og mening. Det vekslet mellom å føles som tomrom, og å ha en sekk med svart og tung stein i magen. Det hjalp å gråte, særlig i regnvær. Da gråt hun sammen med skyene. Hun synes det var rart at pusten gikk og blodet fremdeles strømmet gjennom henne, når hun egentlig selv ikke ønsket det. Fantes det likevel en mening?

Det kjentes ut som hun ikke ville dø, men hun ville ikke leve heller. Da mørket kom, kunne hun se opp og fram. Mørket ble hennes venn, akkurat som skyene. Mørket var som et pledd, som ga henne støtte og omsorg. Da ble hennes ensomhet mindre synlig. Blant høye trær og tett skog kunne hun også gjemme seg. Eller hun kunne sitte på en liten fjelltopp og se på utsikten, og late som alt var fint. Utsikten ble FOR vakker, FOR vakker i forhold til følelsene som ulmet i henne. Det var for kontrastfylt. Omgivelsene kræsjet med det triste i henne, og det gjorde det triste enda tristere. Tenk om hun kunne nyte dette med en hånd å holde i. Ensomheten er sperret inne i henne, den gnager seg rundt i kroppen, og kommer ikke ut. Hun har prøvd både å skrike den ut, skjære den ut og gråte den ut. Hun føler seg innesperret bak et vindu hvor hun bare får betrakte andres vennskap og kjærlighet på den andre siden av glasset. Helt isolert fra alle. Helt til han plutselig dukket opp. Han hadde sett meg, prøvd lenge å få kontakt. Jeg så ned. Han spurte om han fikk være med meg på min gåtur. Vi gikk i 90 minutter uten ett ord. Han takket for turen og ville gjerne være med meg igjen. En helt ugjenkjennelig følelse dukket opp. Lengsel. Lengsel etter ny gåtur.

Hun forteller at hun fremdeles er redd. Redd for å kvele han med all sin kjærlighet. Oversvømme han, så han drukner. Det føles skummelt å elske så høyt og så inderlig. Hvordan fant han nøkkelen til hennes hjerte? Hans smil, hans varme blikk, hans godhet, hans kjærtegn, stillhet og ord. Han tåler henne, med alt hun er. Han har aldri snudd ryggen til, han har holdt hennes hånd. Han omfavner hennes ensomhet, helt til de er i tosomhet. Det er et under at han fant henne bak muren av beskyttelse. Nå står hun her naken og redd, for at han vil forlate henne med åpne sår og uten skjold. Men hun har valgt å elske han alt hun kan. Hun har valgt å gripe håpet. For hun kan ikke tape. For endelig føler hun seg elsket og vakker. Hun føler seg levende. Hun kan nyte lyset og møte blikk. Hun får holde hans hånd på fjelltoppen, og hun har åpnet glassvinduet mellom seg selv og resten av tilværelsen. Hun gråter ikke lenger i regnet, de kysser. Hun vandrer ikke lenger alene, men med han. Hun må tåle denne redselen. Den symboliserer noe annet nå enn før. Denne redselen forteller at hun elsker og er redd for å miste den hun elsker. Det er bra å være redd for å miste, så lenge den ikke hemmer henne. Hun registrerer at frykten lurer der bak på skulderen i blant, men fortsetter å stryke hans kinn, dele sine tanker, drømmer om framtiden, snakke store ord. For hun har bestemt seg for å la håpet som har gitt livsgnist være ledsager nå.