Levende liv


Legg igjen en kommentar

Balansekunst i hverdagen

 

balanse

Tendensen er tydelig. ADHD diagnosene øker. Og andre avarter av den. Medisinbruk øker. Beroligende midler. Psykiske lidelser og sykemeldinger pga. av utbrenthet, stress og angst øker. Urolige barn, passivitet og aggresjon. Kroppene våre sier fra. De gir signaler ved å gi oss hodepine, magevondt, søvnproblemer, rygg og nakke, svimmelhet, nedsatt immunforsvar, energiløshet, rastløshet. Men vi har ikke tid til å ta signalene på alvor, eller ta hensyn. Må kjøre på. Full gass. Har mye å rekke. Det kan føles som om samfunnet krever det av oss, og vi har ikke mot, ork eller vilje til å protestere. Her og nå kjennes det ut som det er lettere å følge strømmen, enn å gå inn i seg selv. Vi skal være PÅ 24/7. Da snakker jeg ikke bare om tilgjengelighet med nett og mobiler. Men også alle våre muligheter med vår økonomi og alt som finnes rundt oss av fristelser. Konkurransesamfunnet vårt øker. På mange arenaer. På skolen puttes det stadig inn mer kognitivt stoff, framfor det å takle livet. På idrettslaget toppes det tidlig. Det meste vi gjør er mer synlig og blir vurdert. Som om vi er i konstant ”eksamensmodus”.

Det er ikke meningen å krisemaksimere. Jeg bare vil bevisstgjøre, og være realistisk. Det er først da vi kan endre. Jeg er ikke så redd for å høres negativ ut. For positiviteten er alltid like under. Min tro, mitt håp, energi og engasjement. Det er også derfor jeg skriver. Men jeg vil ikke stikke hodet i sanden og late som jeg ikke ser det jeg faktisk ser, og leser og hører hver dag. Jeg tror steinhardt på at endring er mulig, reparasjon er mulig, og forebygging. Så dette er bare et hjertesukk, som jeg likevel håper kan så noen få frø til noen. Jeg vil så noen frø, så ”dimmeren” i oss kan få plass. Vi kan mer enn å skru enten ”PÅ”, eller ”AV”.

Vi er inne i en ny tid, en tid som krever mye selvdisiplin, mye energi og evnen til å forstå sitt eget beste. Vi har knapt tid til å sove, for da kan vi bli forbigått. I tillegg er det mer og mer som er åpent alle dager hele døgnet. Det er som om hele samfunnet nekter noen gang å roe ned. Noen tenker på det som valgfrihet og fleksibilitet, og det er det jo også. Det er bare ikke alle som takler det. Det ser ut som de er i ett konstant maratonløp for å holde tritt. Hvis de saktner farten, føler de seg dårlige. De sammenligner seg med alle som er bedre, og klarer mer, hvertfall akkurat her og nå. De strever med å se innover i seg selv, for å finne sine egne muligheter og begrensninger, sine egne gleder, energi og behov, uten at det er sammenligning.

Det er vanskelig å vite sin egen grense før man har forsøkt. Særlig om man ikke evner å kjenne etter i sin egen kropp. Og da kan grensen plutselig være der. Kroppen nekter å lystre det ambisiøse hodet. Hm, og hvor ble det av den mentale styrken?? Dette ligner da ikke på meg?? Jeg har alltid klart dette før. Hm….. Kanskje akkurat derfor. Du har brukt opp ”kvoten”. ”PÅ-knappen” er kaputt. Så da gikk vi fra 100 til 0, og skjønner ingenting.

Jeg oppfordrer alle til å kjøpe og installere og bruke dimmer. Det er balanseknappen i kroppen. Det finnes mye mellom av og på. Det er mange farger mellom hvit og svart. Det er ok å legge bort mobil noen timer og være utilgjengelig hver dag. Det er sunt å være usunn iblant. Det kan være bra å kjede seg. Det er ofte da kreativiteten dukker opp.

Det er slitsomt å være ”På” hele tiden. Yte sitt beste, se ut på sitt beste, smile, være positiv og henge med. Mange føler at om de ikke henger med, så faller de ut. Ikke litt, men totalt. Det er enten innafor, eller utafor. Det ender med at alle ser ut som hyperaktive. Ikke engang voksne tåler å kjede seg, så hvordan skal barna lære det da? De lærer av oss.

Selv har jeg veldig aktive barn, og et aktivt liv selv. Vi trives alle med det. Men jeg har også min ”hellige tid”, da jeg gjør rolige ting. Yoga, leser, har massasjetog med mine barn, sitter lenge rundt middagsbordet, legger bort mobil helt. TV står i kjeller, så vi ikke skal ha den på konstant. Jeg prøver å så små frø, og hjelpe barna og hjelpe seg selv.Vi gjør små ting som jeg tror lader oss. Iblant blir vi tatt av en virvelvind av action. Mye skjer på likt. Da planlegger vi ofte en rolig stund som vi ser fram til. Da er det lettere. Det er også viktig å legge merke til de små stunder. Selv om de kan virke FOR korte, kan de være veldig verdifulle. Å legge merke til de gylne små øyeblikk av ro, kan gi utpust, som gir mer balanse. Jeg har utfordret flere siste tid bare på å gå saktere og snakke saktere. Det er utrolig hvilken effekt det har hatt. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på ringeffekter.

Så da utfordrer jeg videre til å være i et rom og bil uten masse lyder, stoppe opp, se deg rundt, gå sakte. Sovne uten TV. Legg bort data og mobil. Vend blikket innover. Hør på kroppen din. Prøv mindfullness, yoga, meditasjon, som en nødvendig motvekt til alt som går fort. Bruk sanser.  Du som voksen må lære det først. Barna hermer etter oss.

Ønsker deg en balansert og fin dag videre,

Klem Siw

 


2 kommentarer

«Å være en primitiv løvemamma, eller tigerpappa»

løve

Å følge våre primitive krefter oppfattes ofte som negativt. Men kan våre primitive deler også ha noe fornuft i seg? Kan vi mennesker ha noe å lære av villdyrene, som følger sine instinkter? Eller er det kun hodet vårt, som kan utrette de smarte avgjørelsene? Eller kan kanskje hodet ta noen beslutninger som ikke er så lure, omtenksomme og gode? Ett instinkt villdyrene følger sterkt, er å beskytte sitt avkom, sine barn.

Barn klarer ikke alltid å beskytte seg selv. Naturlig nok. De er barn. Det har dyrene i villmarken skjønt. Barna deres fører slekten videre. De vil ha sterke avkom. De vil ikke være slekten som blir spist opp. Derfor beskytter de barna sine med nebb og klør. Barna skal være trygge, fram til de er store og selvstendige nok til å kjempe for seg selv. Selvstendigheten og tryggheten kommer gradvis, gjennom å se og gjøre som sine tydelige og trygge foreldre, som reagerer når noe er feil. Når noen truer dem. Enten fysisk eller psykisk.

Det er vanskelig å rømme eller sloss, når man føler seg, og er liten og svak. Det kan være at den lille kroppen ønsker å slåss, eller flykte, men forstår at det blir en umulig oppgave. Barnet blir handlingslammet. Da kan det trengs en løvemamma, eller tigerpappa til å gjøre den responsen barnet selv ikke var i stand til å utføre, i den vonde situasjonen. Det trenger heller ikke være mamma, eller pappa. Det kan være en annen voksen person, eller trygg og sterk storesøsken eller venn. Bare en som kan beskytte barnet.

Som mennesker trenger vi ikke gå til fysisk angrep, slik villdyrene gjør, men vi kan gjerne brøle mer. Vår hjerne stopper til tider de naturlige instinktene våre. Det gjør at vi blir forsiktige, argumenterende og unnvikende. Vi sier ikke tydelig nok fra når noe er riv ruskende feil. Og barna våres lærer seg heller ikke si fra. Så slik blir vi tillatende, grenseløse og oppspist. Vår megling og prat kan fort bli langtrukkent og bare ord. Innen vi er ute av samtalen, megling eller forhandling er barnet på nytt blitt revet og slitt i.

Å reagere med ”dyrebrøl”, viser en kraft i beskyttelsen, som barnet forstår. De forstår at mamma og pappa (eller annen voksen/sterk person) støtter seg.  Og det blir en styrke det er lett å bli trygg i. Og ikke minst blir ansvaret plassert der det hører hjemme – hos den som har vist urett, og angrepet og truet et barn. Og gjennom den tydelige støtten kan barnet bli fri for skyld og skam.

Forblir barna ubeskyttede, kan de lett bli offer igjen. Barna trenger noen handlekraftige rollemodeller som står opp for dem. Med styrke, kraft og volum. Rett skal være rett. Barn skal ikke lide. Vi bør på samme måte som ville dyr beskytte våre barn. Vi bør lære de at de ikke skal svelge, og tåle urett. Og da må vi gå foran å vise vei, og ikke være redd for å synes og høres. Akkurat som løvemammaer og tigerpappaer. Så vil de selv kunne bli sterke villdyr som voksne, og vite forskjell på rett og galt.

Så heia alle dere der ute som bruker sine instinktive brøl til å beskytte de som trenger detJ