Barna i dagens verden

Dette innlegget er basert en del på en workshop jeg var på med Ale Duarte, som er SE practioner, og jobber med barn over hele verden. Samt min egen praksis og observasjoner.

Det er store endringer i verden. Utviklingen ser ut til å gå raskere enn våre kropper klarer å henge med. Barn er født med helt klare basis behov, men mange voksne tar de ut fra de behovene, og vil ha de raskere til å bli eldre og klokere enn hva som er av kapasitet for barna.

De blir mer enn noen gang presset til å prestere. Og i verden generelt bruker barn mere medisiner enn noen gang før

Barn får mer og tidligere ansvar, enn de har fysisk og psykisk mulighet til å klare. Mange barn blir ofte forvirret og føler ofte skyld. Mange tror at de ikke gode nok. Med økt bruk av sosiale medier kan det for en del bli mindre fysisk kommunikasjon. Barna mister da muligheten til å lære å få og gi umiddelbar respons, fysisk respons, tenke høyt og lære kroppsspråk. De vil da i mindre grad lære å bruke sitt medfødte biologiske verktøy og dermed sin evne til å regulere seg selv i relasjon med andre, og ha et naturlig samspill ansikt til ansikt. Det sår vel ingen tvil om at kommunikasjon over nett, og ansikt til ansikt kan utspille seg meget forskjellig.

Barn er født intelligente. De forteller sine historier naturlig gjennom lek. Dessverre tar voksne de ofte ut av leken, og putter inn mer kognitivt stoff isteden, eller voksenstyrt organisering. Lek kan i visse tilfeller være like viktig som mat. I lek organiserer barna seg selv, og sammen med andre. De samarbeider og løser konflikter. Finner ut av likheter og ulikheter med andre. De lærer om seg selv og livet i sitt eget naturlige tempo.

Den naturlige flyten i løpet av livet, eller en dag, eller situasjon viser jeg gjennom en modell/punkter.
1. Ro /avslapping, så blir man
2. nysgjerrig (får økt energi), og så
3. og 4. handler man og samhandler (altså er i aktivitet alene eller sammen),
så til slutt                                                                                                                                5. intergrerer man det man har gjort.

Blir man sittende fast i en av disse fasene, kan man behøve hjelp. Vi trenger alle fasene.

En del barn idag kommer aldri til integrering, og går bare videre til neste oppgave/aktivitet uten å «lande» i mellom. Da blir det få pauser og lite med ro. Og også mindre refleksjon.

Andre barn blir stående fast i nysgjerrighet. De kan virke passive. De har vanskelig for å komme til handling. Det kan handle om at de da trenger mer tid, trygghet, evner/kunnskap eller valg. De kan da behøve hjelp fra en voksen til å støtte dem. Barn skal aldri bli presset og dyttet ut i noe. Da får de ikke tatt stegene selv, og heller ikke den optimale mestringsfølelsen, som kan gjøre at de får det raskere til neste gang.

Urolige barn (også barn med ADHD diagnosen) er ofte i nysgjerrighetsfasen og handlingsfasen det meste av sin tid. De er som i en kronisk fight/flight modus. Alltid beredt for å beskytte seg selv. De har antagelig vært i en situasjon eller flere tidligere som gjorde at de behøvde sin naturlige fight/flight respons, men så har de ikke kommet ut av dem. Dessverre er mange både voksne og barn i disse barnas omgivelser med på å forsterke denne responsen hos det urolige barnet. Eksempelvis kan dette gjøres ved å gi kollektiv straff fra lærer til alle i en klasse. Det urolige barnet blir ofte syndebukk. Dette forsterker hans/hennes nødvendighet av å være beredt. De andre barna i klassen kan også gi det urolige barnet skyld for mange ulike hendelser, som også forsterker fight responsen. Dette er selvfølgelig veldig utmattende. Og det er ikke rart det er vanskelig å konsentrere seg og holde fokus om man hele tiden må vokte rundt seg for nye uforutsigbare angrep, enten de er verbalt eller fysisk. Dermed vil barnet ta igjen, og også lett komme i krangler eller slosskamper.
Disse barna trenger hjelp til å finne ro. Dette kan de ikke klare så lenge det for dem finnes trusler rundt dem. Voksne må forstå årsaken til disse barns konstante beredskap, og hjelpe heller enn å straffe. Det kan være at hvis det er gått lang tid, at disse barna trenger mer profesjonell hjelp enn det en lærer har kapasitet til. Men voksne rundt må uansett finne og støtte de gode sider hos de urolige barna. Og aldri straffe kollektivt, eller henge ut ved høylytt kjeft, skrive navn på tavla. Dette vil bare gjøre tilstanden verre.

Jeg har nylig lest at vi kan vente oss at yoga og mindfullness vil komme på skoletimeplanen etterhvert. Dette kan hjelpe mange til å finne verktøy til ro. Vi trenger alle pauser innimellom. Yoga og mindfullness vil hjelpe mange til både å komme i fase 1 – ro/avslapping, samt fase 5 – integrering.

En annen ting jeg bruker stadig mer i min jobb, er å relatere følelser og tanker til kropp. Det er viktig å bli kjent med kroppens signaler. Kroppen juger aldri. Den forteller når noe er fint, og når noe er vanskelig. Ved å kjenne kroppens signaler, kan du bli kjent med egne behov. Barn er ofte flinkere enn vi tror til å beskrive kroppsfornemmelser. De kan bruke beskrivelser som f.eks: sommerfugler, kribling, spenning, rolig, varm, bølger, kløe, uro. Ut ifra dette kan man spørre om det er behagelig eller ubehagelig. Er det ubehagelig, kan man sammen prøve å finne ut hva som trengs for at det skal bli annerledes. Mange barn responderer godt på berøring. Det kan være lett på skuldrene, armene. Eller ved at man bare setter seg nærmere. Eller gjør en aktivitet, eller ser seg rundt og beskriver det man ser. Ut fra dette kan nye sensasjoner poppe opp. Ved at de blir kjent med sine egne sensasjoner og evner å både akseptere og endre, vil de få mestringsfølelse.

Så for å intergrere og avslutte det jeg har skrevet over tenker jeg at om vi voksne forstår at vi trenger alle disse fasene, og klarer å hjelpe oss selv gjennom de, med både ro, nysgjerrighet, handling, samhandling og intergrering, vil vi også kunne hjelpe våre barn. De ser på oss og lærer av oss. Klarer vi ikke det selv, bør vi lære det av noen som kan. Og så lære barna. Det er forståelig at ikke lærere kan klare å hjelpe urolige og passive barn, særlig om de har flere i en klasse, og samtidig som de skal gjøre jobben sin – lære ut fagene. Jeg sitter med ett og ett barn i mange timer. Og vi er også noen ganger to. Og jeg har studert psykologi og jobbet med mennesker terapeutisk i tilsammen 20 år. Mennesker er komplekse, og det finnes ingen mal. Men noe hos oss er universelt likevel. Jeg håper i tillegg til yoga og mindfullness, at skolen og politikere vil støtte lærere, barn og verden med å bruke profesjonelle på akkurat barn og mental helse også i skolen. Det gjør læring av fag så mye enklere. Og best av alt, vi får glade, aktive, trygge og rolige barn:)

Verdens verste terapeut

Om hvordan det som er feil, kan bli riktig. For noen mennesker, noen ganger.
Det var den beste oppgaven jeg da kunne få på terapiutdanningen akkurat da. Vi skulle jobbe to og to, og oppgaven var å være verdens verste terapeut. All min prestasjonsangst om å være så jævla god hele tiden kunne ta fri. Den kunne dra dit pepperen gror. Nå kunne jeg bare gjøre alle feil jeg ville. Jo flere, jo bedre. Jeg kjente en enorm befrielse. Jeg fikk ingen prestasjonsangst på å klare den oppgaven. Jeg var tydeligvis sikker på at jeg kunne være dårlig.
Provokasjon med omsorg
Jeg jobbet med en mann i klassen, og hadde noen formeninger om hva han ikke likte. Så da kunne jeg bare starte der. Jeg ville overdrive min femininitet, og gjøre meg ekstremt rolig og sensitiv. Og jeg spurte masse om følelser. Jeg overdrev min forsiktighet i både stemme og måten å stille spørsmål på. Jeg provoserte altså med overdreven omsorg. Han ble provosert i løpet av sekunder. Og da brukte jeg hans sinne som tema. Det gjorde det ikke bedre. Jeg følte jeg mestret oppgaven perfekt. Dette var elendig terapi.
Jeg brukte også tid på å snakke litt om meg, som ikke hadde noe relevans til det vi snakket om. Det forsterket enda mer det han allerede var i. Og i tillegg la jeg til en del påstander om ham, og noen tolkninger. Når vi fikk beskjed om å avslutte sesjonen måtte jeg reise meg og ”bli meg selv” igjen. Det var nesten litt hard kost å være så utenom ”min klient sin takt”. Vi skulle nå snakke om hvordan vi synes det hadde gått.
Hvordan det dårlige kan bli bra
Wow, han mente han sjelden fikk så god terapi. Han fikk klarlagt mange tanker og følelser som hadde ligget gjemt lenge. Både forklaringer til egen frustrasjon, hans holdninger og verdier, og ikke minst falt noen brikker på plass i forhold til gamle situasjoner han hadde vært i. Jeg på min side, ble helt satt ut av hans tilbakemeldinger. Jeg kjente jo virkelig på alle feil jeg gjorde hele veien. Både med kroppsspråk, stemme, valg av spørsmål, påstander og fokus. Jeg hadde virkelig ingen følelse av at det var noe som helst bra terapi i det jeg gjorde. Men han hadde økt sin bevissthet og han hadde fått en økt forståelse for noe i seg selv. At jeg var så overdreven gjorde at han tydeligere så det som frustrerte ham.
En annen kunne ha likt min omsorg, og slettes ikke blitt provosert. Så det som er god terapi for en, kan være dårlig for en annen. Og det også viktig å vite at det ikke alltid er slik du forestiller deg bra, som faktisk er bra. Det lærte jeg.
Feil som utvikling
Hva forteller dette oss, som våre lærere ønsket at vi skulle oppleve? Jo, at det ikke alltid er å følge det du alltid tror er bra, som faktisk fungerer best. Det er viktig å følge tryggheten mellom klient og terapeut, så klienten stoler på at det terapeuten gjør har god intensjon og en mening.   Det du gjør ”feil” kan også få spennende og gode konsekvenser, selv om det føles ubehagelig der og da. Å finne sine sammenhenger, og få forståelse og følelser som ikke er de beste kan åpne for nye valg og muligheter.  Har man et uheldig mønster i sitt liv, med valg eller reaksjoner, kan disse nå lettere gjenkjennes og du kan velge å gjøre noe annet enn du alltid før har gjort.
Ambisjoner kan gi prestasjonsangst
Ved en senere øvelse skulle samme person velge seg en terapeut. Den sesjonen skulle observeres av resten av klassen. Jeg følte med det samme at han kom til å velge meg. Det gjorde han. Og min prestasjonsangst steg som en rakett til himmels. For denne gangen var ikke oppgaven å være verdens verste terapeut. Og da går hele meg på automatikk på å ville gjøre det best mulig ”på den vanlige gode måten”. Jeg ble ingen god terapeut da.  Det låste seg tvert. Altså helt motsatt av den frihetsfølelsen jeg fikk ved forrige oppgave. Nå gikk jeg mer opp i hodet og lette etter rett og galt.
I terapirommet i dag har jeg takk og pris ikke ofte slik prestasjonsangst. Jeg har mye erfaring både som terapeut, og med min egen prestasjonsangst, så jeg har lært mye om hvordan jeg kan takle slike følelser. Og rett og slett hva jeg konkret kan gjøre om de dukker opp. Et viktig begrep i gestaltterapi er ”forsiktig konfrontasjon”. Det er nok mer i den retning jeg i dag velger, enn å forsøke å være verdens verste. Men å få gå til en helt annen ytterkant i en øvelse, gjør at jeg selv kan finne min middelvei. Og jeg vet også at prestasjonsangst kan ha en god betydning i bunnen. Det betyr at jeg ønsker å gjøre noe bra, at jeg bryr meg om det jeg gjør og mine resultater. Jeg har ambisjoner. Men mest av alt må jeg følge med og være tilstede med min klient, så jeg kan velge  verktøy ut ifra hvor han/hun er, og vil.