Et lite dikt om det mest eksistensielle valget i livet

Jeg savner han hver dag. Han skulle ikke forlate meg – vi var jo ett lag.  Ofte ser jeg skyggen hans, en svak siluett. Jeg strekker ut armene, han blir svakere med ett. Jeg ber han bli, så jeg ikke glemmer detaljene i hans bevegelser og smil. Men han forsvinner sakte som en lekkende sil. Bilder av han overalt – jeg kan ikke stå alene, det er FOR ensomt og kaldt. Han kjempet for livets gnist og glede, men fant bare meningsløshet, redsel og vrede. Bagasjen hans ble for tung å bære, selv om han hadde noen nære og kjære. Bakteppe fanget ham og tok ham med. Det var mye sterkere enn noen kunne se. Jeg skriker til skyggen som tok min mann. Mister kontrollen, den synker i sand. Jeg hadde troen og håpet for ham. Han trodde meg lenge – men han følte seg mer og mer nummen, nesten lam.

Nå kjenner jeg de samme følelsene som ham – jeg er så lei, men jeg skal kjempe videre – jeg skal ikke samme vei! Jeg vet ikke hva godt som kan skje om en stund. Men det er verdt å vente, og jeg vil ha ord som tro, håp og kjærlighet i min munn. Jeg vet at det finnes, og er verdt å se. Jeg oppdager jo oftere, at jeg igjen kan le. Et blikk, et smil, vennskap og glede. Det blir verdt det, på tross av mye sårhet og vrede. Jeg velger livet, og kjemper og leter, og opplever mestring og små lykkestunder i stadig større enheter. En klem, en dans, skog og hav – sansenes oppturer er verdt litt kav. Og jeg evner å be om trøst og støtte, og ut av det en gnistrende mulighet jeg møtte. Det har gitt meg ny giv, så nå skal jeg leve fult og helt mitt nye liv.

Gresset er ikke grønnere på andre siden av gjerdet, eller kan det være det?

Det er en påstand som ofte blir sagt. Sies det for å holde på romantiseringen av det man først har valgt, uansett konsekvens. Eller er det for å overtale seg selv og andre om at begge deler vil kreve jobb, så da kan man likegodt bli hvor man er?  Tror du at alt er prøvd og unnskylder deg med at alles gress blekner med åra uansett? Eller er det sant at – gresset er faktisk ikke grønnere på andre siden av gjerdet.

Et valg

Da man gifter seg, flytter sammen eller får barn har man gjort et valg. Et valg av en partner, og som kjennes helt riktig ut her og nå. Og intensjonen er å holde ut for alltid. Uansett tørke, storm, motvind, regn eller solskinn. De fleste har vurdert og kjent og pratet sammen mye og kjenner hverandres gode og mindre gode sider. Men de mindre gode sidene er til å leve med, og de er så mye mindre enn alt det som er fint og godt. Det er fysisk tiltrekning, man har gode dialoger, har mange like verdier og har det gøy sammen. Alle forutsetninger for å lykkes som ektepar eller samboerpar. Det føles naturlig og som et bra valg. Man har felles drøm om en god framtid sammen.

I begynnelsen er det også lett å vanne gresset. Forholdet vokser og gror. Er det visse ting som ikke er på topp er det lett å rette opp med omsorg og samarbeid. Viljen og ekteskapsløftene sitter nært. Og følelsene blomstrer.

Etter hvert…..

Trygghet i forholdet er ofte et godt tegn. Det er da vi kan være oss selv. Det blir nakent og ærlig. Men det er også da vi kan ta hverandre for gitt. Man kan glemme både vanning, stell og omsorg. Det skal liksom holde med å komme hjem til samme hus, planlegge ferier sammen og samarbeide om det praktiske. Barn og karrierer kan løfte livet til nye dimensjoner. Og som konsekvens kan forholdet få en annen form. Det fungerer ikke lenger å gjøre alt på samme måte det ble gjort før. Nye måter å samarbeide på blir nødvendig. Det kan kreves mer for å få til vanning og omsorg for hverandre. Begge kan begynne å lengte etter mer oppmerksomhet, nærhet, samtaler, forståelse, men vet ikke lenger helt hvordan det skal gjøres. Det kan være tidkrevende. Og det kan være vanskelig og ubehagelig å tydeliggjøre det som ikke fungerer så bra lengre. Eller man synes det er den andre som bør ta initiativet? Det er normalt at livet endres. Hver og en av oss utvikles. Det er ikke alltid slik i et forhold at man må utvikles helt i samme retning eller takt for at det skal kunne lykkes. Men jeg tror det kreves at man ser den andres utvikling, roser og respekterer. For da man slutter å se og bekrefte hverandre, kan man skli fra hverandre. Og det er da man kan begynne å lure på om man passer sammen likevel. Det kan dukke opp noen nye frø som gjør at man begynner å vanne på andre arenaer enn i forholdet. Om det være seg sin egen utvikling i en spesiell retning eller andre relasjoner.

Det andre gresset

Hvis forholdet skranter av en eller annen grunn, blir man mer mottagelig for fristelser utenfor. Og også mer mottagelig for komplimenter og oppmerksomhet. Hvis det er nærhet eller forståelse man savner i forholdet sitt, er det veldig lett å ta imot når tilbudet kommer utenfra. Kanskje den relasjonen er lettere å jobbe med for utvikling enn å reparere og korrigere det man har hjemme. Det finnes nok mange skilsmisser i dag som kunne vært unngått om vanningen av eget gress hadde fortsatt. Det kan være forventningsavklaring, tydelig og nysgjerrig kommunikasjon, hele tiden ønske om å forstå og gi omsorg til sin partner. Rett og slett holde gløden og fysisk og mental nærhet, selv i vanskelige tider. For på den andre siden av gjerde kan det selvfølgelig komme andre utfordringer, og forelskelsen kan dabbe av der også. Men det er jo også slik at mange mennesker lærer av sine feil, og retter opp når de starter på en ny startstrek. Og det er jo mange ekteskap nummer to som også holder livet ut. Så da var kanskje det gresset grønnere likevel på den siden. Resultatet kunne kanskje vært annerledes om man hadde fortsatt å vanne sitt eget gress. Jeg tenker at konsekvensen av ikke å vanne sitt eget, kan bli at det blir lettere å la seg friste av det nye og spennende og friske, enn å hamle opp og pusse opp det gamle. Selv om begge deler krever jobb.

Det jeg ser og opplever i parterapi som hjelper er:

–          Si forventningene dine høyt. Og sjekk ut om din partners forventninger. Ikke tro at du vet dem.

–          Overrask hverandre, og/eller sørg for å ha egen tid bare dere to.

–          Gjør hyggelige ting sammen og gi hverandre komplimenter og ros

–          Hjelp hverandre og snakk sammen om behov

–          Evaluere forholdet på sammen måte som dere evaluerer andre ting i livet. Og husk å ta med alt som går bra.