Levende liv


Legg igjen en kommentar

Hva skjer i terapirommet?

trygghet

Jeg opplever at mange lurer på hva som skjer i terapirommet mellom terapeut og klient. Hva kan sies og gjøres som kan hjelpe et menneske ut av angst, nedstemthet, ut av sykemelding, bedre selvbilde, bedre relasjoner, klare å ta vanskelige valg, bedre kommunikasjonen, takle sorg, savn og kriser?

Jeg er Gestaltterapeut og har jobbet med klienter i terapirommet i mange år. Jeg har hatt mange klienter i den tiden. Det har vært både kvinner og menn, ungdom og barn. Noen har vært hos meg noen få timer, andre har gått hos meg i mange år. Det kommer helt an på hva de kommer for, og hvordan ”bestillingen” eller behovet kan endre seg underveis.

En første time hos meg blir vi litt mer kjent. Trygghet i vår relasjon er første nøkkel til at terapi kan fungere.  Jeg forteller litt om meg, det praktiske og noe om hvordan jeg jobber, både i forhold til Gestaltterapi og SE terapi.  Så forteller klienten litt om seg selv. Gjerne først helt formelt, så mer om hvorfor hun/han er kommet. Er det vanskelig å fortelle, kan jeg hjelpe til ved spørsmål. Vi har ikke dårlig tid, OG klient bestemmer alltid hva, hvor mye, og når hun/han vil fortelle. Første timen/timer blir også en form for kartlegging. Og jeg gir klienten en tilbakemelding på det som fortelles. Altså mine tanker, og sjekker ut om jeg forstår ting riktig. Lytter og ser.

Timene kan bestå av rene samtaler. Å sette ord på følelser, tanker og opplevelser kan gi deg selv større forståelse. Og ikke minst letter det ofte på det indre trykket. Å høre egne ord, å få en støtte på det du forteller kan gjøre at du ser opplevelsen på ny måte. Du kan åpne nye dører og muligheter. Jeg kan sette det du forteller i alternative ulike sammenhenger, gi nye ord, stille spørsmål du ikke tidligere har tenkt på. Og plutselig kan du se din egen situasjon mye tydeligere. Da er det lettere å ta valg, eller forstå. Ved forståelse av deg selv, vil du lettere anerkjenne deg selv, istedenfor å dømme. Det er et skritt i riktig retning.

Jeg ser terapi ofte som en strukturering, ommøblering eller oppussing. Potensialet ligger der, evnene, mulighetene, men ligger godt gjemt, har blitt slitt, oversett eller ryddet bort. Og nå skal vi finne det fram. Det er ikke nødvendig å endre alt, flytte, rive. Flytter man på litt, kan noe helt nytt komme fram. Eller gammelt bli som nytt;)

Å få forståelse og støtte kan i seg være legende. Mange kommer med noe de har båret på selv i lang tid.

Vi kan også bruke andre metoder/verktøy. Vi kan bruke metaforer og bilder, tegne, ”awarenessøvelser”, skrive, symboler, bevegelse. Uansett hva vi velger å gjøre, så er du med og bestemmer om hva du vil.

Poenget er å bevisstgjøre og tydeliggjøre. Å finne ressursene. Og lære å regulere sitt eget nervesystem, som enten kan være på høygir, eller handlingslammet. Ressursene dine kan hjelpe deg til å tåle det vanskelig. Og du kan lære å forstå hvordan du kan regulere deg selv, støtte og trygge deg selv.

Du kan stille meg spørsmål. Og jeg vil svare deg så ærlig og konkret jeg kan.

Ingen følelse er riktig eller gal. Det finnes ikke en mal som er lik for alle, på hvordan utfordrende situasjoner skal løses. Derfor tenker jeg det er viktig å vite og tørre å være i, og kjenne på hvordan det er å være der du er akkurat nå, før man raser videre. For å finne veien dit du vil, må du vite hvor du er. Det fungerer som et kart, eller GPS. Derfor bruker vi tid på å finne ut hvor du er i deg selv, med dine følelser/tanker/kropp/opplevelser akkurat nå, før vi går videre.

Jeg kan kanskje ikke  forstå 100%, fordi jeg ikke har opplevd det samme som deg. Men jeg har kjent på mange følelser i mitt liv. Så jeg vet og kan forstå sinne, avvisning, skam, skyld, overraskelse, sorg, savn, maktesløshet, og mange andre følelser. For de følelsene har jeg hatt.

Terapi kan være lettende og åpnende, men det kan også være vanskelig. Vi jobber med å tåle å stå i det sammen, til det åpner seg nye muligheter, ny styrke, økt forståelse eller smerten i kroppen avtar. Jeg er på lag med deg. Ingen problem er for små eller for store. Er det noe jeg ser jeg mangler kompetanse på, har jeg muligheter til å hjelpe deg videre. Enten til kollegaer, eller via lege.

Mange vet mye om seg selv, og mange oppdager likevel nytt om seg selv i terapi eller veiledning. Jo bedre du kjenner deg selv, jo lettere er det å få det slik du ønsker. Og det er lettere å forstå andre mennesker. Det er spennende å finne ut av hvordan man lar seg påvirke, og hvordan man påvirker andre. Hva i livet som har preget en, og hva som preger en i dag?

Alt du velger å gjøre i ditt liv, har en funksjon. Det dekker et behov. Enten det representerer det trygge, spenning, fornuft, andres forventninger, omsorg, ro etc. Jeg er ikke ute etter å endre deg, men hjelpe deg til å tydeliggjøre dine valg, det som ER. Så kan du selv velge om du vil fortsette å gjøre slik du gjør, være slik du er, eller jobbe mot en endring.

I parterapi ser jeg best effekt av at vi er to terapeuter som jobber sammen. Og vi får gode tilbakemeldinger fra paret om at det er spennende. Paret snakker sammen. Vi kan gi de konkrete spørsmål, som de skal diskutere og prate om. Vi som terapeuter lytter. Vi reflekterer også høyt sammen, mens paret får høre på. DET er ofte veldig givende. Vi vil tydeliggjøre dere som par, ikke ta parti. Vi vil si hva vi ser og hører av det gode, og øve på det som er vanskelig.

Med barn må ofte mer lek til. Det kan bli vanskelig å bruke bare mye ord. Men det kommer an på barnet. Noen ganger er det fint og lurt at foreldre er med. Noen ganger er det best at hele familien kommer.

Å jobbe som terapeut ser jeg også mer og mer på som en lærer oppgave. Jeg lærer ofte ut gjennom opplevelser, beskrivelser og øvelser. Jeg kan vise, forklare, sette på teori, eller sammenfatte det klienten selv har sagt. På denne måten kan det bli lettere å ta læringen med seg ut i sin egen hverdag, i sine egne situasjoner og virkelighet.

Jeg jobber fast med klienter to dager i uka, men har lagt til enkelte dager med jobb med barn, eller par utenom de dagene. I tillegg til kurs. Jeg vurderer nå om jeg skal ha en ekstra dag i uka med klienter.

Ønsker du, eller du vet om noen som kunne trenge støtte, samtale, veiledning eller terapi så er du:

Velkommen til å ta kontakt på rylander.siw@vikenfiber.no / 93 43 52 44


Legg igjen en kommentar

Prestasjonsangst – en pine, eller nødvendighet?

Prestasjonsangst – en pine, eller nødvendighet?

Følelsen spiser meg opp. Alt fokus snevres inn. Kroppen kjennes tydelig. Kvalme, uro, varme og virr varr i hodet – om jeg lar tankene få lov å flyte fritt. Da går tankene til alt som kan gå galt, og alt som er vanskelig.

Redd for hva?

Jeg har hatt mye prestasjonsangst i mitt liv. Til eksamener, prøver, evalueringer, intervjuer, taler, foredrag, aerobictimer, nye jobber og kurs. Når jeg sorterer tankene vet jeg angsten handler om at jeg vil gjøre noe bra. Jeg vil få til, mestre, og vise meg fra min beste side. Jeg er redd for alt fra å stamme, svare feil, eller bli stum, ikke bli likt, jernteppe eller til og med besvime.

Jeg har ambisjoner. Jeg vil gjøre det så bra jeg kan. Og det må ikke bare være bra nok for meg selv, men også for de rundt meg. Nesten perfekt faktisk. Det føles umulig å skulle score topp hos alle.

Vil utfordre meg

Nå skal jeg snart holde kurs, et kurs jeg ikke har holdt før. Det kjennes. MEN det er noe som er veldig bra med denne prestasjonsangsten. Jeg skjerper meg.  Jeg vet etter mange år med disse følelsene herjende i kroppen, en del om hva som skal til for å roe ned 10 hakk. Slik at det blir levelig, og ikke stopper meg fra faktisk å gjøre oppgaver som er skummelt, eller utfordrene. Jeg vil lære nytt, jeg vil gjøre ting jeg ikke har gjort før, og jeg vil jobbe med mennesker. Og jobber jeg med mennesker risikerer jeg også ikke å bli likt, eller at de ikke liker akkurat den tingen som jeg sa, eller gjorde.

Å trygge meg

Min største trygghet ligger i å forberede meg. Har jeg forberedt meg godt, så vet jeg med meg selv at jeg kan det jeg skal framføre. Da blir det mer orden og struktur i hodet, og jeg er overbevist om at det vil gå bra. (Akkurat som alle venner rundt megJ). Men kroppen er ikke like rolig. For kroppen hjelper det å gjøre andre ting også, trene, fokusere på andre ting, ta en god pause fra forberedelsene innimellom.

Erfaringsmessig blir jeg mer skjerpet i øyeblikket oppgaven skal framføres, om jeg har prestasjonsangst. Jeg har bestemt meg for å se på dem jeg snakker til, finne et vennlig ansikt å vende tilbake til. Jeg skal gjøre det jeg selv liker at andre gjør, når de framfører noe. Jeg skal tørre å snakke tydelig og rolig, og ta pauser. Selv om jeg gjerne vil rase gjennom fort for å bli ferdig. Nei, jeg skal ikke la meg skremme av min egen kritiker som til tider titter fram over skulderen min. Heller ikke av alvorlige ansiktsuttrykk. Jeg vet at de ansiktsuttrykkene kan bety så mye mer enn alvor, eller misfornøydhet. Jeg tror faktisk at de fleste mennesker vil meg vell, selv om noen kan være kritiske. Det er bare sunt. Det skaper dynamikk, og ofte gode og utviklende diskusjoner, som levendegjør kurset enda mer, enn om alle sitter å nikker samtykkende på hodet.

Pine og nødvendighet

Denne gangen har jeg planen klar. Jeg er forberedt med hjelpekort, fargekoder, manual og sett gjennom alt av presentasjoner. Jeg har to gode kollegaer, jeg skal pakke alt klart på forhånd, være tidlig ute og vite hvordan jeg skal snakke. Da gjør jeg mitt beste. Så kan jeg sikkert etterpå komme på noe jeg kan gjøre enda bedre neste gang. Eller at jeg glemte noe. Da skal jeg tenke pytt pytt, og glede meg over det jeg gjorde bra. Og minne meg på det jeg glemte til neste gang. Noen ting kan jeg ikke vite om er bra eller dumt, før jeg faktisk har gjennomført det en gang.

Prestasjonsangsten får bare komme og være her hos meg. Den er en pine, men også en nødvendighet for mitt fokus og engasjement. Den skal aldri få stoppe meg til å gjøre ting som kjenner at jeg lever, som utfordrer meg og inspirerer meg.

Uten prestasjonsangst tror jeg at jeg blir likegyldig til mitt oppdrag. Jeg undervurderer kravene til de jeg skal gjøre noe for. Nei, da får jeg heller leve med prestasjonsangsten. Den er en nødvendighet for mine krav til meg selv, for at jeg skal bli fornøyd.