Angst – mer normalt enn unormalt.

Jeg har møtt min egen angst mange ganger. Jeg møter angsten hos klienter i terapirommet veldig ofte. Og jeg møter mennesker rundt meg støtt, som forteller inngående, viskende, i forbifarten eller med humor at de har en eller annen form for angst. Siden det fortelles på så ulike måter kan man forstå det som om noen opplever sin angst som skremmende, unormal, komisk (ofte fordi de ikke selv kan forbinde seg med ”en” som har angst). Eller man vil bagatellisere den.

Det finnes mange former. Angsten oppleves som en frykt. Den kan være konkret eller vag, eller helt eksistensiell. Hvis den er eksistensiell handler den om ensomhet, død, ansvar, meningsløshet, eller perfeksjonisme. Mange tenker nok på ulike former for angst som for eksempel: sosial angst, panikkangst, fylleangst, prestasjonsangst eller en form for fobi. Og alle gir de en del like symptomer i kroppen.

Jeg tror nå det er mer normalt enn unormalt i vår verden å kjenne på angst til tider. Det er utfordrende å leve. Hvor hemmende angsten er, er ofte det avgjørende for om man oppfatter det som en alvorlig lidelse, ubehagelig eller noe håndterbart, og kanskje nødvendig. For meg er angsten et språk. Den forteller meg noe, som jeg har oversett eller ikke villet se nærmere på. Da gir kroppen meg tydelige tegn på at ”NÅ må du ta hensyn til deg selv og finne ut av hva som er vanskelig, og deale med det. Ikke rømme unna”. Ellers kommer angsten bare ”løpene” etter, og kan bli enda sterkere.

Vi prøver å bruke ulike mekanismer for at angsten skal forsvinne, og vi skal få tilbake kontrollen. For angst er ofte en følelse av manglende kontroll. Eller redsel for det som kanskje kan komme til å skje. Altså i framtiden. En bekymring. Noen engster seg nok mer enn andre. De har en disposisjon for engstelse, og kanskje i tillegg vokst opp med mer engstelse rundt seg. Ofte kan engstelse for framtid ligge i vanskelige erfaringer eller relasjoner i fortid. Da er nåtid angstens løsning. Det er i nåtid endring kan skje. Det er over nåtiden vi kan ha kontroll, og vite noe om. Det er bra å ha sine mekanismer for å få angsten til å forsvinne.

Vi kan ta kontakt med noen rundt oss, som er trygge. Vi kan aktivt snakke til oss selv, forsikre og trygge, og bruke logikk. Noen isolerer seg og unngår det som er vanskelig. Selv bruker jeg sansene og her og nå. Det har vist seg for meg å være svært effektivt, og har gjort at angsten for selve angsten er forsvunnet. Jeg er ikke lenger redd for den. Jeg kan beskrive rommet, vedkjenne meg det jeg kjenner, se meg rundt, høre og lukte – for å komme til nåtid. For det er den virkelighet jeg faktisk er i her og nå. Da gir jeg fantasien og de spinnville tankene fri. Det er gir ro. Å fokusere på pusten hjelper også. Flere mener at angst er å holde pusten. Senest i siste uka har jeg hatt klienter som har opplevd det som magisk å få så kontroll over angsten ved å bruke sanser, beskrive og komme til nåtid. Det blir en enorm mestringsfølelse.

Om du har en fobi for et eller annet som du møter på et par ganger i året, og du da unnviker det som du er redd for, er det kanskje ikke veldig hemmende å ha en liten angst. Men er angsten noe som kommer ofte, og dine vanlige forsvarsmekanismer ikke lenger fungerer, det er da panikken kan komme. Den kan være kraftfull. Flere mennesker forveksler angstanfall med hjerteinfarkt. Og flere har kommet på legevakta i troen på at de har hatt et hjerteattakk. Men som har vist seg å være et angstanfall.

I siste Gestalttidsskrift, så var tema angst. Der var det både intervjuer, refleksjoner, artikler og notiser om angst. Da hadde jeg allerede begynt mitt innlegg. Men så på alle de kloke ord av kollegaer at det kan uttrykkes på ulike måter, men mange fellestrekk gikk igjen. Blant annet hvordan det oppleves i kroppen: Svette, hjertebank, tørr i munnen, rastløshet var noen av sensasjonene som gikk igjen. Og at angsten handler om fortid og framtid.

Angst er ufarlig. Men det kan være tøft og det kan hemme livsutfoldelse. Den kan være liten og håndterbar, for så å bli stor, skummel og svært begrensende. Men vit at det er normalt. Og jeg vil påstå at det er vanligere å oppleve angst i vårt samfunn i dag, med høyt tempo, store krav, mange muligheter, og mange kontraster mellom ulike deler av verden som møtes, samt den lette informasjonsflyten via internett og sosiale medier. Mange kan få følelsen av å være alene, og statusjag fremmer følelsen av å måtte være perfekt.

Vi mennesker trenger å sette grenser for hva vi klarer. Og hva vi kan klare er forandelig. Derfor må vi spørre oss selv ofte. Det jeg klarte i går, kanskje jeg ikke har kapasitet til i dag. Tar jeg hensyn i dag, kan jeg klare mer i morgen. Så å ta vare på deg selv i nåtid kan være styrkende og forebyggende for morgendagens angst.

Hvis du overkommer angsten, og vet hva som ligger i den, kan den gi deg vekstmulighet. Den kan gjøre at du tar mer hensyn til deg selv, blir bedre kjent med deg selv, og dermed griper de muligheter som du har behov for. Du vil følge din innerste følelse, som jeg tror opptrer mer troverdig og logisk enn ”den logiske hjerne”. For i den ligger også mye tvang, press og forventing, som gjør at du pusher mer enn du har godt av, og også uten å ta hensyn eller bruk av kroppen som det genuine redskap det er.

Og du skal vite at du ikke er alene om følelsen av angst. Mange har valgt å fortelle om det til en person, og de opplever det som en sluse som åpnes. Plutselig er det mange de hører om som er i samme båt.

Jeg tror at angsten skal leves med, erfares, ufarliggjøres, forhandles med, forstås og møtes – ikke medisineres.

 

Bekymrer du deg mye?

Jeg kjenner mange som bekymrer seg mye. For barna sine, for jobben, for økonomien, for sykdommer, for egen prestasjon, for været, for transportmidler, for ekteskapet. Det er virkelig mye man kan bekymre seg for. Ja, for det er jo mye farlig eller dumt som kan skje. Vi hører jo om det daglig. I media, på film, i bøker, blant naboer, kollegaer og venner. Verden kan virke skremmende, og den er det også. Men skal vi la oss skremme hver eneste dag? Det skremmende og skumle selger i media, kunst og drama. Og det er lett å ta med seg denne verden inn i egen stue og inn i egen kropp i hverdagen. Og det er da det kan bli ekstra bekymringsfullt.
Kjærlighetens sabotør
Finn Skårderud mener at bekymringer er kjærlighetens sabotør. Jeg har tenkt en del på det, og forsøkt å sette det sammen med det jeg kan om bekymringer fra før. Jeg ser at bekymringer kan stoppe mennesker fra å leve livet sitt fullt ut. Det kan gjøre at du trekker i håndbremsen hele tiden, og kanskje ikke bare for deg selv, men også for barna dine. Mange forbinder bekymring for andre med omsorg. At man er redd for noen, betyr at man bryr seg. Og det er jo naturlig at man kan være bekymret for at det skal skje noe vondt, med noen av sine nærmeste. Men er det bare bekymring for den andre? Det er nok også en stor porsjon egen  frykt. For hva skjer med deg og ditt liv om en av dine nærmeste blir skadet? Derfor vil man til tider også bremse andres liv og utfoldelse. For vår egen lykke kan være avhengig av andre.
Det er forskjell på å være bekymret for det ”minste”, altså for alt som kanskje kan skje, eller ikke skje, til å være bekymret en gang i blant. Noe her i livet er jo mer farlig enn annet. Å være totalt fryktløs vil antagelig gjøre en respektløs for livet. Jeg vet om noen som har utfordret livet mange ganger. Levd på kanten. De elsker frykten. Det er det som gjør at de kjenner livet. Mens andre vil synes at disse menneskene er dumdristige.
Å leve livet sitt fullt ut, er også å ha kjærlighet til livet. Å kjenne på lyst, glede, nysgjerrighet, utforske. Og bekymringer kan stoppe deg fra å oppleve denne form for kjærlighet til livet.  Så i den form er jeg enig i at bekymring kan være kjærlighetens sabotør.
Det er i nåtiden du styrker framtiden
Hvis du kjenner deg igjen i bekymringens makt, så vet du også at den kan få deg til ikke å bry deg om nåtiden. Du legger ikke merke til det som skjer utenfor din bekymring. Din bekymring bestemmer ditt fokus, dine gjøremål, din retning og din tid. Og er det ekstra ille, så vil din bekymring kunne nekte deg, å la noen hjelpe deg ut av bekymringens sterke hånd. Det er som om du ikke vil bli forstyrret i dine bekymringer.
Om du vil utfordre deg til å samle opp og skrive ned alle dine jevnlige bekymringer, også fra tidligere. Så kan du se hvor mange av dem har blitt til virkelighet? Jeg vil tro at det ikke er så mange. Det er da du kanskje skjønner at du kan gå glipp av selve livet mens du bruker tiden på bekymring. Det finnes mange måter å tvinge seg ut av bekymringens makt på.
Eksempler
Jeg er bekymret for noen ting. Men jeg har bestemt meg for at det ikke skal stoppe meg i livet mitt, om det er ting som er viktig for meg. Det er ikke alltid like enkelt, men jeg bruker det jeg kan, og som er lurt for å trygge meg mest mulig, uten at det skal gå utover friheten til meg selv og mine barn. Jeg vil ikke nekte mitt barn til å gå til en venninne alene fordi jeg er redd for henne. Men jeg kan be henne ta med mobil, og jeg kan be henne ringe når hun er fremme. På den måten får hun utvikle seg, ta ansvar, samtidg som jeg begrenser tiden med min bekymring. Jeg er ikke overbegeistret for å fly, men elsker å reise. Jeg bruker bok, musikk og samtaler for å nyte turen. Og blir jeg bekymret, så ser jeg på flyvertinnene som ser ut som alltid. Like rolige. De smitter meg. Og jeg blir litt mindre bekymret og kommer meg på mange turer. Jeg vet også de som er bekymret for å gå på kino. Men så har vi brukt tid på å finne ut hva som skal til. De må sitte ytterst, nær en utgang og gå med en god venninne. Så alt vi klarer å få til i dag, styrker oss videre og gir oss frihet og muligheter.
Gå fra hode til kropp
Jo mer man tenker og dyrker sine bekymringer, med fantasier, vonde bilder og minner fra det man har lest og hørt jo verre blir bekymringene og jo større blir frykten. Det jeg gjerne vil lære deg, er å bevege deg fra hode og ned til kroppen din. Eller ut i rommet du er i. Om du kan beskrive noe behagelig i kroppen eller finne noe i rommet som er ok å se på. Så bruk god til å utbrodere de beskrivelsene. Det gir deg ”frikvarter” fra bekymringer, og det gjør at du utvikler noen gode holdepunkter og ressurser som kan hjelpe deg å tåle mer av bekymringer. For de blir ikke enerådende. Bekymringen får en kamp og motstand i det gode og behagelige som også finnes i og rundt deg. Min datter er nok et godt eksempel på hvordan dette kan fungere. Hun var redd for lyden av ambulanse. Jeg spurte hva hun heller ville høre. Hun ville høre fuglekvitter. Jeg spurte om det var mange fugler, hvilken type, og hvor nære vinduet hun ville ha fuglene. Hun hørte nå kun fuglekvitter og har ikke hørt ambulanse siden. Kan høres for enkelt ut. Men det må gjøres, og oppleves og tas kontroll over og gis tid. Og kanskje trenger du hjelp til det. Men det er det verdt, for å slippe bekymring som kan stoppe deg fra å leve det livet du vil leve.