Et traume kan høres så skremmende stort og voldsomt ut. Men det trenger ikke være av den sorten vi leser om i avisene i form av naturkatastrofer, store ulykker eller terror. Et traume som kan påvirke følelser, handlinger, tanker og kropp i lang tid kan være skilsmisser, tap av en man er glad i, sykdom og operasjoner, fallulykker, mobbing, omsorgssvikt, miste jobb, eller andre situasjoner du er blitt redd eller truet i en eller annen form.
Et traume er noe som sitter igjen i kroppen, etter en eller flere hendelser, som har oppfattes som ble: for mye, for raskt og for plutselig til å håndtere.
Det er helt individuelt hva hver og en av oss oppfatter som for mye, for raskt og for plutselig. I tillegg, er et traume selvfølgelig langvarige situasjoner i form av omsorgssvikt/mishandling/overgrep.
Hvis en hendelse ikke blir bearbeidet skikkelig, vil mange av sensasjonene som opplevdes under selve hendelsen sitte igjen i kroppen. Og du vil oppleve ulike former for reaksjoner, handlingsmønstre som en følge av det du tidligere har opplevd. Det vil kunne prege deg på en slik måte at du lever med større redsel enn nødvendig, eller at du begrenser livet ditt for å forsvare deg mot ulike ting du opplever som truende, som kan ligne på det du har opplevd før. Mange forstår heller ikke sine egne reaksjoner, og ser ingen forbindelse eller likhet med noe de har opplevd før. Men som terapeut har jeg ofte sett tydelig sammenhenger, og hjelper klienten til å forstå det. Å normalisere det man kjenner er ofte godt. Et første lite skritt. Men å forstå i hodet er ofte ikke nok. Kroppen må forstå at visse lukter, synsinntrykk, lyder ikke er det samme som det var, i den vanskelige hendelsen. Et traume kan sitte igjen som et minne, og kan skape en beredskap i kroppen som en fight eller flight respons. Disse responsene er fantastisk bra å ha i fare situasjoner. Men kan kreve unødvendig mye energi om det reelt ikke finnes noe fare lenger.
Et traume kan være alt fra skilsmisse, miste jobb, sykdom, ulykker, usunne relasjoner, avvisning, overgrep, operasjoner, tap av ulike slag. Men det kan også være at vi har opplevd noe som små, og ikke har fått bearbeidet det. Så som voksen kan det føles overveldende å få overraskelsesbesøk, miste trikken, bli irettesatt, se en hund, trange rom – som i utgangspunktet ikke er så farlig at de fleste ville anse som normalt. Det er bare det at om disse opplevelsene minner om større ting fra en var liten. Uhyggelige og uforutsette ting skjedde, så blir alle former for overraskelser et minne om den tiden og alle ganger, som kan derfor oppleves som en skrekk. Kanskje man noen ganger kom for sent som liten, og fikk ulike former for straff, eller ble skammet. Dette vil fort kunne føre til en angst for å passe tid, selv om faren i dag ikke ville føre til straff. Men kroppens nervesystem har ikke lært seg forskjell på da og nå, fordi det ikke er blitt bearbeidet.
Det blir da en oppgave å koble disse sanseinntrykkene bort fra det fæle som var, til noe som er nå. For at nåtid skal bli sterkere enn datid, må dette øves på mye, og grundig. Ofte må man både koble inn flere sanser, nye tanker, andre følelser og kanskje også gode bilder. Det kan være viktig å huske tiden rett før noe vanskelig skjedde (traume), og tiden rett etterpå da man endelig var trygg. Og gjøre disse minnene enda sterkere ved å gå mer i detalj i det.
Det er en spennende indre reise å begynne å se sammenhenger og forstå seg selv og sine mønstre. Det er også da lettere å gi seg selv forståelse, klapp på skulderen eller trøst, enn å støtt bli sint og sur på seg selv. Det er jo lett å bli sint på seg selv om du ikke forstår egne reaksjoner, og i ditt logiske hode har du kloke tanker på hvordan du burde være og oppføre deg.
Det kan føles som enorm frihet og lettelse og se sammenhengende i sitt eget liv. Det er godt å forstå seg selv både med kropp og tanker. Det er lettere å utvikle seg videre uten for høye hindre, om du vet hva som skal endres, og mer om hvordan. Livet vil få flere muligheter og mer glede – rett og slett;)
Levende liv 