Levende liv


Legg igjen en kommentar

Fra lek til alvor, og tilbake igjen

image

Jeg er over 40 år. Og endelig slapper jeg mer av i meg selv. Det er som om jeg har skjønt hva små barn gjør klokt, og tatt det mer tilbake igjen som voksen.

Det er ingen som er så gode til tilstedeværelse, være i nuet og bruke sansene som barn. De lukter, smaker, kjenner, hører og ser på alt som kommer i dere vei i øyeblikkene. De utforsker og er tilstedet med hele seg i sin nåværende situasjon. De griper øyeblikket og legger merke til masse detaljer. Og inn til en viss alder har de heller ikke fordommer, og de tør å være seg selv. De gjør det som er naturlig for dem. Det jeg mer og mer forstår er det friskeste. Det er som en helt naturlig flyt.

Så kommer mer og mer den kognitive delen og setter ting i sammenheng, og man forstår mer av mulige konsekvenser. Barna lærer av voksenpersonene rundt seg, og av eget liv og erfaringer. De ser mer utover, ser mer av verden, mennesker, dyr, natur. Leser og hører og opplever. Det former barn til voksne med holdninger, bekymringer, fordommer, angst og redsler, og selvfølgelig også klokskap, forståelse, samvittighet, gleder, ambisjoner og mange andre evner og trekk.

Vi lever i et samfunn med ekstremt mange muligheter, og derfor forventer vi også mye av hverandre, og oss selv, til å utnytte alle disse fantastiske fristelser, som kanskje kan bli til gull. Det blir også beinhard konkurranse om både karakterer, status, jobb, materialistiske ting, antall venner, utseende, helse, idrett, kunst – og vi blir så opptatt av å være flinke og gode, at mange slutter å kjenne etter andre behov. Det er kun det bestemte målet, som blir viktig. Hodet og tankene får oftest mest kreditt, og blir mest verdisatt. Kropp og følelser må bare henge med. Det mentale skal også kunne påvirke følelsene. Men slik fungerer det ikke alltid. Vi kun pushe, dytte, streve, holde ut, skjerpe oss, stå på, men det hjelper ikke i lengden, om livsgleden og energien siger ut. Når livet ikke lenger er gøy, vi trives ikke lenger i jobb, vil skilles, blir syke, finner ikke igjen gledene man engang hadde, da klarer ikke hodet og positive tanker å pushe den utslitte kroppen lenger. Og heller ikke motivasjonen og gleden.

Jeg vet hvor viktig leken er for barn, både for bearbeidelse, samhørighet, forstå seg selv, og ren og skjær glede. Derfor synes jeg det er ekstremt viktig at ikke alt i mennesket skal handle om det kognitive og mentale. Og vi voksne trenger å niholde på frilek, lekenhet, prosesser uten mål, stoppe opp oftere, legge merke til detaljer, kjenne etter i kroppen hvordan den har det, og ikke minst kjenne etter hvor det er godt. Både for oss selv, og barna våre. Det er ikke sjelden jeg har sett skuldre senke seg, og pusten endelig gå helt ned i magen ved bare å gi støtte, og bruke tid.

I de siste par år prøver jeg virkelig å velge ut hva som er verdt å ta på vei for. Hva som er viktig for meg? Viktig i den store sammenheng. Jeg tar det mer med ro. Klarer det stadig vekk bedre på flere arenaer. Jeg bruker kostbar tid på å kjenne etter, ikke bare tenke og handle. Jeg tror mer på kroppen min enn før. Den er klokere enn jeg har skjønt tidligere. Jeg velger engasjement, og aktivitet. Og det er fremdeles en herlig energi og kraft i det å ha et mål og en mening. Noe som driver meg opp og fram. Men det er i forhold til hva jeg trives med, og ikke hva som for andre mener er lurt. Og mange venner vet hvor leken jeg kan være, når jeg kommer med alle temafester, leker, konkurranser.  Det får ofte fram det uformelle, samtidig et fellesskap og latter.

Jeg tror noen ganger en omvei i dag, kan gi meg mer i slutten, av glede og lykke, enn hele tiden å være rask, glemme, overse, snuble. Eller løpe fram og vinne, og dermed ikke har sett og kjent noe på hele veien fram til mål.

Det kan virke meningsløst å kikke på farger, på blader, stoppe opp å minne seg selv på å kjenne etter, når man er på vei til noe man anser som svært viktig. Men jeg lover deg, at kroppen din vil takke deg. Og du klarer mer av det mentale og kognitive også. Det som er lurt for kroppen, er også ofte lurt for resten av deg, tankene, styrken, viljen, utholdenheten.

Og husk humor og lekenhet på veien. Smil, lytt, by på deg selv. Mye i livet er alvorlig, så krydre det med lek i form av konkurranser, spill, lek med barna, kreativitet, latter og humor, fortellinger og kommentarer. Det er viktig for helsa. Både den fysiske og psykiske.

Ha en leken og fin dag og uke;)


Legg igjen en kommentar

Å dele opp familien iblant

Tid med en

 

Akkurat nå er far og mellomste datter på tur. Til London. Vi fant ut da de 2 yngste var bitte små, og samvittigheten holdt på å gnage meg i hjel for henne eldste, som var 7 og 9 år eldre enn sine søstre. Hun klarte seg så fint selv, forgudet sine søstre, og hjalp til med dem og var sammen med dem. Men jeg kunne se at hun også var mye alene. Hun fikk vente mye. Alt tok sånn tid. Vi måtte ta så mye hensyn til de små. Selv om det naturlig måtte være slik, gnagde det meg langt inn i hjertet. Det var da vi ble enige om at da hun yngste var ferdig med å ammes, skulle pappen ta med de to yngste til Sverige og hans familie, mens jeg og eldste ble igjen hjemme alene. Bare oss to.

Jeg var sammen med de to yngste veldig mye. Og det er klart jeg kunne stille meg spørsmålet ide de satt seg i bilen og kjørte av gårde for helgen, om det var for lenge uten meg. Men formanet meg selv at det var hun eldste som trengte meg mest nå. Og de to andre var sammen med pappaen sin, og hans foreldre som gledet seg masse til å være sammen med dem. De fikk mulighet til annen setting for seg.

Det ble en veldig verdifull helg for oss alle. Det ble en helt annen ro, og savnede behov ble dekket. Masse tid til prat. Med tid og blikkontakt. Vi koste oss masse, og følte oss nærmere igjen. Min mann fikk de to yngste selv. Han fikk gjøre alt på sin måte.

Det tok noen år før vi igjen bestemte oss for at innimellom, skulle bare en av oss foreldre ta med ett av barna på tur. Vi hadde friskt i minne hvor godt vi synes det var den helgen. Siden har vi gjort det slik iblant.  Og gjett om vi får prata, om alt mulig. Det blir en så annerledes setting. Trenger ikke tenke på andre enn bare to. For er man fem, og med ulike ønsker og behov kan det klart bli en del diskusjoner og uenigheter. Det skal være rettferdig, og det skal tas hensyn. Man må inngå kompromisser og megle. Alt dette er verdifulle utfordringer å lære seg. Konfliktløsning, drakamper, lære seg å lytte og forstå andres behov er verdifull læring man kan få med søsken, og familie.

Og innimellom er det deilig å slippe en eneste innvending. Alt bare flyter sin gang. Min mann har vært på tur med henne yngste. Bildene de tok beviser med store smil hvor godt det var å ha pappa helt for seg selv. Og det var deilig å være kun 3 hjemme. Det er større forskjell enn man kunne tro. Det er klart vi ville kose oss ekstra også.

Jeg og henne eldste brukte lang tid på å få til tur, men da vi plutselig fant ut at vi bare måtte ta tak i det, dro vi kun et par uker etter – til Barcelona. Luksus. Alene med en 18 åring på tur.

Akkurat nå er far og mellomste av gårde. Hun har gledet seg i et halvt år. Alle vet vi hvilken turordning vi har, og vet derfor hvem som skal reise neste gang. Og glede seg og finne ut hvor, er en del av det vi betaler for. Det kribler, og er nedtelling. Men først skal vi være sammen igjen alle. Siden eldste er så stor at hun reiser mer med venner og kjæreste nå, så er det plutselig ekstra gøy om hun kan og vil være med oss. Det er verdifullt å ha nært forhold til sine barn, og se at ulike sammensetninger av oss kan få fram ulike sider.

Det har vært herlige dager med tid, ro, prat og moro. Nå blir det godt å få mer liv og røre igjenJ