Advarsel! Vi kan idag være premenstruelle kvinner med både lavt blodsukker og noe kluss med stoffskiftet.

(Varsellamper lyser, og det er en hyllest:))

Det kan ikke være den tiden igjen! Eller har jeg ikke spist nylig? Jeg nekter denne berg og dalbaneturen akkurat nå. Jeg vil ut av denne vogna, som allerede er på vei opp bakken, og jeg vet at snart farer jeg i full fart uten brems rett ned. Jeg vil ut av egen kropp. Kanskje jeg er alvorlig syk. Kanskje jeg skal dø snart. Ingenting i kroppen er som det pleier. Vondt egentlig overalt, om jeg kjenner godt etter. Dette kan da ikke bare være hormoner, eller lavt blodsukker. Det er i og for seg alvorlig nok. Særlig for alle rundt meg. Hvis du ikke lar meg isolere meg, eller du isolerer deg fra meg, så er det på ditt eget ansvar og risiko.

Pulsen går raskere. Jeg er varm. Nei, nå er jeg kald. Jeg er irritert. På hva alle gjør og Ikke gjør. Hva de sier og ikke sier. Forstår meg på mindre enn ellers. Synes alle mennesker rundt meg forstår enda mindre enn meg. Jeg er mer krass. Jeg er trist også. Prøver nytteløst å finne ut hvorfor. Finner ingen grunn. Da er det jo enda verre. Da er jeg trist uten grunn. Da bør jeg ha dårlig samvittighet også. For tenk på alle som har gode grunner. Å nei, jeg må ikke tenke på alle de, da blir livet enda verre. Nå gråter jeg enda mer. Det kjennes ut som en type medisin kanskje kan virke – Sukker. Aha, kanskje jeg bare har lavt blodsukker. Eller har jeg lavt stoffskifte?? Jeg trenger bare en sjokolade. Men det virker som om det er mer enn sukkerbehov. Jeg føler meg nesten svimmel. Og det holder ikke med EN sjokolade. Hva er galt? Eller er det normalt?

Det er som jeg har byttet ut følelsene mine med en annen. Kjenner meg ikke igjen. Hva skjedde? Alt var jo akkurat så bra. Og nå, så plutselig – SÅ pjusk da. Så sår. Og så sinna. Så uforutsigbar. Jeg vil egentlig kjøpe enveisbillett til andre siden av jorda alene, men jeg har lovet meg selv å ikke gjøre det på slike dager. Jeg skal vente og se om det behvoet er der om 2-3 dager også. Det har det foreløbig ikke vært. Ønsket er da normalt – en reise med retur, og med venner og familie, som er verdens beste:)

De vanlige vennlige tankene er plutselig blåst bort. De tålmodige, fleksible og rolige. Nå er det kaotisk. Det surrer, og bråker og gjør meg frustrert. Klarer ikke tenke en tanke ferdig, før neste brøyter seg fram. Tankene er like aggressive som mine bevegelser. Mister mye, og knuser ting. Husker dårligere og må lete mye. Føler meg opp ned og vrengt.

Og våg ikke å påstå at jeg er premenstruell, selv om jeg er det. Jeg vil ikke høre det fra andre enn meg selv. Og da bør det tas hensyn. Sier jeg det, er det for å advare, og for at du skal vite at jeg har rett i alt jeg gjør og sier akkurat nå. Det er bare og nikke og bukke. Men ikke for mye. Da blir det for patetisk. Litt er greit. Ber noen meg skjerpe meg, lover jeg bråk. I disse par dagene har jeg enerett både med forhøyet stemme, på forståelse, sjokoladen, himling med øynene, sukking og andre gester eller ellers uvanlige og frekke tilnærminger. Og barn er ikke skånet – dessverre. Det kan hende at lyden av en avis, et eple og hvertfall spill er høyst forstyrrende, og det bør alle forstå! Og kanskje er jeg ikke premenstruell, jeg blander det bare med at jeg har glemt å spise.

Uansett føles det som helt rasjonellt at ingen andre har noen grunn i verden for å være sure. Bare jeg! Og grunnen er ingen andre enn at hormonene mine i kroppen som ellers flyter rolig rundt, nå stormer alle veier og skaper panikk. Det viser seg gjennom bevegelser, lyder, forvridde tanker og følelser som minner om alt annet enn empati. De er på ytterste skala av alt, og gynger uforutsigbart fram og tilbake. Det er ingen vits å prøve å logisk forstå. Bare aksepter. For det logiske er at det er normalt. Og det går faktisk ikke bare utover deg, for jeg er ekstremt kritisk til meg selv. Selvfølelsen har gjort et dypdykk. Hva får vi kvinner igjen for slike perioder gjennom hele livet egentlig? Noen ekstra år å leve. Men de årene vil jeg ha som 40 åring, ikke som 90 åring. Er det takka for å miste sans og samling hver eneste jævla måned. Eller fordi jeg må spise så og så ofte uten at blodsukkeret skal synke til bånn, og jeg endevender personligheten min av den lille grunn.
Å be meg skjerpe meg er som å invitere til krig. En nådeløs sådan. Du kan bare ikke be meg skjerpe meg. Det er det verste du kan si. Ikke be meg forstå perspektiver av verden. Jeg klarer ikke se verken krig, eller fattigdom og andre urettferdigheter verden. Jeg ser heller ikke meg selv. Jeg bare KJENNER, og det jeg kjenner er ikke godt, verken psykisk eller fysisk. Eller kanskje jeg ser verden ekstra godt i disse dager, og konsekvensen er mer sinne enn ellers. Men på feil folk. Og på en ukonstruktiv måte. Jeg vet ikke….

..Jeg vet ingenting disse dager. Jeg bare må komme gjennom. Og forhåpentligvis uten for stor skade på de rundt meg. Isolasjon passer best. Eller samvær med likesinnede. Da kan det hende at galgenhumoren får plass. Jeg forstår bare ikke hvordan hormoner kan forandre så mye, og så bare gå tilbake til normaltilstand uten noen form for kompensasjon engang. Kunne f.eks tilgitt de litt lettere om de tok meg seg en kilo hver gang. Men okay da. De fleste kvinner er så heldige å kunne få være gravide. Føde og amme. Og være mor. Og det er prisen. Så neste gang får vi bare se på barna våre – så kanskje DET vil hjelpe… eller kanskje ikke…. selv om det er verdt det. Men kanskje det er litt deilig iblant å få fyre litt iblant. Få ut litt hormonelt gruff.

Så hipp hurra for levende kvinner, som er langt i fra kjedelige og grå.

Hva er egentlig et traume?

Et traume kan høres så skremmende stort og voldsomt ut. Men det trenger ikke være av den sorten vi leser om i avisene i form av naturkatastrofer, store ulykker eller terror. Et traume som kan påvirke følelser, handlinger, tanker og kropp i lang tid kan være skilsmisser, tap av en man er glad i, sykdom og operasjoner, fallulykker, mobbing, omsorgssvikt, miste jobb, eller andre situasjoner du er blitt redd eller truet i en eller annen form.

Et traume er noe som sitter igjen i kroppen, etter en eller flere hendelser, som har oppfattes som ble: for mye, for raskt og for plutselig til å håndtere.

Det er helt individuelt hva hver og en av oss oppfatter som for mye, for raskt og for plutselig. I tillegg, er et traume selvfølgelig langvarige situasjoner i form av omsorgssvikt/mishandling/overgrep.

Hvis en hendelse ikke blir bearbeidet skikkelig, vil mange av sensasjonene som opplevdes under selve hendelsen sitte igjen i kroppen. Og du vil oppleve ulike former for reaksjoner, handlingsmønstre som en følge av det du tidligere har opplevd. Det vil kunne prege deg på en slik måte at du lever med større redsel enn nødvendig, eller at du begrenser livet ditt for å forsvare deg mot ulike ting du opplever som truende, som kan ligne på det du har opplevd før. Mange forstår heller ikke sine egne reaksjoner, og ser ingen forbindelse eller likhet med noe de har opplevd før. Men som terapeut har jeg ofte sett tydelig sammenhenger, og hjelper klienten til å forstå det. Å normalisere det man kjenner er ofte godt. Et første lite skritt. Men å forstå i hodet er ofte ikke nok. Kroppen må forstå at visse lukter, synsinntrykk, lyder ikke er det samme som det var, i den vanskelige hendelsen. Et traume kan sitte igjen som et minne, og kan skape en beredskap i kroppen som en fight eller flight respons. Disse responsene er fantastisk bra å ha i fare situasjoner. Men kan kreve unødvendig mye energi om det reelt ikke finnes noe fare lenger.

Et traume kan være alt fra skilsmisse, miste jobb, sykdom, ulykker, usunne relasjoner, avvisning, overgrep, operasjoner, tap av ulike slag. Men det kan også være at vi har opplevd noe som små, og ikke har fått bearbeidet det. Så som voksen kan det føles overveldende å få overraskelsesbesøk, miste trikken, bli irettesatt, se en hund, trange rom – som i utgangspunktet ikke er så farlig at de fleste ville anse som normalt. Det er bare det at om disse opplevelsene minner om større ting fra en var liten. Uhyggelige og uforutsette ting skjedde, så blir alle former for overraskelser et minne om den tiden og alle ganger, som kan derfor oppleves som en skrekk. Kanskje man noen ganger kom for sent som liten, og fikk ulike former for straff, eller ble skammet. Dette vil fort kunne føre til en angst for å passe tid, selv om faren i dag ikke ville føre til straff. Men kroppens nervesystem har ikke lært seg forskjell på da og nå, fordi det ikke er blitt bearbeidet.

Det blir da en oppgave å koble disse sanseinntrykkene bort fra det fæle som var, til noe som er nå. For at nåtid skal bli sterkere enn datid, må dette øves på mye, og grundig. Ofte må man både koble inn flere sanser, nye tanker, andre følelser og kanskje også gode bilder. Det kan være viktig å huske tiden rett før noe vanskelig skjedde (traume), og tiden rett etterpå da man endelig var trygg. Og gjøre disse minnene enda sterkere ved å gå mer i detalj i det.

Det er en spennende indre reise å begynne å se sammenhenger og forstå seg selv og sine mønstre. Det er også da lettere å gi seg selv forståelse,  klapp på skulderen eller trøst, enn å støtt bli sint og sur på seg selv. Det er jo lett å bli sint på seg selv om du ikke forstår egne reaksjoner, og i ditt logiske hode har du kloke tanker på hvordan du burde være og oppføre deg.

Det kan føles som enorm frihet og lettelse og se sammenhengende i sitt eget liv. Det er godt å forstå seg selv både med kropp og tanker. Det er lettere å utvikle seg videre uten for høye hindre, om du vet hva som skal endres, og mer om hvordan. Livet vil få flere muligheter og mer glede – rett og slett;)

Orden rundt, orden i hodet

 

Jeg er ikke petimeter på orden. Det vil si at jeg ikke har brettekanter i klesskapet, og krydderet er ikke sortert verken alfabetisk eller etter type. Skoene i gangen står sjelden på skohylla, hverfall ikke mer enn noen timer etter rydding. Men noen rom er jeg mer nøye med enn andre. Bad og kjøkken. Det skal hvertfall være rent. Vask og støvsuge, vaske klær er ikke problemet. Men det er alle tingene. Å få systemer og faste plasser som passer for alle i familien.

Alle disse småtingene som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Papirer, som jeg er litt redd for å kaste, samtidig vil jeg ikke ha det. Har ingen arkivskuff eller perm til akkurat den sjangeren. Så en strikk, klype, skruer, ladere, minnebrikker, blader, bøker, handlelister, kulepenner. Og klær som ikke brukes, og ikke kastes. Det er ikke rart det blir fullt. Det burde ikke være så vanskelig å ha en fast plass. Men om vi er 5 personer, og alle har forskjellige faste plasser. Alle gir bort og kaster for sjelden. Legger ting på ulike lure steder. Ja, da kan det bli mye leting. Det kan skape frustrasjon, og en følelse av uorden i hodet også, ikke bare i skuffer og skap. Og det blir mye rart som ligger på benker og bord.

Men når vi åpner et skap og får bokser i hodet, papirer som stikker ut av skuffene, kleskurver som faller ned, for de tåler ikke tyngden lenger, ja, da er det vel på tide med opprydding. Nå har jeg holdt på i litt over en uke med mitt nye bittelille prosjekt. Jeg har bestemt meg for å ta litt og litt. Før har jeg tatt så mye på en gang, at jeg nærmest får hodepine og hater alt som heter rydding, at da blir det heller verdt rotet. Og det blir leeeenge til neste gang. Men NÅ, nå skal jeg gjøre noe nytt. En skuff, en hylle, en kurv hver uke. Det tar bare noen minutter her og der, og jeg gjør det med musikk på. I dag har jeg tatt skrivebordet mitt, og litt ekstra i papirer ellers, samt litt i et par andre skuffer. Og nå er det nok. Har fremdeles energi til annet.

Små prosjekter kan være stor glede. Jeg får mer orden og struktur i hodet også. Får oversikt over tanker og ideer. Sånn er det for meg. Og jeg vet for en del andre også. Mange kommer til meg for å sortere tanker. De føler at det er kaos. Mange ser sammenheng, at det hjelper når det er orden i tingene rundt. Rot kan kreve energi. Og da blir det en energityv fra det som virkelig er viktig for deg å gjøre. For tappes du for energi kan det påvirke på mange arenaer, relasjoner og humør. Noen klarer fint å jobbe i rot. De overser. Synes det er uviktig. Det kan være en beundringsverdig prestasjon. og noen blir kanskje kreative i kaos?

Men jeg har innsett at jeg duger godt med rot inntil en viss grense. Så MÅ jeg bare få orden. Nå er ikke mitt prosjekt bare selve ryddingen. Det er også å se om jeg klarer å endre et mønster jeg har fulgt nesten alltid. Altså ikke gjøre alt på en gang, og holde på fra morgen til kveld. Men heller litt og litt. Da blir det en ny mestring. En ny og sunn mestringsstrategi for meg. Og det gir en god følelse.

Er du en stabil rydder? Eller bryr du deg ikke så mye? Eller kanskje du blir kreativ i rot? Eller føler du har orden i rotet;)

Hvem er du, hvem er jeg og hvem er vi sammen?

 (Alle mine innlegg er anonymisert, om jeg skriver i jeg form, eller historier fra andre. De er så forvandlet at det er umulig å kjenne igjen personer. De temaene jeg skriver om er kjent for mange, og tror mange vil identifisere seg. )

Jeg kom til et punkt i livet mitt hvor jeg ikke lenger visste hvem jeg var. Jeg følte at jeg hadde mistet all min substans. Alt bare fløt rundt. Folk spurte hva jeg ville, men jeg ante ikke svaret. Jeg visste knapt om jeg hadde lyst på te eller kaffe. Jeg visste ikke lenger hva jeg likte, hvem jeg likte, hvordan jeg likte at ting skulle være. Hvor hadde Jeg blitt av? Lå jeg igjen i min hjemby, på skolen min, hos eks kjæresten min, på barselavdelingen, på min forrige jobb, hos mine foreldre? Jeg aner rett og slett ikke hvor jeg var i meg selv og hvor jeg var på vei.

Mange snakker om mål. Men hvordan kunne jeg vite i hvilken retning jeg skulle gå, når jeg ikke engang visste hvor jeg sto akkurat nå. Jeg trengte et kart. Et kart over mitt indre landskap. Jeg skjønte plutselig at jeg måtte se innover for å finne meg selv igjen, og ikke utover på alle andre. Først måtte jeg finne ut hvor jeg var akkurat nå. Og jeg trengte også en forståelse av hvordan jeg hadde kommet hit. For jeg ville lære av mine feil, og skulle heretter være mer aktiv, ansvarlig, og tilstede i mine egne valg av veier.

Jeg er en utålmodig sjel, og gikk på mange ”smeller” i letingen. Jeg ville være i fortid og framtid, men ikke her og nå. Det gjorde for vondt å vite så lite om meg selv. Det var vondt å kjenne på kropp og følelser. Det var lettere å være rasjonell, se hva andre gjorde, ta imot kloke råd og slippe å ta ansvar. Da ble det kræsj igjen. Jeg var på ville veier, og andres veier. Mistet helt retning igjen. Da var det å vende innover – igjen.

Jeg var nødt til å lære å stoppe opp. Være for meg selv. Og stille meg selv tydelige spørsmål. Og gi meg ærlige svar. Jeg selv ble mitt eget verktøy.

Jeg lærte underveis at jeg var en person med mange sider. Jeg utviklet meg og endret meg. Jeg hadde ulike behov på ulike dager. Jeg opplevde meg selv forskjellig sammen med ulike mennesker. Jeg kunne ikke bare si: ”Sånn er jeg”. Jeg måtte legge til et par ord. ”Slik er jeg akkurat nå”. Det var faktisk en befrielse. Jeg ble fleksibel med denne anerkjennelsen. Da jeg oppdaget at jeg er meg selv like mye, selv om jeg er forskjellig i ulike situasjoner gav det meg håp. Håp og tro på menneskers evner til endring, læring og utvikling. Jeg oppdaget også at det er en rekke mennesker jeg er veldig lik sammen med.  Jeg har noen sider i meg som sitter hardt, og som jeg favoriserer, og noen jeg er trygg på. Derfor blir de også mer synlige med flere. Timing er også viktig har jeg forstått. Noen ganger må jeg kun ta hensyn til meg selv, min helse, mens andre ganger tar jeg hensyn til etikk og moral, andre mennesker og omgivelsene jeg er i.

Vi har alle en bagasje med ulike historier av relasjoner med oss. Det er et faktum at noen personer  slapper vi mer av med, ler mer med, er mer på vakt ovenfor, hjelper mer, eller liker/misliker mer. De kan minne oss om personer vi tidligere har kjent eller kjenner. Så viktige spørsmål jeg har lært meg å bruke:

–          Hva er mitt behov akkurat nå? (Hva eller hvem er viktige?)

–          Hvordan lar du meg påvirke deg?

–          Hvordan lar jeg meg påvirke av deg?

–          Hvem/Hva blir jeg sammen med…………………….(navn på person(er))?

(Eks: Jeg blir avvisende, liten, megler, mor, publikum, morsom, arrogant, glad, trygg, trist, alvorlig, bestemt, misunnelig, konkurrerende)

Jeg oppdaget underveis med disse spørsmålene at det ikke alltid var den andre jeg mislikte eller likte. Jeg fant til tider ut at jeg ikke likte meg selv sammen med visse personer. Det kom fram sider i meg som jeg projiserte over på den andre, da det egentlig handlet om meg selv. Det var ikke så god følelse. Men oppdagelsen gav meg mulighet til endring. Så når jeg møtte denne personen igjen kunne jeg møte ham/henne med en annen respons enn tidligere. Jeg fikk andre svar. Og vi fikk en annen og bedre relasjon. Samme gjelder også om gode sider.

–          Hvorfor elsker du din kone/mann/venn/venninne? Er ikke det også fordi du liker deg selv sammen med han/henne?  Og hans/hennes gode sider påvirker deg? Dine beste sider kommer fram.

Jeg skal leve meg med selv 24 timer i døgnet. Da er det veldig bra å like seg selv. Jeg var nødt til å ta denne reisen for å finne ut av hvor jeg var i meg selv, for da var det lettere å orientere meg i egne omgivelser av bosted, karriere, helse, min rolle som mor, kone, datter, venninne etc.

Nå har jeg også satt mål, og min indre GPS er på. Jeg ser at det støtt og stadig blir noen småveier og omveier. Og jeg havner til tider både i dype daler, gjørme, storm og ulent terreng. Men noen ganger må jeg gjennom det for å komme til fjelltoppen, solnedgangen, stranda og de gode steder. For meg er prosessen blitt så spennende og morsom, så den er også blitt et eget mål på veien til de andre målene.

Vet du hvor og hvem du er i ditt indre kart akkurat nå, i forhold til deg selv og de du har rundt deg?

Klem fra Siw