Den dårlige samvittigheten

Skulle jeg funnet opp ett eneste middel som hadde hjulpet ekstremt mange mennesker, så kunne det vært mot dårlig samvittighet.

Mange får den, og altfor ofte. Jeg vil si særlig kvinner. Så fort de ikke får gjort alt perfekt, så kommer følelsen av utilstrekkelighet, og den dårlige samvittigheten snikende som en pest. Selvfølgelig får også flere menn dårlig samvittighet. Men min erfaring er at mange menn bruker andre beskrivelser. De kan si: «Det er veldig mye nå», eller «Jeg rekker ikke alt jeg skal», eller «Det er hektisk», som alle kan ha samme innvendig følelse av utilstrekkelighet eller «ikke bra nok».

Den dårlige samvittigheten kan ofte komme i veien for å gjøre ting akkurat NÅ bra. Fordi man er så opptatt av den ubehagelige følelsen, så er det vanskelig å vie sin oppmerksomhet med det man gjør nå. Dårlig samvittighet suger energi. Den koster mye, som du kan bruke på annet. Så da kan den dårlige samvittigheten bare øke, for det blir stadig noe nytt man ikke rekker, eller får til. En ond sirkel. Den dårlige samvittigheten er ofte ikke realistisk i forhold til virkelighetens alvor eller konsekvenser. Det handler ofte om bekymringer, eller perfeksjonisme. Og også sammenligning med andre. Det perfekte er uansett ikke særlig bra. Det er umenneskelig, kortvarig, udefinerbart og ofte umulig. Så da står vi foran – kanskje spesielt barna våre, med en samvittighet for ett eller annet vi føler vi burde gjort annerledes eller bedre, og kaster bort fin mulig tid her og nå.

I min utdannelse i traumer nå, så har vi også hatt om tilknytning og traumer i barndom. Lærerene kan ta opp eksempler via case eller film. Vi blir ofte advart om at vi kan se noe vi ikke liker av konsekvenser for barn, og vi kan kjenne oss igjen som foreldre. Dermed kommer den dårlige samvittigheten. Den får vi beskjed om å kaste til sjøs. Den er ikke viktig. Vi vil ikke ha den i rommet. Den vil kunne komme i veien for læring. Og det er viktig å vite at det trenger ikke være snakk om dårlig foreldreskap. Vi gjør det vi tror er riktig. Og det som er viktig er det du KAN gjøre NÅ og framover. Det er alltid mulig å reparere. Og det gjør foreldre hele tiden, selv om ikke alltid bevisst. Derfor er det mange barn som klarer seg helt utmerket. Man kan ha foreldre som har gjort noe dumt, sagt noe dumt, eller burde sagt eller gjort noe de ikke gjorde. Barnet ble lei seg, ikke forstått, eller blitt trist. Men livet med foreldrene går videre, med kjærlighet og varme, gode valg og opplevelser, til tross for «dumme» enkelt hendelser. Men det er ikke mulig å gjøre alt feilfritt. Da ville vi alle vært skjøre og redde, uten noen form for motstandsdyktighet. Det er bra for både barn og voksne å se feil og mangler, det gjør det ufarlig for oss alle.

Det er likevel forståelig at vi alle sikter etter å bli så gode foreldre som mulig. Og leve generellt mest mulig etter våre verdier og ønsker. Men når det blir så mye på så mange områder kan det bli halvveis her og der. Vi kan trenge å være mer «laid back», selv om venner og familie gjør noe bra. Vi må ikke gjøre som alle andre. Det er ikke en lik mal. Vi må tåle å tråkke feil, uten å dømme så hardt. Vi er alle unike mennesker uten bruksanvisning for oppførsel. De fleste gjør så godt de kan ut fra egen situasjon. Det finnes selvfølgelig unntak, der det er lovbrudd, som overgrep og omsorgssvikt. Men det er ikke de tilfellene jeg snakker om her.

Den dagligdagse dårlige samvittigheten kan hemme oss og stjele energi, om du ikke bekjemper den bevisst. Det kan dreie seg om at du har glemt noe, ikke vært med på noe, ikke ringt, spiser ikke sunt nok, trener for lite, planlegger dårlig, besøker for sjelden, sint for ofte, legger deg for sent bla bla bla.
Jeg har til tider bedt noen av mine klientet skrive ned på et A4 ark alt de må, bør og skal. Arket blir ofte helt fullt. Enten forventningene og kravene kommer innenfra eller fra andre er det utrolig hvilke supermennesker de forventer. Det finnes faktisk ikke nok timer, dager eller måneder.

Så den dårlige samvittigheten er ikke til noen nytte. Så hva kan man konkret gjøre:
Prioriter hva som er det aller viktigste for deg. Og hva som er viktigst innenfor de punktene. Dette kan handle om å sette grenser. Si nei når du er sliten i kropp, eller hodet. Du trenger ikke forklare alle dine nei. Da kan du bare lage rom for motargumenter. Si f.eks: «Det kan jeg ikke». Eller » Det passer dessverre ikke».
Vær realistisk i forhold til tid.
Klapp deg selv anerkjennende på skulderen ofte for hver gang du gjør noe bra, føler det godt. Har gode stunder med dine kjæreste.
Godta at ikke alt går etter planen. Da kan du gjerne bruke selvsnakk. La fornuft og logikk prate med følelsene. Vit at det meste går å reparere.

Lykke til.

Å fremme empati og forståelse

En anonym beskrivelse og tanker:

”Det er FOR fint her, FOR vakkert for følelsene jeg har. Jeg klarer ikke ta inn det vakre. Jeg får dårlig samvittighet. For mine egne smerter som jeg overser, og de andres. Alt jeg omgir meg med krasjer med det frustrerende jeg kjenner. Det gjør meg innesluttet og sint. Jeg får ikke ut sorgen. Jeg blir bedt om å finne godhet, positivitet og glede. Men jeg får det ikke til. Jeg blir ensom, til tross for at jeg har mange rundt meg. Andre nyter og lukker ute. Velger å se en annen vei. De klarer ikke ta det vanskelige innover seg. Vil ikke. Føler de seg maktesløse? Eller beskytter de seg? For meg er bilder, savn, ord, minner tilstede hele tiden. Jeg trenger å få det ut. Trenger å se og høre. Se at det er virkelig, før jeg så kan gå videre og siden nyte av livet. Jeg trenger de som vet hvordan jeg har det, eller en forståelse. En som tåler det vanskelige, uten å være redd. Jeg trenger støtte og trøst. Smerten i meg blir bare så innestengt her, så isolert, til tross for tårene mine. Alt jeg vil være nære er langt borte. Alt blir så kontrastfylt til det jeg kjenner. Jeg ser blomstene, utsikten, havet og fjelltoppene. Jeg ser at det er praktfullt. Men det vil ikke feste seg noe sted i kroppen, fordi jeg føler det forbudt å lagre det vonde. De praktiske hverdagstingene blir ikke viktig. Alt føles så falskt. Til slutt vet jeg ikke hva som er sannhet og løgn, virkelighet og fantasi. Hvorfor vil ingen prate om det som har skjedd? Hvordan kan vi ta innover oss menneskelige lidelser om vi ikke våger å gå inn i det med tanker engang? Ikke våger å se og trøste og høre? Jeg kjenner smerten blir for abstrakt, og samtidig overveldende og nær.  Jeg blir kvalm og rastløs. Urolig. Hørselen blir dårligere. Hører ikke hva de andre sier. Det føles som jeg har et sår som ikke kan starte sin legning før jeg får møte, kjenne, huske og se det vonde. Jeg må dele det med noen. Lette på trykket. Føle virkeligheten sammen med noen. Først da kan jeg klare det gode og vakre”.

 

Ens eget ubehag av å høre og se andres lidelser, er jo uvesentlig i forhold til virkeligheten. Hvordan skal vi forstå og bli empatiske mennesker om vi ikke engang klarer å se noe alvorlig og tøft? Er det god oppdragelse å skåne mennesker for elendighet? Jeg tror ikke det. Skal man bli empatisk må man tørre å kjenne, tåle å få vondt på andres vegne. Det er først da jeg tror det kan bli ekte hjelpsomhet, forståelse, omsorg for andre.

Det er ikke farlig å føle seg uvel. Det kanskje kan få deg engasjert, til å få medfølelse. MEN det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig å se, høre og kjenne på smerte. For så å trene, spise på restaurant, gå fjelltur, nyte gode vennskap, ha nære og glade samtaler, skape humor, bedrive hobbyer, synge, danse, leke og le. Da blir det akkurat slik livet er. Fylt med kontraster. Meningen er ikke å få dårlig samvittighet over egen lykke eller fint liv, ved å så andres ulykke, men se andre sider av andres liv, for å skape forståelse, engasjement, støtte, hjelp. Vi kan ikke alle dra i feltarbeid, eller jobbe som leger. Men vi kan støtte på andre ulike måter. Frivillig, økonomisk, praktisk, med trøst, samtaler eller annet – og det er lettest å gjøre om man forstår og ser. Poenget er heller ikke å skremme og gjøre redd, men se forskjell på der og da, og her og nå, samt eget og andres liv. Å skille på det som er virkeligheten sin selv her og nå, og tørre å se på noe som skjer andre steder, eller med andre mennesker er nøkkelen til å klare å leve her og nå. Jeg vil også påstå at å lære sine barn, og fremme et samfunn med empati, er å forhindre vold. Evner du å ta innover deg andres smerte, er det vanskelig å påføre smerte.

Ektehet gjør meg glad

Jeg får ofte høre at jeg er så positiv og glad, og har mye energi og engasjement. Og det er for det meste sant. Jeg er hvertfall mer positiv og glad, enn sur og negativ. Det kan føles litt paradoksalt når jeg nesten hver dag er langt nede i sjeledypet av angst, sorg, savn og andre vanskeligheter. Jeg leser gjerne bøker om mordere, overgrep og annen elendighet. Men helt ærlig, så tror jeg min glede handler om at jeg tør å være i det vonde også. Uten i enhver situasjon å påtvinge smil, og positive tanker. Det har ikke alltid vært slik, men i dag lar jeg smil og latter komme av seg selv, og jeg er bedre på å gråte også.

Jeg er så glad over det ekte og realistiske jeg er så heldig å få jobbe med, og ta del i. Det store spennet fra den ene ytterkanten til den andre. Det blir en ærlighet i livet, som er blitt viktig for meg. En virkelighet som er lett å forholde seg til, tross smerter. Personlig ser jeg ofte livet fra den lyse siden, og tankene mine går ofte til mulighetene. Men det er nok først og fremst, når situasjonen ikke oppleves veldig alvorlig. Jeg føler meg, mye takket være mine klienter, og egenutvikling gjennom terapi, nysgjerrighet på mennesker at jeg også tør å kjenne etter mer av det ubehaglige, og smile midt i det vanskelige. Alt trenger ikke lenger være enten eller. Jeg kan ha flere motstridende følelser og tanker i meg på likt. Jeg kan se humor i det tragiske (ikke av det tragiske), men i elementer rundt. Og jeg kan legge merke til små fine ting som blir viktigere enn man kan ane, i en ellers større tøffere situasjon.

Jeg snakker tydelig om helvetes vonde følelser, om selvmordstanker og smertefulle opplevelser. Når jeg med samme person også kan snakke om hverdagslykke, ferietur, venner og familie, ja, da blir det en kompleks helhet, som er ærlig og ekte. De blir et menneske som rommer både opp og nedturer, som prøver så godt de kan. Jeg blir fylt med trygghet og energi av mennesker, som modig står, eller vingler i livet sitt. Men likevel tør å snakke om det vonde, uten å være redd for at mørket skal overvinne alt, og da ta bort all gleden, selv om tristhet får ta plass.

Det er allerede for mange som er redde for å si et pip, eller spørre om det som kan være vondt, for mange i vår verden vil bare ha positivitet og glede. Kanskje verdens elendighet, fattigdom, terror og naturkatastrofer holder mer enn nok. De orker kanskje ikke mer av elendigheten, enn gjennom det som avisoverskrifter presser på. Alle trenger vi å beskytte oss. Alle har vi forskjellige grenser for hva vi orker og vil. Det finnes ingen lik mal for alle. Jeg snakker heller ikke her om lysten til å grave seg ned i traumer og elendighet. Jeg snakker heller ikke om å tåle usunn destruktivitet, men å tåle å se på det som faktisk er! Det man kjenner i hele seg, uten å rømme, fortrenge eller grave ned uten å ha fått snakke om det som så åpenlyst preger en person her og nå. Å late som, eller bortfokusere, kan gjøre at mennesker føler at det de har opplevd ikke er virkelig. De kan føle seg bortkommen, og ikke tatt på alvor. Det kan også da bli vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet. Jeg har hatt flere klienter som har opplevd tap av nære, som andre etterpå ikke vil snakke om. Det har gjort at noen år etterpå, kan de føle som om personen aldri har eksistert. For ingen snakker. Ingen viser og deler det de kjenner på av savn og sorg.

Så hipp hurra, smilefjes og tommel opp for ærlig lykke og glad kropp, som får lov av seg selv og andre til å være sur, trist og lei iblant. Det er min oppskrift på ekte positivitet, glede og energi. Jeg lever i dag i en virkelighet med alle følelser tillattJ Og jeg vil gjerne både ha lov til å klage litt, og hører gjerne på andre, enten det er alvorlig, eller ei.