«Det er sånn jeg er»

Denne uttalelsen høres ut som en blanding av stahet og stolthet. Jeg kan tolke det til noe som er positivt, en form for klar beskjed: ”Det er slik jeg er, og det er jeg glad for. Jeg er glad i meg selv. Så du får ikke endre meg”. Jeg har alltid vært slik, og det er den måten jeg kan.

Eller det kan også høres ut som mer stolt enn glad: ”Det er slik jeg er nå, har alltid vært og kommer alltid til å bli. Derfor umulig å endre. Jeg vet ikke om jeg kan endre meg, men heller ikke interessert i å vite det. Du får ta meg slik jeg er, eller gå! Tar du meg slik jeg er, vet du hva du får, og du trenger aldri å klage, for du har valgt meg på tross av mine negative sider. Og jeg har sagt hele tiden, at det er slik jeg er! Dermed basta”!

Det er flott å være glad for den man er. OG være stolt av seg selv. Det er det altfor lite av i vårt samfunn. Janteloven lever fremdeles. Selvfølgelig, er det noen som har fått en stor kvote selvtillit blant oss. Noen på en god og flott måte, og andre på en mer arrogant og selvhevdende måte. Og det å stå for seg selv og si at ”det er slik jeg er” kan føles som en seier og styrke. Noe modig. Som om man tør å være upopulær, eller annerledes. Det er herlig. Kanskje man aldri har klart det tidligere i livet. Endelig tør man rive seg løs fra andre, og synes i kraft av sin egen person med sterke og svake sider. Altså helt menneskelig.

Men jeg vil påstå at det er en begrensende måte å tenke på, uansett hvor fornøyd man er om man uttaler: ”Det er sånn jeg er”. Ordene sammen blir konstante. Det sies som om det ikke finnes noe utviklingspotensialet, eller at man er seg selv helt lik uansett tid og sted. Og heller ikke tror på at man som menneske kan endres. Det er noe statisk i uttalelsen. Og kan også oppfattes som om andre mennesker rundt ikke er viktige. Og det kan selvfølgelig også bli brukt mot deg senere. For selv om du er fornøyd i dag, med den du er, så kan du jo utvikles i en eller annen retning, fordi du lever videre med ny dager og situasjoner.

De fleste mennesker er disponible til å endre seg underveis i livet. Det er naturlig å utvikle seg i takt med tid, jobb, ny innsikt, mennesker rundt deg. Og har man sider/trekk i seg som andre mennesker man bryr seg om, gjentatt reagerer negativt på, kan det være lurt å vende og vri litt i seg selv for å vurdere å endre noe. Reflektere og stille seg spørsmål. Ikke fordi at andre nødvendigvis har rett, men for å være ærlig og på den sikre siden. Og i så fall bekrefte for seg selv, at du trives med den du er selv om andre ikke liker det. Finner du ut i din refleksjon, at andre nære kanskje har en sannhet i sine uttalelser, eller mening om deg, som ikke er så flatterende, så vil du kanskje endre noe. For du vil være så god du kan. Er det vanskelig selv, kan man få hjelp. Man trenger ikke endre seg for andre sin skyld, men fordi det kan være positivt og lurt for en selv.

”Det er sånn jeg er akkurat NÅ”. Da får meningen en helt annen betydning. Det blir også å stå for seg selv med styrke og stolthet. Men i tillegg legges det til at man er åpen for endring, om det kan lønne seg, eller falle seg naturlig.

Jeg tror definitivt jeg har noen trekk i meg som er ganske like nå, som da jeg var liten. Men jeg vet også at mange sider ved meg er endret. Jeg har fremmet ulike sider, og jeg har holdt tilbake. Ettersom hva jeg har vært fornøyd med helt selv, hva som er lurt og hyggelig i forhold til andre mennesker jeg omgås. Jeg prøver å bruke noen sider mer, og trekke andre mer tilbake. Noen ganger går dette lettere enn jeg hadde trodd. Noen sider og trekk er vanskeligere å rokke ved. Mens noen sider bruker jeg aktivt til ulike settinger. Og noen mennesker trigger ulike sider hos meg, enten positive eller negative. Da får jeg bare velge om jeg vil temme disse sidene, la det stå til, trekke meg tilbake fra enkelte, eller gledes over det som kommer fram i meg og mellom oss.

Er det mennesker man har kjent lenge, vet jeg mange føler at rollene er stabile livet gjennom. Noen er komfortable med det, men andre vil gjerne ha en annen rolle enn den man tidligere har hatt. Det kan være en tøff jobb, men det er mulig.

Ha en fin-fin kveld med deg selv og andre, slik du er akkurat NÅJ

PT i mental og følelsesmessig styrketrening

Trendy og i tiden er PT. For noen år siden var det ikke mange jeg kjente som hadde personlig trener. I dag kjenner jeg mange. Til tross for at de har trent på lag, eller for seg selv i mange år, og kan enormt mye om trening, så vil de lære mer, holde ut mer, finpusse på teknikker, få hjelp og støtte. Rett og slett ønske om å oppnå bedre resultater enn de klarer på egen hånd.

Kroppen skal bli sterkere, smidigere, slankere, fastere, bedre kondisjon, friskere, raskere, mer muskuløs eller smertefri. Og det er fantastisk å få sin egen trener til å motivere, støtte, gi nye øvelser, pushe deg, så du kommer litt raskere til målet, og på en sunn og riktig måte.

Jeg har hatt personlig trener. Det var deilig å slippe å tenke på hva jeg skulle gjøre og hvilket program. Jeg ble definitivt pushet, og gjorde og klarte mer enn det jeg ville gjort på egen hånd. Treningen ble rett og slett mer morsom, og jeg nådde lettere mine mål.

Slik er det også med en terapeut, eller en PT i mental trening om du vil;)

Du kommer til en terapeut med noe du vil endre, forbedre, løse opp i. Du vil bli din beste versjon. Du vil gjøre noe nytt, annerledes og utvikles. Du kommer antagelig med mange spørsmål, kanskje både forvirring og vonde følelser, men du sitter også antagelig med de fleste svarene selv også. Jeg skal som din PT bare hjelpe deg å finne de fram. Akkurat som når du velger en PT på et helsestudio. Du kommer når noen vonde, ubehagelige symptomer viser seg for deg. Da du oppdager at det er tungt å gå i trapper, at du ikke lenger greier det du klarte lett tidligere, at du har noen smerter, har et konkret mål du vil klare, eller har lagt på deg mer enn du ønsker. Det er symptomer som viser seg i en eller annen form, og som du vil gjøre noe med. Du kanskje velger å prøve selv. Men mange vil ha drahjelp.

Slik er det med terapi også. Noen ganger vil man se om det finnes mer potensial og muligheter enn man akkurat for stunden finner helt selv. Og symptomer kan være tristhet, redsel, energiløshet, sinne – og da kan det være vanskelig å se hva som finnes bak. Hva disse symptomene egentlig forteller deg.

Å finne styrken både mentalt og følelsesmessig, kan gjøre deg i stand til å bruke nye verktøy, eller klarer å ta i bruk de som finnes der i deg, på en mer bevisst og konstruktiv måte – på egenhånd i senere anledninger, når livet butter imot.

For husk at styrken finnes der, selv om du ikke alltid ser den. Den kan bare være godt gjemt. Eller trenger å trenes opp akkurat som kondisjon og muskler. Og kanskje du selv akkurat i stunden ikke har kapasitet til å lete ordentlig godt, eller har ork til å begynne den mentale treningen. Kanskje må styrken lirkes fram sakte men sikkert. Det var kanskje ”bare” en vanskelig periode, hvor styrken la seg i dvale. Eller man rett og slett ikke klarte å bruke den styrken man hadde.

Noen ganger må man regulere sin trening etter form. Slik er det med den psykiske treningen også. Noen dager er man mer mottagelig, fleksibel, modig, åpen, energisk enn andre dager.

Det jeg ønsker å formidle er at å få hjelp utenfra uansett om det er fysisk, mentalt eller følelsesmessig, så er det hjelp til selvhjelp, og det vil kunne gjøre deg enda sterkere, motivert, nærmere deg selv og ditt eget mål. Din evne å ta imot hjelp, motivasjon, støtte, ekspertise er definitivt en styrke. Jeg har erfart det selv både fysisk og mentalt. Og det gjør også eliteidrettsutøvere daglig – både fysisk og mentalt.

La motbakkene gi deg vekst

Av motgang blir man sterk er det et ordtak som heter. Og som oftest stemmer det, om du både reflekterer, evaluerer og bearbeider din vonde opplevelse. Hvis ikke kan alt som er smertefullt gjøre deg bitter og ensom, og langt ifra sterk.

Jeg hørte en historie en gang som viser akkurat dette.

Det var to gamle menn som begge hadde vært fanger i konsentrasjonsleir under krigen. Den ene mannen var svært bitter på samfunnet, som han mente behandlet ham urettferdig i forhold til sin innsats under 2. verdenskrig. Han ble også lite forståelsesfull overfor andre menneskers vonde opplevelser. Han mente de ikke ante hva virkelig smerte var. Han hadde hatt det verst av alle, så ingen andre burde klage over livet.

Den andre gamle mannen som også hadde vært fanget i konsentrasjonsleir, var svært takknemlig for at han hadde overlevd i det hele tatt. Og om han ikke var fornøyd med kompensasjonen fra samfunnet, tok han ansvar for livet sitt ut ifra sine muligheter og begrensninger og gjorde det beste ut av livet sitt videre. Han formidlet sine erfaringer videre, og han visste mye om smerte. Han hadde full forståelse med andres vanskelige opplevelser. Han følte med dem.

Den første mannen hadde ikke mye besøk på sine eldre dager. Han ble stadig mer alene og ensom. Og ikke minst bitter. Det var en vanskelig mann å være rundt. Den andre mannen var svært sosial og omgjengelig. Han var glad for å kunne leve videre. Og folk elsket å være rundt ham.

Begge opplevde mye av det samme. Men har forskjellig innstilling til livet i etterkant, og bruker erfaringene sine totalt forskjellig.  Den ene mannen forblir i de vonde hendelsene og kommer ikke ut av smertene og bitterheten og derfor ikke videre i livet sitt. Han forblir et offer i eget liv. Den andre blir i smertene akkurat så lenge at han rekker å reflektere, kjenne og lære, for så å gjøre livet bra videre.

Fysiske eller psykiske smerter kan ligge som en skygge over alt annet godt som skjer i livet, og det kan gjøre at du ikke ser andre mennesker så godt. Det kan gjøre deg negativ til det meste, også deg selv. Det kan være vanskelig å snu om.  Men det er mulig. For å komme ut av skyggen og inn i sola, må man dra lærdom av sine strevsomheter i motbakker. Helt bokstavelig gjelder det å tørre å kikke utover på andre mennesker og omgivelsene, samt framover i eget liv. Da kan du se at det finnes mer enn bare vondt. Du kan utvide din horisont. Og du kan garantert bruke dine smertefulle erfaringer på en positiv måte videre.

Det finnes ofte en kraft og energi i det å ha det tøft. Da kan nye impulser, ideer, handlingskraft, økt forståelse og mot komme fram i deg. Og det kan gi en drivkraft til å løfte seg selv ut av det vanskelige. Man kan plutselig se alt framover i et nytt perspektiv.

Ofte finner mennesker nye retninger, prioriteringer og jobb etter de har vært gjennom tøffe perioder i sine liv. Hele prosessen de har gjennomgått har gitt en ny tro og håp videre. Mange ønsker å dele av sine erfaringer videre og hjelpe andre som kan være i lignende livskriser.  Og det kan være en så stor berikelse, at man opplever det verdt all smerte som har vært. Uten den hadde ikke den nye berikelsen kommet.

Selv er jeg aldri så lykkelig som når gode ting skjer etter noe tøft og utfordrende. Da er jeg mer åpen for alle mennesker rundt meg. Og alle gledene føles ekstra sterke. Men jeg er aldri så egosentrisk som da jeg er nedstemt. Da kjennes min smerte størst ut av alle. Og jeg løfter knapt blikket bort fra meg selv.

Så jeg vil utfordre deg til å se på nyttigheten av dine motbakker i livet. Se på de som stormer du skal ri gjennom og gledes over senere. Det er som en storm du kan være stolt over å ha kjempet, og som du kan dele med andre.

Jeg vet at noen smerter og følelser er så grusomme, at man heller ville vært svakere, og vært opplevelsene foruten. Rett i etterkant av noe vondt, føler man seg sjelden sterk. Heller svakere enn noen gang. Men det er prosessen og bearbeidelsen fra det smertefulle har skjedd, og videre som er veien som kan bygge deg opp igjen.  Men at man heller ville da ville vært opplevelsene foruten  skjønner jeg godt. Vi lever jo ikke dagen i dag i håp om at noe vondt skal skje, for at man etterpå skal få utvikling og bli sterkere. Men vonde opplevelser kan vi ikke alltid rå over. Det skjer uforutsette ting i livene til de fleste mennesker, uansett hvor forberedt vi er, og hvilke forhåndsregler vi tar i livet. Så poenget er at når ”ulykken” først har skjedd, er det jo flott om det er mulig å dra nytte av det vonde, og snu det til noe du kan lære av, forstå mer av, bli sterkere av, hjelpe andre eller få en egenutvikling av.

Dette er det som kan kalles post traumatisk vekst, som jeg helt sikkert kommer til å skrive mer om senere.

Å klare selv, eller «kvinne i nød»

Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å skulle klare alt selv. Både som barn, ungdom og tidlig voksen, så jeg på det å være uavhengig og selvstendig som den beste styrke. Så det førte til at jeg fikset mye selv, og har vært mye selvstendig. Og det har til tider vært veldig trygt og godt. Men det har også blitt mange rare løsninger. For jeg er ikke god på alt. Så når jeg skulle gjøre ting jeg faktisk ikke hadde noe greie på, ble det fantasifulle resultater. Antagelig verken pent eller praktisk. Så da fikk min stolte ”klare selv” holdning en liten knekk. Men ikke noe alvorlig. For jeg evnet raskt å si ”pytt pytt”, og enda senere – å le av meg selv. I dag har jeg ikke noe problem med å innrømme at jeg ikke er god på saker og ting. Det ble egentlig en lettelse, når jeg engang ikke synes oppgavene var noe gøy å gjøre. Da kunne det jo rett og slett være utrolig deilig med hjelp.

Det har som sagt, ikke alltid vært like lett å be om hjelp. Det har nok vært en følelse av svakhet for meg. Og så har jeg vært så opptatt av at den som skal hjelpe virkelig ønsker selv å hjelpe. Det skal ikke være noe ork. Slik er jeg nok enda. Det som hjelper er å være veldig takknemlig. Jo mer jeg kjenner på takknemlighet, og uttrykker det, jo bedre ser det ut som hjelperen er fornøyd og stolt. Akkurat som han/hun fortjener.

Jeg oppdaget en gang når jeg skulle skifte dekk på bilen, at jeg virkelig kunne spille ”kvinne i nød”. Jeg fikk da rask og fin hjelp av en mann som ønsket å være dagens helt. Og det ble han ogsåJ Det ble en vinn-vinn situasjon. Siden den gangen har jeg nok kanskje utnyttet meg av min hjelpesløshet til tider, og funnet ut av jo mer bedende og hjelpeløs jeg virker, jo lettere er det å få hjelp. Hvertfall av den praktiske og maskuline sorten. Det er kanskje da de føler de gjør en ekstra god gjerning. Men det har lært meg at mange mennesker virkelig ønsker å være til hjelp også. Det er nok en viktig læring for de som er redd for å være til bry.

Jeg liker nå mer tanken på at vi lever sammen, og driver verden framover sammen. Og gi og ta imot hjelp er nødvendig samarbeid og fellesskap mer enn det ”ren” selvstendighet er. Vi er gode på ulike arenaer, og på sluttsummen tror jeg ofte at mange har gitt og fått like mye.

For en stund tilbake holdt de på med omfattende og langvarig veiarbeid i vår gate. Det vil si at vi ikke kunne kjøre vår bil inn og ut til huset og garasjen. Vi måtte parkere lengre bort i en sidegate. Da hadde jeg en bil hvor dørene frøs ofte fast. Dette gjorde hver morgen til et h……Og jula og handleposene begynte å bli større og tyngre. Da jeg spurte arbeiderne hvor lang tid til de hadde igjen, trodde de ikke at de ble ferdig før jul. Jeg nærmest ba på mine knær og lovet en haug med vafler og kaffe på 22. desember det året om de kunne bli ferdige. Og gjett hva: jeg stekte vafler til store gullmedaljen og de ble klare.

Mange vil være til hjelp og støtte for andre. Men de vet ikke alltid hvordan. Og de vil kanskje også bli satt pris på. Så å be om konkret hjelp, tror jeg kan øke sjansen for en glad hjelpende hånd. Og å ta imot hjelp betyr ikke at man mister sin selvstendighet. Det er bare å være realistisk i at man ikke kan alt i verden like bra. Og jeg mener også at evnen til å be om hjelp, er en form for selvstendighet. Og å være/spille ”kvinne i nød”, kan hjelpe en annen til å få lov til å hjelpe med noe de kan godt, og de blir samtidig en helt for en dag.