Levende liv


Legg igjen en kommentar

Hva er egentlig et traume?

image

Et traume kan høres så skremmende stort og voldsomt ut. Men det trenger ikke være av den sorten vi leser om i avisene i form av naturkatastrofer, store ulykker eller terror. Et traume som kan påvirke følelser, handlinger, tanker og kropp i lang tid kan være skilsmisser, tap av en man er glad i, sykdom og operasjoner, fallulykker, mobbing, omsorgssvikt, miste jobb, eller andre situasjoner du er blitt redd eller truet i en eller annen form.

Et traume er noe som sitter igjen i kroppen, etter en eller flere hendelser, som har oppfattes som ble: for mye, for raskt og for plutselig til å håndtere.

Det er helt individuelt hva hver og en av oss oppfatter som for mye, for raskt og for plutselig. I tillegg, er et traume selvfølgelig langvarige situasjoner i form av omsorgssvikt/mishandling/overgrep.

Hvis en hendelse ikke blir bearbeidet skikkelig, vil mange av sensasjonene som opplevdes under selve hendelsen sitte igjen i kroppen. Og du vil oppleve ulike former for reaksjoner, handlingsmønstre som en følge av det du tidligere har opplevd. Det vil kunne prege deg på en slik måte at du lever med større redsel enn nødvendig, eller at du begrenser livet ditt for å forsvare deg mot ulike ting du opplever som truende, som kan ligne på det du har opplevd før. Mange forstår heller ikke sine egne reaksjoner, og ser ingen forbindelse eller likhet med noe de har opplevd før. Men som terapeut har jeg ofte sett tydelig sammenhenger, og hjelper klienten til å forstå det. Å normalisere det man kjenner er ofte godt. Et første lite skritt. Men å forstå i hodet er ofte ikke nok. Kroppen må forstå at visse lukter, synsinntrykk, lyder ikke er det samme som det var, i den vanskelige hendelsen. Et traume kan sitte igjen som et minne, og kan skape en beredskap i kroppen som en fight eller flight respons. Disse responsene er fantastisk bra å ha i fare situasjoner. Men kan kreve unødvendig mye energi om det reelt ikke finnes noe fare lenger.

Et traume kan være alt fra skilsmisse, miste jobb, sykdom, ulykker, usunne relasjoner, avvisning, overgrep, operasjoner, tap av ulike slag. Men det kan også være at vi har opplevd noe som små, og ikke har fått bearbeidet det. Så som voksen kan det føles overveldende å få overraskelsesbesøk, miste trikken, bli irettesatt, se en hund, trange rom – som i utgangspunktet ikke er så farlig at de fleste ville anse som normalt. Det er bare det at om disse opplevelsene minner om større ting fra en var liten. Uhyggelige og uforutsette ting skjedde, så blir alle former for overraskelser et minne om den tiden og alle ganger, som kan derfor oppleves som en skrekk. Kanskje man noen ganger kom for sent som liten, og fikk ulike former for straff, eller ble skammet. Dette vil fort kunne føre til en angst for å passe tid, selv om faren i dag ikke ville føre til straff. Men kroppens nervesystem har ikke lært seg forskjell på da og nå, fordi det ikke er blitt bearbeidet.

Det blir da en oppgave å koble disse sanseinntrykkene bort fra det fæle som var, til noe som er nå. For at nåtid skal bli sterkere enn datid, må dette øves på mye, og grundig. Ofte må man både koble inn flere sanser, nye tanker, andre følelser og kanskje også gode bilder. Det kan være viktig å huske tiden rett før noe vanskelig skjedde (traume), og tiden rett etterpå da man endelig var trygg. Og gjøre disse minnene enda sterkere ved å gå mer i detalj i det.

Det er en spennende indre reise å begynne å se sammenhenger og forstå seg selv og sine mønstre. Det er også da lettere å gi seg selv forståelse,  klapp på skulderen eller trøst, enn å støtt bli sint og sur på seg selv. Det er jo lett å bli sint på seg selv om du ikke forstår egne reaksjoner, og i ditt logiske hode har du kloke tanker på hvordan du burde være og oppføre deg.

Det kan føles som enorm frihet og lettelse og se sammenhengende i sitt eget liv. Det er godt å forstå seg selv både med kropp og tanker. Det er lettere å utvikle seg videre uten for høye hindre, om du vet hva som skal endres, og mer om hvordan. Livet vil få flere muligheter og mer glede – rett og slett;)


Legg igjen en kommentar

Balansekunst i hverdagen

 

balanse

Tendensen er tydelig. ADHD diagnosene øker. Og andre avarter av den. Medisinbruk øker. Beroligende midler. Psykiske lidelser og sykemeldinger pga. av utbrenthet, stress og angst øker. Urolige barn, passivitet og aggresjon. Kroppene våre sier fra. De gir signaler ved å gi oss hodepine, magevondt, søvnproblemer, rygg og nakke, svimmelhet, nedsatt immunforsvar, energiløshet, rastløshet. Men vi har ikke tid til å ta signalene på alvor, eller ta hensyn. Må kjøre på. Full gass. Har mye å rekke. Det kan føles som om samfunnet krever det av oss, og vi har ikke mot, ork eller vilje til å protestere. Her og nå kjennes det ut som det er lettere å følge strømmen, enn å gå inn i seg selv. Vi skal være PÅ 24/7. Da snakker jeg ikke bare om tilgjengelighet med nett og mobiler. Men også alle våre muligheter med vår økonomi og alt som finnes rundt oss av fristelser. Konkurransesamfunnet vårt øker. På mange arenaer. På skolen puttes det stadig inn mer kognitivt stoff, framfor det å takle livet. På idrettslaget toppes det tidlig. Det meste vi gjør er mer synlig og blir vurdert. Som om vi er i konstant ”eksamensmodus”.

Det er ikke meningen å krisemaksimere. Jeg bare vil bevisstgjøre, og være realistisk. Det er først da vi kan endre. Jeg er ikke så redd for å høres negativ ut. For positiviteten er alltid like under. Min tro, mitt håp, energi og engasjement. Det er også derfor jeg skriver. Men jeg vil ikke stikke hodet i sanden og late som jeg ikke ser det jeg faktisk ser, og leser og hører hver dag. Jeg tror steinhardt på at endring er mulig, reparasjon er mulig, og forebygging. Så dette er bare et hjertesukk, som jeg likevel håper kan så noen få frø til noen. Jeg vil så noen frø, så ”dimmeren” i oss kan få plass. Vi kan mer enn å skru enten ”PÅ”, eller ”AV”.

Vi er inne i en ny tid, en tid som krever mye selvdisiplin, mye energi og evnen til å forstå sitt eget beste. Vi har knapt tid til å sove, for da kan vi bli forbigått. I tillegg er det mer og mer som er åpent alle dager hele døgnet. Det er som om hele samfunnet nekter noen gang å roe ned. Noen tenker på det som valgfrihet og fleksibilitet, og det er det jo også. Det er bare ikke alle som takler det. Det ser ut som de er i ett konstant maratonløp for å holde tritt. Hvis de saktner farten, føler de seg dårlige. De sammenligner seg med alle som er bedre, og klarer mer, hvertfall akkurat her og nå. De strever med å se innover i seg selv, for å finne sine egne muligheter og begrensninger, sine egne gleder, energi og behov, uten at det er sammenligning.

Det er vanskelig å vite sin egen grense før man har forsøkt. Særlig om man ikke evner å kjenne etter i sin egen kropp. Og da kan grensen plutselig være der. Kroppen nekter å lystre det ambisiøse hodet. Hm, og hvor ble det av den mentale styrken?? Dette ligner da ikke på meg?? Jeg har alltid klart dette før. Hm….. Kanskje akkurat derfor. Du har brukt opp ”kvoten”. ”PÅ-knappen” er kaputt. Så da gikk vi fra 100 til 0, og skjønner ingenting.

Jeg oppfordrer alle til å kjøpe og installere og bruke dimmer. Det er balanseknappen i kroppen. Det finnes mye mellom av og på. Det er mange farger mellom hvit og svart. Det er ok å legge bort mobil noen timer og være utilgjengelig hver dag. Det er sunt å være usunn iblant. Det kan være bra å kjede seg. Det er ofte da kreativiteten dukker opp.

Det er slitsomt å være ”På” hele tiden. Yte sitt beste, se ut på sitt beste, smile, være positiv og henge med. Mange føler at om de ikke henger med, så faller de ut. Ikke litt, men totalt. Det er enten innafor, eller utafor. Det ender med at alle ser ut som hyperaktive. Ikke engang voksne tåler å kjede seg, så hvordan skal barna lære det da? De lærer av oss.

Selv har jeg veldig aktive barn, og et aktivt liv selv. Vi trives alle med det. Men jeg har også min ”hellige tid”, da jeg gjør rolige ting. Yoga, leser, har massasjetog med mine barn, sitter lenge rundt middagsbordet, legger bort mobil helt. TV står i kjeller, så vi ikke skal ha den på konstant. Jeg prøver å så små frø, og hjelpe barna og hjelpe seg selv.Vi gjør små ting som jeg tror lader oss. Iblant blir vi tatt av en virvelvind av action. Mye skjer på likt. Da planlegger vi ofte en rolig stund som vi ser fram til. Da er det lettere. Det er også viktig å legge merke til de små stunder. Selv om de kan virke FOR korte, kan de være veldig verdifulle. Å legge merke til de gylne små øyeblikk av ro, kan gi utpust, som gir mer balanse. Jeg har utfordret flere siste tid bare på å gå saktere og snakke saktere. Det er utrolig hvilken effekt det har hatt. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på ringeffekter.

Så da utfordrer jeg videre til å være i et rom og bil uten masse lyder, stoppe opp, se deg rundt, gå sakte. Sovne uten TV. Legg bort data og mobil. Vend blikket innover. Hør på kroppen din. Prøv mindfullness, yoga, meditasjon, som en nødvendig motvekt til alt som går fort. Bruk sanser.  Du som voksen må lære det først. Barna hermer etter oss.

Ønsker deg en balansert og fin dag videre,

Klem Siw

 


Legg igjen en kommentar

La motbakkene gi deg vekst

hei verden

Av motgang blir man sterk er det et ordtak som heter. Og som oftest stemmer det, om du både reflekterer, evaluerer og bearbeider din vonde opplevelse. Hvis ikke kan alt som er smertefullt gjøre deg bitter og ensom, og langt ifra sterk.

Jeg hørte en historie en gang som viser akkurat dette.

Det var to gamle menn som begge hadde vært fanger i konsentrasjonsleir under krigen. Den ene mannen var svært bitter på samfunnet, som han mente behandlet ham urettferdig i forhold til sin innsats under 2. verdenskrig. Han ble også lite forståelsesfull overfor andre menneskers vonde opplevelser. Han mente de ikke ante hva virkelig smerte var. Han hadde hatt det verst av alle, så ingen andre burde klage over livet.

Den andre gamle mannen som også hadde vært fanget i konsentrasjonsleir, var svært takknemlig for at han hadde overlevd i det hele tatt. Og om han ikke var fornøyd med kompensasjonen fra samfunnet, tok han ansvar for livet sitt ut ifra sine muligheter og begrensninger og gjorde det beste ut av livet sitt videre. Han formidlet sine erfaringer videre, og han visste mye om smerte. Han hadde full forståelse med andres vanskelige opplevelser. Han følte med dem.

Den første mannen hadde ikke mye besøk på sine eldre dager. Han ble stadig mer alene og ensom. Og ikke minst bitter. Det var en vanskelig mann å være rundt. Den andre mannen var svært sosial og omgjengelig. Han var glad for å kunne leve videre. Og folk elsket å være rundt ham.

Begge opplevde mye av det samme. Men har forskjellig innstilling til livet i etterkant, og bruker erfaringene sine totalt forskjellig.  Den ene mannen forblir i de vonde hendelsene og kommer ikke ut av smertene og bitterheten og derfor ikke videre i livet sitt. Han forblir et offer i eget liv. Den andre blir i smertene akkurat så lenge at han rekker å reflektere, kjenne og lære, for så å gjøre livet bra videre.

Fysiske eller psykiske smerter kan ligge som en skygge over alt annet godt som skjer i livet, og det kan gjøre at du ikke ser andre mennesker så godt. Det kan gjøre deg negativ til det meste, også deg selv. Det kan være vanskelig å snu om.  Men det er mulig. For å komme ut av skyggen og inn i sola, må man dra lærdom av sine strevsomheter i motbakker. Helt bokstavelig gjelder det å tørre å kikke utover på andre mennesker og omgivelsene, samt framover i eget liv. Da kan du se at det finnes mer enn bare vondt. Du kan utvide din horisont. Og du kan garantert bruke dine smertefulle erfaringer på en positiv måte videre.

Det finnes ofte en kraft og energi i det å ha det tøft. Da kan nye impulser, ideer, handlingskraft, økt forståelse og mot komme fram i deg. Og det kan gi en drivkraft til å løfte seg selv ut av det vanskelige. Man kan plutselig se alt framover i et nytt perspektiv.

Ofte finner mennesker nye retninger, prioriteringer og jobb etter de har vært gjennom tøffe perioder i sine liv. Hele prosessen de har gjennomgått har gitt en ny tro og håp videre. Mange ønsker å dele av sine erfaringer videre og hjelpe andre som kan være i lignende livskriser.  Og det kan være en så stor berikelse, at man opplever det verdt all smerte som har vært. Uten den hadde ikke den nye berikelsen kommet.

Selv er jeg aldri så lykkelig som når gode ting skjer etter noe tøft og utfordrende. Da er jeg mer åpen for alle mennesker rundt meg. Og alle gledene føles ekstra sterke. Men jeg er aldri så egosentrisk som da jeg er nedstemt. Da kjennes min smerte størst ut av alle. Og jeg løfter knapt blikket bort fra meg selv.

Så jeg vil utfordre deg til å se på nyttigheten av dine motbakker i livet. Se på de som stormer du skal ri gjennom og gledes over senere. Det er som en storm du kan være stolt over å ha kjempet, og som du kan dele med andre.

Jeg vet at noen smerter og følelser er så grusomme, at man heller ville vært svakere, og vært opplevelsene foruten. Rett i etterkant av noe vondt, føler man seg sjelden sterk. Heller svakere enn noen gang. Men det er prosessen og bearbeidelsen fra det smertefulle har skjedd, og videre som er veien som kan bygge deg opp igjen.  Men at man heller ville da ville vært opplevelsene foruten  skjønner jeg godt. Vi lever jo ikke dagen i dag i håp om at noe vondt skal skje, for at man etterpå skal få utvikling og bli sterkere. Men vonde opplevelser kan vi ikke alltid rå over. Det skjer uforutsette ting i livene til de fleste mennesker, uansett hvor forberedt vi er, og hvilke forhåndsregler vi tar i livet. Så poenget er at når ”ulykken” først har skjedd, er det jo flott om det er mulig å dra nytte av det vonde, og snu det til noe du kan lære av, forstå mer av, bli sterkere av, hjelpe andre eller få en egenutvikling av.

Dette er det som kan kalles post traumatisk vekst, som jeg helt sikkert kommer til å skrive mer om senere.


Legg igjen en kommentar

Sunnhet eller ei? Karbo, toget og andre avgjørelser

sunnhet

Variasjon i trening og variasjon i mat. Ikke mer inn i kroppen enn det som går ut. Diabetes og andre livsstilsykdommer kan komme snikende på. Være ute når det er lyst, ja, ellers også, for den friske Oslo lufta. Gå av en stasjon før du skal av, for den lille ekstra gåturen. Og aller helst i ulent terreng. Da bruker du de små musklene du ikke ellers alltid får brukt, når du tar markløft og knebøy, eller løper på asfalt. Ikke drikk sukker, det er for mange kalorier, avhengighetsdannende og gjør at du får et blodsukker som stiger fort, og raser fort. Ikke bra. Det bør være langsomme karbohydrater, om du nå skal ha i deg noe særlig av karbohydrater da. Du får velge – droppe karbohydrater og være slank, men samtidig da øke risiko for hjerteinfarkt, eller strebe litt mer med slankinga med perfekt sammensetning av  karbohydrater, proteiner og sunt fett. Men uansett, ikke drikk kunstig sukker, som aspartam eller lignende. Det har rotter fått store svulster av. Og du skal ikke utelukke at også det kan skje med oss mennesker. Hold deg til vann, gjerne med litt lime. Deilige vitaminer. Eller kokt vann med ingefær, både rensene og øker forbrenning, eller er det kreftforebyggende… Husker ikke helt hva som hva for hva, men shit samme. Sunt er det hvertfall – med ingefær, og lime.

Sterk kaffe om morgenen setter i gang forbrenningen. Men dumt å bli for avhengig av kaffe, det kan gi hodepine, om du da plutselig en dag får et par kopper for lite. Og ikke etter klokka 18, da går det utover nattesøvnen. Og den bør bli på 7-8 timer pr. natt. Det reduserer stress og det hjelper på det meste egentlig. Les en bok, ikke for mye pc og tv. Da bør det hvertfall være et program med litt intellektuelt innhold. Dokumentar, natur- eller debattprogram. Går det greit å se noe musikkunderholdning? Ja, det tror jeg er sunt. Det er jo kultur. Kultur er bra. Kultur er kreativt. Det er sunt å utfordre begge hjernehalvdeler. Greys anatomy er sikkert ikke så klokt, eller…?

Har du forresten prøvd meditasjon og yoga. Godt for både kropp og sjel. Du finner roen. Det er sunt. Det finnes yoga og meditasjonsreiser. Eller kanskje en annen aktivitetsferie, som gjør at det blir mindre latmannsliv på strender, og antagelig mindre alkohol. Hm, noen sier det er bra med et glass vin pr dag, mens andre tror ikke det er bra – det kan bli et avhengighetsproblem – det også. Som kaffe, sukker, pc bruk. Og gjør du det som er usunt, vil barna dine gjøre det samme. Det er hvertfall ikke bra. At de skal sine foreldres laster, i tillegg utvikler de kanskje sine egne. Hjelp. Det blir en usunn verden.

For om verden blir usunn, så påvirker det oss alle. Som forurensing, miljøproblematikk. Så husk for all del å ha store kjøkkenskap med plass til grønne poser, blå poser, vanlig pose til restavfall, en bøtte med lyspærer og batterier, glass og annet farlig avfall. Du har vel ikke bensinbil, eller nei, nå er det visst diesel som ikke er bra. Synd, vi kjøpte nylig diesel. Jeg er i tvil med el biler. De produserer mye strøm, og har store batterier. Det er ikke sikkert verken produksjonen, eller deler av avfall av disse bilene er særlig bedre i sluttenden enn bensin, eller diesel. Nei, ta toget, banen eller bussen. Går den ikke når den skal sa du? Forsinkelser? Pytt pytt, det blir bare noen timer forsinkelser på jobb her og der, eller til legetimen, eller jobbintervjuet. Det er jo sunt for lufta vår. Noe må vi vel ofre.

Uff, nå har jeg sittet lenge. Det er ikke sunt. Da bør jeg røre litt på meg. Shit, jeg har glemt å spise frokost. Det må gjøres NÅ, ellers får jeg ikke riktig timeantall mellom måltidene. Og da blir hele dagen bare krøll.

Jeg trenger å ta en telefon, men hvor er hodetelefonene? Uhm.. Ikke sunt å ha strålingen fra telefonen inn mot hodet! Jeg husket faktisk å legge telefonen igjen i stua i går kveld, så den ikke lå rett ved siden av meg på nattbordet. Nå må jeg drikke vann, skal jo ha i meg et par liter i dag. Mer om jeg skal trene.

Æsj, jeg tenker faktisk ikke på at ski er sunt i dag. Jeg gjør det fordi det er deilig, og jeg har lyst. At det er sunt også – er en bonusJ

Jeg må forresten få byttet ut en del lyspærer her. Leste at flere av dem vi har brukt i flere år nå er usunne. Hvis de knuser, må vi bruke hansker og rydde opp. Kaste hanskene og vaske gulvet. Ikke på grunn av glasset, men andre usunne kjemikalier. Tror ikke det var nødvendig å bytte gulv….

Kunne skrevet et par sider til om dette. Men velger å spise frokost nå, jobbe, trene og gå på veiledning. Jeg prøver å lete i meg selv, og velger litt selektivt ut fra det som står skrevet om hva som sunt og usunt, og som jeg kan leve etter. Sunnhet er for meg også å kose meg, kanskje noen ganger i overkant. Å stresse for å få til alt det skrevne sunne, gjør meg bare sint og ufokusert. Nei, da tror jeg på å velge ut. Og gjøre det jeg kjenner påvirker meg godt. Og noen ganger blir jeg rett og slett revet med av engasjement og motivasjon, og overdriver både med sunnhet, eller annen uklokskap. Men lykkestunder og frisk kropp kjenner jeg er godt.

Så nå tar jeg meg litt cottage cheese med jorbær og valnøtter, før jeg jobber mer og tar meg en skitur, før mer jobb ikveld. For å ikke gjøre noe som forskere og andre eksperter har påvist er sunt, handler kanskje mer om trass og fornektelse, eller??

Ha en strålende sunn dagJ


Legg igjen en kommentar

Effektivitet eller stress

anti stress bilde

Stresser jeg, eller er jeg bare effektiv? Alt som går raskt, eller når det er mange gjøremål  trenger ikke være stress. Effektivitet er et mer positivt ladet ord, mens stress forbinder de fleste med noe negativt. Og det er mange forskningsresultater som viser at stress kan føre med seg mange negative helseproblemer. Mens om man er effektiv forbindes det med snartenkt, praktisk og rask. Det kan se ganske likt ut, men føles ganske forskjellig.
Stress
Hjertet slår raskt, jeg klarer bare å fokusere på en ting, og kjemper mot tiden. Om barna er i nærheten er det ekstra ille. For da kan de nesten ikke si noe uten at jeg nærmest bjeffer tilbake. Jeg kan bare ha en tanke i hodet, alt annet er irriterende støy og mas. Jeg får dårlig samvittighet for alle jeg knapt ser, eller barna jeg avviser. Men har ikke tid til å føle på det nå. Det skyves lengre bak i køen av ubehageligheter. Føler meg nesten skjelven. Alle kjører sakte, ingen jeg skal ha tak i tar telefonen, jeg glemmer ting, må minne meg selv på å puste, tar et dypt pust og håper det holder for en stund. Jeg rasker med meg ting jeg trenger, jeg har glemt å spise, jeg mister ting, legger ting på lure steder. Kjenner du deg igjen? Stikk i brystet, press i hodet, jeg må, jeg bør, jeg skal. Finnes det noe verre eller enda mer nøyaktig ord enn tidspress og tidsklemma? Tidsskvis, eller tidskveling kanskje? Egne behov og følerier kan dra dit pepperen gror. Blir nesten aggressiv av å høre om det. Har ikke tid til en time med yoga heller, jeg må ta en time med løping. Det kjennes ut som det er det går raskere og som best står i stil til helheten av meg. Høres helt ko-ko ut, men det kjennes  mer stressende  å skulle gå rolig. Det blir som om jeg gasser og bremser på likt! Så det er best å ikke sette seg ned. Man får kjøre med klampen i bånn til man legger seg – altfor sent, og slik kan dagene fortsette om jeg ikke tvinger meg selv til å gjøre ingenting og komme til søreuropeiske takter. Manana manana….
Effektivitet
Jeg har planen klar, og jeg har forberedt alt dagen før. Jeg trenger nesten ikke tenke, jeg kan bare følge planen step by step. Og det gjør at jeg har ekstra kapasitet til å komme på lure idèer underveis, så da får jeg gjort enda mer enn planlagt. Jeg løper ikke. Jeg går målrettet og med hevet hodet og et smil på lur. Jeg er bevisst hvert øyeblikk og har stålkontroll. Jeg har til og med tid til lunsj med en venninne, og yoga i dag passer perfekt. Jeg kommer til å stå stødig i ”treet”. Når alle gjøremål er gjort har jeg tid til lekser med barna, og vi spiser sammen. Jeg rekker å sitte på sengekanten og prate og tulle. Og jeg legger meg tidlig for å lese. Hm.. Deilig. Andre kan nok tro jeg er stresset med så fullpakket dag, og et hurtig tempo. Men det er ingenting i meg som er vondt. Det er slik jeg kjenner forskjellen.

Hva kommer det av?
Er det antall gjøremål? Eller kommer alt an på planlegging? Er det hormonene som spiller med eller mot meg? Er det hvordan alle rundt meg har det som påvirker meg? Jeg vet ikke helt. Jeg leter etter mønster fremdeles. Og ser jo noen. For meg er det komplekse kombinasjoner, som ikke er helt like hver gang. Som om det finnes ulike koder hver gang.. For meg handler det om planlegging, om jeg hører på mine behov, hormoner, omgivelser, kosthold, luft, søvn, aktivitet, relasjoner… Ikke lett. Og jeg tåler mer av tidspress om jeg er alene, enn sammen med andre. Avbrytelser gjør meg mindre fokusert og mer stresset, enn om jeg er selv med min plan.  Men jeg setter utrolig pris på de effektive dagene, og noen ganger klarer jeg å snu stresset til effektivitet. Ved hjelp av tvang til tilstedeværelse, puste dypt mange ganger, sitte ned, bruke sanser og kjenne etter – altså ta kampen som deler av meg ikke vil fordi jeg ikke har tid. Jeg kan endre redusere stress ved rett og slett å ta en pause. Da kan jeg komme til en ny tilstand hvor fokus og ro er mulig uansett gjøremål.