Barna i dagens verden

Dette innlegget er basert en del på en workshop jeg var på med Ale Duarte, som er SE practioner, og jobber med barn over hele verden. Samt min egen praksis og observasjoner.

Det er store endringer i verden. Utviklingen ser ut til å gå raskere enn våre kropper klarer å henge med. Barn er født med helt klare basis behov, men mange voksne tar de ut fra de behovene, og vil ha de raskere til å bli eldre og klokere enn hva som er av kapasitet for barna.

De blir mer enn noen gang presset til å prestere. Og i verden generelt bruker barn mere medisiner enn noen gang før

Barn får mer og tidligere ansvar, enn de har fysisk og psykisk mulighet til å klare. Mange barn blir ofte forvirret og føler ofte skyld. Mange tror at de ikke gode nok. Med økt bruk av sosiale medier kan det for en del bli mindre fysisk kommunikasjon. Barna mister da muligheten til å lære å få og gi umiddelbar respons, fysisk respons, tenke høyt og lære kroppsspråk. De vil da i mindre grad lære å bruke sitt medfødte biologiske verktøy og dermed sin evne til å regulere seg selv i relasjon med andre, og ha et naturlig samspill ansikt til ansikt. Det sår vel ingen tvil om at kommunikasjon over nett, og ansikt til ansikt kan utspille seg meget forskjellig.

Barn er født intelligente. De forteller sine historier naturlig gjennom lek. Dessverre tar voksne de ofte ut av leken, og putter inn mer kognitivt stoff isteden, eller voksenstyrt organisering. Lek kan i visse tilfeller være like viktig som mat. I lek organiserer barna seg selv, og sammen med andre. De samarbeider og løser konflikter. Finner ut av likheter og ulikheter med andre. De lærer om seg selv og livet i sitt eget naturlige tempo.

Den naturlige flyten i løpet av livet, eller en dag, eller situasjon viser jeg gjennom en modell/punkter.
1. Ro /avslapping, så blir man
2. nysgjerrig (får økt energi), og så
3. og 4. handler man og samhandler (altså er i aktivitet alene eller sammen),
så til slutt                                                                                                                                5. intergrerer man det man har gjort.

Blir man sittende fast i en av disse fasene, kan man behøve hjelp. Vi trenger alle fasene.

En del barn idag kommer aldri til integrering, og går bare videre til neste oppgave/aktivitet uten å «lande» i mellom. Da blir det få pauser og lite med ro. Og også mindre refleksjon.

Andre barn blir stående fast i nysgjerrighet. De kan virke passive. De har vanskelig for å komme til handling. Det kan handle om at de da trenger mer tid, trygghet, evner/kunnskap eller valg. De kan da behøve hjelp fra en voksen til å støtte dem. Barn skal aldri bli presset og dyttet ut i noe. Da får de ikke tatt stegene selv, og heller ikke den optimale mestringsfølelsen, som kan gjøre at de får det raskere til neste gang.

Urolige barn (også barn med ADHD diagnosen) er ofte i nysgjerrighetsfasen og handlingsfasen det meste av sin tid. De er som i en kronisk fight/flight modus. Alltid beredt for å beskytte seg selv. De har antagelig vært i en situasjon eller flere tidligere som gjorde at de behøvde sin naturlige fight/flight respons, men så har de ikke kommet ut av dem. Dessverre er mange både voksne og barn i disse barnas omgivelser med på å forsterke denne responsen hos det urolige barnet. Eksempelvis kan dette gjøres ved å gi kollektiv straff fra lærer til alle i en klasse. Det urolige barnet blir ofte syndebukk. Dette forsterker hans/hennes nødvendighet av å være beredt. De andre barna i klassen kan også gi det urolige barnet skyld for mange ulike hendelser, som også forsterker fight responsen. Dette er selvfølgelig veldig utmattende. Og det er ikke rart det er vanskelig å konsentrere seg og holde fokus om man hele tiden må vokte rundt seg for nye uforutsigbare angrep, enten de er verbalt eller fysisk. Dermed vil barnet ta igjen, og også lett komme i krangler eller slosskamper.
Disse barna trenger hjelp til å finne ro. Dette kan de ikke klare så lenge det for dem finnes trusler rundt dem. Voksne må forstå årsaken til disse barns konstante beredskap, og hjelpe heller enn å straffe. Det kan være at hvis det er gått lang tid, at disse barna trenger mer profesjonell hjelp enn det en lærer har kapasitet til. Men voksne rundt må uansett finne og støtte de gode sider hos de urolige barna. Og aldri straffe kollektivt, eller henge ut ved høylytt kjeft, skrive navn på tavla. Dette vil bare gjøre tilstanden verre.

Jeg har nylig lest at vi kan vente oss at yoga og mindfullness vil komme på skoletimeplanen etterhvert. Dette kan hjelpe mange til å finne verktøy til ro. Vi trenger alle pauser innimellom. Yoga og mindfullness vil hjelpe mange til både å komme i fase 1 – ro/avslapping, samt fase 5 – integrering.

En annen ting jeg bruker stadig mer i min jobb, er å relatere følelser og tanker til kropp. Det er viktig å bli kjent med kroppens signaler. Kroppen juger aldri. Den forteller når noe er fint, og når noe er vanskelig. Ved å kjenne kroppens signaler, kan du bli kjent med egne behov. Barn er ofte flinkere enn vi tror til å beskrive kroppsfornemmelser. De kan bruke beskrivelser som f.eks: sommerfugler, kribling, spenning, rolig, varm, bølger, kløe, uro. Ut ifra dette kan man spørre om det er behagelig eller ubehagelig. Er det ubehagelig, kan man sammen prøve å finne ut hva som trengs for at det skal bli annerledes. Mange barn responderer godt på berøring. Det kan være lett på skuldrene, armene. Eller ved at man bare setter seg nærmere. Eller gjør en aktivitet, eller ser seg rundt og beskriver det man ser. Ut fra dette kan nye sensasjoner poppe opp. Ved at de blir kjent med sine egne sensasjoner og evner å både akseptere og endre, vil de få mestringsfølelse.

Så for å intergrere og avslutte det jeg har skrevet over tenker jeg at om vi voksne forstår at vi trenger alle disse fasene, og klarer å hjelpe oss selv gjennom de, med både ro, nysgjerrighet, handling, samhandling og intergrering, vil vi også kunne hjelpe våre barn. De ser på oss og lærer av oss. Klarer vi ikke det selv, bør vi lære det av noen som kan. Og så lære barna. Det er forståelig at ikke lærere kan klare å hjelpe urolige og passive barn, særlig om de har flere i en klasse, og samtidig som de skal gjøre jobben sin – lære ut fagene. Jeg sitter med ett og ett barn i mange timer. Og vi er også noen ganger to. Og jeg har studert psykologi og jobbet med mennesker terapeutisk i tilsammen 20 år. Mennesker er komplekse, og det finnes ingen mal. Men noe hos oss er universelt likevel. Jeg håper i tillegg til yoga og mindfullness, at skolen og politikere vil støtte lærere, barn og verden med å bruke profesjonelle på akkurat barn og mental helse også i skolen. Det gjør læring av fag så mye enklere. Og best av alt, vi får glade, aktive, trygge og rolige barn:)

Hva er viktigst for deg idag?

Er det ikke rart hvordan vi mennesker gjennom store deler av livet gjør ting på automatikk, eller slik som er forventet av oss, eller det vi tror er viktig? Enda vi kan kjenne i kroppen at det er feil. Vi glemmer å spørre oss selv om HVA som faktisk er viktigst for oss selv akkurat nå. Ja, for det er jo slik at noen behov kan endres fra dag til dag, mens andre er mer stabile. Derfor trenger vi å spørre oss selv oftere.
Dårlig samvittighet
Mange mennesker får dårlig samvittighet for veldig mye. For barn, ektefelle, venner, hus og hjem, bikkja, foreldre, sjefen, kollegaene, sine ansatte, men sjelden hører jeg om noen som har dårlig samvittighet overfor seg selv. At de rett og slett ikke har tatt godt nok vare på sine ønsker, drømmer og behov. Hver dag står mange av oss i mange valg.  Det er ikke alltid lett å vite hva man vil til enhver tid. Særlig når vi ikke er vant til å kjenne etter. Men jeg hører mange som velger ut fra hva andre vil, eller de bevisst ikke velger for ikke å risikere å være uenig med noen. Vi vil jo bli likt. Og hvis du svarer omhyggelig ”nei” med lange forklaringer på hvorfor du ikke kan hjelpe til med for eksempel å arrangere julebordet, så har du lagt opp til at den andre kan ha en enda bedre grunn til at du skal være med. Eller at hun selv også har så mye, og hun burde heller ikke vært med på å arrangere. Hun synes tydeligvis grunnen din ikke var god nok. Så da er det bare å stille opp, ellers kommer den dårlige samvittigheten hoppende fram igjen. Så igjen velger du det som andre vil at du skal gjøre, og setter deg selv i bakerste rekke. Ja, for du klarer deg jo alltidsJ
”Det blir det samme for meg”
Hvis jeg hadde en venninne som alltid svarte: ” Det blir det samme for meg”, eller ”du kan bestemme, jeg bare er med”, eller ”jeg gjør det som du vil jeg”. Ja, da kan det høres ut som hun er en lett og grei person å ha med å gjøre. Og det er hun jo i og for seg også. Men hvem er hun egentlig? Jeg vet jo ikke mye om henne som person. Hva hun liker og vil og tenker. Jeg liker definitivt best ærlighet . Ellers vil jeg føle meg utrygg på om hun gjør saker kun for min skyld.  Jeg tror det er best for et vennskap om det er gjensidig lyst. Og min erfaring tilsier at de fleste ønsker tydelighet. Da slipper man å spekulere og lure.  Jeg trenger ikke en venninne som jatter med meg bestandig. Jeg vil at hun skal være der for meg fordi HUN ønsker å være der for meg. Da blir samværet mye hyggeligere, enn om jeg følte at hun heller ville være et annet sted. Og jeg vil kjenne venninnen min. Da må hun si hva som er viktig for seg, akkurat slik jeg selv må.
De vanskelige valgene
Noen ganger er det tiden som er viktig for deg i en avgjørelse, andre ganger kan det være menneskene, stedet, filmen, antallet, prisen, aktiviteten eller mulighetene. Det er viktig å spørre seg selv om slike ting jevnlig. Da blir du kjent med deg selv og din egen utvikling. Jo bedre du kjenner deg selv, jo tryggere vil jeg påstå at du blir. Valgmulighetene blir også klarere og flere. Med en slik meny av ulike spørsmål i hva som er viktigst for deg akkurat nå, har du et hav av muligheter. Ellers vil du bare la deg føre av sted med elva og strømmen.
Jeg hører mange mennesker si at de ikke har/hadde noe valg. Det finnes alltid et valg vil jeg påstå. Å ikke velge er også et valg. Og det er forståelig hvis man har levd på en bestemt måte i lang tid, da er det vanskelig å se andre åpninger. Og om man så vidt tør å kikke på mulighetene, vil mange lukke de fort igjen. For det kan virke umulig. Det virker for drastisk og stort. Men det fremdeles et valg. Og om du ikke tør å åpne for mulighetene og leke med tanken, er det vanskelig å se noen andre alternativer heller. Det kan finnes muligheter du ikke har tenkt på før, eller som var utenkelige før, men som vil fungere fint nå. Ofte kan valgmulighetene en dag være for vanskelig å sette ut i livet, mens noen måneder senere ser samme valgmulighet ut som eneste redning.
Skyld
Mange vil jo gjerne skylle på andre. Det var andre som ”dro” meg med, eller det var de som påvirket meg. Vi blir påvirket av mennesker og omgivelser rundt oss hele tiden, og derfor blir det så viktig å evne å gå inn i seg selv å kjenne etter, på tross av påvirkning. Det blir om og gjøre å ikke sluke andres meninger og råd rått, men tygge på de og velge selv om man vil svelge eller spytte ut. Det er først da det er ditt bevisste valg.  Og dessverre er det også mange som slår seg selv mye i hodet, fordi man ikke skjønte ting tidligere. Å lete etter skyld hos andre eller seg selv er bare å gå bakover i tid, istedenfor å se mulige endringer framover. Det er nå du kan velge hva som er viktig for deg i dag. I morgen kan du ta et nytt valg.
En fin runddans
En dag kan venninnen din være viktigst for deg, en annen dag er søvn det viktigste, så er det tidspunkt eller familien.  Spør du deg selv titt og ofte om dette, så vil du antagelig bli et hakk mer kjent med deg selv, og det blir lettere å følge egne behov. Og følger du egne behov er det lettere å bli fornøyd. Da blir også lettere å være grei mot andre. Og andre blir tryggere på deg når de hører du evner å ta vare på deg selv, ved å si ja, eller nei, eller gi din mening om felles avgjørelser.
Hva er viktigst for deg i dag???
For meg er det å forberede 3 ting til helgen, så den kan nytes!