For å bli god i noe kreves ofte engasjement. Engasjement gjør deg våken og tilstedeværende. Noe som kreves for å ta inn ny informasjon. Du trenger å høre og se det som læres ut, og da trenger du å være skjerpet og konsentrert om det som foregår. Jeg har for mange år siden lest i en av mine psykologibøker at det er vitenskapelig undersøkt, at de som sitter på de første radene på skolen er de som oftest har best resultater. Så jo nærmere du er læreren og det som skjer på tavla, jo mer tilstedet og skjerpet blir du.
Bakerste rad
Jeg vet av egen erfaring at både jeg selv og flere med meg ville sitte gladelig på bakerste rad på skolen. Der var vi lengre fra læreren, og kunne lettere fikle med andre ting uten å bli oppdaget. Vi synes ikke like godt bak de andre hodene. Og vi hørtes ikke like godt om vi hvisket og tisket. Så å sitte bakerst ga muligheter til å ikke følge med på det faglige, men fokusere på andre ting. Slik viser det seg ofte med andre ting også. De som stiller seg på første rad på konserter er de som er mest engasjerte. De har det morsomst, de kan alle tekster og får kanskje blikk kontakt med sitt store idol, som igjen løfter konserten mange hakk. De som stiller seg bakerst i gruppesalen på treningssenter vil ofte gjerne gjemme seg. De kan føle seg mindre flinke enn andre, med den konsekvens at de ikke ser instruktør og trinn like godt, og derfor forblir usikre eller ikke tar ut øvelsene fullt ut. De som står foran følger ekstra godt med. Instruktøren ser de tydeligst. De vet også at de kan bli fulgt med på av de bak seg. De tar derfor ofte ut øvelsene fult ut, og får mest ut av treningen.
De nærmeste evaluerer deg best
Jeg har også holdt en workshop som tydelig støtter denne påstanden. Etter en hel dag med foredrag, øvelser og case om: ”hvordan få til en fruktbar medarbeidersamtale”, hadde vi for det meste sittet i en sirkel. Jeg og en kollega satt ved siden av hverandre på samme sted hele dagen og tilbakemeldingene viste tydelig at alle de som satt nærmest oss ga oss best tilbakemeldinger, og følte de hadde fått mye igjen av workshopen. De kan ha vært mest engasjerte fra før vi startet, men de som satt lengst unna har også vanskeligere med å få fram sitt eget engasjement, og eventuelt endre sin kritiske innstilling, eller holde på sitt begynnende engasjement. Jeg har selvfølgelig lært masse av dette, og har endret sitteplass, beveget meg mer rundt når jeg senere har gjort noe i større grupper. Og jeg har aldri fått slike tydelige og forskjellige tilbakemeldinger siden.
Et valg om å forsøke
En sport jeg ikke har klart å engasjere meg særlig i på TV er håndball. Vet ikke helt hva det kommer av, men synes ikke det har vært så spennende. Min mann derimot ser det meste av sport og ville gjerne ha med meg foran TV til en håndballkamp. Jeg bestemte meg for å gi det et forsøk til. Jeg tenkte på hvordan jeg skulle få få dette til å bli gøy? For det første måtte jeg holde med et lag. For om det ble det samme for meg hvilket lag som scoret visste jeg at det ikke ville bli særlig engasjerende. Jeg fant ut hvilket lag jeg håpet skulle vinne. Og jeg ville sitte oppreist å se kampen. Ikke ligge ned. Bare slike små fysiske detaljer gjorde at engasjementet mitt til kampen økte. Jeg fulgte meg og merket meg at jeg begynte å få meninger om spillerne. Og det ble absolutt den beste håndballkampen jeg har sett. Så da lærte jeg at jeg kan finne fram godviljen med å bli mer tilstede i engasjement ved å velge favorittlag og sitte opp.
I terapirommet
Med noen klienter har jeg opplevd at det føles som om jeg kunne gått ut av rommet uten at de ville merke noe. De prater og prater, men ser ut av vinduet, på bilder, i gulvet, men aldri på meg som de faktisk forteller noe viktig til. De virker som er i sin egen verden, og ikke forholder seg til noe i sine omgivelser. Jeg har i slike tilfeller forsøkt å stoppe de ved å forsiktig stille noen spørsmål. De har enten svart lenge og vel på spørsmålet, men fremdeles er det som de snakker med seg selv. Jeg tenker da at de har få muligheter til å komme ut av det vonde de er i. De maler om det samme, og de forsterker alt det vanskelige ved å repetere, og si alt høyt. De er kommet for å få hjelp. Men klarer samtidig ikke å relatere seg til noen andre. De har forsvunnet inn i seg selv og har vanskelig med å se utover. Da har jeg kommet på tanken om den fysiske nærheten som ofte krever mer tilstedeværelse i nuet. Jeg har forsiktig flyttet stolen min noen centimeter nærmere klienten. Da har de stoppet å prate og plutselig SER de meg. Det er ofte da de selv kommer på at de ikke har sett noen andre på lang tid. De har kun sett innover i seg selv, og sett sin egen smerte eller vanskelige valg. Fra der har vi kunnet begynt å jobbe videre, og klienten har kunnet se mer av omgivelser og annen virkelighet, som igjen har gitt nye perspektiver og klar framgang i det han/hun har kommet for.
Sammen med barn
Samme prinsipp gjelder ofte sammen med barn. Om du snakker til dem fra et rom til et annet hører de deg ikke, eller velger ikke å høre. De trenger din nærhet og tilstedeværelse for å ta imot det du ber om. Om du dermed setter deg på huk, nære barnet, og gir beskjed eller spør om noe, får du både raskere respons og mer kontakt. Dette vil selvfølgelig gi bedre samspill, bedre kommunikasjon og igjen mer læring.
Så vil du lære mer og raskere, eller skjerpe sanser og engasjement så flytt deg nærmere der det skjer.
Levende liv 