Levende liv


Legg igjen en kommentar

Må jeg ha det perfekt mentalt, for å kunne hjelpe andre?

opp og ned i livet

Å jobbe med andre menneskers liv, psykiske helse, endringsprosesser og utvikling krever tilstedeværelse, omsorg, evnen til å kunne skille på ditt og mitt, empati, kreativitet og kunnskap om menneskesinnet. Det krever ikke at man selv har et perfekt liv til enhver tid.  Men jeg tror det er viktig at jeg også sitter trygt og rolig, og tør å snakke om det som er vanskelig på en tydelig måte. For å klare det kreves det en smule modighet, trygghet i faget og kommunikasjon, og ikke minst forstå at vanskeligheter ikke er farlig.
Meg selv eller omgivelsene?
Mye av livet kan man påvirke selv. Men en del faktorer ligger også i omgivelsene. Ting vi ikke kan rå over. Om det er ulykke, sykdom, oppvekstvilkår, ting som andre gjør rundt deg som påvirker deg og dine muligheter. Livet styres og påvirkes av både deg selv og alt det ytre. Og når omgivelser eller hendelser først er skjedd, så er det om og gjøre å lære seg å takle, eller leve med det på best mulig måte. Selv om det alltid vil være store forskjeller på muligheter og personligheter.  Jeg ser at det handler om å regulere seg selv. Å finne de gode tingene, menneskene, behagelige følelsene som kan gjøre det vonde litt mindre vondt, eller som kan endre noe fra gråt til latter, fra svakhet til styrke, fra tåke til tydelighet. Jeg ser det hele tiden. Disse endringene mennesker kan klare selv, eller med litt hjelp. Det er fascinerende å se at det gode og sterke kan lokkes fram i oss, selv i en ekstrem stressende situasjon, eller til tider hvor vi føler oss handlingslammede.
Gjenkjennelse av følelser, tanker og kroppsfornemmelser
At jeg selv har kjent på livets mange utfordringer gjør meg mer ydmyk. Noe som er viktig er at jeg tør å evaluere mine egne opplevelser og situasjoner nøye, selv om det er tøft. Det er slik jeg kan lære. Og jeg kan dra med lærdommen inn i min jobb. Så brutalt sett, kan mine tøffe situasjoner i livet, berike mine klienter. Jeg har lært, både gjennom bøker, forelesninger og skoler, men også gjennom egne erfaringer. Min kompetanse kommer fra ulike hold. Både profesjonelt og personlig.
Jeg tror ikke jeg må ha opplevd det samme som mine klienter for å forstå dem, eller evne å gi støtte og hjelp. Men jeg tror det er en stor fordel, kanskje nødvendig, og ha kjent på ulike følelser, tanker og kroppsfornemmelser som ofte dukker opp hos en klient i terapirommet. Det kan være sinne, redsel, sorg, savn, å sitte fast, fortvilelser, avmakt, hjelpeløshet, avsky, smerter og ubehag i kroppen, tankevirrvarr eller tomhet. Da er det så mye enklere både å kunne gjenkjenne det klienten forklarer. Jeg vil raskere kunne kjenne det igjen og forstå det min klient snakker om. Er det noe klienten har vanskelig å sette ord på, så kanskje gjennom hennes forsøk og utydelighet, så kan jeg forklare det jeg synes det høres ut som. Så vi sammen kan tydeliggjøre, eller klienten kan bekrefte det jeg forklarer, eller få hjelp til å sette ord på det hun/han opplever. Mye av terapi handler om hjelp til selvhjelp. Det handler om å bli klar over sin egen situasjon og sine egne utsikter videre. For å bli klar over sitt ståsted og videre gang, kan jeg stille gode spørsmål, som hjelper til å åpne og se nye utsiktsposter. Det er lettere å ha spørsmålene framme i hodet, om jeg har kjent på livets mot og medvind selv. Og jeg blir ikke så redd for å snakke om det tøffe. Jeg klarer lettere å noe mange klienter trenger, så er det hjelpere som tørr å snakke tydelig om det som er vanskelig. Det ufarliggjør problematikken, samtidig som det virkeliggjøres. Mange opplever å ha mennesker rundt seg som fortrenger. Og i det begynner mange og lure på om hendelsen virkelig har skjedd. De kan tvile på seg selv. Og det oppleves ofte ekstremt skremmende. Så å ha vært i storm selv, og dele det kan gi en heldig støtte og normalisering til klienten.
Ditt eller mitt
Og opplever jeg noe fælt selv, må jeg vurdere om jeg kan likevel klare å være profesjonell, og ikke blande kortene mellom meg og min klient. Ellers må jeg gå til veiledning eller terapi selv, før jeg kan gå tilbake til mine klienter. Dette kjenner du kanskje igjen også innen andre yrker. Det er hvertfall ikke sjelden jeg hører hvordan medarbeidere eller ledere projiserer egne ting over på andre. Det vil jeg påstå er veldig sårbart fra leder til medarbeider. Der hvor det allerede er en maktforskjell. Så spør du meg bør enhver leder ha jevnlig coaching/veiledning for å evne å se forskjell på sak og person, og sitt eget og en annens. Tror dessverre det er mange som overvurderer egen kapasitet og selvinnsikt på dette område.
Men jeg kjenner selv igjen at det til tider er befriende å komme på jobb, om man har egne utfordringer privat. Jobben kan bli så engasjerende og spennende at mine egne ting forsvinner med skyene. Og det er vel heller ikke sjelden at jeg da ser på den private utfordringen med nye øyne da jeg er på vei hjem fra en inspirerende jobbdag.
Selvinnsikt
Selvinnsikt er en dyd. Og den trengs å ses på fra andre ståsteder enn ditt eget. Du ser forskjellige ting om du ser på noe fra ulike vinkler. Slik er det med deg selv også. Og være terapeut, eller i en annen hjelpeposisjon for andre mennesker krever mye selvinnsikt.
Men jeg vet jo selv at jeg om jeg skal til frisøren, er det mer betryggende at hun ser fin og flott ut på håret selv, enn om hun har ekstrem ettervekst og slitte tupper. Hun trenger jo ikke ha mitt drømmehår, eller min stil i frisyre. Men jeg vil vite at hun bryr seg om faget sitt, og bruker det også på seg selv. Det handler om en ”match” mellom det som vises/sies og det som gjøres, altså konsensus/samsvar.
Så mitt liv er levende. Med opp og nedturer som alle andre. Men jeg har et brennende engasjement for psykisk helse og et godt liv. Og jeg har derfor studert det profesjonelt og personlig fra jeg var liten. Men uansett kunnskap, kommer aldri livet til å bli knirkefritt. Men kunsten er å kunne skille mellom mitt og ditt, holde seg oppdatert faglig, be om hjelp om man trenger det selv. Akkurat på samme måte som i andre yrker.


Legg igjen en kommentar

Med fokus på lykke

happy

For meg handler lykke oftest om øyeblikk, eller lykkestunder. Det er øyeblikk da alt annet forsvinner enn akkurat det fantastiske jeg har fokus på, og kjenner i hele meg. Det kan være følelser som stolthet, glede, forelskelse, nærhet, kjærlighet, ro, balanse, positiv overraskelse,  eller mestring. Det er en følelse av å være totalt tilstede med opplevelsen og meg selv. Som om hele verden ellers rundt meg forsvinner. Det er noe overveldende som fyller hele meg. Det kan kjennes i magen og  brystet spesielt, og kjennes som pirring, gledestårer, latter, smil, varme som brer seg, letthet, totalt ro etc. Sansene er skjerpet, det kan være noe vakkert jeg hører, noe fantastisk jeg ser, noe behagelig jeg kjenner, som gir meg gode følelser og får meg til å glemme alt annet. Så kan det også opphøre plutselig, eller langsomt. Og jeg vil endre min tilstand til: bra. Eller ok. Eller jeg kan komme på noe som er vanskelig, og kjenne på tristhet. Det er sjelden jeg har blitt i lykkefølelsen over veldig lang tid. Virkeligheten med sine omgivelser innhenter meg. Så for å skape meg flest mulig lykkestunder vet jeg for min del at jeg må gjøre ting jeg liker, være med de som gjør meg glad og leve meg inn i øyeblikket med skjerpede sanser, og ikke være redd for å vise meg fram med følelser som er i ytterkantene av det vanlige. Følelser som synes. Som kan gi meg farge i kinnene, tårer som renner, smil og latter, selv når ingen andre kjenner det på samme måte. For lykke kan også gjøre deg mer synlig.  Om du er lykkelig, kan fallhøyden og skuffelser bli større, når du plutselig opplever noe vanskelig, eller om du forventer at lykken skal vare i lang tid. Men om du ser lykkestundene som påfyll av energi, som nødvendighet for å forstå alle motsatte følelser, eller bare en nytelse der og da, vil du ta imot lykken med viten om at den gir deg nyanser og ydmykhet til livet. Og jeg vil  påstå at den også kan gjøre deg helsemessig friskere. Det er lettere å få relasjoner, da folk trekkes mot deg. Lykkestunder er som energiboost og ressursforsterker og helt naturlig «antidepressiva».

Hva er lykke for deg? Jeg har oppdaget at mange har veldig høye krav til livet. De forventer å være lykkelige mesteparten av tiden, og de tror veldig mange andre rundt seg er lykkelige hele tiden. Ja, til tider kan det jo se slik ut. For mange er det lettest å flagge hva de gjør,  skal gjøre, og har gjort som er spennende og gøy. Det kommer ut og fram i samtaler og ikke minst facebook, eller andre sosiale medier.  Men jeg kan love dere at alle som forteller om fine og flotte ting også har dårlige dager. De vil bare ikke snakke like høyt om det, og ikke like ofte. Mange vil fôre det positive, i håp om at det skal vokse. Eller ved å snakke og fokusere på det bra, så legger de også selv merke til hvor mye bra de har det, og vil dermed ikke ta det negative til store dimensjoner. De som fokuserer på det gode, har også lett tilgang til sine ressurser, og vet lett hva som gjør de glade, og kan bruke det som «medisin» på dårligere dager.

Hvordan kjenner du at du er lykkelig? Kan du beskrive hvordan det kjennes ut? Det er for mange lettere å beskrive sinne og frykt, enn lykke. Men kroppen vår er også bærer av følelsen lykke. Tror det faktisk er viktig å plassere det og kunne beskrive det. For da vil du lettere kjenne det igjen, og legge merke til det, og notere deg det. Og igjen få en opplevelse av at lykke stikker fram oftere enn du tror. Og om du kjenner hva lykke gjør med kroppen din, vil helheten av deg med både følelser og tanker også påvirkes positivt.

Personlig er jeg fornøyd med livet også om jeg har det godt og bra.  Jeg må ikke være i ekstase av lykke for å kunne bekrefte at livet er fint. Det er jo tross alt fordi vi kjenner forskjell på: dårlig, ok, bra, lykkelig at vi kan være med å påvirke vår egen situasjon. Vi kan gjøre de tingene vi vet vil lette oss, og påvirke oss på en god måte. Men nyansene er viktig. Det ville bli slitsomt å kjenne seg, fra seg av lykke, til en hver tid. Det er intens følelse på samme måte som ulykkelighet. Både lykkelighet og ulykkelighet er i ytterkanter av følelsesskalaen, og det kan tappe energien i lengden. Det er sunt og godt for kroppen og også ha det ok, bra, ro eller følelse av balanse. Ofte kan de fleste av oss ha det både bra og dårlig på samme tid.  Enkelte områder i livet som er helt topp, og andre som er dårlige. For eksempel et skille mellom jobb og kjærlighet. Noen er flinkere enn andre til å skille, og noen drar med seg problemer fra en arena i livet inn i en annen. På samme måte som stor lykke på en arena kan gjøre livet lettere på andre områder i livet også.

Vet du hva som gjør deg lykkelig? Og hvordan kjenner du det?