Levende liv

Min viktigste reise i livet

Legg igjen en kommentar

seilbåt

Jeg hadde aldri seilt før i mitt liv.  Så sto jeg der på Aker Brygge midt i September, og skulle trå om bord i seilbåten, som skulle være mitt hjem i nærmere et halvt år. Den virket  plutselig altfor liten til å kunne frakte 10 ungdommer, en skipper og en mekaniker over halve kloden. Visste jeg egentlig hva jeg bega meg utpå? Antagelig ikke.

Pippi eller konkurs

Jeg dro fra jobb, utdanningsplaner, mange venner og god familie.  Jeg var 21 år og skulle utforske verden. Jeg hadde forsøkt å få med venner på jorda-rundt-billett, men redsler for mye forskjellig, og nye kjærester stoppet de andre. Så da måtte jeg finne en annen måte å pirre eventyrlysten på. Jeg fikk informasjon om en reise til sjøs. Da tenkte jeg som Pippi. ”Jeg har aldri seilt før, så det får jeg sikkert til”. Jeg betalte flere tusen til arrangøren rett etter de viste en fantastisk reklame/reality- film fra en tidligere tur. Det var bare flotte folk, latter med hvite smil, vind i håret, fantastiske strender, palmer og moro. Jeg var solgt! Min far var sikker på at arrangøren ville gå konkurs.

Slutt på privatliv

Jeg kjente ingen i utgangspunktet. Men vi hadde hatt et døgn på hytte, var på Peppes en kveld og hatt et teorikurs i, å knyte knuter og sjøvettregler. Så jeg følte meg klar for havet.  I båtverden var vår båt en Rolls Royce. En Swan 65 fot. Så det var ikke bare venner og familie som sto på brygga. Det var knallvær. Da alle hadde lasset om bord sin bag, og vår hermetikk, pasta, tørrmelk, kjeks, vann at annet for en lang stund framover kan jeg love at vi ikke hadde mye privatliv mer. Det ble fullt.  Mine klær fikk ikke plass i mitt tildelte skap, så noe måtte ligge i enden av min seng. Men jeg var happy.

Vi var delt inn i fire vaktlag. Et lag som hadde indretjeneste dvs. lagde mat, vasket opp, vasket toaletter og annet ”husarbeid”. De tre andre lagene styrte båt til ulike tider hele døgnet, 12-16(+00-04), 16-20 (+04-08) og 20-24 (+08-12). Og vesentlig er det kanskje å vite at vi var 8 jenter og 2 gutter om bord. En drøm eller mareritt for gutta??:)

Europaruta, spy og frokostmøter

Første stopp var Middagsbukta. Der ble det selvfølgelig vår første av mange kommende ankerdram, med påfølgende fest. Flere om bord fikk besøk av et par venner med båt. Rekeaften var i gang.  En hadde laget sanghefte, med både seriøse og useriøse sanger. Gitaren kom fram, vitser og historier haglet. Det var latter fra ende til annen.

Videre seilte vi til Koster, Skagen, inn i Kielkanalen og ut i Biscaya bukta til England og Gurnsey. Det var slett ikke bare sol. Det var regn og storm. Bølgene sto over båten. Vi var bundet fast i båten for ikke falle over bord når vi jobbet. Vi holdt også ekstra fast de som hang over rekket og spydde. Flere ville heller ta flyet videre til Karibien. Men de ble. Klærne rakk ikke å tørke, så vi var stadig våte. Vi ble stadig bedre kjent. Visste hvem som var morgenfugler og nattravner, eller gretne. Hvem som vekket en på en god måte med rolig stemme og klapp på kinnet. Visste raskt hvem vi gledet oss til skulle lage mat. Hvem som likte musikal musikk og hvem som likte tradisjonell pop. Vi våknet sammen, jobbet sammen, festet sammen, vasket etter hverandre, spilte, sang, diskuterte. Det var en bratt læringskurve for meg. Både i seiling, samarbeid, megling, matlaging og kultur. Snakk om selvutvikling!! Kan jo nevne at mine foreldre ble lettere nervøse da jeg allerede i København ringte og ba de sette inn penger til meg.                                                                                           Det var ikke så ille som fryktet, jeg ventet inn både lønn og feriepenger.

Vi seilte videre nedover Europa. Portugal, Spania, Lanzarote, Gibraltar og Gran Canaria. Der vi hadde et noe lengre opphold for å bunkre opp til ca. 2 uker over Atlanterhavet. Båten skulle vaskes og sjekkes. Vi hadde våre frokostmøter hvor vi tok opp videre valg og avgjørelser. Der var det demokratiet som bestemte, men alle fikk mene, argumentere og uttale seg. Det kunne være show i seg selv. Etter hvert visste vi hvem som kom til å mene hva og hvem som bare hang på. Det kunne handle om avreisetidspunkt, matinnkjøp, musikkvalg, beskjeder om noen ikke kom til båten til avtalt tidspunkt, uenigheter med skipper, ryddighet om bord, arbeidsfordeling innad i vaktlag, eller oppgaver utenom det vanlige. For en herlig, engasjert og morsom gjeng.

Atlanterhavet

Så var det Atlanterhavet. Vi så ikke en eneste annen båt på fjorten dager! Bare oss i den lille båten på det store hav. Det var en opplevelse utenom det vanlige. Vi fisket og fikk”Kingfish” på oppvaskhanske, vi spilte spill, musikk, fortalte spøkelseshistorier, og tenkte på filmer som ”Terror om bord”, ”Haisommer” og alt som kunne skremme oss selv eller de andre. Vi vasket håret i saltvann, dinglet i en huske (”båtsmannstol”) utenfor rekket, solte oss, leste, filosoferte med verdens beste havsutsikt. Kun noen timer hadde jeg litt nok, av folk så tett. Da la jeg meg under et seil med musikk på ørene og skrivesaker og bok. Der ble jeg til pannekakene var ferdig. Her var det nøye fordeling. Maten ble rettferdig fordelt. Her ble vi som en gjeng søsken. Jeg glemmer aldri da vi trodde båten sto stille, og gutta hoppet over bord for å bade. Det var mer strøm enn vi ante og båten fløt sakte videre, men likevel raskere enn de svømte. Vi gjorde klar vår lille redningsaksjon, men følte vi hadde kontroll, så vi kunne ikke la vær å nynne høyt låta fra ”Haisommer” – ha ha.

Karibien

Vi brukte 14 dager over til Barbados. For en drøm å få fastland under beina. Der ble vi raskt kjent med innbyggere og båtfolk. Det er en spesiell atmosfære på havner. Alle er nysgjerrige på nyankomne. Og her hadde ryktene gått om at vi var 8 jenter om bord. Her opplevde vi å være eneste hvite på discotek, hvor det var selvsagt at vi skulle danse ”dirty dancing” med gutter både foran og bak. Det var klart en blandingsfølelse av feststemning, skremmende og nyttig.

Vi fikk her være med på båtparade for å feire Barbados sin uavhengighet til England. Vi fikk servert karibisk mat om bord, vi seilte små katamaraner, kjørte vannscooter og lærte rompunch å kjenne. Det nærmet seg jul. Og vi fikk besøk av en norsk journalist. Hun hadde med seg et lite juletre. Det måtte stå kaldt. Så det fikk plassen i vårt kjøleskap. Vi trakk en lapp med navn på en om bord som vi skulle gi julegave til. Slik fikk alle en gave hver.

På vår ferd nedover møtte vi en svensk båt. De hadde nesten samme rute som oss. De seilte vi om kapp med, festet med og ble godt kjent med. Tre av dem kom over på vår båt, da de ikke kom godt overens med egen  skipper. Da vi var tom for mye mat og matpenger, og så for oss siste del av turen med mye fiskeboller, spagetti med ketchup og brød med peanuttsmør, kom disse over til oss med nye midler. Tjohoo. Det ble trangt. Men siden vi  ikke hadde nattseiling igjen, det var sol og sommer, kunne flere sove på dekk. Disse nettene  får jeg deilig gåsehud av å tenke på. Jeg elsker saltvannslukta, stjernehimmel, bølgeskulp – takket være nettene ute på madrassen min på dekk, på ”Kings legend”.

Seilasen fortsatte til Tobago, Dominca, St. Lucia, St.Vincent, Martinique og Antigua hvor vi mønstret av. Det ble selvfølgelig både kjærlighet(og dramaer), vanskelig bytte av skipper, julefeiring, snorkling, Barbeque fester, fossefall, nye mennesker hele veien og stort teamwork.

Ettertanker og konsekvenser

En ukes i tid føltes som en måned i opplevelser. Jeg var hos tannlegen på Barbados da jeg brakk en tann. Jeg raste gjennom en brygge og var blå over halve kroppen. Jeg hadde et par flørter underveis. Jeg haiket rundt på Dominica. Noen fikk sandlopper etter netter på strender. En fikk pigger fra kaktusfrukt på hele overkroppen. Siden het hun ”Tornerose”. Vi var i grotter. Smakte skilpadde. Var på lokal juletrefest, og kino. Snorklet og surfet.  Jeg har aldri satt pris på ferskvann og dusj som på den reisen. Det er virkelig når man ikke har noe, man lærer å sette pris på det. Vi fikk post via post restante underveis flere steder. Det forteller jo om en annen tid før mobil, sms og mail. Vi ringte hjem via telefonkiosker noen ganger på vei hjem.

Denne reisen har gitt meg en ekstrem forståelse av team, konflikthåndtering, selvbevissthet. Den har gitt meg en fantastisk rekke av minner. Og det slår meg hvor moro det kan være i ettertid, med alt som ikke var topp underveis.

Men best av alt. Jeg fant min mann, og gode og nære venner for livet!

Og stor takk til dere nærmeste hjemme som holdt ut alle historier, og alle timer med filmfremvisning i tiden etterpå. Dere danset limbo, dollardans og det var vel like før rastaflettene kom også;)


Legg igjen en kommentar

«Hårete drømmer som lugger»

Jeg har noen hemmelige drømmer i livet mitt. Noe jeg virkelig ønsker å oppnå. Det er drømmer som røsker i hele meg når jeg tenker på dem. Særlig om jeg tenker på dem som mål i livet. Å gjøre om en drøm til et mål, gjør at den blir mer virkelig og mer konkret. Det er som om det kreves mer. Det kreves action. Og de drømmer jeg har gjort om til mål er ikke lenger like hemmelige.
Drøm
Jeg har alltid vært en drømmer. Både dagdrømmer som jeg vet ikke er særlig realistiske verken ut ifra evner og kompetanse, og heller ikke ut ifra innsats. Og det henger vel litt sammen. Om jeg ikke tror på egne evner i forhold til dem, så forblir de nok en dagdrøm. Men den kan være spennende nok. Og den fungerer som en flukt fra virkeligheten. Og jeg kan trenge noen flukter innimellom. Dagdrømmene setter i gang av seg selv uten min bevisste avgjørelse om å skru dem på. Så jeg tror den skrur seg på når jeg trenger en pause. Men jeg har også noen drømmer som absolutt kan være realistiske. Det kan ha vært drømmer i lang tid. Men jeg har synes de har vært litt voldsomme, så jeg har ikke tort å tenke på de så konkret før. Nå er de tilbake igjen. Og jeg kan love deg at de lugger meg. Og det er fordi jeg har omformulert dem mer til mål. Og da blir det med ett mer skummelt.
Mål
Hvis det er et mål, så har jeg automatisk en forventning om innsats, investering, motgang på mange ulike fronter og frykt for å mislykkes. Derfor har det vært lettere å beholde det hele som en drøm. Da kan den jo ikke mislykkes. Det er jo ”bare” en drøm. Når det er blitt et mål kreves det handling. Det skal mer enn å snakke og planlegge til. Jeg er god til å planlegge og god på ideer og sette i gang. Så nå som mine hårete drømmer er blitt forvandlet til virkelige mål, så må jeg gå og følge opp, hele veien til over målstreken. Det kiler i magen ved tanken. Men jeg har begynt, og jeg er på vei. Jeg har flere delmål på veien, og jeg har krysset av et par av dem. Og jeg vil ikke være en av de som ser målstreken og stopper opp der. For det kan faktisk være skummelt å lykkes også. Det kan føles som om man mister litt av den man alltid har vært. Og hvem er jeg da? Når man lykkes i noe som også synes for alle, blir det også straks mer forventninger til en, og ikke minst fra en selv. Man vil ikke miste det man har jobbet for, og det kreves mye og holde seg oppe. Det blir som en slankekur, hvor målet er å gå ned 20 kg. Det er en bragd å klare, samtidig er man da bare så vidt begynt. For nå skal man holde seg der. Og det er minst en likeså tøff jobb.
Se litt om gangen
Du kan ha en gedigen drøm. En drøm andre vil le av. Da skjønner du at du har høye ambisjoner. Men det er mulig. For det meste i livet er mulig, bare man er villig til å gjøre jobben, gjøre det som skal til. Og kanskje ler de ikke av din drøm, men av tanken på å ha en slik stor drøm selv. For de som ler forblir det kanskje bare en drøm. De ser begrensninger istedenfor muligheter. Og når begrensningene for dem er så tydelige kan store mål nærmest virke latterlige. Men hold på målet ditt, og hold deg sammen med de som heier på deg, støtter deg og tror på deg. Det er de du trenger når du til tider kan miste fokus eller egen tro på at du skal klare det. Da må du låne de andres tro på deg så lenge. Og ta bare ett steg av gangen. Sett små mål på veien med realistisk tidsfrist. Det var slik jeg lærte datteren min å gå lengre skiturer. Vi skulle bare fokusere å gå til neste sving, eller stubben litt borte i løypa, og videre til neste hytte. Hun gikk og gikk og nådde det ene målet etter det andre, helt til hovedmålet. Yeah!!
Nytt år
Jeg kjenner målene mine ekstra godt når en ny kalender begynner å fylles. Det minner meg om tiden. Der ser jeg datoer som er satt av og noe står svart på hvitt. Noe er  fremdeles for skummelt å skrive, eller si høyt. Men drømmene og målene modnes i passende tempo i mitt hode. Om man kaller det nyttårsforsett eller mål, spiller vel ingen rolle. Det viktigste er å virkeliggjøre, så ikke alle drømmer forblir drømmer. Det er deilig å ha drømmer og mål. For da finnes det lyst i meg. Og lyst er en drivkraft og motivasjon til selve livet. Det er det motsatte av depresjon, når all lyst forsvinner, og mål og drømmer er fjerne og uviktige. Men nå er det like før noen av handlingen for å nå nye delmål skal ha en julepause, mens andre passer perfekt å ta med seg inn i jula. En perfekt ambisjon i jula er å være aktiv. Yoga, gå, løpe, leke. For da har jeg fri og masse tid og mulighet, og det er perfekt å ”legge lista” og skape ”den gode avhengigheten” til det er fullere dager etter jula.
Har du noen drømmer du vil gjøre til virkelige mål? Kjenner du at det er skummelt? Har du spurt deg hva som skal til for at du skal klare det?
Husk at skummelt også kan være en drivkraft. Velg å omgås personer som vil støtte deg. Og etter hovedmålet ditt er satt, så se bare et stykke av gangen. Da virker det ikke så umulig. Forvent deg motgang, så brett opp armene og ikke gi deg! Jeg heier på deg.