Levende liv


Legg igjen en kommentar

Alt du gjør dekker et behov

image

Jeg tenker at mennesker har en enorm tilpasningsevne. En iboende kraft til å overleve det utroligste. Jeg ser det hver dag. Utenfra kan man alltid undre hvorfor mennesker blir i det som kan se ut som håpløse situasjoner. Antagelig ser vi som er utenfor selve situasjonen andre valg og muligheter, enn de som faktisk står i skiten. Og vi andre bruker for det meste kun hodet og fornuft, men de som står i det tøffe, har i tillegg et lass med følelser i seg. Og det er også viktig å huske på, at vi som sitter utenfor ikke har all den informasjon om det som skjer innenfor. Heller ikke hele historien, med omgivelser og tidligere opplevelser.

Jeg tror alt vi gjør og velger dekker en funksjon. Selv de gjøremål eller relasjoner vi selv kan oppfatte som destruktive. Valgene vi tar, eller ikke tar, dekker et behov i oss. Du kjenner sikkert mange som er i vanskelige forhold, eller har jobber de bare klager over, eller livet på ulike måter virker mer vondt enn godt, og det er mye klaging. Men de blir der likevel.

Da er nysgjerrigheten min stor på hvilket behov de dekker. Og de fleste jeg vet, som får bruke litt tid å gruble på, finner grunner. De har ofte grunner som trygghet, frykt for det ukjente, økonomi, selvtillit, håp om plutselige endringer, sosialt liv, barn, manglende styrke og energi, kunnskapssvikt. Det kan i grunnen være veldig variert og veldig mye, som gjør at mennesker forblir i noe som kan virke tilsynelatende mer som ulykke enn glede.

I mitt fag sier vi ofte at det vi gjør for å overleve er en kreativ tilpasning. Vi kan gjemme oss, bli tause, sloss, lese, trene, jobbe hardt, lyve, mobbe, skryte, forsvinnei dagdrømmeri eller fantasiverden – alt for å beskytte oss mot det som virker truende, farlig, vondt eller dumt. Som barn er det ikke lett å hverken flykte eller sloss, for de er avhengig av voksne, så da finner de andre måter å overleve på. De måtene er noen ganger passende for oss rundt, andre ganger vanskelige og uforståelige. Så barna kan få stempel på seg som aggresive, urolige, vanskelige, passive etc. Mens alt kan handle om ulike måter å finne seg til rette i situasjonen, den eneste måten de klarer å bruke. Og passende for andre eller ei, så kan det være deres kreative måte å overleve på. Og kanskje ingen er der for å lære de andre måter å takle det vanskelige livet på. Da gjør de det de kan.

Vi kan alle trenge frirom, lykkestunder, finne det gode, eller kjempe med nebb og klør for å holde oss oppreist. Og mange oppdager at det finnes gode ting midt i de mest tøffe relasjoner, eller situasjoner. Det gjør at man ser at relasjonen er til å holde ut. Man har funnet sin egen mestringsstrategi. De som også kan se ut som har ingenting, har rett og slett funnet bittesmå ting, som gjør at de overlever. De finner små smutthull som stabiliserer, gir små pusterom, håp, bedøvelse eller øyeblikk som gir en form for behag, eller bare nøytralt – framfor smerte.

Men livet kan endre seg. Og det er da også mennesker kan behøve en ny tilpasning å møte verden på. Det kan være at den mestringsstrategien man valgte, og som en gang var helt nødvendig for deg, ikke lenger trengs nå. Det kan være smart å begynne å se det som ER nå, og forstå at det som en gang VAR, ikke lenger ER.  Nye kreative mønstre kan skapes for å ikke bli fiksert i gamle mønstre. De strategiene er ikke sikkert vil fungere så bra som de den gang gjorde, i dine nye nå nye relasjoner og situasjoner. De kan til og med skade.

Og selv de som har mye av så mangt, kan leve destruktivt. De kan se lykkelige ut i sin status, men ha et ekstremt usunt ekteskap. Men likevel fortsette å bli. De kan ha penger og hus og helse. Men har et par ting som stopper dem fra å gå. Mangel på jobb, selvtillit. Og dermed føle at så mange sider av livet som også er bra idag vil pulveriseres om ekteskapet brytes opp. Derfor blir man heller der. Holder hodet over vannskorpa. Nyter stunder som er mer ok enn andre. Samme gjelder jobb. Eller andre former for relasjoner. Et ordtak er: Brent barn skyr ilden. Det betyr jo akkurat det, at man har fått en erfaring, og derfor er forsiktig ut i fra den. Og klarer ikke å skille ild fra ild. Så kommer en tid hvor man kan lære at alt ikke lenger er en farlig brann, slik det en gang var. Nå kan det også være at ild er et hyggelig sankthansbål.


Legg igjen en kommentar

Mobbing og kommunikasjon

mobbing

Hun gråter den ene dagen, lider i det stille den neste. Men det synes på øynene hennes at hun er trist. Hun er redd. Hun vil hjem. Hun vil være alene. Der ingen kan være slemme mot henne. Der ingen kan si noe stygt. Hun tør ikke ta igjen. Vet ikke hva hun kan si og gjøre for å få de til å slutte. Hun trenger en venn. En å snakke med, være sammen med. Hun er i ferd med å synke sammen. Til en liten klump uten verdi. Lurer på selv om hun er helt håpløs, stygg, kjedelig og rar? Kanskje har de rett med alt det stygge de sier til henne? Kanskje det er best at hun holder seg alene? Men det gjør så vondt. River inne i brystet. Gjør vondt i magen. Å være helt alene er vondt. Og det er trygt.

Ansvar:

Skolen har anti- mobbing kampanjer. Ledere på skolen tar ofte tak i mobbingen. Barna deltar aktivt i hvordan de skal oppføre seg mot hverandre. De skriver plakater, diskuterer og lager rollespill. Lærere engasjerer, og det er flott. Det er foredrag, artikler og debatter om mobbing, men likevel eksisterer mobbingen videre. Mobbing var tema da jeg var liten, og det er tema nå når mine barn er små. Det skjer videre i det skjulte, eller det kommer nye mobbere til. Og vi må fortsette kampanjene.  Dessverre er det mange som forblir et offer videre inn på deres neste arena også, på høyskole og på jobb. Mobbingen kan her ha en annen innpakning.

Slik er det ofte. Man forblir et offer. Stort sett alle artikler jeg har lest, debatter jeg har hørt tar for seg mobberen. Mobberen bør straffes, mobberen bør få bedre oppfølging, mobberen bør få bedre selvbilde, mobberen bør vite hvordan det føles ved hjelp av ulike kampanjer og informasjon. Og jeg håper debatter, engasjement og ulike aktiviteter fra skolene sin side fortsetter. Hjelper det ett menneske, er det verdt det. Men hva kan den som blir mobbet selv gjøre? Vente på at mobberne forsvinner, vente til mobberne blir omsorgsfulle mennesker med bedre oppdragelse og mer empati?

Offerrollen:

Mobberne bør fremdeles ansvarliggjøres.  Men den ene metoden utelukker ikke det andre.  Vi kan også ha kampanjer, kurs i selvbildetrening, kommunikasjon og psykologi for å hjelpe ofrene til å komme ut av sin smertefulle situasjon. Jeg er enig i at mobberne bør ansvarliggjøres for smerten de påfører, eller de bør lære seg empati. Men hva når det hele tiden kommer nye mobbere uten empati, og med et slikt dårlig selvbilde at de har behov for å rakke ned på andre for å heve seg selv? Er det ikke da lurt og selv kunne vende trenden med å være offer?  Hvorfor vente, om du selv kan ta tak i din situasjon her og nå? I tillegg til ikke lenger å være offer, vil man oppleve mestringsfølelse og økt selvtillit. Som mobbeoffer synker selvbilde. De fleste vil gjøre seg små og usynlige, samtidig som de lengter etter venner og sosialt liv som alle andre. Det er en naturlig forsvarsmekanisme å ønske å  gjemme seg når man er offer. Man ser ofte ned, håper at ingen legger merke til en. Da er det ikke lett for noen å ta initiativ til prat og vennskap heller. Ser man ned og gjør seg liten, ser det ut som de ønsker å være alene. Enda det er helt motsatt.

Kommunikasjon:

Da jeg var barn, la jeg ofte merke til de som ikke lot seg mobbe. Hva gjorde de? Hva sa de? Flere kunne få en stygg bemerkning, eller kommentar som kunne blitt starten på mobbing. Men de var kjappe i replikken. De hadde smarte svar tilbake. Noen ganger med humor, andre ganger med ironi, eller med selvsikkerhet. Selv om jeg ikke tror alle var like selvsikre, så lot de som.  Og det fungerte. Jeg var fasinert. Jeg skulle ønske jeg kunne svare så bra, så kjapt. De som ikke hadde denne formen for respons reagerte med benektelse, gråt, sinne og trusler, eller tok igjen med samme mobbekommentar tilbake. Ingen av delene fungerte. Den onde sirkelen begynte. Mobberne hadde funnet sine offer.

I min jobb som privatpraktiserende terapeut gjennom mange år, er det mange voksne mennesker som ønsker konkrete råd og tips om hvordan de kan svare og kommentere på andres spørsmål og påstander. Det føles så godt å kunne si ting som stemmer med det en føler inni seg, eller at man klarer å si det en har bestemt seg for å si. Etterpå – når hele situasjonen er over, da kommer man ofte på alt man kunne ha sagt. Smart kommunikasjon kan hjelpe deg som offer, og da hjelper du også mobberen. Hvorfor ikke for en gangs skyld prøve å starte der?

En vanlig respons fra barn som blir ertet eller mobbet er å ta igjen med samme mynt. De sier det samme tilbake. Dette gir erfaringsmessig bare mer ved til bålet. Det blir en kamp om å si de mest sårende og stygge ting. Gråt gir dessverre også ofte en ønsket respons fra mobberne. De har overtaket.

Konkrete verktøy:

Gjentatte ganger har jeg gjennom de siste årene forsøkt en metode i å lære ut konkrete svar på typiske mobbekommentarer. De fleste vet ofte hva de blir mobbet for, eller kan tenke seg til et par ulike alternativer for hva en mobber kommer til å si. Dette har vært råd til både egne barn, andres barn, og også voksne mennesker i terapi eller coaching. Dette er en ”JA” metode, eller svare med undring og nysgjerrighet. Bare svarene i seg selv viser en selvsikkerhet som gjør at mobberen ofte ikke sjanser på å gå videre med sine stygge påstander.

Konkrete eksempler som er tatt fra virkeligheten:

Mobber: ”Se på deg a, du kan jo ikke kle deg ”. Offer: Med et smil: ”Jeg er litt enig med deg, jeg føler meg ikke veldig fin i dag. Må nok prøve å gjøre noe med det til i morgen”. Eller  ”Jeg er ikke helt enig med deg. Vi har bare helt forskjellig stil du og jeg”. Fremdeles med et smil!

Eller: Mobber: ”Du har veldig rar og stygg lue på deg”.  Offer: ”Ja, den er kjemperar, men den er så varm, at jeg får heller se rar ut”.

Eller: Mobber: ”Du er så teit og sier så mye dumt”. Offer: ”Ja, antagelig er jeg den teiteste du vet om”. (Ironi funker ofte)!

Eller: Mobber: ”Jeg er sikker på at du ikke kan regne dette enkle mattestykket engang”. Offer: ”Nei, det kan jeg ikke, men jeg kan hoppe fra 5 meteren”.

Eller: Mobber: ”Du tror du er så kul du, tror du er noe”. Offer – ”Hm, rart du sier det. Har aldri hørt noen andre mene det, selv om jeg har kjent de i mange år”.

Eller: Mobber: ”Du er så sur du”. Offer: ”Ja, det stemmer at jeg er sur i dag. Og i går var jeg superglad hele dagen”.

Ved de fleste av disse situasjonene og lignende vil mobberen bli mer eller mindre overrasket over svaret og derfor ”satt ut” av sitt eget spill. Antagelig vil personen snu og gå, bortforklare seg, eller prate om noe annet. Men mest og best av alt – viser ”offeret” at han/hun ikke er noe offer. Offeret blir en person som tåler å gå med rar lue eller klær, vet at han/ hun ikke kan alt, kan være både sur og glad og teit. Mobbekommentarene faller til grunn.

Voksne som barn kan lære:

Dette gjelder også voksne som får en ubehagelig påstand på seg. Det er ikke sjelden jeg har fått tilbakemelding på at dette fungerer. Og klare å komme ut av en mobbe situasjon ved ord, det gir deg styrke, mestring og definitivt økt selvfølelse. Og også selvstendighet. Vi viser at vi ikke vil bli satt i en bestemt bås. Vi er ikke konstante, men i bevegelse og utvikling. Vi er varierende og i endring. Vi kan gå med rare klær og fine klær, være sure og glade, være dårlig i matte og flink i noe annet. Og akkurat det kan mer bli en klapp på skulderen til oss selv, enn la de mobbende kommentarene bli en selvoppfyllende profeti som andre påfører oss. Den seieren et barn føler om han/hun kan mestre med egne ord at mobbingen forsvinner eller aldri kommer skikkelig i gang blir en stor konsekvens ut av små ord. Og mobberen slipper kanskje å bli en mobber. Det blir vinn – vinn situasjon. Og i mine øyne både forebyggende og reparerende for mobbing.  Da trenger ingen å føle at det ikke finnes håp om du selv har dårlig selvfølelse, eller har barn som har dårlig selvfølelse. Det er mulig å komme ut av likevel. Det er i mange situasjoner mulig å lære seg ikke å la seg mobbe.