Levende liv


Legg igjen en kommentar

Å klare selv, eller «kvinne i nød»

hjelp

Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å skulle klare alt selv. Både som barn, ungdom og tidlig voksen, så jeg på det å være uavhengig og selvstendig som den beste styrke. Så det førte til at jeg fikset mye selv, og har vært mye selvstendig. Og det har til tider vært veldig trygt og godt. Men det har også blitt mange rare løsninger. For jeg er ikke god på alt. Så når jeg skulle gjøre ting jeg faktisk ikke hadde noe greie på, ble det fantasifulle resultater. Antagelig verken pent eller praktisk. Så da fikk min stolte ”klare selv” holdning en liten knekk. Men ikke noe alvorlig. For jeg evnet raskt å si ”pytt pytt”, og enda senere – å le av meg selv. I dag har jeg ikke noe problem med å innrømme at jeg ikke er god på saker og ting. Det ble egentlig en lettelse, når jeg engang ikke synes oppgavene var noe gøy å gjøre. Da kunne det jo rett og slett være utrolig deilig med hjelp.

Det har som sagt, ikke alltid vært like lett å be om hjelp. Det har nok vært en følelse av svakhet for meg. Og så har jeg vært så opptatt av at den som skal hjelpe virkelig ønsker selv å hjelpe. Det skal ikke være noe ork. Slik er jeg nok enda. Det som hjelper er å være veldig takknemlig. Jo mer jeg kjenner på takknemlighet, og uttrykker det, jo bedre ser det ut som hjelperen er fornøyd og stolt. Akkurat som han/hun fortjener.

Jeg oppdaget en gang når jeg skulle skifte dekk på bilen, at jeg virkelig kunne spille ”kvinne i nød”. Jeg fikk da rask og fin hjelp av en mann som ønsket å være dagens helt. Og det ble han ogsåJ Det ble en vinn-vinn situasjon. Siden den gangen har jeg nok kanskje utnyttet meg av min hjelpesløshet til tider, og funnet ut av jo mer bedende og hjelpeløs jeg virker, jo lettere er det å få hjelp. Hvertfall av den praktiske og maskuline sorten. Det er kanskje da de føler de gjør en ekstra god gjerning. Men det har lært meg at mange mennesker virkelig ønsker å være til hjelp også. Det er nok en viktig læring for de som er redd for å være til bry.

Jeg liker nå mer tanken på at vi lever sammen, og driver verden framover sammen. Og gi og ta imot hjelp er nødvendig samarbeid og fellesskap mer enn det ”ren” selvstendighet er. Vi er gode på ulike arenaer, og på sluttsummen tror jeg ofte at mange har gitt og fått like mye.

For en stund tilbake holdt de på med omfattende og langvarig veiarbeid i vår gate. Det vil si at vi ikke kunne kjøre vår bil inn og ut til huset og garasjen. Vi måtte parkere lengre bort i en sidegate. Da hadde jeg en bil hvor dørene frøs ofte fast. Dette gjorde hver morgen til et h……Og jula og handleposene begynte å bli større og tyngre. Da jeg spurte arbeiderne hvor lang tid til de hadde igjen, trodde de ikke at de ble ferdig før jul. Jeg nærmest ba på mine knær og lovet en haug med vafler og kaffe på 22. desember det året om de kunne bli ferdige. Og gjett hva: jeg stekte vafler til store gullmedaljen og de ble klare.

Mange vil være til hjelp og støtte for andre. Men de vet ikke alltid hvordan. Og de vil kanskje også bli satt pris på. Så å be om konkret hjelp, tror jeg kan øke sjansen for en glad hjelpende hånd. Og å ta imot hjelp betyr ikke at man mister sin selvstendighet. Det er bare å være realistisk i at man ikke kan alt i verden like bra. Og jeg mener også at evnen til å be om hjelp, er en form for selvstendighet. Og å være/spille ”kvinne i nød”, kan hjelpe en annen til å få lov til å hjelpe med noe de kan godt, og de blir samtidig en helt for en dag.


Legg igjen en kommentar

Tør du være en upopulær forelder?

Kan man sette likhetstegn mellom fri barneoppdragelse og grenseløs kjærlighet? Og er det flott? Eller betyr grenser beskyttelse og kjærlighet? Kan barnet klare å ta egne valg og beslutninger, som er til det beste for seg selv og sine medmennesker? Dette er et hårsårt tema. Men jeg liker å undre høyt, og dele erfaringer.

Oppdragelse

Oppdragelse handler om å utvikle barn til å bli ansvarlige og selvstendige voksne ved hjelp av verdier og holdninger, kunnskap og forståelse – både sosialt og kulturelt. Og det er vel en av de vanskeligste oppgaver vi voksne har. Det er lett å føle seg kritisert av andre, og kan være et mineområde i forhold til vår samvittighet.

Hvor mange ganger har du ikke kjent på dårlig samvittighet overfor barnet ditt om du har sagt NEI uten at du egentlig har tenkt gjennom spørsmålet du fikk? Eller enda verre: du skrek til barnet du ditt, eller sa noe upassende. Noen ganger gnager det, og du sier unnskyld. Andre ganger går du bare videre. Eller sier du ”Nei” først, og ”Ja” etter en stund med masing. Det er ikke lett å være konsekvent alltid. Og det er fort gjort å true om mulige konsekvenser om barnet ikke gjør slik du vil. Men det er ikke alltid lett å utføre disse konsekvenser. Og det er ikke alltid riktig å utføre konsekvenser heller, særlig ikke om de er altfor strenge i forhold til det barnet gjør.

Det finnes mange bøker og teorier på området. Og det finnes mange psykologer med mange kloke svar på mange av de dagligdagse spørsmål vi kommer opp i. Selv har jeg tre barn. Veldig forskjellige barn, som trenger ulike former for støtte og utfordring. Det krever kreativitet iblant. Jeg har lest mye utviklingspsykologi, jobbet i barnehage, jobbet med veldig mange foreldre og med en del ungdommer. Men i teori høres det enklere ut enn det er i praksis.

Selvstendighet og ansvar

Barnet forventer å få lov til mer etter hvert som det blir eldre, og det er naturlig. Men med økt alder kan også foreldre forvente mer av barnet i forhold til plikter. Og etter jeg har vært på et foredrag om grensesetting for barn er det mye klarere for meg hvordan dette hører sammen. De får lov til mer, og de får mer ansvar. Det kan handle om søvnrutiner, mat, utetider, samvær med familie, tv titting, skole, språk, høflighet eller annet. Og det vil alltid dukke opp nye utfordringer og ønsker og spørsmål fra barnet ditt som du må ta stilling til. Og da påvirkes du naturlig nok av både din dagsform, hva andre foreldre gjør, og om du har en tydelig mening om saken. Plikter og ansvar er ikke noe de alltid vil ha, det kan sees på som en jobb, som tar fra dem minutter av fritid. Men barna liker også å være en som er til hjelp, en som er verdifull.  Økt selvstendighet og utvidede grenser i samarbeid med flere plikter til å hjelpe til i familien. Det blir en dialog hvor barnet blir sett og hørt om sine behov, samtidig som det lærer nye oppgaver, og det forventes mer.  Og jeg vil påstå at det blir en vinn-vinn situasjon. Barnet får følelsen av mestring, voksne får mer hjelp, og familien som en enhet har omsorg og samarbeid for og med hverandre. Alt dette tenker jeg skaper selvtillit, ansvarlighet, selvstendighet og medmenneskelighet.

Mas eller kompis

Men veien dit er ikke som en strak vei uten hinder. Barna har sine egne meninger, som ikke alltid stemmer overens med dine. Og noen kan ha overdreven tro på at de får til alt selv. Og det kan føre til krangel og mas.

Det er aldri særlig morsomt med et barn som skriker til deg at du er strengere enn alle andre, at du ikke forstår noen ting, at du ikke bryr deg, at du er teit og håpløs. De smeller i dører og straffer deg ved ikke å snakke med deg, ikke ville spise, låse seg inne på rommet. Da blir utholdenheten din testet, og også din egen trygghet på riktig avgjørelse.

Jeg har sett mange foreldre heller ønsker å være beste kompis med barna sine enn oppdragere. Men når det å være kul og grei blir det viktigste i enhver sammenheng, er man ikke alltid en tydelig, klar og voksen oppdrager. Å være foreldre er som å være en leder. Man må tåle å ta noen upopulære avgjørelser iblant. De voksne må ha med fornuft i avgjørelser. Barna baserer mye på lyst.  Oppdragelse handler også om å lære sammenhenger. Sammenhenger mellom mat og helse, søvn og konsentrasjon, aktivitet og energi, kjærlighet og omsorg.

Jeg tror at om jeg ikke hadde vært en voksen veileder for mine barn, og de kunne gjøre mer som de lystet, ville de ikke vært like nøye på mye jeg mener er viktig for sin egen fysiske og psykiske helse. Og jeg tenker det i lengden vil skape mer bekymring, enn om jeg er litt ukul i dag.