Når hun vil forlate

(Dette er en historie som ikke er basert på en person eller par, kun mange lignende hverandre mikset sammen!)

Hun kommer gråtende inn gjennom døra. Hun er ikke den første, og jeg tror heller ikke den siste. Man kan tro hun er blitt forlatt. Men det er hun ikke. Hun blir elsket. Men hun elsker ikke lenger tilbake.

Hun har lett etter de gode og varme følelsene i flere år nå. Hun har lett i hver eneste krok i hele kroppen. Men de er borte. Sporløst forsvunnet på veien, etter giftermålet, barna og nytt hus. Kanskje nedgravd under bleier, søvnløse netter, lange jobbdager, hormoner og TV. Hun vet ikke. Hun har ikke bare lett i seg selv. Hun har lett mellom dem. Sjekket om den kjærlige følelsen har villet titte fram når de har kysset, vært på restaurant, reist eller sittet i armkroken. Men det skjer ingenting i kroppen. Ingen lyst, ingen nysgjerrighet, ingen vibrasjoner, ingen varme. Det er bare kjølig. Det har virkelig gått gradene nedover fra hett, varmt, lunkent til kjølig. Hun vil ikke bli iskald.

Derfor klarer hun ikke lenger å kysse. Det føles forædersk. Men avvisning er også smertefullt. Både for henne og han. Den eneste følelsen hun kjenner er dårlig samvittighet. Ikke fordi hun har funnet en annen, eller fordi  hun har gjort noe annet bevisst dumt mot ham. Nei, kun fordi hun ikke føler det hun vil. Kjærligheten hun trodde skulle bli i henne for alltid. Kroppen vil ikke lystre, og ikke  viljen heller. Hun vil ikke lenger på tur, eller reise med han. Det er som om hver gang hun prøver, så går kroppen i vranglås. Uansett hva hun gjør, så blir det galt.

Han fortjener bedre. Han fortjener nærhet og kjærlighet. Hun vet han vil ha det av henne. Men hun klarer ikke gi. Hun har ikke flere steder å lete. Hun forstår ikke selv når, hvorfor og hvordan det kan ha blitt slik. Hun vet hun savner ting i livet. Det har hun sagt. Men han kan ikke gi henne det. Og om han hadde klart det i dag, ville ikke følelsene kommet fram. De har forsøkt å snakke, endre underveis når noe har vært vanskelig. De har gjort sine framskritt, og tilbakeskritt. Da var det fremdeles varme følelser og håp. Da hadde hun flere steder å lete.

Men nå må hun gå. Forlate ham. Hun vil ikke såre. Men det er det hun kommer til å gjøre. Klart han blir såret. Hun vil ikke gå, når hun ser han krympe sammen i sorg, men hun kan ikke bli. Hun trenger kroppen sin til å bli varm og kjærlig igjen. Hun klarer ikke se hans lengsel hver dag uten å kunne gi. Hun kan ikke leve et løgnaktig liv. Kan ikke lenger si at hun elsker ham. Hvert pust hun trekker inn svir i brystet. Hvert skritt hun tar inn i neste dag med ham er en pine.

Hun kan med hånden på hjertet si at hun er glad i ham. Han er en god og snill mann og god far. Det hadde vært enklere om han ikke var det. Og hun kan love at hun engang elsket. Og hun er 100 prosent ærlig når hun sier at hun nå ikke elsker en annen. Men akkurat nå elsker hun ikke lenger seg selv heller. Hun lever på tvers av alt hun føler. Så ikke spør hvorfor. Det skjedde ikke over natten. Og hadde hun visst hvor kjærligheten for ham var blitt av, hadde hun hentet den med det samme! Deres samliv var også hennes drøm og framtid, men nå er den borte. Og hun vet ikke hvorfor. Hun vet bare at hun må gå. Hun må finne sin kjærlighet til seg selv, og tilgi seg selv. For hun føler seg som en sviker. Men hun sviker enda mer om hun blir. Når hun går vil skuffelsen bli total. Men så vil tro, håp og kjærlighet kunne vokse fram igjen.

Hva kan dere gjøre for å unngå dette? Mye av det samme dere gjorde mens dere var forelsket….Det kan høres ut som det er enkelt sagt. Men tenk tilbake, på da dere prioriterte hverandre, overrasket hverandre, kysset mer, ga hverandre komplimenter, pratet i evigheter. Naturlig nok blir ikke hverdagene slik for alltid. Men en liten del av det bør opprettholdes for å holde kjærligheten varm.

Jeg er trist, eller er jeg sint?

Åååå, jeg gråter og raser om hverandre. Klarer ikke å sortere verken tanker eller følelser. Ene øyeblikket er jeg trist og innesluttet, og i det neste skriker jeg og slamrer med dører og alt som kan skape høye lyder. Jeg er forvirret og frustrert. Jeg klarer ikke sortere en eneste tanke. Hele meg er kaos.
Frustrasjon
Når jeg gråter, er jeg bare trist da? Mange sier at jeg sikkert er sint. Gjemmer jeg sinnet bak tristhet? Det er lettere å gråte enn å skrike og være forbannet. Kanskje det har med at jeg er jente, og fikk beskjed om å roe meg når jeg ble sint som liten? Men jeg kan bli sint også. Akkurat nå er jeg kjenner jeg meg trist fordi mitt kjærlighetsforhold har tatt slutt. Men jeg kjenner igjen følelsene fra andre episoder i livet mitt også. Jeg fokuserer på alt det bra jeg nå har mistet.  Jeg savner og lengter. Det gjør vondt. Veldig vondt. Det kjennes i magen, i hjertet, i hodet – overalt. Alt annet som før var viktig, virker nå flatt og kjedelig. Kjenner meg helt fiksert på det som er over og slutt. Klarer ikke å glede meg over andre ting, som jeg pleier å like. Og så blir jeg plutselig sint. Sint på meg selv for at jeg kan være så trist. Hvordan kunne jeg la meg selv bli så selvutslettende at jeg hvilte all lykke på en person? Jeg har jo sett på meg selv som sterk. Hvor er det blitt av den styrken nå? Åhh, jeg blir forbanna også. Vil knuse noe, skrike til noen. Kan jeg det? Hjelper det? Hvordan kunne det bli så feil? Tusen spørsmål snurrer i hodet. Og jeg føler at det klikker. Kan jeg bli helt gal av dette? Vil jeg bli meg selv igjen? Jeg blir sint på alle bedrevitere, som skal vite hva som er til det beste for meg. De vil sikkert bare vel, men jeg vil ikke høre det! Ikke nå. Jeg er ikke klar. Jeg er trist, eller sint. Jeg vet ikke. Følelsene roter det til for meg. De roter til tankene mine. De gjør kroppen min anspent og sliten. Jeg vil sove. Eller kanskje løpe noen mil. Eller bokse. Vet ikke hva som er best. Og vet ikke om jeg vil gjøre det som er best heller. Jeg vet ingenting!
Aksept
Hvordan kommer jeg ut av dette virrvarret av følelser? Det føles ikke kun som kjærlighetssorg. Det føles som jeg er sint på ekspartner for mer enn slutten, jeg er sint på meg selv for dårlig vurderingsevne. Jeg er sint på folk rundt meg. Aner ikke hvorfor. Det bare er sånn akkurat nå. Det ene har ført til det andre i en negativ spiral, og det føles som veien opp igjen er lang og kronglete. Men f… heller. Jeg skal ikke bli her!!! Jeg skal tilbake. Og JA, jeg kan ha flere følelser i kroppen og tanker i hodet på en gang. Jeg er både trist og sint. Både for forståelige hendelser og for mindre forståelige ting. Men sånn er det! Det er ikke så rart kroppen min reagerer. Den er jo bærer for både følelser og tanker. Jeg trenger å sortere og akseptere. Jeg er lei meg for at håpet om kjærligheten jeg trodde skulle bli fint er borte. Ikke så rart vel. Jeg er sint for at jeg ikke så signaler, at jeg ikke hørte på fornuften i meg litt tidligere. Men det får jeg ikke gjort noe med nå. Jeg kan bare lære. Men jeg kjenner at det er forløsende å gråte. Og det er deilig å tillate seg å få vise sinne. Jeg har jo ikke skadet noen. Og det er en som en ny kraft får plass i meg, når jeg har fått ut det jeg har følt. Det er som å lande. Og nå kan jeg ta av til et nytt sted.
Jeg kjenner hvilken energi jeg brukte på å holde alt tilbake. Det var som om kroppen ble bærer og avfallsplass for alt det vonde. Og det tok opp all plass til det som kunne vært godt. Derfor avviste jeg alle gode opplevelser og gode råd. Jeg hadde ikke fått utspill og vært tro mot de følelsene jeg faktisk hadde. Når jeg endelig aksepterte at jeg var sint og trist, og lot meg selv få være der, så endret det seg. Da så jeg nye muligheter. Jeg fikk bedre plass i meg selv.
Gradering av utbrudd
Om noen rundt deg ikke vet hva de skal gjøre, så kan du be de akseptere at du er sint og trist. Du kan be de støtte deg, kanskje ved å bare være sammen med deg. Det kan være beste hjelpen til å komme ut av det. For det er menneskelig og naturlig å ønske venner ut av det som er vondt. Så gode råd er det naturlige å gi, selv om det kan virke mot sin hensikt. Men om du kan hjelpe de til å hjelpe deg, ved å si at du kun trenger en som tåler å se deg trist og sint. Da kan mye være gjort.
Ofte kan redselen for å ta ut følelser være å miste kontroll. Og det kan jo være et reelt problem. Men igjen tror jeg bevissthet rundt sine egne følelser vil hjelpe deg til å ikke vise sinne i form av noe som kan skade andre. Om du kjenner på lyst til noe voldsomt, se om du kan gradere den handlingen noen hakk ned. Istedenfor å slå en person, kan du ut å løpe, slå på en pute eller gå inn i skogen å skrike. Eller skrive ned hvor sint du er. Jeg har sett og opplevd hvilken god effekt det kan ha. Man får utløp for følelser som kan være skamfulle, men som likevel er reelle i deg. Men får du dem ut på en kontrollerende måte, så slipper du skam, og blir samtidig tro mot deg selv.