Levende liv


Legg igjen en kommentar

Å klare selv, eller «kvinne i nød»

hjelp

Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å skulle klare alt selv. Både som barn, ungdom og tidlig voksen, så jeg på det å være uavhengig og selvstendig som den beste styrke. Så det førte til at jeg fikset mye selv, og har vært mye selvstendig. Og det har til tider vært veldig trygt og godt. Men det har også blitt mange rare løsninger. For jeg er ikke god på alt. Så når jeg skulle gjøre ting jeg faktisk ikke hadde noe greie på, ble det fantasifulle resultater. Antagelig verken pent eller praktisk. Så da fikk min stolte ”klare selv” holdning en liten knekk. Men ikke noe alvorlig. For jeg evnet raskt å si ”pytt pytt”, og enda senere – å le av meg selv. I dag har jeg ikke noe problem med å innrømme at jeg ikke er god på saker og ting. Det ble egentlig en lettelse, når jeg engang ikke synes oppgavene var noe gøy å gjøre. Da kunne det jo rett og slett være utrolig deilig med hjelp.

Det har som sagt, ikke alltid vært like lett å be om hjelp. Det har nok vært en følelse av svakhet for meg. Og så har jeg vært så opptatt av at den som skal hjelpe virkelig ønsker selv å hjelpe. Det skal ikke være noe ork. Slik er jeg nok enda. Det som hjelper er å være veldig takknemlig. Jo mer jeg kjenner på takknemlighet, og uttrykker det, jo bedre ser det ut som hjelperen er fornøyd og stolt. Akkurat som han/hun fortjener.

Jeg oppdaget en gang når jeg skulle skifte dekk på bilen, at jeg virkelig kunne spille ”kvinne i nød”. Jeg fikk da rask og fin hjelp av en mann som ønsket å være dagens helt. Og det ble han ogsåJ Det ble en vinn-vinn situasjon. Siden den gangen har jeg nok kanskje utnyttet meg av min hjelpesløshet til tider, og funnet ut av jo mer bedende og hjelpeløs jeg virker, jo lettere er det å få hjelp. Hvertfall av den praktiske og maskuline sorten. Det er kanskje da de føler de gjør en ekstra god gjerning. Men det har lært meg at mange mennesker virkelig ønsker å være til hjelp også. Det er nok en viktig læring for de som er redd for å være til bry.

Jeg liker nå mer tanken på at vi lever sammen, og driver verden framover sammen. Og gi og ta imot hjelp er nødvendig samarbeid og fellesskap mer enn det ”ren” selvstendighet er. Vi er gode på ulike arenaer, og på sluttsummen tror jeg ofte at mange har gitt og fått like mye.

For en stund tilbake holdt de på med omfattende og langvarig veiarbeid i vår gate. Det vil si at vi ikke kunne kjøre vår bil inn og ut til huset og garasjen. Vi måtte parkere lengre bort i en sidegate. Da hadde jeg en bil hvor dørene frøs ofte fast. Dette gjorde hver morgen til et h……Og jula og handleposene begynte å bli større og tyngre. Da jeg spurte arbeiderne hvor lang tid til de hadde igjen, trodde de ikke at de ble ferdig før jul. Jeg nærmest ba på mine knær og lovet en haug med vafler og kaffe på 22. desember det året om de kunne bli ferdige. Og gjett hva: jeg stekte vafler til store gullmedaljen og de ble klare.

Mange vil være til hjelp og støtte for andre. Men de vet ikke alltid hvordan. Og de vil kanskje også bli satt pris på. Så å be om konkret hjelp, tror jeg kan øke sjansen for en glad hjelpende hånd. Og å ta imot hjelp betyr ikke at man mister sin selvstendighet. Det er bare å være realistisk i at man ikke kan alt i verden like bra. Og jeg mener også at evnen til å be om hjelp, er en form for selvstendighet. Og å være/spille ”kvinne i nød”, kan hjelpe en annen til å få lov til å hjelpe med noe de kan godt, og de blir samtidig en helt for en dag.