Barna i dagens verden

Dette innlegget er basert en del på en workshop jeg var på med Ale Duarte, som er SE practioner, og jobber med barn over hele verden. Samt min egen praksis og observasjoner.

Det er store endringer i verden. Utviklingen ser ut til å gå raskere enn våre kropper klarer å henge med. Barn er født med helt klare basis behov, men mange voksne tar de ut fra de behovene, og vil ha de raskere til å bli eldre og klokere enn hva som er av kapasitet for barna.

De blir mer enn noen gang presset til å prestere. Og i verden generelt bruker barn mere medisiner enn noen gang før

Barn får mer og tidligere ansvar, enn de har fysisk og psykisk mulighet til å klare. Mange barn blir ofte forvirret og føler ofte skyld. Mange tror at de ikke gode nok. Med økt bruk av sosiale medier kan det for en del bli mindre fysisk kommunikasjon. Barna mister da muligheten til å lære å få og gi umiddelbar respons, fysisk respons, tenke høyt og lære kroppsspråk. De vil da i mindre grad lære å bruke sitt medfødte biologiske verktøy og dermed sin evne til å regulere seg selv i relasjon med andre, og ha et naturlig samspill ansikt til ansikt. Det sår vel ingen tvil om at kommunikasjon over nett, og ansikt til ansikt kan utspille seg meget forskjellig.

Barn er født intelligente. De forteller sine historier naturlig gjennom lek. Dessverre tar voksne de ofte ut av leken, og putter inn mer kognitivt stoff isteden, eller voksenstyrt organisering. Lek kan i visse tilfeller være like viktig som mat. I lek organiserer barna seg selv, og sammen med andre. De samarbeider og løser konflikter. Finner ut av likheter og ulikheter med andre. De lærer om seg selv og livet i sitt eget naturlige tempo.

Den naturlige flyten i løpet av livet, eller en dag, eller situasjon viser jeg gjennom en modell/punkter.
1. Ro /avslapping, så blir man
2. nysgjerrig (får økt energi), og så
3. og 4. handler man og samhandler (altså er i aktivitet alene eller sammen),
så til slutt                                                                                                                                5. intergrerer man det man har gjort.

Blir man sittende fast i en av disse fasene, kan man behøve hjelp. Vi trenger alle fasene.

En del barn idag kommer aldri til integrering, og går bare videre til neste oppgave/aktivitet uten å «lande» i mellom. Da blir det få pauser og lite med ro. Og også mindre refleksjon.

Andre barn blir stående fast i nysgjerrighet. De kan virke passive. De har vanskelig for å komme til handling. Det kan handle om at de da trenger mer tid, trygghet, evner/kunnskap eller valg. De kan da behøve hjelp fra en voksen til å støtte dem. Barn skal aldri bli presset og dyttet ut i noe. Da får de ikke tatt stegene selv, og heller ikke den optimale mestringsfølelsen, som kan gjøre at de får det raskere til neste gang.

Urolige barn (også barn med ADHD diagnosen) er ofte i nysgjerrighetsfasen og handlingsfasen det meste av sin tid. De er som i en kronisk fight/flight modus. Alltid beredt for å beskytte seg selv. De har antagelig vært i en situasjon eller flere tidligere som gjorde at de behøvde sin naturlige fight/flight respons, men så har de ikke kommet ut av dem. Dessverre er mange både voksne og barn i disse barnas omgivelser med på å forsterke denne responsen hos det urolige barnet. Eksempelvis kan dette gjøres ved å gi kollektiv straff fra lærer til alle i en klasse. Det urolige barnet blir ofte syndebukk. Dette forsterker hans/hennes nødvendighet av å være beredt. De andre barna i klassen kan også gi det urolige barnet skyld for mange ulike hendelser, som også forsterker fight responsen. Dette er selvfølgelig veldig utmattende. Og det er ikke rart det er vanskelig å konsentrere seg og holde fokus om man hele tiden må vokte rundt seg for nye uforutsigbare angrep, enten de er verbalt eller fysisk. Dermed vil barnet ta igjen, og også lett komme i krangler eller slosskamper.
Disse barna trenger hjelp til å finne ro. Dette kan de ikke klare så lenge det for dem finnes trusler rundt dem. Voksne må forstå årsaken til disse barns konstante beredskap, og hjelpe heller enn å straffe. Det kan være at hvis det er gått lang tid, at disse barna trenger mer profesjonell hjelp enn det en lærer har kapasitet til. Men voksne rundt må uansett finne og støtte de gode sider hos de urolige barna. Og aldri straffe kollektivt, eller henge ut ved høylytt kjeft, skrive navn på tavla. Dette vil bare gjøre tilstanden verre.

Jeg har nylig lest at vi kan vente oss at yoga og mindfullness vil komme på skoletimeplanen etterhvert. Dette kan hjelpe mange til å finne verktøy til ro. Vi trenger alle pauser innimellom. Yoga og mindfullness vil hjelpe mange til både å komme i fase 1 – ro/avslapping, samt fase 5 – integrering.

En annen ting jeg bruker stadig mer i min jobb, er å relatere følelser og tanker til kropp. Det er viktig å bli kjent med kroppens signaler. Kroppen juger aldri. Den forteller når noe er fint, og når noe er vanskelig. Ved å kjenne kroppens signaler, kan du bli kjent med egne behov. Barn er ofte flinkere enn vi tror til å beskrive kroppsfornemmelser. De kan bruke beskrivelser som f.eks: sommerfugler, kribling, spenning, rolig, varm, bølger, kløe, uro. Ut ifra dette kan man spørre om det er behagelig eller ubehagelig. Er det ubehagelig, kan man sammen prøve å finne ut hva som trengs for at det skal bli annerledes. Mange barn responderer godt på berøring. Det kan være lett på skuldrene, armene. Eller ved at man bare setter seg nærmere. Eller gjør en aktivitet, eller ser seg rundt og beskriver det man ser. Ut fra dette kan nye sensasjoner poppe opp. Ved at de blir kjent med sine egne sensasjoner og evner å både akseptere og endre, vil de få mestringsfølelse.

Så for å intergrere og avslutte det jeg har skrevet over tenker jeg at om vi voksne forstår at vi trenger alle disse fasene, og klarer å hjelpe oss selv gjennom de, med både ro, nysgjerrighet, handling, samhandling og intergrering, vil vi også kunne hjelpe våre barn. De ser på oss og lærer av oss. Klarer vi ikke det selv, bør vi lære det av noen som kan. Og så lære barna. Det er forståelig at ikke lærere kan klare å hjelpe urolige og passive barn, særlig om de har flere i en klasse, og samtidig som de skal gjøre jobben sin – lære ut fagene. Jeg sitter med ett og ett barn i mange timer. Og vi er også noen ganger to. Og jeg har studert psykologi og jobbet med mennesker terapeutisk i tilsammen 20 år. Mennesker er komplekse, og det finnes ingen mal. Men noe hos oss er universelt likevel. Jeg håper i tillegg til yoga og mindfullness, at skolen og politikere vil støtte lærere, barn og verden med å bruke profesjonelle på akkurat barn og mental helse også i skolen. Det gjør læring av fag så mye enklere. Og best av alt, vi får glade, aktive, trygge og rolige barn:)

«Det er sånn jeg er»

Denne uttalelsen høres ut som en blanding av stahet og stolthet. Jeg kan tolke det til noe som er positivt, en form for klar beskjed: ”Det er slik jeg er, og det er jeg glad for. Jeg er glad i meg selv. Så du får ikke endre meg”. Jeg har alltid vært slik, og det er den måten jeg kan.

Eller det kan også høres ut som mer stolt enn glad: ”Det er slik jeg er nå, har alltid vært og kommer alltid til å bli. Derfor umulig å endre. Jeg vet ikke om jeg kan endre meg, men heller ikke interessert i å vite det. Du får ta meg slik jeg er, eller gå! Tar du meg slik jeg er, vet du hva du får, og du trenger aldri å klage, for du har valgt meg på tross av mine negative sider. Og jeg har sagt hele tiden, at det er slik jeg er! Dermed basta”!

Det er flott å være glad for den man er. OG være stolt av seg selv. Det er det altfor lite av i vårt samfunn. Janteloven lever fremdeles. Selvfølgelig, er det noen som har fått en stor kvote selvtillit blant oss. Noen på en god og flott måte, og andre på en mer arrogant og selvhevdende måte. Og det å stå for seg selv og si at ”det er slik jeg er” kan føles som en seier og styrke. Noe modig. Som om man tør å være upopulær, eller annerledes. Det er herlig. Kanskje man aldri har klart det tidligere i livet. Endelig tør man rive seg løs fra andre, og synes i kraft av sin egen person med sterke og svake sider. Altså helt menneskelig.

Men jeg vil påstå at det er en begrensende måte å tenke på, uansett hvor fornøyd man er om man uttaler: ”Det er sånn jeg er”. Ordene sammen blir konstante. Det sies som om det ikke finnes noe utviklingspotensialet, eller at man er seg selv helt lik uansett tid og sted. Og heller ikke tror på at man som menneske kan endres. Det er noe statisk i uttalelsen. Og kan også oppfattes som om andre mennesker rundt ikke er viktige. Og det kan selvfølgelig også bli brukt mot deg senere. For selv om du er fornøyd i dag, med den du er, så kan du jo utvikles i en eller annen retning, fordi du lever videre med ny dager og situasjoner.

De fleste mennesker er disponible til å endre seg underveis i livet. Det er naturlig å utvikle seg i takt med tid, jobb, ny innsikt, mennesker rundt deg. Og har man sider/trekk i seg som andre mennesker man bryr seg om, gjentatt reagerer negativt på, kan det være lurt å vende og vri litt i seg selv for å vurdere å endre noe. Reflektere og stille seg spørsmål. Ikke fordi at andre nødvendigvis har rett, men for å være ærlig og på den sikre siden. Og i så fall bekrefte for seg selv, at du trives med den du er selv om andre ikke liker det. Finner du ut i din refleksjon, at andre nære kanskje har en sannhet i sine uttalelser, eller mening om deg, som ikke er så flatterende, så vil du kanskje endre noe. For du vil være så god du kan. Er det vanskelig selv, kan man få hjelp. Man trenger ikke endre seg for andre sin skyld, men fordi det kan være positivt og lurt for en selv.

”Det er sånn jeg er akkurat NÅ”. Da får meningen en helt annen betydning. Det blir også å stå for seg selv med styrke og stolthet. Men i tillegg legges det til at man er åpen for endring, om det kan lønne seg, eller falle seg naturlig.

Jeg tror definitivt jeg har noen trekk i meg som er ganske like nå, som da jeg var liten. Men jeg vet også at mange sider ved meg er endret. Jeg har fremmet ulike sider, og jeg har holdt tilbake. Ettersom hva jeg har vært fornøyd med helt selv, hva som er lurt og hyggelig i forhold til andre mennesker jeg omgås. Jeg prøver å bruke noen sider mer, og trekke andre mer tilbake. Noen ganger går dette lettere enn jeg hadde trodd. Noen sider og trekk er vanskeligere å rokke ved. Mens noen sider bruker jeg aktivt til ulike settinger. Og noen mennesker trigger ulike sider hos meg, enten positive eller negative. Da får jeg bare velge om jeg vil temme disse sidene, la det stå til, trekke meg tilbake fra enkelte, eller gledes over det som kommer fram i meg og mellom oss.

Er det mennesker man har kjent lenge, vet jeg mange føler at rollene er stabile livet gjennom. Noen er komfortable med det, men andre vil gjerne ha en annen rolle enn den man tidligere har hatt. Det kan være en tøff jobb, men det er mulig.

Ha en fin-fin kveld med deg selv og andre, slik du er akkurat NÅJ

Hva skjer i terapirommet?

Jeg opplever at mange lurer på hva som skjer i terapirommet mellom terapeut og klient. Hva kan sies og gjøres som kan hjelpe et menneske ut av angst, nedstemthet, ut av sykemelding, bedre selvbilde, bedre relasjoner, klare å ta vanskelige valg, bedre kommunikasjonen, takle sorg, savn og kriser?

Jeg er Gestaltterapeut og har jobbet med klienter i terapirommet i mange år. Jeg har hatt mange klienter i den tiden. Det har vært både kvinner og menn, ungdom og barn. Noen har vært hos meg noen få timer, andre har gått hos meg i mange år. Det kommer helt an på hva de kommer for, og hvordan ”bestillingen” eller behovet kan endre seg underveis.

En første time hos meg blir vi litt mer kjent. Trygghet i vår relasjon er første nøkkel til at terapi kan fungere.  Jeg forteller litt om meg, det praktiske og noe om hvordan jeg jobber, både i forhold til Gestaltterapi og SE terapi.  Så forteller klienten litt om seg selv. Gjerne først helt formelt, så mer om hvorfor hun/han er kommet. Er det vanskelig å fortelle, kan jeg hjelpe til ved spørsmål. Vi har ikke dårlig tid, OG klient bestemmer alltid hva, hvor mye, og når hun/han vil fortelle. Første timen/timer blir også en form for kartlegging. Og jeg gir klienten en tilbakemelding på det som fortelles. Altså mine tanker, og sjekker ut om jeg forstår ting riktig. Lytter og ser.

Timene kan bestå av rene samtaler. Å sette ord på følelser, tanker og opplevelser kan gi deg selv større forståelse. Og ikke minst letter det ofte på det indre trykket. Å høre egne ord, å få en støtte på det du forteller kan gjøre at du ser opplevelsen på ny måte. Du kan åpne nye dører og muligheter. Jeg kan sette det du forteller i alternative ulike sammenhenger, gi nye ord, stille spørsmål du ikke tidligere har tenkt på. Og plutselig kan du se din egen situasjon mye tydeligere. Da er det lettere å ta valg, eller forstå. Ved forståelse av deg selv, vil du lettere anerkjenne deg selv, istedenfor å dømme. Det er et skritt i riktig retning.

Jeg ser terapi ofte som en strukturering, ommøblering eller oppussing. Potensialet ligger der, evnene, mulighetene, men ligger godt gjemt, har blitt slitt, oversett eller ryddet bort. Og nå skal vi finne det fram. Det er ikke nødvendig å endre alt, flytte, rive. Flytter man på litt, kan noe helt nytt komme fram. Eller gammelt bli som nytt;)

Å få forståelse og støtte kan i seg være legende. Mange kommer med noe de har båret på selv i lang tid.

Vi kan også bruke andre metoder/verktøy. Vi kan bruke metaforer og bilder, tegne, ”awarenessøvelser”, skrive, symboler, bevegelse. Uansett hva vi velger å gjøre, så er du med og bestemmer om hva du vil.

Poenget er å bevisstgjøre og tydeliggjøre. Å finne ressursene. Og lære å regulere sitt eget nervesystem, som enten kan være på høygir, eller handlingslammet. Ressursene dine kan hjelpe deg til å tåle det vanskelig. Og du kan lære å forstå hvordan du kan regulere deg selv, støtte og trygge deg selv.

Du kan stille meg spørsmål. Og jeg vil svare deg så ærlig og konkret jeg kan.

Ingen følelse er riktig eller gal. Det finnes ikke en mal som er lik for alle, på hvordan utfordrende situasjoner skal løses. Derfor tenker jeg det er viktig å vite og tørre å være i, og kjenne på hvordan det er å være der du er akkurat nå, før man raser videre. For å finne veien dit du vil, må du vite hvor du er. Det fungerer som et kart, eller GPS. Derfor bruker vi tid på å finne ut hvor du er i deg selv, med dine følelser/tanker/kropp/opplevelser akkurat nå, før vi går videre.

Jeg kan kanskje ikke  forstå 100%, fordi jeg ikke har opplevd det samme som deg. Men jeg har kjent på mange følelser i mitt liv. Så jeg vet og kan forstå sinne, avvisning, skam, skyld, overraskelse, sorg, savn, maktesløshet, og mange andre følelser. For de følelsene har jeg hatt.

Terapi kan være lettende og åpnende, men det kan også være vanskelig. Vi jobber med å tåle å stå i det sammen, til det åpner seg nye muligheter, ny styrke, økt forståelse eller smerten i kroppen avtar. Jeg er på lag med deg. Ingen problem er for små eller for store. Er det noe jeg ser jeg mangler kompetanse på, har jeg muligheter til å hjelpe deg videre. Enten til kollegaer, eller via lege.

Mange vet mye om seg selv, og mange oppdager likevel nytt om seg selv i terapi eller veiledning. Jo bedre du kjenner deg selv, jo lettere er det å få det slik du ønsker. Og det er lettere å forstå andre mennesker. Det er spennende å finne ut av hvordan man lar seg påvirke, og hvordan man påvirker andre. Hva i livet som har preget en, og hva som preger en i dag?

Alt du velger å gjøre i ditt liv, har en funksjon. Det dekker et behov. Enten det representerer det trygge, spenning, fornuft, andres forventninger, omsorg, ro etc. Jeg er ikke ute etter å endre deg, men hjelpe deg til å tydeliggjøre dine valg, det som ER. Så kan du selv velge om du vil fortsette å gjøre slik du gjør, være slik du er, eller jobbe mot en endring.

I parterapi ser jeg best effekt av at vi er to terapeuter som jobber sammen. Og vi får gode tilbakemeldinger fra paret om at det er spennende. Paret snakker sammen. Vi kan gi de konkrete spørsmål, som de skal diskutere og prate om. Vi som terapeuter lytter. Vi reflekterer også høyt sammen, mens paret får høre på. DET er ofte veldig givende. Vi vil tydeliggjøre dere som par, ikke ta parti. Vi vil si hva vi ser og hører av det gode, og øve på det som er vanskelig.

Med barn må ofte mer lek til. Det kan bli vanskelig å bruke bare mye ord. Men det kommer an på barnet. Noen ganger er det fint og lurt at foreldre er med. Noen ganger er det best at hele familien kommer.

Å jobbe som terapeut ser jeg også mer og mer på som en lærer oppgave. Jeg lærer ofte ut gjennom opplevelser, beskrivelser og øvelser. Jeg kan vise, forklare, sette på teori, eller sammenfatte det klienten selv har sagt. På denne måten kan det bli lettere å ta læringen med seg ut i sin egen hverdag, i sine egne situasjoner og virkelighet.

Jeg jobber fast med klienter to dager i uka, men har lagt til enkelte dager med jobb med barn, eller par utenom de dagene. I tillegg til kurs. Jeg vurderer nå om jeg skal ha en ekstra dag i uka med klienter.

Ønsker du, eller du vet om noen som kunne trenge støtte, samtale, veiledning eller terapi så er du:

Velkommen til å ta kontakt på rylander.siw@vikenfiber.no / 93 43 52 44