Hva er egentlig et traume?

Et traume kan høres så skremmende stort og voldsomt ut. Men det trenger ikke være av den sorten vi leser om i avisene i form av naturkatastrofer, store ulykker eller terror. Et traume som kan påvirke følelser, handlinger, tanker og kropp i lang tid kan være skilsmisser, tap av en man er glad i, sykdom og operasjoner, fallulykker, mobbing, omsorgssvikt, miste jobb, eller andre situasjoner du er blitt redd eller truet i en eller annen form.

Et traume er noe som sitter igjen i kroppen, etter en eller flere hendelser, som har oppfattes som ble: for mye, for raskt og for plutselig til å håndtere.

Det er helt individuelt hva hver og en av oss oppfatter som for mye, for raskt og for plutselig. I tillegg, er et traume selvfølgelig langvarige situasjoner i form av omsorgssvikt/mishandling/overgrep.

Hvis en hendelse ikke blir bearbeidet skikkelig, vil mange av sensasjonene som opplevdes under selve hendelsen sitte igjen i kroppen. Og du vil oppleve ulike former for reaksjoner, handlingsmønstre som en følge av det du tidligere har opplevd. Det vil kunne prege deg på en slik måte at du lever med større redsel enn nødvendig, eller at du begrenser livet ditt for å forsvare deg mot ulike ting du opplever som truende, som kan ligne på det du har opplevd før. Mange forstår heller ikke sine egne reaksjoner, og ser ingen forbindelse eller likhet med noe de har opplevd før. Men som terapeut har jeg ofte sett tydelig sammenhenger, og hjelper klienten til å forstå det. Å normalisere det man kjenner er ofte godt. Et første lite skritt. Men å forstå i hodet er ofte ikke nok. Kroppen må forstå at visse lukter, synsinntrykk, lyder ikke er det samme som det var, i den vanskelige hendelsen. Et traume kan sitte igjen som et minne, og kan skape en beredskap i kroppen som en fight eller flight respons. Disse responsene er fantastisk bra å ha i fare situasjoner. Men kan kreve unødvendig mye energi om det reelt ikke finnes noe fare lenger.

Et traume kan være alt fra skilsmisse, miste jobb, sykdom, ulykker, usunne relasjoner, avvisning, overgrep, operasjoner, tap av ulike slag. Men det kan også være at vi har opplevd noe som små, og ikke har fått bearbeidet det. Så som voksen kan det føles overveldende å få overraskelsesbesøk, miste trikken, bli irettesatt, se en hund, trange rom – som i utgangspunktet ikke er så farlig at de fleste ville anse som normalt. Det er bare det at om disse opplevelsene minner om større ting fra en var liten. Uhyggelige og uforutsette ting skjedde, så blir alle former for overraskelser et minne om den tiden og alle ganger, som kan derfor oppleves som en skrekk. Kanskje man noen ganger kom for sent som liten, og fikk ulike former for straff, eller ble skammet. Dette vil fort kunne føre til en angst for å passe tid, selv om faren i dag ikke ville føre til straff. Men kroppens nervesystem har ikke lært seg forskjell på da og nå, fordi det ikke er blitt bearbeidet.

Det blir da en oppgave å koble disse sanseinntrykkene bort fra det fæle som var, til noe som er nå. For at nåtid skal bli sterkere enn datid, må dette øves på mye, og grundig. Ofte må man både koble inn flere sanser, nye tanker, andre følelser og kanskje også gode bilder. Det kan være viktig å huske tiden rett før noe vanskelig skjedde (traume), og tiden rett etterpå da man endelig var trygg. Og gjøre disse minnene enda sterkere ved å gå mer i detalj i det.

Det er en spennende indre reise å begynne å se sammenhenger og forstå seg selv og sine mønstre. Det er også da lettere å gi seg selv forståelse,  klapp på skulderen eller trøst, enn å støtt bli sint og sur på seg selv. Det er jo lett å bli sint på seg selv om du ikke forstår egne reaksjoner, og i ditt logiske hode har du kloke tanker på hvordan du burde være og oppføre deg.

Det kan føles som enorm frihet og lettelse og se sammenhengende i sitt eget liv. Det er godt å forstå seg selv både med kropp og tanker. Det er lettere å utvikle seg videre uten for høye hindre, om du vet hva som skal endres, og mer om hvordan. Livet vil få flere muligheter og mer glede – rett og slett;)

Finn ditt mot

Hva er egentlig det å være modig? Og hvem bestemmer hva som er modig? Det kan se ut som samfunnet og media har klare definisjoner på hva som er modig. Og de kan ha rett i at det er modig å holde på med risikosporter, eller redde andre mennesker fra fare, når det er risiko for eget liv. Men det er viktig å se innover i seg selv når det gjelder mot. For vi har alle våre egne terskler og kamper. Og å trå over disse kan kreve et enormt mot.

Sammenligning

Noen mennesker drives fryktløse framover i livet med mye adrenalin herjende i kroppen, og de elsker det.  De nyter av å kjenne hvordan blodet bruser, hjertet banker hardt og brutalt i brystet, og de har ingen tanke på annet enn øyeblikket, da de kaster seg utfor allfarvei i løyper på ski, sykkel, motorcross eller annet. I lufta, i bakker eller sjøen. Dypt ned eller høyt opp. Og mange mennesker elsker å se på at andres modighet utfordres. Vi kan kjenne et snev av spenning i egen kropp på vegne av andre. Og vi puster lettet ut når de hever armene over hodet og har klart å gjennomføre det mange tenker på som livsfarlige stunt.

Andre mennesker er livredde for å synes. Redde for andre menneskers reaksjoner og syn på dem, gjøre feil, bli inneklemt, besvime, snakke høyt eller kroppslige annerledes fornemmelser. Noen blir redd for voldsomme kroppslige reaksjoner som hjertebank, muskelspenninger, sug i magen. Noen tror raskt på de verste konsekvenser, mens andre alltid har en innstilling om at alt går bra. Hvis man har vært redd for hunder i lang tid , og plutselig en dag tør å klappe en hund, er vel det også mot. Det kan være en enorm prestasjon, som kan kjennes likt ut i kroppen som for en som presser seg selv til å hoppe i strikk. Men fordi de fleste mennesker tør å klappe hunder, applauderer vi ikke for den prestasjonen. Derfor blir det fort en mal for modighet i forhold til hva de gjennomsnittlige mennesker tør.

Å konkurrere med seg selv

For å drive seg selv framover og ut av små eller større redsler, er man nødt til å konkurrere kun med seg selv. Uten å se seg for mye rundt. Sammenligner du deg med andre som tør så mye mer, kan man raskt miste motet. Og man gir opp før man har begynt. Det blir viktig å finne ut hvor du står i dag, i forhold til hva du ønsker å gjøre, men som du ikke gjør. Hva er det som stopper deg i livet ditt? Hvilken form for modighet trenger du, for å nå mål eller drømmer, eller rett og slett leve et liv uten for mange vanskelige hindre? Når du vet det, kan konkurransen med deg selv begynne. Det kan handle om små eller større ting. Det kan være å tørre å ringe mer til folk, eller prate i forsamlinger/møter/presentasjoner, det kan være å tørre å gå på ski, fylle bensin, være i samme hus som en hund, tørre å bytte jobb, si fra om noe ubehagelig til ektemann/kone/sjefen/ansatt, spørre om noe, lage noen nye retter, invitere folk, gå i butikken, eller kjøre i tunneler. Det er så fort gjort å si: ”Jeg klarer ikke”. Og da har du jo allerede tapt konkurransen. Da er det mer muligheter i å spørre deg selv:

Hva skal til?

Det har jeg erfart har vært et nyttig spørsmål for i det hele tatt å vurdere å finne fram motet sitt og gå til kamp mot sine redsler, eller hindre. Jeg har en klient som ikke torde å gå på kino. Det ble plagsomt. Selv om hun kunne se filmene senere hjemme på DVD, så påvirket det henne alltid å si nei når venner spurte om hun ville bli med på kino. Det første som hjalp min klient var å fortelle en venninne om problemet. Det andre som var viktig ble da jeg spurte om hva som skulle til? Hun tenkte lenge og vel og fant ut at om det i det hele tatt kunne blir aktuelt var det at hun måtte sitte ytterst på en rad, og nær en utgang. Og hun ville også gå med venninnen som kjente til problemet.

Jeg tror ikke på å kaste seg ubetenksom inn i en situasjon man er redd for, bare for å tvinge seg. Jeg ser hvor viktig det er å trygge seg selv. Jeg har sett så mange klare å klatre over sine hindre, og det er en fryd å se hvordan kroppsholdningen hever seg av glede. De ser nye muligheter, og blir mer klar for å brette opp armene for nye kamper. De vil ikke lenger flykte. De vil kjempe.

Har du noen hindre og kamper du vil ta tak i? Jeg heier på degJ

Ha en fin kveld.

PS!

Trenger du mer hjelp enn du kan klare på egenhånd, vil også Siv Gitsø og jeg holde kurs i det å finne fram motet i seg. Vi har samlet våre mest fungerende verktøy i et kurs med eksempler, øvelser og foredrag. Se min hjemmeside, eller mail din interesseJ