Levende liv


Legg igjen en kommentar

PT i mental og følelsesmessig styrketrening

sterkere enn du tror

Trendy og i tiden er PT. For noen år siden var det ikke mange jeg kjente som hadde personlig trener. I dag kjenner jeg mange. Til tross for at de har trent på lag, eller for seg selv i mange år, og kan enormt mye om trening, så vil de lære mer, holde ut mer, finpusse på teknikker, få hjelp og støtte. Rett og slett ønske om å oppnå bedre resultater enn de klarer på egen hånd.

Kroppen skal bli sterkere, smidigere, slankere, fastere, bedre kondisjon, friskere, raskere, mer muskuløs eller smertefri. Og det er fantastisk å få sin egen trener til å motivere, støtte, gi nye øvelser, pushe deg, så du kommer litt raskere til målet, og på en sunn og riktig måte.

Jeg har hatt personlig trener. Det var deilig å slippe å tenke på hva jeg skulle gjøre og hvilket program. Jeg ble definitivt pushet, og gjorde og klarte mer enn det jeg ville gjort på egen hånd. Treningen ble rett og slett mer morsom, og jeg nådde lettere mine mål.

Slik er det også med en terapeut, eller en PT i mental trening om du vil;)

Du kommer til en terapeut med noe du vil endre, forbedre, løse opp i. Du vil bli din beste versjon. Du vil gjøre noe nytt, annerledes og utvikles. Du kommer antagelig med mange spørsmål, kanskje både forvirring og vonde følelser, men du sitter også antagelig med de fleste svarene selv også. Jeg skal som din PT bare hjelpe deg å finne de fram. Akkurat som når du velger en PT på et helsestudio. Du kommer når noen vonde, ubehagelige symptomer viser seg for deg. Da du oppdager at det er tungt å gå i trapper, at du ikke lenger greier det du klarte lett tidligere, at du har noen smerter, har et konkret mål du vil klare, eller har lagt på deg mer enn du ønsker. Det er symptomer som viser seg i en eller annen form, og som du vil gjøre noe med. Du kanskje velger å prøve selv. Men mange vil ha drahjelp.

Slik er det med terapi også. Noen ganger vil man se om det finnes mer potensial og muligheter enn man akkurat for stunden finner helt selv. Og symptomer kan være tristhet, redsel, energiløshet, sinne – og da kan det være vanskelig å se hva som finnes bak. Hva disse symptomene egentlig forteller deg.

Å finne styrken både mentalt og følelsesmessig, kan gjøre deg i stand til å bruke nye verktøy, eller klarer å ta i bruk de som finnes der i deg, på en mer bevisst og konstruktiv måte – på egenhånd i senere anledninger, når livet butter imot.

For husk at styrken finnes der, selv om du ikke alltid ser den. Den kan bare være godt gjemt. Eller trenger å trenes opp akkurat som kondisjon og muskler. Og kanskje du selv akkurat i stunden ikke har kapasitet til å lete ordentlig godt, eller har ork til å begynne den mentale treningen. Kanskje må styrken lirkes fram sakte men sikkert. Det var kanskje ”bare” en vanskelig periode, hvor styrken la seg i dvale. Eller man rett og slett ikke klarte å bruke den styrken man hadde.

Noen ganger må man regulere sin trening etter form. Slik er det med den psykiske treningen også. Noen dager er man mer mottagelig, fleksibel, modig, åpen, energisk enn andre dager.

Det jeg ønsker å formidle er at å få hjelp utenfra uansett om det er fysisk, mentalt eller følelsesmessig, så er det hjelp til selvhjelp, og det vil kunne gjøre deg enda sterkere, motivert, nærmere deg selv og ditt eget mål. Din evne å ta imot hjelp, motivasjon, støtte, ekspertise er definitivt en styrke. Jeg har erfart det selv både fysisk og mentalt. Og det gjør også eliteidrettsutøvere daglig – både fysisk og mentalt.


1 kommentar

Min fortvilelse og mine gode kollegaer

Jeg tror ikke mennesker ER, jeg tror mennesker BLIR. Vi blir et ”produkt” av vår fortid, og vi endres med våre opplevelser, relasjoner og ny kunnskap. Og med den grunnholdningen tror jeg på menneskers iboende kompetanse til endring og utvikling. Jeg har opplevd og sett endring hos mange. Men noen ganger så sitter vi bom fast, og klarer ikke finne kraften selv, og ser ikke selv potensialet for endring. Vi kan trenge hjelp.
Dyre konsekvenser
Jeg blir fortvilet når jeg hører om de lange køene for å få psykologisk hjelp. Jeg blir redd når jeg leser om hvordan mennesker kan bli oversett, forsømt og sviktet av foreldre, lærere, ledelser, psykiatrien, rettsvesen og politikere. Alle som blir forsømt i dag, kan bli en last for enkeltpersoner, familier, grupper, samfunnets helse og økonomi senere. Det er da vi må betale dyrt. Selv når det er store tragedier for hele samfunnsgrupper, som for eksempel 22. Juli, så klarer ikke samfunnet å hjelpe nok. Enda behovet tydelig blir uttalt. Og  det finnes profesjonelle hjelpere klare.
Alle trenger å bli sett og hørt, forstått og få hjelp til det de ikke kan hamle opp med på en sunn måte selv, ellers lagres det i kroppen. Og det vil piple, eller strømme ut senere i form av fysisk sykdom, psykisk sykdom, rus, avhengighet, aggresjon og vold senere. Det er begrenset hvor lenge en kropp kan tåle å bli avvist, bli oversett, urettferdig behandlet, sviktet, overgrepet uten å få noen konsekvenser.
Kompetansen finnes
Jeg har jobbet med mennesker i mange år. Jeg har truffet mange mennesker på min vei både privat og profesjonelt. Jeg prater med mange om mye. Og jeg møter mennesker hvor jeg ser positive endringer fra vondt til godt, fra hat til kjærlighet, fra stillstand til bevegelse, fra gråt til smil.
Jeg har møtt mange mennesker med ulike fagbakgrunner innen psykisk helse. Og det er så mye kompetanse der ute, det er så mange engasjerte folk, som elsker jobben sin. Og som ikke minst vil samarbeide. Jo mer jeg lærer, jo mer ydmyk blir jeg. Det finnes ikke en vei som er den beste. Vi er alle så unike. Og vi trenger hverandres ulike perspektiver, erfaringer og lærdom for å hjelpe de som trenger å komme videre. JA, til enda mer tverrfaglighet.
Om det gjelder barn som blir mobbet, skoler som trenger å lære mer om psykologi, mennesker som opplever kriser og sorg, voksne som sliter med senskader, om du har angst, depresjon, eller det er gammelt rusk som påvirker selvtilliten din av ulike årsaker, så finnes det gode folk. Det er bare ikke helt enkelt å vite hvem som passer for deg. Og hvor skal du lete for å finne? Det blir dessverre heller ikke økonomisk satset mye på antall stillinger, eller støtteordninger for andre enn psykiatere, leger og psykologer. Enda mange av dem jeg jobber med, studerer med, samarbeider med eller kjenner til, har spesialisert seg, de har hatt flere hundre klienter, de elsker det de jobber med. Det er så mange der ute med en enorm kompetanse som ikke blir brukt godt nok. Det er fortvilende å se og høre om.
Håpet
Jeg håper en dag det blir en endring og at dørene åpnes mer, enn kun for de profesjoner med de tradisjonelle skolene. Og jeg håper politikere og andre som tar beslutninger begynner å se større sammenhenger mellom menneskers psykiske helse og hvilket samfunn det kan gi, om de ikke får hjelp. Også de som er psykisk syke, eller er i en krise er en ressurs for samfunnet, som vi mister. Så vi både mister personens evne til å være en samfunnsspiller, og personen kan utvikles til å bli en last.
Synes rett og slett at vi skal ta vare på menneskers tilstand før tingenes tilstand. Og vi bør satse mer på de som trenger støtte og hjelp. De friske og sterke klarer seg jo.

Ha en strålende Tirsdag.

Klem Siw


Legg igjen en kommentar

Når ulykken rammer kan perspektiv endres

Et par dager nå har jeg satt pris på ting jeg vanligvis kan irritere meg over, eller ikke legger merke til.  Det har vært normalt stressende morgener, med trøtte barn og voksne. Det har vært kø til badet, frokoster, rot på benken, matpakker som skal lages og siste avtaler for ettermiddagen skal ordnes. Og det har vært supert! Akkurat slik det skal være. Liv og røre av en slik art man kan forvente med 5 i familien.

Kraftig støkk

Grunnen til at jeg er så glad over det normale er pga. mandagsmorgenen. Da vi uten forvarsel fikk forvandlet morgenen til dramatikk og redsel. Vår yngste datter besvimte og ble livløs uten at vi kjente pusten hennes, uten at vi skjønte noe i forkant. Vi rakk å tenke mange katastrofetanker om alt som kan være galt i løpet av få sekunder. Ambulansen kom. Og alle andre ”viktige” avtaler ble kansellert. Ingenting annet ble viktig. Kun henne. Det går bra med nå, men det har gitt oss, et kraftig støkk. Og det minner oss på hva som er det aller viktigste i livet. Og det går noen dager da vi er ”flinke” til å skille mellom bagateller og kriser. Og hele dagen har jeg vært så mye mer opptatt av menneskenes tilstand versus tingenes tilstand. Og jeg tenker på alle som har opplevelser hvor det ikke endte bra, hvor støkket får sitte i lenge.

Sammenligning med andre

Jeg får mange klienter inn i mitt rom, hvor de føler at de opptar min viktige tid, som de mener jeg heller burde brukt på en annen med et større problem. De kan ha slitt i lang tid før de kom, og når de plutselig sitter der, føler de sine problemer små. Jeg som terapeut kan ikke sammenligne en utfordring med en annens. Alle lever hvert sitt liv med sin bagasje, sin nåtid og sine drømmer og mål. Alles liv er viktige uansett. Men jeg vet at mange sammenligner seg med andre. Noen ganger gjør det bare vondt. Enten i form av at man får dårlig samvittighet, fordi man selv har det bra. Eller fordi man føler man burde gjort mer for andre. Eller sammenligning kan gjøre at du føler deg dårlig fordi andre får til mer. Den gode form for sammenligning er den som gir perspektiv og læring. Den som gjør deg ydmyk til andre menneskers historie. Det går an å føle seg selv heldig, og samtidig gjøre godt for andre. Det går an å ha flere motstridende følelser i kroppen på likt. Det kan faktisk være ok å føle seg både glad og trist på en gang. Vi mennesker rommer mange tanker og følelser.

Perspektiv

Jeg tror jeg selv kommer tilbake til å kunne klage over småting, eller irritere meg over bagateller ganske snart. Alt blir normalisert, og vi går videre fra vår grusomme morgen. Men det er ikke sjelden vi har lest om personer som har opplevd noe grusomt, og når de kommer seg ut av krisen ser de på livet med nye øyne. Det er andre ting som blir viktige. De kan bytte jobb, deres humør kan endres, de legger merke til helt andre ting enn tidligere. Alt kan bli klarere skille mellom det som er viktig og ikke. Og det er når mennesker som har kommet dit, at de også ser en personlig vekst etter sine forferdelige opplevelser. Selv om man skulle vært opplevelsene foruten. Det kan være lett å forstå det. Med hodet.  Det er enda lettere å forstå det, om man har kjent det på kroppen. Kjent på maktesløsheten, frykten, handlingslammelse, kaos, skjelven, kvalme, hysteri, apati eller hvilken følelse som dukker opp i forbindelse med det tøffe vi opplever.

Hverdagslivet

Innimellom kan jeg bruke andres vonde opplevelser for å skjerpe min egen klaging, eller for å utvide mitt eget perspektiv. Og det kan hjelpe meg til raskere å gå videre. Livet mitt blir lettere da. Andre ganger er jeg helt i min verden og mitt liv, og klarer ikke sammenligne meg. Alt er så forskjellig, så det blir umulig. Ingen av delene trenger å være feil. Jeg vil jo ta mitt liv og mine utfordringer alvorlig, samtidig vil jeg kunne utvide min horisont og kunne se større på livet. Og mest av alt vil jeg følge opp mine egne verdier over hva som er viktig, og ikke la mindre ting ta over for det. Og jeg ønsker å bry meg om, og forstå andre mennesker.

Mandag

Mandag var en slik dag da alt ble snudd på hodet og livet fikk ekstreme kontraster. Fra totalt panikk til ekstrem lettelse.

Vår datter kan komme til å besvime igjen, men da vet vi at det er noen triggere som ikke er farlige som utløser det. Og vi vet at hun puster, og våkner igjen. Men den verste frykten i livet føltes så nær i noen sekunder og minutter at jeg tenker det er normalt at det sitter igjen i kroppen en god stund. Og midt i de ubehagelige minnene av henne liggende på kjøkkengulvet, minner det meg på noen verdier jeg liker å ha i livet mitt. Jeg kan få påminnelser over det som er viktigst i mitt liv også via ekstremt gode opplevelser og øyeblikk, via andre menneskers historier og ved å spørre meg selv spørsmål om livet.

Har du opplevd noe som har gitt deg et annet perspektiv på livet? Har du følt deg styrket eller svekket?

Hvordan klarer du å minne deg selv på det som er viktig i ditt liv, midt i alt det normale, hektiske og blant ”mindre” utfordringer?