Angst – mer normalt enn unormalt.

Jeg har møtt min egen angst mange ganger. Jeg møter angsten hos klienter i terapirommet veldig ofte. Og jeg møter mennesker rundt meg støtt, som forteller inngående, viskende, i forbifarten eller med humor at de har en eller annen form for angst. Siden det fortelles på så ulike måter kan man forstå det som om noen opplever sin angst som skremmende, unormal, komisk (ofte fordi de ikke selv kan forbinde seg med ”en” som har angst). Eller man vil bagatellisere den.

Det finnes mange former. Angsten oppleves som en frykt. Den kan være konkret eller vag, eller helt eksistensiell. Hvis den er eksistensiell handler den om ensomhet, død, ansvar, meningsløshet, eller perfeksjonisme. Mange tenker nok på ulike former for angst som for eksempel: sosial angst, panikkangst, fylleangst, prestasjonsangst eller en form for fobi. Og alle gir de en del like symptomer i kroppen.

Jeg tror nå det er mer normalt enn unormalt i vår verden å kjenne på angst til tider. Det er utfordrende å leve. Hvor hemmende angsten er, er ofte det avgjørende for om man oppfatter det som en alvorlig lidelse, ubehagelig eller noe håndterbart, og kanskje nødvendig. For meg er angsten et språk. Den forteller meg noe, som jeg har oversett eller ikke villet se nærmere på. Da gir kroppen meg tydelige tegn på at ”NÅ må du ta hensyn til deg selv og finne ut av hva som er vanskelig, og deale med det. Ikke rømme unna”. Ellers kommer angsten bare ”løpene” etter, og kan bli enda sterkere.

Vi prøver å bruke ulike mekanismer for at angsten skal forsvinne, og vi skal få tilbake kontrollen. For angst er ofte en følelse av manglende kontroll. Eller redsel for det som kanskje kan komme til å skje. Altså i framtiden. En bekymring. Noen engster seg nok mer enn andre. De har en disposisjon for engstelse, og kanskje i tillegg vokst opp med mer engstelse rundt seg. Ofte kan engstelse for framtid ligge i vanskelige erfaringer eller relasjoner i fortid. Da er nåtid angstens løsning. Det er i nåtid endring kan skje. Det er over nåtiden vi kan ha kontroll, og vite noe om. Det er bra å ha sine mekanismer for å få angsten til å forsvinne.

Vi kan ta kontakt med noen rundt oss, som er trygge. Vi kan aktivt snakke til oss selv, forsikre og trygge, og bruke logikk. Noen isolerer seg og unngår det som er vanskelig. Selv bruker jeg sansene og her og nå. Det har vist seg for meg å være svært effektivt, og har gjort at angsten for selve angsten er forsvunnet. Jeg er ikke lenger redd for den. Jeg kan beskrive rommet, vedkjenne meg det jeg kjenner, se meg rundt, høre og lukte – for å komme til nåtid. For det er den virkelighet jeg faktisk er i her og nå. Da gir jeg fantasien og de spinnville tankene fri. Det er gir ro. Å fokusere på pusten hjelper også. Flere mener at angst er å holde pusten. Senest i siste uka har jeg hatt klienter som har opplevd det som magisk å få så kontroll over angsten ved å bruke sanser, beskrive og komme til nåtid. Det blir en enorm mestringsfølelse.

Om du har en fobi for et eller annet som du møter på et par ganger i året, og du da unnviker det som du er redd for, er det kanskje ikke veldig hemmende å ha en liten angst. Men er angsten noe som kommer ofte, og dine vanlige forsvarsmekanismer ikke lenger fungerer, det er da panikken kan komme. Den kan være kraftfull. Flere mennesker forveksler angstanfall med hjerteinfarkt. Og flere har kommet på legevakta i troen på at de har hatt et hjerteattakk. Men som har vist seg å være et angstanfall.

I siste Gestalttidsskrift, så var tema angst. Der var det både intervjuer, refleksjoner, artikler og notiser om angst. Da hadde jeg allerede begynt mitt innlegg. Men så på alle de kloke ord av kollegaer at det kan uttrykkes på ulike måter, men mange fellestrekk gikk igjen. Blant annet hvordan det oppleves i kroppen: Svette, hjertebank, tørr i munnen, rastløshet var noen av sensasjonene som gikk igjen. Og at angsten handler om fortid og framtid.

Angst er ufarlig. Men det kan være tøft og det kan hemme livsutfoldelse. Den kan være liten og håndterbar, for så å bli stor, skummel og svært begrensende. Men vit at det er normalt. Og jeg vil påstå at det er vanligere å oppleve angst i vårt samfunn i dag, med høyt tempo, store krav, mange muligheter, og mange kontraster mellom ulike deler av verden som møtes, samt den lette informasjonsflyten via internett og sosiale medier. Mange kan få følelsen av å være alene, og statusjag fremmer følelsen av å måtte være perfekt.

Vi mennesker trenger å sette grenser for hva vi klarer. Og hva vi kan klare er forandelig. Derfor må vi spørre oss selv ofte. Det jeg klarte i går, kanskje jeg ikke har kapasitet til i dag. Tar jeg hensyn i dag, kan jeg klare mer i morgen. Så å ta vare på deg selv i nåtid kan være styrkende og forebyggende for morgendagens angst.

Hvis du overkommer angsten, og vet hva som ligger i den, kan den gi deg vekstmulighet. Den kan gjøre at du tar mer hensyn til deg selv, blir bedre kjent med deg selv, og dermed griper de muligheter som du har behov for. Du vil følge din innerste følelse, som jeg tror opptrer mer troverdig og logisk enn ”den logiske hjerne”. For i den ligger også mye tvang, press og forventing, som gjør at du pusher mer enn du har godt av, og også uten å ta hensyn eller bruk av kroppen som det genuine redskap det er.

Og du skal vite at du ikke er alene om følelsen av angst. Mange har valgt å fortelle om det til en person, og de opplever det som en sluse som åpnes. Plutselig er det mange de hører om som er i samme båt.

Jeg tror at angsten skal leves med, erfares, ufarliggjøres, forhandles med, forstås og møtes – ikke medisineres.

 

Prestasjonsangst – en pine, eller nødvendighet?

Prestasjonsangst – en pine, eller nødvendighet?

Følelsen spiser meg opp. Alt fokus snevres inn. Kroppen kjennes tydelig. Kvalme, uro, varme og virr varr i hodet – om jeg lar tankene få lov å flyte fritt. Da går tankene til alt som kan gå galt, og alt som er vanskelig.

Redd for hva?

Jeg har hatt mye prestasjonsangst i mitt liv. Til eksamener, prøver, evalueringer, intervjuer, taler, foredrag, aerobictimer, nye jobber og kurs. Når jeg sorterer tankene vet jeg angsten handler om at jeg vil gjøre noe bra. Jeg vil få til, mestre, og vise meg fra min beste side. Jeg er redd for alt fra å stamme, svare feil, eller bli stum, ikke bli likt, jernteppe eller til og med besvime.

Jeg har ambisjoner. Jeg vil gjøre det så bra jeg kan. Og det må ikke bare være bra nok for meg selv, men også for de rundt meg. Nesten perfekt faktisk. Det føles umulig å skulle score topp hos alle.

Vil utfordre meg

Nå skal jeg snart holde kurs, et kurs jeg ikke har holdt før. Det kjennes. MEN det er noe som er veldig bra med denne prestasjonsangsten. Jeg skjerper meg.  Jeg vet etter mange år med disse følelsene herjende i kroppen, en del om hva som skal til for å roe ned 10 hakk. Slik at det blir levelig, og ikke stopper meg fra faktisk å gjøre oppgaver som er skummelt, eller utfordrene. Jeg vil lære nytt, jeg vil gjøre ting jeg ikke har gjort før, og jeg vil jobbe med mennesker. Og jobber jeg med mennesker risikerer jeg også ikke å bli likt, eller at de ikke liker akkurat den tingen som jeg sa, eller gjorde.

Å trygge meg

Min største trygghet ligger i å forberede meg. Har jeg forberedt meg godt, så vet jeg med meg selv at jeg kan det jeg skal framføre. Da blir det mer orden og struktur i hodet, og jeg er overbevist om at det vil gå bra. (Akkurat som alle venner rundt megJ). Men kroppen er ikke like rolig. For kroppen hjelper det å gjøre andre ting også, trene, fokusere på andre ting, ta en god pause fra forberedelsene innimellom.

Erfaringsmessig blir jeg mer skjerpet i øyeblikket oppgaven skal framføres, om jeg har prestasjonsangst. Jeg har bestemt meg for å se på dem jeg snakker til, finne et vennlig ansikt å vende tilbake til. Jeg skal gjøre det jeg selv liker at andre gjør, når de framfører noe. Jeg skal tørre å snakke tydelig og rolig, og ta pauser. Selv om jeg gjerne vil rase gjennom fort for å bli ferdig. Nei, jeg skal ikke la meg skremme av min egen kritiker som til tider titter fram over skulderen min. Heller ikke av alvorlige ansiktsuttrykk. Jeg vet at de ansiktsuttrykkene kan bety så mye mer enn alvor, eller misfornøydhet. Jeg tror faktisk at de fleste mennesker vil meg vell, selv om noen kan være kritiske. Det er bare sunt. Det skaper dynamikk, og ofte gode og utviklende diskusjoner, som levendegjør kurset enda mer, enn om alle sitter å nikker samtykkende på hodet.

Pine og nødvendighet

Denne gangen har jeg planen klar. Jeg er forberedt med hjelpekort, fargekoder, manual og sett gjennom alt av presentasjoner. Jeg har to gode kollegaer, jeg skal pakke alt klart på forhånd, være tidlig ute og vite hvordan jeg skal snakke. Da gjør jeg mitt beste. Så kan jeg sikkert etterpå komme på noe jeg kan gjøre enda bedre neste gang. Eller at jeg glemte noe. Da skal jeg tenke pytt pytt, og glede meg over det jeg gjorde bra. Og minne meg på det jeg glemte til neste gang. Noen ting kan jeg ikke vite om er bra eller dumt, før jeg faktisk har gjennomført det en gang.

Prestasjonsangsten får bare komme og være her hos meg. Den er en pine, men også en nødvendighet for mitt fokus og engasjement. Den skal aldri få stoppe meg til å gjøre ting som kjenner at jeg lever, som utfordrer meg og inspirerer meg.

Uten prestasjonsangst tror jeg at jeg blir likegyldig til mitt oppdrag. Jeg undervurderer kravene til de jeg skal gjøre noe for. Nei, da får jeg heller leve med prestasjonsangsten. Den er en nødvendighet for mine krav til meg selv, for at jeg skal bli fornøyd.

Verdens verste terapeut

Om hvordan det som er feil, kan bli riktig. For noen mennesker, noen ganger.
Det var den beste oppgaven jeg da kunne få på terapiutdanningen akkurat da. Vi skulle jobbe to og to, og oppgaven var å være verdens verste terapeut. All min prestasjonsangst om å være så jævla god hele tiden kunne ta fri. Den kunne dra dit pepperen gror. Nå kunne jeg bare gjøre alle feil jeg ville. Jo flere, jo bedre. Jeg kjente en enorm befrielse. Jeg fikk ingen prestasjonsangst på å klare den oppgaven. Jeg var tydeligvis sikker på at jeg kunne være dårlig.
Provokasjon med omsorg
Jeg jobbet med en mann i klassen, og hadde noen formeninger om hva han ikke likte. Så da kunne jeg bare starte der. Jeg ville overdrive min femininitet, og gjøre meg ekstremt rolig og sensitiv. Og jeg spurte masse om følelser. Jeg overdrev min forsiktighet i både stemme og måten å stille spørsmål på. Jeg provoserte altså med overdreven omsorg. Han ble provosert i løpet av sekunder. Og da brukte jeg hans sinne som tema. Det gjorde det ikke bedre. Jeg følte jeg mestret oppgaven perfekt. Dette var elendig terapi.
Jeg brukte også tid på å snakke litt om meg, som ikke hadde noe relevans til det vi snakket om. Det forsterket enda mer det han allerede var i. Og i tillegg la jeg til en del påstander om ham, og noen tolkninger. Når vi fikk beskjed om å avslutte sesjonen måtte jeg reise meg og ”bli meg selv” igjen. Det var nesten litt hard kost å være så utenom ”min klient sin takt”. Vi skulle nå snakke om hvordan vi synes det hadde gått.
Hvordan det dårlige kan bli bra
Wow, han mente han sjelden fikk så god terapi. Han fikk klarlagt mange tanker og følelser som hadde ligget gjemt lenge. Både forklaringer til egen frustrasjon, hans holdninger og verdier, og ikke minst falt noen brikker på plass i forhold til gamle situasjoner han hadde vært i. Jeg på min side, ble helt satt ut av hans tilbakemeldinger. Jeg kjente jo virkelig på alle feil jeg gjorde hele veien. Både med kroppsspråk, stemme, valg av spørsmål, påstander og fokus. Jeg hadde virkelig ingen følelse av at det var noe som helst bra terapi i det jeg gjorde. Men han hadde økt sin bevissthet og han hadde fått en økt forståelse for noe i seg selv. At jeg var så overdreven gjorde at han tydeligere så det som frustrerte ham.
En annen kunne ha likt min omsorg, og slettes ikke blitt provosert. Så det som er god terapi for en, kan være dårlig for en annen. Og det også viktig å vite at det ikke alltid er slik du forestiller deg bra, som faktisk er bra. Det lærte jeg.
Feil som utvikling
Hva forteller dette oss, som våre lærere ønsket at vi skulle oppleve? Jo, at det ikke alltid er å følge det du alltid tror er bra, som faktisk fungerer best. Det er viktig å følge tryggheten mellom klient og terapeut, så klienten stoler på at det terapeuten gjør har god intensjon og en mening.   Det du gjør ”feil” kan også få spennende og gode konsekvenser, selv om det føles ubehagelig der og da. Å finne sine sammenhenger, og få forståelse og følelser som ikke er de beste kan åpne for nye valg og muligheter.  Har man et uheldig mønster i sitt liv, med valg eller reaksjoner, kan disse nå lettere gjenkjennes og du kan velge å gjøre noe annet enn du alltid før har gjort.
Ambisjoner kan gi prestasjonsangst
Ved en senere øvelse skulle samme person velge seg en terapeut. Den sesjonen skulle observeres av resten av klassen. Jeg følte med det samme at han kom til å velge meg. Det gjorde han. Og min prestasjonsangst steg som en rakett til himmels. For denne gangen var ikke oppgaven å være verdens verste terapeut. Og da går hele meg på automatikk på å ville gjøre det best mulig ”på den vanlige gode måten”. Jeg ble ingen god terapeut da.  Det låste seg tvert. Altså helt motsatt av den frihetsfølelsen jeg fikk ved forrige oppgave. Nå gikk jeg mer opp i hodet og lette etter rett og galt.
I terapirommet i dag har jeg takk og pris ikke ofte slik prestasjonsangst. Jeg har mye erfaring både som terapeut, og med min egen prestasjonsangst, så jeg har lært mye om hvordan jeg kan takle slike følelser. Og rett og slett hva jeg konkret kan gjøre om de dukker opp. Et viktig begrep i gestaltterapi er ”forsiktig konfrontasjon”. Det er nok mer i den retning jeg i dag velger, enn å forsøke å være verdens verste. Men å få gå til en helt annen ytterkant i en øvelse, gjør at jeg selv kan finne min middelvei. Og jeg vet også at prestasjonsangst kan ha en god betydning i bunnen. Det betyr at jeg ønsker å gjøre noe bra, at jeg bryr meg om det jeg gjør og mine resultater. Jeg har ambisjoner. Men mest av alt må jeg følge med og være tilstede med min klient, så jeg kan velge  verktøy ut ifra hvor han/hun er, og vil.