Barna i dagens verden

Dette innlegget er basert en del på en workshop jeg var på med Ale Duarte, som er SE practioner, og jobber med barn over hele verden. Samt min egen praksis og observasjoner.

Det er store endringer i verden. Utviklingen ser ut til å gå raskere enn våre kropper klarer å henge med. Barn er født med helt klare basis behov, men mange voksne tar de ut fra de behovene, og vil ha de raskere til å bli eldre og klokere enn hva som er av kapasitet for barna.

De blir mer enn noen gang presset til å prestere. Og i verden generelt bruker barn mere medisiner enn noen gang før

Barn får mer og tidligere ansvar, enn de har fysisk og psykisk mulighet til å klare. Mange barn blir ofte forvirret og føler ofte skyld. Mange tror at de ikke gode nok. Med økt bruk av sosiale medier kan det for en del bli mindre fysisk kommunikasjon. Barna mister da muligheten til å lære å få og gi umiddelbar respons, fysisk respons, tenke høyt og lære kroppsspråk. De vil da i mindre grad lære å bruke sitt medfødte biologiske verktøy og dermed sin evne til å regulere seg selv i relasjon med andre, og ha et naturlig samspill ansikt til ansikt. Det sår vel ingen tvil om at kommunikasjon over nett, og ansikt til ansikt kan utspille seg meget forskjellig.

Barn er født intelligente. De forteller sine historier naturlig gjennom lek. Dessverre tar voksne de ofte ut av leken, og putter inn mer kognitivt stoff isteden, eller voksenstyrt organisering. Lek kan i visse tilfeller være like viktig som mat. I lek organiserer barna seg selv, og sammen med andre. De samarbeider og løser konflikter. Finner ut av likheter og ulikheter med andre. De lærer om seg selv og livet i sitt eget naturlige tempo.

Den naturlige flyten i løpet av livet, eller en dag, eller situasjon viser jeg gjennom en modell/punkter.
1. Ro /avslapping, så blir man
2. nysgjerrig (får økt energi), og så
3. og 4. handler man og samhandler (altså er i aktivitet alene eller sammen),
så til slutt                                                                                                                                5. intergrerer man det man har gjort.

Blir man sittende fast i en av disse fasene, kan man behøve hjelp. Vi trenger alle fasene.

En del barn idag kommer aldri til integrering, og går bare videre til neste oppgave/aktivitet uten å «lande» i mellom. Da blir det få pauser og lite med ro. Og også mindre refleksjon.

Andre barn blir stående fast i nysgjerrighet. De kan virke passive. De har vanskelig for å komme til handling. Det kan handle om at de da trenger mer tid, trygghet, evner/kunnskap eller valg. De kan da behøve hjelp fra en voksen til å støtte dem. Barn skal aldri bli presset og dyttet ut i noe. Da får de ikke tatt stegene selv, og heller ikke den optimale mestringsfølelsen, som kan gjøre at de får det raskere til neste gang.

Urolige barn (også barn med ADHD diagnosen) er ofte i nysgjerrighetsfasen og handlingsfasen det meste av sin tid. De er som i en kronisk fight/flight modus. Alltid beredt for å beskytte seg selv. De har antagelig vært i en situasjon eller flere tidligere som gjorde at de behøvde sin naturlige fight/flight respons, men så har de ikke kommet ut av dem. Dessverre er mange både voksne og barn i disse barnas omgivelser med på å forsterke denne responsen hos det urolige barnet. Eksempelvis kan dette gjøres ved å gi kollektiv straff fra lærer til alle i en klasse. Det urolige barnet blir ofte syndebukk. Dette forsterker hans/hennes nødvendighet av å være beredt. De andre barna i klassen kan også gi det urolige barnet skyld for mange ulike hendelser, som også forsterker fight responsen. Dette er selvfølgelig veldig utmattende. Og det er ikke rart det er vanskelig å konsentrere seg og holde fokus om man hele tiden må vokte rundt seg for nye uforutsigbare angrep, enten de er verbalt eller fysisk. Dermed vil barnet ta igjen, og også lett komme i krangler eller slosskamper.
Disse barna trenger hjelp til å finne ro. Dette kan de ikke klare så lenge det for dem finnes trusler rundt dem. Voksne må forstå årsaken til disse barns konstante beredskap, og hjelpe heller enn å straffe. Det kan være at hvis det er gått lang tid, at disse barna trenger mer profesjonell hjelp enn det en lærer har kapasitet til. Men voksne rundt må uansett finne og støtte de gode sider hos de urolige barna. Og aldri straffe kollektivt, eller henge ut ved høylytt kjeft, skrive navn på tavla. Dette vil bare gjøre tilstanden verre.

Jeg har nylig lest at vi kan vente oss at yoga og mindfullness vil komme på skoletimeplanen etterhvert. Dette kan hjelpe mange til å finne verktøy til ro. Vi trenger alle pauser innimellom. Yoga og mindfullness vil hjelpe mange til både å komme i fase 1 – ro/avslapping, samt fase 5 – integrering.

En annen ting jeg bruker stadig mer i min jobb, er å relatere følelser og tanker til kropp. Det er viktig å bli kjent med kroppens signaler. Kroppen juger aldri. Den forteller når noe er fint, og når noe er vanskelig. Ved å kjenne kroppens signaler, kan du bli kjent med egne behov. Barn er ofte flinkere enn vi tror til å beskrive kroppsfornemmelser. De kan bruke beskrivelser som f.eks: sommerfugler, kribling, spenning, rolig, varm, bølger, kløe, uro. Ut ifra dette kan man spørre om det er behagelig eller ubehagelig. Er det ubehagelig, kan man sammen prøve å finne ut hva som trengs for at det skal bli annerledes. Mange barn responderer godt på berøring. Det kan være lett på skuldrene, armene. Eller ved at man bare setter seg nærmere. Eller gjør en aktivitet, eller ser seg rundt og beskriver det man ser. Ut fra dette kan nye sensasjoner poppe opp. Ved at de blir kjent med sine egne sensasjoner og evner å både akseptere og endre, vil de få mestringsfølelse.

Så for å intergrere og avslutte det jeg har skrevet over tenker jeg at om vi voksne forstår at vi trenger alle disse fasene, og klarer å hjelpe oss selv gjennom de, med både ro, nysgjerrighet, handling, samhandling og intergrering, vil vi også kunne hjelpe våre barn. De ser på oss og lærer av oss. Klarer vi ikke det selv, bør vi lære det av noen som kan. Og så lære barna. Det er forståelig at ikke lærere kan klare å hjelpe urolige og passive barn, særlig om de har flere i en klasse, og samtidig som de skal gjøre jobben sin – lære ut fagene. Jeg sitter med ett og ett barn i mange timer. Og vi er også noen ganger to. Og jeg har studert psykologi og jobbet med mennesker terapeutisk i tilsammen 20 år. Mennesker er komplekse, og det finnes ingen mal. Men noe hos oss er universelt likevel. Jeg håper i tillegg til yoga og mindfullness, at skolen og politikere vil støtte lærere, barn og verden med å bruke profesjonelle på akkurat barn og mental helse også i skolen. Det gjør læring av fag så mye enklere. Og best av alt, vi får glade, aktive, trygge og rolige barn:)

Angst – mer normalt enn unormalt.

Jeg har møtt min egen angst mange ganger. Jeg møter angsten hos klienter i terapirommet veldig ofte. Og jeg møter mennesker rundt meg støtt, som forteller inngående, viskende, i forbifarten eller med humor at de har en eller annen form for angst. Siden det fortelles på så ulike måter kan man forstå det som om noen opplever sin angst som skremmende, unormal, komisk (ofte fordi de ikke selv kan forbinde seg med ”en” som har angst). Eller man vil bagatellisere den.

Det finnes mange former. Angsten oppleves som en frykt. Den kan være konkret eller vag, eller helt eksistensiell. Hvis den er eksistensiell handler den om ensomhet, død, ansvar, meningsløshet, eller perfeksjonisme. Mange tenker nok på ulike former for angst som for eksempel: sosial angst, panikkangst, fylleangst, prestasjonsangst eller en form for fobi. Og alle gir de en del like symptomer i kroppen.

Jeg tror nå det er mer normalt enn unormalt i vår verden å kjenne på angst til tider. Det er utfordrende å leve. Hvor hemmende angsten er, er ofte det avgjørende for om man oppfatter det som en alvorlig lidelse, ubehagelig eller noe håndterbart, og kanskje nødvendig. For meg er angsten et språk. Den forteller meg noe, som jeg har oversett eller ikke villet se nærmere på. Da gir kroppen meg tydelige tegn på at ”NÅ må du ta hensyn til deg selv og finne ut av hva som er vanskelig, og deale med det. Ikke rømme unna”. Ellers kommer angsten bare ”løpene” etter, og kan bli enda sterkere.

Vi prøver å bruke ulike mekanismer for at angsten skal forsvinne, og vi skal få tilbake kontrollen. For angst er ofte en følelse av manglende kontroll. Eller redsel for det som kanskje kan komme til å skje. Altså i framtiden. En bekymring. Noen engster seg nok mer enn andre. De har en disposisjon for engstelse, og kanskje i tillegg vokst opp med mer engstelse rundt seg. Ofte kan engstelse for framtid ligge i vanskelige erfaringer eller relasjoner i fortid. Da er nåtid angstens løsning. Det er i nåtid endring kan skje. Det er over nåtiden vi kan ha kontroll, og vite noe om. Det er bra å ha sine mekanismer for å få angsten til å forsvinne.

Vi kan ta kontakt med noen rundt oss, som er trygge. Vi kan aktivt snakke til oss selv, forsikre og trygge, og bruke logikk. Noen isolerer seg og unngår det som er vanskelig. Selv bruker jeg sansene og her og nå. Det har vist seg for meg å være svært effektivt, og har gjort at angsten for selve angsten er forsvunnet. Jeg er ikke lenger redd for den. Jeg kan beskrive rommet, vedkjenne meg det jeg kjenner, se meg rundt, høre og lukte – for å komme til nåtid. For det er den virkelighet jeg faktisk er i her og nå. Da gir jeg fantasien og de spinnville tankene fri. Det er gir ro. Å fokusere på pusten hjelper også. Flere mener at angst er å holde pusten. Senest i siste uka har jeg hatt klienter som har opplevd det som magisk å få så kontroll over angsten ved å bruke sanser, beskrive og komme til nåtid. Det blir en enorm mestringsfølelse.

Om du har en fobi for et eller annet som du møter på et par ganger i året, og du da unnviker det som du er redd for, er det kanskje ikke veldig hemmende å ha en liten angst. Men er angsten noe som kommer ofte, og dine vanlige forsvarsmekanismer ikke lenger fungerer, det er da panikken kan komme. Den kan være kraftfull. Flere mennesker forveksler angstanfall med hjerteinfarkt. Og flere har kommet på legevakta i troen på at de har hatt et hjerteattakk. Men som har vist seg å være et angstanfall.

I siste Gestalttidsskrift, så var tema angst. Der var det både intervjuer, refleksjoner, artikler og notiser om angst. Da hadde jeg allerede begynt mitt innlegg. Men så på alle de kloke ord av kollegaer at det kan uttrykkes på ulike måter, men mange fellestrekk gikk igjen. Blant annet hvordan det oppleves i kroppen: Svette, hjertebank, tørr i munnen, rastløshet var noen av sensasjonene som gikk igjen. Og at angsten handler om fortid og framtid.

Angst er ufarlig. Men det kan være tøft og det kan hemme livsutfoldelse. Den kan være liten og håndterbar, for så å bli stor, skummel og svært begrensende. Men vit at det er normalt. Og jeg vil påstå at det er vanligere å oppleve angst i vårt samfunn i dag, med høyt tempo, store krav, mange muligheter, og mange kontraster mellom ulike deler av verden som møtes, samt den lette informasjonsflyten via internett og sosiale medier. Mange kan få følelsen av å være alene, og statusjag fremmer følelsen av å måtte være perfekt.

Vi mennesker trenger å sette grenser for hva vi klarer. Og hva vi kan klare er forandelig. Derfor må vi spørre oss selv ofte. Det jeg klarte i går, kanskje jeg ikke har kapasitet til i dag. Tar jeg hensyn i dag, kan jeg klare mer i morgen. Så å ta vare på deg selv i nåtid kan være styrkende og forebyggende for morgendagens angst.

Hvis du overkommer angsten, og vet hva som ligger i den, kan den gi deg vekstmulighet. Den kan gjøre at du tar mer hensyn til deg selv, blir bedre kjent med deg selv, og dermed griper de muligheter som du har behov for. Du vil følge din innerste følelse, som jeg tror opptrer mer troverdig og logisk enn ”den logiske hjerne”. For i den ligger også mye tvang, press og forventing, som gjør at du pusher mer enn du har godt av, og også uten å ta hensyn eller bruk av kroppen som det genuine redskap det er.

Og du skal vite at du ikke er alene om følelsen av angst. Mange har valgt å fortelle om det til en person, og de opplever det som en sluse som åpnes. Plutselig er det mange de hører om som er i samme båt.

Jeg tror at angsten skal leves med, erfares, ufarliggjøres, forhandles med, forstås og møtes – ikke medisineres.